2050

“Put your money where your mouth is” er et velkjent begrep på engelsk. Long Bets lar framtidstenkere og scenariebyggere gjøre akkurat det. Ideen bak Long Bets er at folk kan komme med en spådom og vedde for og imot. Long Bets er grunnlagt av The Long Now Foundation, som arbeider for å styrke langsiktig tenkning. Stiftelsen har til hensikt å eksistere i så lang tid at den kan innfri selv de mest lansiktige veddemålene på Long Bets. Og det trengs, når man vet at enkelte av veddemålene ikke avgjøres før i 2150. Et utvalg av spådommene fra Longbets:

• En profitabel video-på-bestillingstjeneste vil tilby 10 000 titler til 5 millioner abonnenter innen 2010
• I 2010 vil mer enn 50 % av bøkene som selges på verdensbasis bli trykket på bestilling på salgsstedet i form av paperbacks av bibliotekskvalitet
• Innen 2030 vil det være vanlig å frakte passasjerer i førerløse fly
• Innen 2050 har vi mottatt signaler fra intelligente vesener utenfor vårt solsystem
• Intet menneske vil sette sin fot på Mars og vende trygt tilbake til Jorda innen 2050
• Ingen syntetisk datamaskin eller maskinintelligens vil ha blitt selvbevisst innen 2050
• Minst ett menneske som var i live i 2000 vil fremdeles være i live i 2150

Spørsmålet er om dette har noen verdi, utover målsetningen om å få folk til å tenke langsiktig. Og det kan se ut som om det å gjøre forutsigelser til et økonomisk spørsmål, gir en viss effekt. Jamfør “prediction markets” eller forutsigelsesmarkeder, der det investeres i aksjer som er knyttet til at en gitt begivenhet skal finne sted. Eksempler på slike begivenheter har vært aksjegevinster, Oscarvinnere og sannsynligheten for et nytt terrorangrep i USA.

Verdien av forutsigelsesaksjene kan så brukes til å si noe om sannsynligheten for at hendelsen inntreffer. Enkelte forutsigelsesmarkeder, som Iowa Electronic Market, har ry på seg for å være mer presise enn meningsmålinger til å spå utfallet av amerikanske presidentvalg. Det brukes ofte som et eksempel på “kollektiv intelligens“, en prosess hvor gruppers samhandling skaper informasjon som ofte er av mye høyere kvalitet enn det en enkeltperson i gruppen kunne ha fått til.

Gas 2.0 melder at Californias miljømyndigheter har gitt klarsignal til California High-Speed Rail Authority, som ønsker å bygge et hurtigtogsystem som forbinder byene Sacramento, San Francisco Bay Area, Los Angeles, Orange County og San Diego med hverandre. Togene er forventet å holde en fart på rundt 350 km/t, og antas å kunne frakte opp til 100 millioner passasjerer i året i 2030. Det trengs 9,95 milliarder dollar i investeringer for å få prosjektet igang, og det skal opp til folkeavstemning i november 2008.

I bil- og flylandet fremfor noe dukker nå hurtigtog stadig oftere opp på dagsorden, og passasjertallene øker. Dette handler selvsagt om miljø, bensinpris og overfylte flyplasser, men også om realisasjonen av at tog tidsmessig og og økonomisk kan konkurrere med fly på stadig lengre avstander - i alle fall på øst- og vestkysten. Hurtigtogsplanene er også nok et eksempel på at delstatene går sine egne veier, uavhengig av hva politikken måtte være i Washington (for tiden er den lite togvennlig).

Newsweek skriver om om nyere forskning på hjerneaktiviteten, som tyder på at vi er kommet et langt skritt videre mot å kunne “lese” tanker og følelser i hjernen. I en årrekke har forskere brukt teknikker som fMRI - funksjonelle magnet-resonansbilder - til å kartlegge hjernens aktivitet fortløpende og relativt stor detalj. Inntil ganske nylig var det for eksempel mulig å “se” av fMRI-bildene når en person tenkte på et ansikt og et sted, eller bruke forskjellen i hjerneaktivitet til å anslå om en person snakket sant eller ei (å lyve krever mer hjerneaktivitet).

