Det meste av mitt forfatterskap har jeg jobbet med illustratører og fotografer, og derfor er jeg opptatt av bildekvaliteten i de digitaliserte bøkene som nå legges ut på bokhylla.no. Jeg har brukt endel tid på å studere bokhyllas produkter de siste dagene, og er kommet til at det dessverre også er mye å utsette på bildedigitaliseringen. Det ble smertelig åpenbart da jeg klikket meg gjennom min egen Sola – vår egen stjerne, som er rikt illustrert med fotografier, malerier, strektegninger og figurer.

sola1

Det første alvorlige problemet dukker opp på side 4 og 5, i form av en svært tydelig fargeforskjell på de to sidene som utgjør oppslaget over. Oppslaget deles i to av en lysende stripe som normalt ville tyd på at boka ikke har vært trykket hardt nok ned mot skanneren (hva slags system NB bruker vet jeg ikke). Venstre side har et påfallende blåstikk sammenlignet med originalen. Høyre side gjengir fargene riktigere, men er til gjengjeld blitt altfor mørk.

sola2

Dette oppslaget (side 26 og 27) domineres fullstendig av nok en skjemmende midtstripe, samt forskjell i farge, skala og skarphet mellom de to sidene. I forbindelse med produksjonen av e-utgaven av min mors bok Den lille vikingen fikk jeg litt erfaring med å digitalisere billedbøker med dobbeltoppslag, og jeg skal ikke påstå at det er enkelt. Det kan finnes forskjeller mellom sidene på et oppslag i en trykt bok som først viser seg når man har skannet den inn. Men selv som en autodidakt amatør klarte jeg i det minste å unngå resultater som det ovenstående.

rastr3

Illustrasjonen over (fra side 61) er ved illustratør og forfatter Ruben Eliassen, og er fullstendig ødelagt av et rutenett av mørke prikker som ikke finnes i den trykte utgaven. Prikkene man ser er moiré, et interferensmønster som kan oppstå når man bruker scanner på et bilde som er bygd opp av små punkter (slik bilder i bøker gjerne er). Å unngå moiré er digitalscanning 101, og det er intet mindre enn oppsiktsvekkende at man finner det på så mange fotografier og tegninger i Sola.

rastr

Et enda mer påfallende eksempel på moiré finnes på side 69: de flekkete pappdelene man ser her var jevnt grå og hvite i virkeligheten (jeg tok bildet) og selvsagt også i den trykte utgaven.

rastr-ugly

Skjermdumpen over viser et utsnitt av side 53 i høy oppløsning, og er kanskje det mest nedslående eksempelet i hele boka. Her har en kombinasjon av moiré, dårlig fargegjengivelse og pixellering (som bl.a. kan oppstå når man komprimerer bilder for hardt) forvandlet det som var to fine bilder til en nesten ugjenkjennelig grøt.
For å være sikker på at denne kritikken ikke var fullstendig urimelig, skannet jeg inn de to nederste bildene med eget utstyr. Jeg brukte min eldgamle og delvis defekte Canon-skanner (i sin tid kjøpt for 700 kroner), Linux-skanneprogrammet XSane og gratisprogrammet Gimp til beskjæring og reskalering fra original på 300 DPI, og fikk resultatene nedenfor i løpet av noen minutter.
Mine bilder er åpenbart bedre. Visuelt ligger de langt tettere opp til papiroriginalen, de er skarpere, har større fargedybde og bedre kontrast. Resultatet er at du i bildet av regnbuen ser trekk som helt viskes ut i NB-versjonen, som den andre og svakere regnbuen i bildet og den distinkte mørke himmelen mellom buene.

sola1-eirik

sola2-eirik

Jeg kjenner ingen glede over å vise hvor lett det er å gjøre en bedre jobb enn Nasjonalbiblioteket. Tvert imot: jeg blir bare oppgitt og trist over å se dyktige illustratører og fotografers åndsverk bli behandlet med så liten respekt og omtanke. Og selvsagt forstemmes jeg ved tanken på at dette på lengre sikt skal bli versjonen skoleelever på jakt etter stoff som Sola skal forholde seg til. Det er nesten så jeg er glad for å ikke bli kreditert som forfatter.
Jeg føler nesten for å briste ut i sang her jeg sitter. Nærmere bestemt denne gamle slageren av Melanie Safka (kanskje mer kjent for rulleskøytesangen sin), fra hvis første linje jeg har hentet inspirasjon til tittelen på postingen. Nyt YouTube-klippet nedenfor – det er vakreste du vil oppleve i denne postingen. 🙂