Faste lesere av denne bloggen vil vite at jeg ofte og gjerne harselerer over norske forfattere og deres representanter. Det er ikke bare fordi jeg er forfatter selv, eller fordi jeg finner det særlig ironisk at folk som presumptivt lever av ord ser ut til å slite slik med å uttrykke seg koherent. Ofte er det rett og slett fordi forfattere gjør det så himla lett, jamfør Edvard Hoem forleden. Som en av ti (!) forfattere som troppet opp på Trond Giskes kontor med (penge)krav i forbindelse med den tilstundende språkmeldingen uttalte Hoem seg slik:
Den nye språkmeldingen bør ha et eget avsnitt om høykvalifisert litteratur – bøkene som verken får hylleplass hos ARK-kjeden eller selger særlig godt, men som holder et høyt nivå og derfor er viktige for utviklingen av det norske språket.
Her bidrar Hoem til utviklingen av det norske språket ved å innføre et nytt og fullstendig meningstomt begrep – “høykvalifisert litteratur” – for å slippe å si hva han egentlig mener, som er at underholdningslitteratur suger og blåser i motvind. Økseskaft, mann, jeg overlater regnestykket til leseren. Men om forfatterne våser og flåser, innebærer ikke det at litteraturen er meningstom. Verden er full av bøker som gir oss et dypere perspektiv på tilværelsen, spesielt om man er villig til å løfte blikket ut over landets grenser.
Ta den aktuelle situasjonen i Zimbabwe, der mye nå tyder på at “Mad Bob” Mugabe, den eldste av den lange og triste rekken av afrikanske frigjøringsledere som har kjørt landet sitt i senk, kan være på vei ut. På bare et tiår har Mugabe lykkes i å forvandle Zimbabwe fra et av Afrikas mest vellykkede og stabile samfunn, til en humanitær og økonomisk katastrofe. Det mest synlige resultatet av den feilslåtte politikken for utenforstående er hyperinflasjonen.
De av oss som har levd en stund kan huske perioder da inflasjonen i Norge var merkbar (i min studietid kunne det f.eks. lønne seg å trikse med studielånet for å dra nytte av inflasjonsraten). Men å begripe hva det vil si å leve med en inflasjon på 150 000 % i året, er omtrent umulig. BBC forsøker å gi et inntrykk av en virkelighet hvor folk hamstrer mat så fort de får lønna si (de få som har det i et land med 80 % arbeidsledighet), der småsummer bæres i plastposer, der en dollar er verdt 25 millioner enheter av en lokale valutaen og svartebørsen blomstrer.
For virkelig å kjenne på hvordan en slik katastrofe griper inn i menneskenes liv, finnes det få bedre alternativer enn boka Den sorte obelisk av Erich Maria Remarque. Dette er ikke den mest kjente av Remarques bøker, ei heller den beste (der troner Tre kamerater soleklart på topp), men fortellingen om gravmonumentselgeren Ludwigs liv i en liten tysk provinsby midt i Tysklands hyperinflasjonsperiode er merkelig gripende. Pengene som spises opp så fort av inflasjonen at det lønner seg å spise middag tidlig på dagen, blir også en potent metafor for devalueringen av den tyske samfunnsstrukturen.
Mitt første møte med Tysklands hyperinflasjonfase kom via barndommens frimerkesamling. Det var unektelig artig med å eie frimerker med påskriften “2 Millliarden Mark”. Det var først senere jeg forsto den nasjonale tragedien disse frimerkene representerte, og konsekvensene hyperinflasjonen fikk på litt lengre sikt. I Den sorte obelisk snakker stadig flere om “han” som ser ut til å ha løsningen på alle landets problemer. La oss håpe at Zimbabwes folk viser større politisk modenhet enn tyskerne i sin tid.
Leave a Reply