Jeg gjorde det i fjor, så da blir det til at jeg gjør det i år igjen. Til glede for nye lesere, som man pleide å si i Donald Duck & Co når man trykket opp en gammel historie. 
I januar skrev jeg om YouTube som kulturhistorisk arkiv, med utgangspunkt i begrepet “Morning in America”.
I februar var jeg oppgitt over at pressen skremmer folk med kosmiske katastrofer, med god støtte av enkelte med astronomiutdannelse. Jeg blogget også inntrykk fra en reise til India.
I mars blogget jeg om en dårlig dokumentert kronikk om eloverfølsomhet i Aftenposten, og fikk nok et eksempel på bloggingens grunnlov: “there is no such thing as an obscure blog”. Postingen ble lest og respondert på av debattredaktøren i Aftenposten. Samme måned tok jeg også farvel med en forfatter jeg har fulgt omtrent så lenge jeg har kunnet lese.
I april skrev jeg om hyperinflasjon og litteratur (enda mer aktuelt nå enn da) med utgangspunkt i situasjonen i Zimbabwe og Erich Maria Remarques roman Den sorte obelisk.
I mai blogget jeg det kanskje feteste bildet som noensinne er tatt ved Mars (for å snakke som en CD-reklame på TV3). Den som ikke får bakoversveis av dette bildet, trenger en fantasitransplantasjon snarest.
I juni konstaterte jeg at Jon Bings tro på den digitale leseplaten har lite grunnlag i virkeligheten. Har sagt og skrevet det før, og kommer antagelig til å si og skrive det igjen: toget er gått for dedikerte leseplater (i motsetning til lesing på skjerm, som har en lys framtid).
I juli presenterte jeg Launchy, som lar deg starte alle programmer med noen få tastetrykk, og som dermed gjør menylinje og mappe- og programikoner på skrivebordet overflødig. Desktop-mappa er like blank og tom idag som den var ifjor sommer.
I august skrev jeg om hvordan den norske bokbransjen kunne utvikle forretningsmodeller for ebøker som ikke baserer seg på DRM. Ikke at jeg tror bransjen vil høre på det øret. Den er dømt til å gjenta plate- og filmindustriens feil.
I september var jeg svært opptatt av at Store Norske leksikon blir passordfritt og gratis, og i kommentarene dukket det opp spennende hint om hvor langt leksikonets redaksjon kan tenke seg å å gå i retning av å ta brukerne med på laget. Ja, og så minnet jeg om at verden ikke kom til å gå under som følge av et fysikkeksperiment i Sveits. Noe den da heller ikke gjorde.
I oktober var jeg pent nødt til å blogge om et av de mange rare utspillene som fulgte i kjølvannet av turbulensen rundt Knut Jørgen Røed Ødegaard, selv om jeg burde ha visst bedre enn å kritisere et nasjonalikon (3-2-1-janteloven!)
I november konstaterte jeg at den seneste versjonen av Ubuntu Linux var for buggy for den jevne bruker, en konklusjon jeg ennå ikke ser noen grunn til å revurdere. Mitt møte med en skummel  paternosterheis vakte også et visst engasjement.
I desember undret jeg meg over hvordan Forfatterbloggen ble det nye USENET, en problemstilling som tydeligvis opptok mange kommentatorer.