Idag er det ti år siden jeg skrev mitt aller første innlegg i denne bloggen. Utgangspunktet for bloggen var en omvendelsesprosess jeg gjennomgikk høsten 2002, litt sånn Paulus på veien til Damaskus. Våren 2002 skrev jeg et frådende innlegg på bloggen som genre for nettstedet “Kulturnett”. Jeg kalte det “Signal til støy“,og benyttet anledningen til å blant annet dundre løs med følgende kraftsalve:

Eklektiske og navlebeskuende er de uvegerlig, noe Dave Wieners blogg er et godt eksempel på. Man skulle tro mannen bak DaveNet, et nyhetsbrev om teknologi som bl.a. har Bill Gates på listen over abonnenter, hadde noe spesielt å melde. Men på en tilfeldig valgt dag (5. mars 2002 – bare rolig, du finner det i arkivet!) besto Daves blogg av små betraktninger om programmeringsteknikk, amerikansk reklame-TV på 60-tallet, kvaliteten på datajournalistikk før og nå, Microsoft-monopolet og streaking (du vet, slike som løp nakne over fotballbaner på 70-tallet), ispedd et og annet “wow” og kommentarer til folk som Wiener åpenbart kjenner.

Jeg møtte mange og gode innvendinger mot innlegget, ikke minst ble det påpekt at blogger kunne brukes til seriøs formidling og til å engasjere leserne til dialog. Og dersom jeg var så bekymret for det høye støynivået på nettet, kunne jeg jo bidra til å bedre kvaliteten ved å starte min egen blogg, eller hva? Jeg gikk noen ekstra runder med meg selv, satte meg bedre inn i saken enn jeg hadde gjort før jeg skrev det opprinnelige innlegget, og kom til at mine meningmotstandere hadde rett. Publisert på nettet hadde jeg jo gjort siden 1995, så hvorfor ikke prøve blogg også?

Som sagt så gjort, og her er jeg, ti år etter. newth.net/eirik er uten tvil mitt lengstvarende, mest tidkrevende og voluminøse (2640 innlegg  med en tekstmengde tilsvarende 250 kronikker eller ti bøker av normal Eirik-lengde) prosjekt. Det er også uten sammenligning mitt mest sosiale skriveprosjekt. Jeg har alltid fått tilbakemelding på det jeg skriver, men med rundt 9000 kommentarer fra kjente og ukjente slår bloggen bok- og avislesere på flatmark.
Og ikke bare i kvantitet. Bloggkommentatorer finner feil, foreslår alternative løsninger, peker ut nye retninger og gir generelt en svært god indikator på hvordan jeg klarer å engasjere som skribent. Litt statistikk: nedenfor følger det mest engasjerende innlegget i hvert blogg-år, målt etter antall kommentarer.
2003: Medievarsel
2004: Jorunn og jeg giftet oss igår
2005: Bibliotek med wifi
2006: Gode science fiction-bøker for nykomlinger
2007: De 20 beste science fiction-filmene
2008: Av og til er det gøy å være journalist, dere
2009: Dagens politiske innspill: Departementet for Magiske Spørsmål
2010: Hva koster det å lage (e)bøker i Norge
2011: En iPod med påklistret kassettspiller
2012: Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden
Og her er mine ti mest populære postinger noensinne, ifølge trafikktall fra Google Analytics:
1. Spis mat. Ikke for mye. For det meste planter.
2. Norske ebøker i Kindle Store
3. Howto: Install TrackMania Nations Forever on Ubuntu 8.04
4. Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden
5. Livet med Google+
6. Nerdepappas pizzasaus
7. Les dette før du kjøper ASUS-nettbrett hos Komplett.no
8. En iPod med påklistret kassettspiller
9. P-p-p-pizzastein
10. Livet uten Facebook – en oppdatering
Som man kan se har jeg hatt et bredt og eklektisk fokus. Jeg har latt bloggen avspeile mine interesser til enhver tid i langt større grad enn i min papirbaserte skriving. Jeg har for eksempel aldri skrevet en bok om katter eller en avisartikkel om mat, men i bloggen har jeg gjort begge deler i rikt monn. Som bloggere flest skriver jeg uten honorar og ofte uten særlig anerkjennelse, rett og slett fordi jeg liker å skrive. Dette er et rent con amore-prosjekt, en pustepause i det som ellers er en travel og seriøs formidlerhverdag.
Når det er sagt, hender det at jeg har brukt bloggen til å reise debatter jeg mente var viktige. I perioder har bloggen fungert som en møteplass for digitale aktivister, enten spørsmålet har vært DRM, åndsverkloven eller prisen på ebøker. Dette var stedet der jeg bød opp til debatt om nettavisenes kommentarfelter, meldte meg ut av en forfatterforening på prinsipielt grunnlag, og hvor jeg ga Nasjonalbiblioteket et høyt tiltrengt spark i endepartiet.
Men dette er også åstedet for en lang rekke fiaskoer. Som mitt forsøk på å blogge tospråklig, blogge om fremtidstenkning og drive vitenskapsformidling. Det siste tilfellet skuffer meg nok mest. Jeg hadde virkelig sett for meg en større satsing på astronomi og naturvitenskap på newth.net, men trafikkstatistikken og engasjementet i kommentarfeltene taler sitt brutale språk: dette er stoff dere rett og slett ikke er særlig interessert i i bloggformat, kjære lesere. Derfor blir det fremdeles lite vitenskap å (heldigvis finnes det fremdeles aktører som er villige til å betale for slikt, så publisert blir det uansett).
Likevel har jeg ingen grunn til å klage. Jeg vet at mange bloggere opplever fallende besøkstall og engasjement i takt med økende bruk av andre sosiale medier. Jeg ser ut til å ha unngått det verste av denne trenden, mange av de mest besøkte innleggene i bloggen stammer faktisk fra de siste par årene. Dermed er det ikke sagt at ikke sosiale medier har påvirket newth.net/eirik sterkt. Borte er alle de korte postingene av lenker til artige nettsteder, for eksempel. Slikt sprer jeg via Twitter, som er bedre egnet til slikt.
Mange tekniske diskusjoner tar jeg nå på Google Plus, som jeg nærmest behandler som en diskusjonsgruppe for nettbrett- og Androidrelaterte spørsmål. Teknlogidrevne endringer i bokmarkedet har resultert i at jeg ikke lenger tror bøker av den typen jeg pleide å skrive har noen lys fremtid. Derfor har jeg fjernet tittelen “Eiriks forfatterblogg” – det handler ikke nå og vil heller ikke handle mye om forfatteri i årene fremover.
Men når det kommer til stykket, er dette fremdeles den mest allsidige skriveplattformen i mitt skribentarsenal. Og den er og blir den eneste som gir meg total og endelig kontroll over innholdet. De to faktorene alene er nok til å få meg til å si at jeg satser for fullt på et nytt tiår. Så vil tiden, livet og omstendighetene avgjøre hva jeg kommer til å skrive om. At det er noe ganske annet enn det jeg skriver om idag, føler jeg meg trygg på.