Skolevesenet: Indias pryd og problem

Elever ved Alcon School

Noe av det jeg så mest fram til før avreisen til India, var de planlagte skolebesøkene i New Delhi. Og de overgikk mine forventninger på alle måter. Den første skolen jeg besøkte var Alcon School, en forstadsskole utenfor New Dehli som i all hovedsak hadde elever med middeklassebakgrunn. Jeg innrømmer det like ut: for en som har brukt mye krefter på å vekke engasjementet i halvsovende norske ungdomsskoleelever, var det en sann fryd å møte en klasse som reiste seg som én elev og hilste meg med et vennlig namasté.

La deg ikke lure av det uniformerte preget: disse elevene var like spørrevillige og utfordrende som noen jeg har møtt i Norge, om enn på en langt mer respektfull måte – man reiser seg når man har noe på hjertet og tiltaler gjesten med “Sir”, må vite. Kunnskapsnivået var generelt meget høyt, til tross for at jeg spesifikt ba om et gjennomsnittlig utvalg av 12- og 13-åringer fra skolen. Kanskje ikke så rart, all den tid Alcon School er rikt utstyrt med spesialrom og laboratorier, inklusive et bioteknologilaboratorium (!) for 15-åringene.

Skoler som Alcon er en av hovedårsakene til at India er blitt hovedleverandør av IT-folk, forskere og ingeniører til det globale arbeidsmarkedet. Det handler ikke bare om pedagogikk og ressurser, men også om holdninger. Vektleggingen av “academic exellence”, viktigheten av å utmerke seg akademisk, var påtagelig. Ikke bare fordi utdanning borger for et godt liv, men også for landets skyld: ikke uten grunn hadde bildet av landets foregående president, kjent som The Missile Man for sitt bidrag til det indiske romprogrammet, fremdeles en prominent plassering.

Jeg fikk selvsagt også bekreftet hvor rett Fredrik Härén har: indiske skoleelever (som utdannete indere flest) kan mye om vår kultur, mens vi ikke kan noe om deres. Nesten alle elevene jeg snakket med hadde sett “Independence Day”, men hvor mange elever i en typisk norsk skoleklasse har sett, enn si hørt om, det indiske motstykket “Koi Mil Gaya”? Her fikk jeg forøvrig også bekreftet “Discovery-effekten”. Mange indiske TV-seere har tilgang til de samme kunnskapskanalene som norske elever, og det preger nivået. Ekstra morsomt ble det da jeg havnet i en meningsutveksling med en gutt som hadde sett samme episode av Discovery-serien The future is wild som i sin tid inspirerte meg til å skrive Neopangea.

At Vasant Valley School var noe for seg selv, skjønte jeg da jeg pratet med personalet, og de ikke kunne bli enige seg imellom hvorvidt det var den norske kongen, kronprinsen eller statsministeren som hadde besøkt skolen deres ved en tidligere anledning. Interessant nok var også elevene her de som minnet mest om norske elever: interesserte, men på en fjernere og mer blasert måte. Vasant Valley er en skole for den indiske eliten, og i så måte stemmer min opplevelse med internasjonale undersøkelser gjort av bl.a. Sjøberg og Schreiner, og som dokumenterer at med økende velstand, synker interessen for vitenskaps- og ingeniørfag.

Den tredje skolen var St. Mary Convent School. I likhet med de to andre var også dette en public school (dvs privat), men elevene herfra kom i stor grad fra et sammensatt nabolag der en rekke av foreldrene ikke nødvendigvis hadde fullført normal skolegang. Utseendemessig bar også skolen preg av en viss knapphet på ressurser (dog ikke mye verre enn mange skoler jeg har sett i Norge), men elevene var nok engang imponerende. Det er ikke ofte jeg blir nødt til å justere vanskelighetsgraden på det jeg sier, men her førte kommentarer fra salen til at jeg jekket nivået opp flere hakk

Jeg rakk ikke å besøke en offentlig skole (government school) i denne omgang. Det er synd, for det er i den delen av utdanningsektoren de virkelig store utfordringene ligger. Selv om det går riktig vei, er fremdeles godt over en tredjedel av det indiske folket analfabeter, og blant ungdom er tallet drøyt en fjerdedel. Dette skyldes i all hovedsak et offentlig skolesystem som ikke makter å tilby anstendig utdanning til det flertallet av befolkningen som bor utenfor de store byene. Gratis skole og avskaffelse av analfabetismen var et hovedmål for grunnleggerne av det moderne India, og at man etter 60 år med frihet ikke er kommet lenger, er ikke bare en skam for landet, men også et hinder for utviklingen.

Som Gurcharan Das skriver i India Unbound, en engasjerende skildring av Indias økonomiske utvikling siden uavhengigheten, vil landet ikke lykkes i sitt forsett om å løfte en halv milliard mennesker ut av fattigdom så lenge tilstanden er som den er i den offentlige skolen. Det er et trist paradoks at diktaturet Kina har gjort en så mye bedre innsats på dette området enn det demokratiske India.

At utdanningsnivået er sterkt varierende, merkes godt når du reiser rundt. Folk med bakgrunn i middelklassen snakker et meget godt indisk-engelsk (som altså er et av landets to offisielle språk), men kommunikasjonen bryter fort sammen når du har å gjøre med lavere inntektsgrupper. I Kerala, hvor hovedspråket er malayalam, slet vi i perioder tungt med å gjøre oss forstått, ironisk nok. For Kerala er den delstaten i India der alfabetismen er høyest, helsetilstanden er best og den absolutte fattigdommen er minst synlig.

Share/Bookmark

En kommentar

  1. Maram says:

    Tusen takk for informasjonen. Jeg holder på å skrive en debattartikkel om positive og negativ sider med at India ble en britisk koloni. Jeg fant mye nyttig som jeg kan bruke i artikkelen min.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.