YouTube som kulturhistorisk arkiv

Forleden kveld hørte jeg uttrykket “Morning in America” brukt i et TV-program. Det er ikke veldig kjent for oss som ser USA utenfra, men jeg hadde vært borti det ofte nok til å ville finne ut hva det betydde. Wikipedia hadde som vanlig et godt svar: begrepet henviser til en legendarisk TV-annonse fra presidentvalgkampen i 1984 (da norske medier typisk nok var svært opptatt av at Ronald Reagans motkandidat hadde røtter på Vestlandet). Wikipedia kunne ikke vise meg annonsen, men det kunne selvsagt YouTube. Nedenfor sees førstetreffet fra søket på “morning in america”.

Det er mye man kunne si om filmen over – den forteller allverden om hvorfor Reagan vant en historisk seier i -84, og tyder på at reklamen har mistet litt subtilitet på veien (et enda bedre eksempel på dette er “The Bear” fra samme valgkamp) – men først og fremst sier den noe viktig om hvordan kunnskap formidles i vår tid. Populærkulturelle referanser som “morning in America” har aldri blitt ansett som særlig viktige i konvensjonell kunnskapsformidling: Store norske leksikon har intet om begrepet, og Britannica nevner det bare såvidt i en artikkel om Reagans presidentperiode.

Som David Weinberger har påpekt, gir Wikipedia et langt mer presist bilde enn Britannica av hvem vi er som kunnskaps- og kulturvesener, blant annet fordi førstnevnte har en langt videre definisjon av hvem som former kunnskap og kultur. Britannica har poeten Carl Sandburg som førstetreff på “morning in america”, men nevner ikke reklamemannen Hal Riney, som sto bak Reagan-filmene. I Britannicas univers er diktere viktigere premissleverandører enn reklamefolk. Fotfolket bak Wikipedia vet bedre.

Ditto YouTube. Som musikkjournalist Geir Rakvaag i Dagsavisen påpekte i en artikkel ifjor, er Youtube blitt verdens største kulturhistoriske filmarkiv. Du finner naturligvis ikke bare gamle amerikanske valgkampfilmer og japanske gameshow, men også den norske pop- og rockhistorien. Her kan du se unike klipp av band som Kjøtt, Jokke og Valentinerne og Wannskrækk (for å nevne noen eksempler som til de grader daterer meg). Alt sammen lagt ut av brukerne, og så å si alt sammen ulovlig.

Ja, for å laste opp “Morning in America” eller videoklipp av “Kjøtt” uten å spørre opphavsmannen, er i strid med opphavsretten. Samtidig er det åpenbart at denne formen for tyvlån ikke har samme virkning som de vanligste utslagene av ulovlig fildeling. Mye av stoffet er så gammelt at det neppe ville ha generert inntekter for opphavsmannen uansett, mens formidlingsverdien er høy. Om ungdommen virkelig er så historieløs som mange vil ha det til, er et arkiv som YouTube en svært fornuftig løsning – også for skolen. Vil du se Vidkun Quisling i Målselv i 1943 eller Mathias Rust lande på den Røde plass? YouTube har klipp av begge begivenheter.

Mens det finnes en rekke kommersielle alternativer til fildelingsnettverk, finnes det intet som tilsvarer YouTube-arkivet i bredde og dybde. Det er heller ikke lett å se for seg hvordan dette skulle gjøres på konvensjonelt vis, det vil si av et privat selskap eller en offentlig institusjon. Warner eller Sony har ingen kommersiell interesse av å dokumentere alt fra forlengst glemte norske bomberomband til Indias uavhengighet i 1947, og de store bibliotekene har verken ressursene eller bred nok kompetanse. Brukerskapt innhold er ikke bare et supplement til annet innhold, men er i ferd med å skape egne, uerstattelige tilbud.

13 thoughts on “YouTube som kulturhistorisk arkiv

  1. Dette har du helt rett i på alle punkter og er utrolig viktig for å kunne ha tilgang til historiske kilder som myndigheter og instanser ikke anser som viktige å ta vare på eller formidle. Historisk sett er det jo ikke minst viktig at alternative data og kilder også er tilgjengelige, ikke bare de som blir regnet som kulturbærere i øyeblikket. Det som ikke dokumenteres forsvinner, og når de instansene som skal oppbevare fordums tiders dokumentasjon ikke har ressurser, plass og kunnskap (som du nevner), så blir utvalget ofte svært begrenset.

