…bør du føle medynk rundt regnet 300 millioner mennesker som forventes å kunne dette:

Oh say, can you see, by the dawn’s early light,
What so proudly we hailed at the twilight’s last gleaming?
Whose broad stripes and bright stars, through the perilous fight,
O’er the ramparts we watched were so gallantly streaming?

Isaac Asimov, som skrev om det meste, har også skildret den interessante historien bak USAs nasjonalsang, som for sikkerhets skyld finner sted i 1814. Nei, jeg visste ikke at den vanskelige melodien opprinnelig het The Anacreontic Song, og at den - i likhet med vår uoffisielle (og i mine øyne beste) nasjonalsang, Norges Skaal - var kjent som drikkevise. Uansett: gratulerer med dagen til amerikanske venner og bekjente.

Den heter Netgear Rangemax, koster ikke allverden, avertes som snill med alle operativsystemer og produseres av et firma som nettopp (etter at jeg bestilte min - bummer!) lanserte en router basert på åpen kildekode i alle bauger og kanter. I kommentarene etter min forrige posting om routerproblemet her i huset, var det mange som anbefalte Linksys WRT54-serien, og jeg var fristet helt til det store arkivet i neocortex minnet meg om at jeg tidligere er blitt sviktet av en WRT54. Å få Jorunns Mac til å snakke med den var et sant mareritt, og jeg ser at erfaringene er så ymse blant brukere der ute.

Derav dette eksperimentet, som i alle fall har startet på best tenkelige vis. Joda, den obligatoriske CDen med Windows-veiviserprogramvare er inkludert, men avanserte brukere henvises uten videre til www.routerlogin.net/basicsetting.htm, der alt du kunne ønske deg å konfigurere er tilgjengelig i et OS-agnostisk webgrensesnitt. Nå pludrer den ivei med Linux, Series 60, OS X og Windows. Den virker, med andre ord. Kontrasten til ufyselige Linksys WRT160N kunne ikke være større.

more cat pictures

Dagbladet kan berette at en skribentkollega har holdt engleskole for barn, og at det der tydeligvis gikk hett for seg:

Englene åpenbarte seg for barna. De lærte å se skytsenglene til kuer, sauer og hester. I tillegg lærte barna å se auraen rundt mennesker.

Her snakkes det bare om store dyr, men hva med alle de små? Nå er det velkjent at katter kan være skytsengler for mennesker, og det finnes til og med dem som selger små utgaver i keramikk. Men som katteeier krever jeg altså et svar: hvem vokter over våre pelskledte venner?

Ja, bortsett fra den hellige Gjertrud, da. Men det blir vel altfor katolsk for et medlem av familien som er statskirkens øverste beskytter og religionens håndhever…

Det er siste dag av skriveoppholdet på Utsira, som som vanlig har vært befordrende for skrivetrang og skrivelyst. Bokmanuset jeg satte meg fore å fullføre på fyret, er mer eller mindre fullført og klart for forlagsrundene. Det blir en fin astronomibok, som seg hør og bør til Astronomiåret 2009.Men før jeg setter kursen hjem fra kolonien, vil jeg gjøre opp status for postingen jeg la inn for fem dager siden.

Jeg la nemlig inn en skjermdump av yr.nos langtidsvarsel for Utsira, og siden har jeg hatt rik anledning til å sammenlikne det med det virkelige været. Jeg vet ikke hvordan det har vært på resten av Utsira, men her på fyret har det stemt ganske bra. Mandag var så preget av regn og iskald vind at jeg frøs på meg både muskelsmerter og hoste. En stor “R” der, altså. Likeledes på tirsdag, onsdag og torsdag.

Men idag sprakk det, gitt. Ikke tegn til regn og liten kuling, derimot vindstille, klart og pent. Velvel, 4 av 5 er sannelig ikke verst. Så er det bare å forberede seg på dagens vanskeligste oppgave: kommer MS Utsira til å klappe til kai i Nordevågen eller Sørevågen? Det skal nesten bli godt å komme hjem til et sted der man slipper å ta så vanskelige avgjørelser…

Det har de ikke på OSL Gardermoen, der man kan se langt etter strømuttak og betaler det hvite ut av øyet for å koble seg til noen skarve minutter. Det har de heller ikke i SAS, som verken tilbyr strøm eller wifi. Samme sorgen på Haugesund flyplass. Og så går man ombord i solide, trauste MS Utsira, og hva finner man? Strømuttak i overflod, og fri wifi. Som det blogges gyngende fra i dette øyeblikk. Landets største transportnettverk har mye å lære det som må være et av landets minste. Verden er flatere enn noensinne, folkens.

Det er på tide å ta turen tilbake til Utsira, min faste base for kontemplasjon, filosofering og skriving. Det er en ny bok (muligens den siste i karrieren) som skal fullføres, og da finner man ikke konsentrasjonen bedre enn i den gamle fyrvokterboligen. Oppe ved fyret spiller været en anelse større rolle enn på Tøyen, så yr.no vil bli besøkt flittig (jada, man har wifi på fyret også…)

Ta også dette som et varsel om tilstundende sommer i bloggen. Det vil bli stillere framover, mens aktiviteten i framtidsbloggen nok vil være høyere. Det kommer til å handle mye om 2050 til høsten, for å si det slik…

Jeg må stille meg det spørsmålet, etter å ha returnert en splitterny Linksys WRT160N. Etter fire mislykte installasjoner på to forskjellige Windows-maskiner, fullførte endelig installasjonsprogrammet med et “Congratulations!” Hvorpå routeren var usynlig eller utilgjengelig på Windows, OS X, Linux og Series 60. Selvsagt prøvde jeg Langbein-metoden som er så velkjent for router-eiere: når ingenting funker som det skal, skrur man burken av og venter i et minutt før restart. Uten at det hjalp i det hele tatt.

Bedre ble det ikke da Datakjeden, som jeg var dum nok til å kjøpe av, oppførte seg arrogant og uhøflig mot Jorunn da hun forsøkte å levere den defekte varen, og feilaktig påsto at det manglet en installasjons-CD. Det tvang meg ned til butikken igjen, og denne gangen leverte de tilbake pengene uten slengbemerkninger. For sikkerhets skyld stakk jeg innom Digital Impuls, nabobutikken til Datakjeden i Møllergata i Oslo, og som noen dager i forveien bedyret at de ville ha inne en annen Linksys-router som støtter n-standarden. Det hadde de selvsagt ikke.

Linksys-routeren var en erstatning for vår ni måneder gamle Airport Extreme, som har gitt oss så mye trøbbel i det siste at vi i perioder har kjørt med god, gammeldags modemfart. Enkel å ha med å gjøre har den aldri vært: Airporten har ikke snakket særlig pent med Linux og Series 60-telefonen min, og nettverksdiskfunksjonen via USB (som var et hovedargument for kjøpet av denne modellen) har vært ustabil fra dag én. For øyeblikket funker routeren ene og alene fordi all kryptering er skrudd av.

Airport Extreme var i sin tur erstatning for en eldre Linksys-router som også ga oss mye hodebry, som f.eks. programvareoppdateringer som lukket OS X-maskiner ute og WPA som ikke snakket med Linux. Derav mitt spørsmål i tittelen: er det bryderiet verdt? Må det virkelig være så vanskelig å finne en router som er trøbbelfri over tid, eller finnes det en god, stabil modell? Eller kanskje vi rett og slett burde bite i det sure eplet og borre hull i veggene?

moar funny pictures

The original series documenting Linus’ hitherto undocumented veganism is flickred, of course…

(Via BoingBoing)