Det nye nå er at man også er istand til å si noe om innholdet i tankene. I en studie utført ved Carnegie Mellon-universitet (publisert i PLOS One) ble forsøkspersoner bed om å se på tegninger av fem gjenstander (hammer, tang, skrutrekker) og boliger. Aktivitetsmønsteret man så for hver gjenstand var så karakteristisk at det var mulig å fastslå med 78 % sikkerhet når en forsøksperson tenkte på f.eks. en hammer. Ikke nok med det: mønsteret viste en påfallende likhet fra person til person, hvilket tyder på at det er mulig å lage en “mental ordbok” på tvers av språk og kulturer.

Spørsmålet er om det samme også gjelder for mer komplekse og abstrakte begreper med utgangspunkt i etikk og moral, for eksempel. Forskergruppen bak studien har allerede begynt å kartlegge dette, og har tro på at det lar seg gjøre. Om denne teknologien får det nødvendige gjennombruddet, er det vanskelig å overskue konsekvensene. Noen åpenbare bruksområder vil være kriminaletterforskning, psykiatri og medisin. Men om teknologien blir billigere og mer kompakt enn dagens fMRI-maskiner, er det lett å se for seg et stort marked for teknologien.

Den mentale ordboken kan for eksempel revolusjonere design av datagrensesnitt, som de siste tiårene har handlet om å bruke visuelle symboler til å representere handlinger. Med tankeleserteknologi kan man utnytte hjernens opprinnelige representasjon av handlinger og objekter. Ikke bare blir det raskere og mer effektivt på den måten, selve definisjonen av operativsystem og grensesnitt vil kunne ta helt nye retninger når utviklingen skjer på hjernens premisser.

En tankestyrt datamaskin anno 2050 vil ikke fungere som grensesnittet mot hjernen til Matthew Nagle, som kunne styre en muspeker over en skjerm ved å tenke på den. Datamaskinen vil ikke forsøke å tvinge hjernen til å tenke på sin måte, isteden vil den fungere som en naturlig utvidelse eller forlengelse av hjernen. Å ta en datamaskin i bruk vil ikke være noe man bestemmer seg for, men ganske enkelt en naturlig del av den daglige tankevirksomheten.

I likhet med en rekke andre store oljeselskaper (typifisert med BP som redefinerte forkortelsen til Beyond Petroleum) jobber Shell med scenarier for en verden med mindre olje. Shells scenariebyggere introduserer her begrepet TANIA - There Are No Ideal Answers - som baserer seg på at utviklingstrekkene vi ser idag er så store i skala og kompleksitet at de ikke uten videre lar seg snu. Å endre verdens energisystem i en mer bærekraftig retning tar tiår.

I Scramble-scenariet (”Hver tar sitt” er en grei norsk oversettelse) handler verdens nasjoner etter egen interesse fram mot 2050. Ideen om gjensidig avhengighet står svakt, og politikken er lite preget av forebygging. Isteden velger man å takle problemene, det være seg oljemangel eller klimasjokk, etter at de oppstår. I Scramble-verdenen er olje fra tjæresand og oljeskifer sentrale energikilder, og man er på vei mot et langsiktig CO2-nivå på godt over 550 ppm (deler per million), mot dagens 380 ppm. Tiltak for å bremse økningen i CO2 binder opp stadig større økonomiske og vitenskapelige ressurser.

Blueprints-scenariet (”Alle snakker med hverandre”) forutsetter at press fra lokalt og regionalt nivå tvinger nasjonale og globale aktører til å sette økonomisk utvikling, energisikkerhet og miljøproblemer på dagsorden. I USA gjennomfører man virkelig målsetningen om å nå europeisk drivstoff-effektivitet innen 2020. Et effektivt system for karbonkvotehandel fører til en kraftig vekst i energiproduksjon fra rene kilder, karbonfangst og energiøkonomisering. I dette scenariet bruker gjennomsnitteseuropeeren- og amerikaneren 30 % mindre energi idag, CO2-utslippene er fallende og det globale nivået er i ferd med å stabilisere seg på 550 ppm.

Felles for scenariene er at de ikke spår verdens undergang. Ei heller ser de for seg en verden helt uten olje i 2050, noe som virker rimelig med tanke på at ConocoPhilips nå planlegger å drive Ekofisk-feltet fram til 2050. Det er lett å se tegn til scramble-oppførsel idag, det være seg Russlands bruk av gass som politisk pressmiddel, “det store spillet” rundt Sentral-Asia og Midtøsten eller Kinas sterke satsing på energiutvinning i Afrika. Men samtidig finner vi stadig flere eksempler på lokal handling med et globale tilsnitt, fra amerikanske delstaters offensive satsing på miljøtiltak til C40-koalisjonen av “megabyer”.