    Det er umulig å vite i dag hva man kan ha behov for å vite i fremtiden og hvilke detaljer som vil være best å ta vare på for å gi det mest fullstendige bildet.

    Det slår meg at konsekvensene av at youtube og andre slike brukerdrevne kilder er ulovlige og i strid med opphavsretten er nettopp at penger og marked er ekstremt historiefiendtlig. Det vil aldri være økonomisk fordelaktig i nåtiden å bevare og gjøre tilgjengelig materiale som kanskje engang blir av historisk viktighet i fremtiden. Kanskje man burde revurdere opphavsretter og økonomiske rettigheter utfra et pro-historisk perspektiv?

  2. Stian: Godt poeng. Mye av det gamle materialet er i tillegg falt i det fri, og derfor fullt lovlig å laste opp og dele. Distribusjonen av fritt materiale er først og fremst en utfordring for de store bibliotekene, og der er mangelen på en synlig strategi fra vårt eget nasjonalbibliotek slående. At biblioteket ikke fikser populærkulturen er som man skulle forvente. Mer påfallende er det at Quisling-klippet jeg henviste til ikke er tilgjengelig på nb.no, eller for den saks skyld denne filmen om Amundsen og Nobile. Jeg mener: hvilke deler av “nasjonal” og “bibliotek” har man ikke fått med seg her?

    Tiqui: At opphavsretten begrenser tilgangen til nyere historisk materiale, er åpenbart. Det er grunnen til at vi ikke får tilgang til Nasjonalbibliotekets enorme arkiv av historiske NRK-opptak (selv om det norske folk har fullfinansiert det via skatteseddelen og NRK-lisensen, og språket er en effektiv sperre for spredning utenfor landets grenser), og det var i sin tid årsaken til at den svært viktige dokumentarfilmen om den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, “Eyes on the Prize”, gikk ut av sirkulasjon. Til sjuende og sist handler dette om tilgjengelighet. Om vi ønsker at den oppvoksende generasjonen skal kunne gjøre seg fortrolig med den nære fortiden utenfor klasserommet, må bildene og lydene som dokumenterer den, være like tilgjengelige som nyskapt materiale.

  3. Etter å ha tilbrakt romjulshelgen hos venner med nett-tilgang og Youtube i skikkelige høytalere, er jeg helt enig. Skikkelig moro å sitte og foreslå gamle band og låter, søke etter dem på Youtube, og øyeblikkelig få dem opp i mange forskjellige varianter.

    Forøvrig er dette klart det beste blogginnlegget jeg har lest hittil i år. Litt tidlig kanskje, men dette tegner bra!

  4. Jeg er både enig og uenig.
    Få gamle norske band fra 60-åra er ikke lagt ut men kanskje den generasjonen ikke har greid å tilegne seg den kompetansen som de som var unge i 80-åra??? Har blant annet sjekket The Pussycats som var de største på denne tida og i hvert fall ga jeg opp. Når det gjelder engelske og amerikanske band i 60-åra er UTVALGET i høy grad tilfeldig. Og de som husker Pat Boone vil nok si at det er en alvorlig mangel at ikke Speede Gonzales er lagt ut.

    Men når det er sagt – det er jo ingen andre steder man finner dette heller, så det er muligens bare å smøre seg med tålmodighet?

    Men ikke for det. Jeg har funnet mye snadder, og har nettopp sittet og kost meg med KLM for eksempel. Man har fått seg noen overraskelser.

    Og brukt på riktig måte er youtube et bra medium for video. Og attpå til gratis. Håper google ( som har kjøpt youtube hvis jeg ikke tar helt feil) legger inn noen flere søkemuligheter.

  5. Delvis er det nok en generasjonsgreie på gang. Men det er også praktiske årsaker: jo eldre et band er, desto mindre er sjansen for at noen utenfor NRK-systemet sitter på et originalopptak eller en kopi. Og selv om NRK langsomt er i ferd med å venne seg til YouTube, er veien fram lang.

