Jan Omdahl har en god kommentar til Paul Boutins nekrolog over bloggen i Wired, som i mine øyne stiller seg i den kjedsommelig lange rekken av folk som mener at nye medier er dømt til å fortrenge de etablerte. Argumentet om at tjenester som Twitter og Facebook gjør bloggen overflødig, blir litt absurd sett i lys av vårt typiske medieforbruksmønster – folk flest har et fullstendig avslappet forhold til å bruke medier med røtter i renessansen samtidig med produkter av dotcomboomen. Vi er medieagnostikere, ikke medieseloter.
Som blogger har jeg ingen problemer med å spa opp bloggspesifikke argumenter. Jeg kunne peke på at trafikktallene mine, målt i unike besøk og antall kommentarer, sterkt indikerer at interessen for bloggen er økende. Jeg kunne, som Eirik Solheim i NRKBeta, vise til at jeg får svært mange oppdrag og henvendelser med utgangspunkt i bloggen(e). Eller rett og slett ta utgangspunkt i at jeg snart har blogget i seks år, et tidsrom innenfor hvilket tjenester som Twitter lett kan bli uhippe og forsvinne – sammen med dine data.
Dermed er det ikke sagt at ikke Facebook og Twitter er nyttige – jeg er selvsagt begge steder – bare at de ikke er istand til å dekke mine publiseringsbehov. Som Andrew Sullivan påpekte for en tid tilbake, finnes det mange og gode grunner til at et fagmenneske bør blogge. For meg blir det stadig mer åpenbart at bloggens hovedfunksjon er å tjene som en base for fagformidling på egne premisser.
Som skribent og formidler er jeg avhengig av å nå ut med mitt budskap via brede, etablerte kanaler som radio, fjernsyn, aviser og forlag. Det er effektivt, men har sin pris: jeg vil alltid måtte formidle på kanalens premisser. Selv om slingringsmonnet varierer – forlag er erfaringsmessig liberale, mens fjernsyn har svært strenge rammebetingelser for f.eks. tidsbruk og form – gir bloggen meg full frihet til å formidle på den måten jeg måtte ønske meg, og styre debatten som måtte oppstå i etterkant.
I bloggen kan jeg ta opp emner jeg mener er viktige, men som det er vanskelig å få gjennomslag for i de etablerte kanalene – 2050-bloggen består nesten utelukkende av slike saker. Jeg kan bidra med innlegg til den generelle samfunnsdebatten, drive “spinnkontroll” når jeg mener at det gis et feilaktig bilde av det jeg står for, og engasjere journalister og andre medieaktører til debatt via f.eks. Twingly.
Prisen jeg betaler for å blogge at formidlingen blir mindre synlig. Via en opptreden i “Redaksjon én” når jeg langt flere mennesker enn med en posting her, for å si det slik. I alle fall på kort sikt. Den langsiktige statistikken ser antagelig annerledes ut: mens mye av det jeg formidler via andre kanaler forsvinner ut av syne etter kort tid (“sendt er glemt”, som man sier i TV-bransjen), blir innholdet i bloggen liggende åpent og søkbart så lenge jeg måtte ønske.
Hvis formidlingens adressat er en begrenset målgruppe, kan bloggpostinger være skummelt effektive. Folk egogoogler i langt større grad enn de nok er villige til å innrømme, og jeg ser resultatet i form av direkte tilbakemeldinger fra omtalte personer eller miljøer. I et intervju i Journalisten sammenligner jeg bloggen med en laserstråle: brukt på riktig måte er det vanskelig å finne en mer presis måte å formidle sitt budskap på, uhindret av eksterne rammebetingelser.
«Vi er medieagnostikere, ikke medieseloter.» Heh. Vel tenkt & talt :-)
mvh Jan
Som en ihuga forkjemper for utdaterte ord (jamfør den hyppige bruken av “jamfør”) fylles jeg av en indre jubel når jeg kan bruke ord som “selot”. ;-)
Samt nye ord også, ser det ut til; jeg heier på egogoogling som årets beste!
Egogoogling er ikke ueffent, om jeg skal si det selv med et utdatert ord. Så spørs det om ikke ordet vil lide samme skjebne som dødtidsmedier og springmais, da. ;-)
Som mediesynser har jeg alltid hevdet at telegrafen er fremtidens kommunikasjonskanal og vil komme knallsterkt tilbake. All synsinga om at mobiler og telefoner har gjort den overflødig er bygget på uvitenhet og FUD-kampanjer ;-)
Men den er da litt underlig, den trangen til å erklære akkurat bloggen død. Er da minst et par år sia de begynte å gjøre det, er det ikke?
Fra caplex: selot (gr., av zelos, iver, nidkjærhet), fanatiker, fanatisk troende; trosivrer. Apostelen Simon (Kananeus) kalles i Luk 6,15 Simon seloten, i tidl. overs. Simon ivreren. — Seloter var ellers navnet på en jødisk sekt som fra tiden omkring Jesu fødsel agiterte og kjempet for å bevare jødisk tro og egenart mot hellensk og romersk påvirkning. De førte an i opprøret mot Roma i 66 e.Kr. og spilte en dramatisk rolle under sluttkampene om Jerusalem og byens fall fire år senere.
OK, jeg visste det, men hvor mange vet i dag hva en selot er? Min gamle engelsklærer mente man kom meget langt med det engelske språks mange dybder og vendinger ved feks å lese King James Bible.
Forslaget ble mottatt med hevede bryn og knis. Men han hadde et godt poeng. :-)
[...] så meldes det om at bloggen er død, og det er det mange som skriver [...]
Tiram: Joda, og nettet har vært en flopp siden midten av nittitallet.
Anita: Jeg la inn en ordforklaring fra starten av – du ser den hvis du legger muspekeren over “selot” i en ordentlig nettleser. :-)
Why I blog…
While I was working on setting up this blog I serendipitously came across this recent article by Andrew Sullivan through Eiriks forfatterblog. In it Andrew is reflecting in great detail on the development and properties that make blogs into such……
Jepp, så det. Men begrepet selot er jo så tøft.
Men neppe alment utbredt… :-D
Selot er et herlig ord, rett og slett. Og nyttig! Beskriver en mennesketype som er ganske vanlig, men som vi stort sett ellers mangler ord for…
Jeg har hørt folk bli kalt fariseere, men jeg tror ikke de forsto hva det EGENTLIG begydde. :-D
Jeg vil tro de fleste idag ville forbinde det med sprudlevann. Fariseer – ansatt på Farris-fabrikken? ;-)