(Via Dot Earth)

Daily Galaxy peker på at menneskehetens overlevelse på lang sikt ikke bare er truet av klimaendringer, ressursmangel, sykdom, asteroidenedslag, supervulkanutbrudd eller ganske normal artsutdøing - kanskje er vi våre egne verste fiender, bokstavelig talt. Alexandra Gedrose blogger interessant og morsomt om fem kjente psykologiske eksperimenter som viser at vi alle er istand til å overse et medmenneske i nød, følge flertallet selv om det åpenbart tar feil eller plage andre om noen gir oss ordre til det. Vår “indre Stalin” er kanskje til sjuende og sist årsaken til at utopiske framtidsprosjekter så ofte ender opp med å bli styrt av en ekte Stalin.

Igår la Statistisk sentralbyrå fram prognoser for framtidig folketall, eller framskrivninger som det heter på statistikerspråket. Tallene, som finnes på en egen nettside (se også SSBs befolkningsside) viser hvor vidtfavnende demografi er som forskningsområde. I tillegg til å gjøre anslag antall innbyggere, handler dette også om innvandring, eldrebølge og forholdet mellom by og land. Og på alle disse områdene vil vi se store endringer, ifølge SSB. Noen hovedkonklusjoner:

• Innbyggertallet vil være mellom 5,3 og 8,5 millioner, med 6,9 millioner som et mest sannsynlige tilfelle, men allerede i 2012 må vi slutte å si “vi er bare fire millioner her i landet
• Siden fruktbarheten ikke antas å øke vesentlig, er det innvandring som driver veksten - andelen innvandrere antas å være mellom 1,1 og 2,6 millioner i 2060, eller 21 til 31 % av befolkningen
• Færre kommuner vil oppleve at folketallet synker i tiårene framover, noe som hovedsaklig skyldes innvandring
• Antall personer 67 år og eldre vil vokse fra 614 000 i 2008 til om lag 1,6 millioner i 2060, her antas det at gjennomsnittlig levealder for kvinner og menn har økt med mellom 5 og 10 år

Det SSB her gjør, er å tegne et bilde av en framtid der også Norge preges av de to store demografiske bølgene i vårt århundre: eldrebølge og migrasjon. De to er ikke frikoplet fra hverandre - eldrebølgen vil bli en viktig drivkraft bak import av arbeidskraft til et EU som kan oppleve å bli redusert med flere titalls millioner fram mot 2050. Norge har en høyere fruktbarhetsrate enn mange EU-land, men den er ifølge SSB ikke høy nok til å opprettholde dagens befolkning uten innvandring.

SSB tar mange forbehold i presentasjonen sin, med god grunn. En viktig forskjell på en lokal  befolkningsprognose og FNs globale, er tross alt at sistnevnte kan se verdens befolkning under ett. Hvorvidt millioner av østeuropeere f.eks. velger å stifte familie i hjemlandet eller i Tyskland og Frankrike betyr lite i det globale regnskapet, men mye i de nasjonale. Innvandring og utvandring påvirkes av en rekke innbyrdes avhengige faktorer, som økonomi, politikk og teknologiutvikling.

Det kan godt tenkes at SSBs antakelse om en avmatting i den økonomiske veksten slår til, og at nettoinnvandringen avtar og holder seg konstant fram mot 2040. Det er også mulig at en varig høy oljepris fører til at Norge fremstår som særlig attraktivt i tiårene framover. På den annen side: hvis oljemangel utløser en global depresjon, kan resultatet bli det motsatte. Og hvem vet hva slags migrasjonsmønstre vi vil se som følge av klimaendringer eller den voldsomme eldre- og ungkarsbølgen i Kina?

Fremskrivningen for andelen innvandrere vekker tildels opphetet debatt, og SSB har tilgjengeliggjort sine data på dette området på en egen side for framskrivning. Diskusjoner med utgangspunkt i demografi er selvsagt ikke noe særnorsk fenomen, og en av de sikreste politiske forutsigelsene man kan komme med er at innvandringsdebatten fortsatt vil stå høyt på dagsorden fram mot 2050.