    Ellers er det slik at klipp hele tiden blir fjernet fra YouTube, etter krav fra rettighetshaverne. Det gjelder blant annet svært mange klipp fra japanske TV-sendinger. For alt vi vet har det eksistert Pussycats-klipp på YouTube tidligere. Jamfør uttalelsene over om at opphavsretten hindrer formidling av kulturhistorien

    Ellers finnes jo sangen “Speedy Gonzales” på YouTube, men du mente kanskje en video med sangeren selv? ;-)

  6. Nettvideo har gjort TVen, og snart også DVDen overflødig.

    Men å bruke YouTube som “verdens største kulturhistoriske filmarkiv” fører til irriterende lenkepersistensproblemer. Når jeg har gått tilbake til lister jeg har laget for noen måneder siden over gode nettvideoer oppdager jeg at mange av lenkene er råtne fordi opphavsrettseiere har sendt søksmålskrav mot nettvideotilbyderne. Den nåværende amerikanske opphavsrettsloven (DMCA) gjør nettvideotilbyderne ansvarsfrie så lenge de sletter opphavsrettsbeskytta innhold etter krav, men gir ikke nettilbydere ansvar når videoene lastes oppi første omgang. Når videoene blir slettet, må en søke etter dem på andre nettsteder, fordi selskapene som eier/har kjøpt opphavsretten ikke har funnet det bryet verdt å gjøre videoene tilgjengelige på “lovlig” vis.

    Dermed virker opphavsretten mot sin hensikt: Den gjør tilgangen til kultur mindre, i steden for å sikre finansiering av kulturprodukter.

  7. Pingback: Undercurrent
  8. > Dermed virker opphavsretten mot sin hensikt: Den gjør tilgangen til kultur mindre…

    Enig i virkningen, men opphavsretten har mer enn én hensikt. En av elefantene i rommet i denne debatten er at ny kultur også står i et konkurranseforhold til gammel. Agatha Christie er død, men bøkene hennes kan likevel kapre lesere som ellers ville ha brukt penger på en av dagens utallige krimdronninger. Å bruke lovverket til å redusere tilgangen til kultur, kan derfor ha en økonomisk hensikt – uansett hvor lite vi måtte like den.

  9. Jepp! Jeg mente jo egentlig levende bilder. På en annen side : på Youtube kan man jo faktisk finne låter også, ikke dumt bare det! med eller uten “levende bilder” Og det er vel ikke SÅ vanskelig å tenke seg hvordan PB (jeg presiserer at denne artisten var før selv min tid, men alle har jo hatt eller kjenner noen som hadde eldre søsken)hadde sett ut syngende denne sangen.

    For øvrig : “Jo eldre et band er, desto mindre er sjansen for at noen utenfor NRK-systemet sitter på et originalopptak eller en kopi” Det har jeg faktisk ikke tenkt på. Takk for svar!

  10. Interessant post denne her Eirik. YouTube er nok et ekspempel på “gadget for geeks” som utvikler seg til en samfunnsnyttig tjeneste.

    Typisk er det gjennom sønnen min på 16 at jeg har sett kraften i produktet YouTube. Det har nå blitt slik jeg oftere og oftere henvender meg til YouTube for informasjon.

    Ekspemplet med japansk TV er fantastisk. Hvordan skulle vi kunne fått gleden av å se moderne japansk kultur uten YouTube? Man måtte minst være ekstremt interessert. Nå er kultur snutter fra alle verdens hjørner tilgjengelige i løpet av sekunder.

    Jeg gleder meg over teknologiutviklingen og kommende slekters kreative bruk av den. :-)

  11. Ah, selvsagt finnes det Kjøtt-klipp på YouTube! Genialt og takk for tipset.

    Selv erfarte jeg hvordan YouTube reddet lille julaften i fjor, for hvordan ellers kunne vi sett Grevinnen og hovmesteren?

  12. Noen av oss trenger verken YouTube eller Wikipedia, eller andre leksika for den saks skyld, for å få tårer i øya av ordene “Morning in America”.. Eller “The shining city on the hill” for den saks skyld… :-)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *