Jan Omdahl har en god kommentar til Paul Boutins nekrolog over bloggen i Wired, som i mine øyne stiller seg i den kjedsommelig lange rekken av folk som mener at nye medier er dømt til å fortrenge de etablerte. Argumentet om at tjenester som Twitter og Facebook gjør bloggen overflødig, blir litt absurd sett i lys av vårt typiske medieforbruksmønster – folk flest har et fullstendig avslappet forhold til å bruke medier med røtter i renessansen samtidig med produkter av dotcomboomen. Vi er medieagnostikere, ikke medieseloter.
Som blogger har jeg ingen problemer med å spa opp bloggspesifikke argumenter. Jeg kunne peke på at trafikktallene mine, målt i unike besøk og antall kommentarer, sterkt indikerer at interessen for bloggen er økende. Jeg kunne, som Eirik Solheim i NRKBeta, vise til at jeg får svært mange oppdrag og henvendelser med utgangspunkt i bloggen(e). Eller rett og slett ta utgangspunkt i at jeg snart har blogget i seks år, et tidsrom innenfor hvilket tjenester som Twitter lett kan bli uhippe og forsvinne – sammen med dine data.
Dermed er det ikke sagt at ikke Facebook og Twitter er nyttige – jeg er selvsagt begge steder – bare at de ikke er istand til å dekke mine publiseringsbehov. Som Andrew Sullivan påpekte for en tid tilbake, finnes det mange og gode grunner til at et fagmenneske bør blogge. For meg blir det stadig mer åpenbart at bloggens hovedfunksjon er å tjene som en base for fagformidling på egne premisser.
Som skribent og formidler er jeg avhengig av å nå ut med mitt budskap via brede, etablerte kanaler som radio, fjernsyn, aviser og forlag. Det er effektivt, men har sin pris: jeg vil alltid måtte formidle på kanalens premisser. Selv om slingringsmonnet varierer – forlag er erfaringsmessig liberale, mens  fjernsyn har svært strenge rammebetingelser for f.eks. tidsbruk og form – gir bloggen meg full frihet til å formidle på den måten jeg måtte ønske meg, og styre debatten som måtte oppstå i etterkant.
I bloggen kan jeg ta opp emner jeg mener er viktige, men som det er vanskelig å få gjennomslag for i de etablerte kanalene – 2050-bloggen består nesten utelukkende av slike saker. Jeg kan bidra med innlegg til den generelle samfunnsdebatten, drive “spinnkontroll” når jeg mener at det gis et feilaktig bilde av det jeg står for, og engasjere journalister og andre medieaktører til debatt via f.eks. Twingly.
Prisen jeg betaler for å blogge at formidlingen blir mindre synlig. Via en opptreden i “Redaksjon én” når jeg langt flere mennesker enn med en posting her, for å si det slik. I alle fall på kort sikt. Den langsiktige statistikken ser antagelig annerledes ut: mens mye av det jeg formidler via andre kanaler forsvinner ut av syne etter kort tid (“sendt er glemt”, som man sier i TV-bransjen), blir innholdet i bloggen liggende åpent og søkbart så lenge jeg måtte ønske.
Hvis formidlingens adressat er en begrenset målgruppe, kan bloggpostinger være skummelt effektive. Folk egogoogler i langt større grad enn de nok er villige til å innrømme, og jeg ser resultatet i form av direkte tilbakemeldinger fra omtalte personer eller miljøer. I et intervju i Journalisten sammenligner jeg bloggen med en laserstråle: brukt på riktig måte er det vanskelig å finne en mer presis måte å formidle sitt budskap på, uhindret av eksterne rammebetingelser.