My God, it’s full of stars!

hal9000.jpgArthur C Clarke har vært syk en stund, så dette budskapet kom dessverre ikke overraskende. Det kommer til å bli skrevet mye om den siste av de “tre store” (Asimov, Clarke, Heinlein) fra science-fiction-genrens gullalder de neste dagene og ukene. Salon har allerede en fin oppsummering, jeg skal begrense meg til å fundere over hvorfor Clarke var en forfatter jeg stadig vendte tilbake til, og en hvis bøker fikk stå i fred under den store bokhyllemassakren ifjor.

Hovedårsaken er at Clarke betrakter framtiden som noe vi faktisk kommer til å oppleve, snarere enn som bakgrunnsteppe for frie fabuleringer, eller et utgangspunkt for drøfting av vår tids problemer, det være seg bioteknologi som løper løpsk eller roboter som gjør opprør. Teknologiske og sosiologiske forutsigelser står helt sentralt i Clarkes forfatterskap, og tydeligst kommer det til uttrykk i den svært interessante fagboka Profiles of the Future. Ikke så rart, egentlig, da han allerede i 1945 forutså et av de viktigste teknologiske gjennombruddene etter annen verdenskrig – den geostasjonære kommunikasjonssatelliten.

Selv om Clarke favnet over et uvanlig vidt felt, fra massekommunikasjonens historie til fremtidens seksualvaner, er det romfart han først og fremst forbindes med, kanskje særlig som manusforfatter på filmen 2001 – A Space Odyssey. Joda, filmen er visuelt sett 100% Kubrick, men Clarkes tanker gjennomsyrer handlingen. Filmen skildrer i nitid teknologisk detalj et 2001 vi aldri fikk, med store baser på Månen, intelligente datamaskiner og romskip som kunne frakte mennesker til Jupiter.

Da jeg så filmen i 2001 (selvsagt måtte jeg det!), ble jeg ikke oppgitt over hvor feil manusforfatter og regissør hadde tatt, men først og fremst trist. Jeg visste at det er lite av det filmen viser, som hadde vært umulig å realisere før 2001. I 1968, da filmen kom på kino, fantes teknologien som ville ha gjort det mulig å bosette seg på Månen. Det ble laget planer for å sende mennesker til Mars innen 1981. Vi kunne ha vært der nå, folkens, istedenfor å prate om kanskje å gjøre det en gang etter 2030.

At intet av dette ble gjort, skyldtes ikke manglende kunnskap, men mangel på politisk vilje. Eller dristighet, som Arthur C. Clarke ville ha sagt. Men ikke dristighet for dristighetens skyld. Clarke hørte ikke til dem som mente vi måtte utforske Solsystemet fordi det er der, men fordi hele menneskeheten ville tjene på det. Clarke var noe så sjeldent i vår tid som en utviklingsoptimist, en som konsekvent argumenterte for å bruke teknologi for å øke vår materielle og åndelige velstand.

Ja, for romfart handler ikke bare om dyser og brennstoffblandinger, men om å løfte blikket og la seg inspirere av noe som alltid vil være langt større enn det menneskelige. I et blasert selvrealiseringssamfunn må man kanskje minne om at det en gang fantes presidenter (her John F. Kennedy) som kunne si ting som dette:

We choose to go to the moon. We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not only because they are easy, but because they are hard, because that goal will serve to organize and measure the best of our energies and skills, because that challenge is one that we are willing to accept, one we are unwilling to postpone, and one which we intend to win, and the others, too.

Igår skrev jeg om forfattere som ikke lenger betyr noe i offentligheten. Idag minnes jeg en forfatter som betydde svært mye, ikke bare for millioner av lesere verden over, men også som pådriver for bruk av teknologi for å forbedre menneskenes lodd. I India og Sri Lanka er Clarke kjent for denne innsatsen, blant annet via The Clarke Foundation, mer enn for bøker som Childhood’s End eller Rendezvous With Rama (som endelig kan se ut til å bli film, forøvrig).

En tanke til slutt: Clarke var aldri kjent for å være noen stor språklig stillist, og han hadde ingen problemer med å innrømme det selv. Men ingen regel uten unntak. Selv om Clarke i det store og hele er vår tids beste eksempel på science fiction “as a literature of ideas”, kunne han være en riktig stram og god novelleforfatter. Det passer svært godt å avslutte dette med en peker til den kanskje beste novellen av dem alle, The Nine Billion Names of God.

Share/Bookmark

5 kommentarer

  1. Jostein W says:

    Dette var en trist nyhet. Min yndlingsforfatter gjennom tidene, og med fantastiske bøker og noveller bak seg, den type som påvirker verden i bedre retning, og får oss til å tenke på Universet som et fantastisk og Magisk sted der alt er mulig..og det er det jo :)
    Vel, lykke til videre på ferden, den blir mer utrolig enn dine villeste drømmer.

    One World, One Love

  2. Kjell Pell says:

    Det rare er at absolutt ingen nevner at han var Pedofil.
    Så jeg vet ikke hvor mye hyllest denne fyren fortjener.

  3. Eirik says:

    Dette er jo ikke ukjente påstander, og det ble en stor sak for noen år siden. Det kom sterke beskyldninger i engelsk tabloidpresse, men Clarke benektet det hele, mente han var blitt misforstått og det hele kokte etterhvert bort i kålen. Clarke er aldri blitt tiltalt, langt mindre stilt for retten. Da er det rett og rimelig at mannen behandles etter prinsippet “uskyldig inntil det motsatte er bevist” (med trykk på bevist), og at han også får den hyllesten han fortjener. Om det i ettertid skulle dukke opp nye opplysninger, får man ta det derfra. I mellomtiden er det helt upassende å kalle ham pedofil.

  4. Jorunn says:

    Det er det rene fjås at “absolutt ingen” nevner det, siden NTB-saken som står i noe sånt som 9 av 10 norske aviser i dag, nevner anklagene, og at de ble etterforsket av srilankiske myndigheter (som ikke fant noe som kunne bevise påstandene).

  5. thom says:

    Påstanden fra KJellPell er feig og uriktig. Flere aviser nevner at han ble beskyldt for pedofili- og det er virkleig synd at du ikke leser avisene litt nøyere, for da hadde du også kunnet lese at beskylningen kokte bort uten tiltale. Så her gjør du deg til dommer over en mann som aldri har vært tiltalt en gang. Er rettsprinsipper helt ukjent for deg? Men det er for så vidt passende, i og med at Arthur Clarke og flere andre science fiction-forfattere berører temaet i sine verker.(rettsprinsippet altså)

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.