Det meste av mitt forfatterskap har jeg jobbet med illustratører og fotografer, og derfor er jeg opptatt av bildekvaliteten i de digitaliserte bøkene som nå legges ut på bokhylla.no. Jeg har brukt endel tid på å studere bokhyllas produkter de siste dagene, og er kommet til at det dessverre også er mye å utsette på bildedigitaliseringen. Det ble smertelig åpenbart da jeg klikket meg gjennom min egen Sola – vår egen stjerne, som er rikt illustrert med fotografier, malerier, strektegninger og figurer.
Det første alvorlige problemet dukker opp på side 4 og 5, i form av en svært tydelig fargeforskjell på de to sidene som utgjør oppslaget over. Oppslaget deles i to av en lysende stripe som normalt ville tyd på at boka ikke har vært trykket hardt nok ned mot skanneren (hva slags system NB bruker vet jeg ikke). Venstre side har et påfallende blåstikk sammenlignet med originalen. Høyre side gjengir fargene riktigere, men er til gjengjeld blitt altfor mørk.
Dette oppslaget (side 26 og 27) domineres fullstendig av nok en skjemmende midtstripe, samt forskjell i farge, skala og skarphet mellom de to sidene. I forbindelse med produksjonen av e-utgaven av min mors bok Den lille vikingen fikk jeg litt erfaring med å digitalisere billedbøker med dobbeltoppslag, og jeg skal ikke påstå at det er enkelt. Det kan finnes forskjeller mellom sidene på et oppslag i en trykt bok som først viser seg når man har skannet den inn. Men selv som en autodidakt amatør klarte jeg i det minste å unngå resultater som det ovenstående.
Illustrasjonen over (fra side 61) er ved illustratør og forfatter Ruben Eliassen, og er fullstendig ødelagt av et rutenett av mørke prikker som ikke finnes i den trykte utgaven. Prikkene man ser er moiré, et interferensmønster som kan oppstå når man bruker scanner på et bilde som er bygd opp av små punkter (slik bilder i bøker gjerne er). Å unngå moiré er digitalscanning 101, og det er intet mindre enn oppsiktsvekkende at man finner det på så mange fotografier og tegninger i Sola.
Et enda mer påfallende eksempel på moiré finnes på side 69: de flekkete pappdelene man ser her var jevnt grå og hvite i virkeligheten (jeg tok bildet) og selvsagt også i den trykte utgaven.
Skjermdumpen over viser et utsnitt av side 53 i høy oppløsning, og er kanskje det mest nedslående eksempelet i hele boka. Her har en kombinasjon av moiré, dårlig fargegjengivelse og pixellering (som bl.a. kan oppstå når man komprimerer bilder for hardt) forvandlet det som var to fine bilder til en nesten ugjenkjennelig grøt.
For å være sikker på at denne kritikken ikke var fullstendig urimelig, skannet jeg inn de to nederste bildene med eget utstyr. Jeg brukte min eldgamle og delvis defekte Canon-skanner (i sin tid kjøpt for 700 kroner), Linux-skanneprogrammet XSane og gratisprogrammet Gimp til beskjæring og reskalering fra original på 300 DPI, og fikk resultatene nedenfor i løpet av noen minutter.
Mine bilder er åpenbart bedre. Visuelt ligger de langt tettere opp til papiroriginalen, de er skarpere, har større fargedybde og bedre kontrast. Resultatet er at du i bildet av regnbuen ser trekk som helt viskes ut i NB-versjonen, som den andre og svakere regnbuen i bildet og den distinkte mørke himmelen mellom buene.
Jeg kjenner ingen glede over å vise hvor lett det er å gjøre en bedre jobb enn Nasjonalbiblioteket. Tvert imot: jeg blir bare oppgitt og trist over å se dyktige illustratører og fotografers åndsverk bli behandlet med så liten respekt og omtanke. Og selvsagt forstemmes jeg ved tanken på at dette på lengre sikt skal bli versjonen skoleelever på jakt etter stoff som Sola skal forholde seg til. Det er nesten så jeg er glad for å ikke bli kreditert som forfatter.
Jeg føler nesten for å briste ut i sang her jeg sitter. Nærmere bestemt denne gamle slageren av Melanie Safka (kanskje mer kjent for rulleskøytesangen sin), fra hvis første linje jeg har hentet inspirasjon til tittelen på postingen. Nyt YouTube-klippet nedenfor – det er vakreste du vil oppleve i denne postingen. 🙂
29/05/2009 at 08:22
Jeg tror … at de som scanner inn disse tingene er amatører som har en middels god scanner og null opplæring. Dessverre. Det tar jo faktisk ikke noe lenger tid å scanne inn ting skikkelig. Det krever bare at man vet hvordan man gjør det.
Det jeg ikke skjønner er hvorfor man tar seg bryet med å gjøre noe sånt, når man ikke gjør det skikkelig. *Rister på hodet*
29/05/2009 at 09:11
Det er ikke kun som mor og forfatter jeg blir opprørt over hvordan din bok er satt inn i Bokhylla.no, sønn, men som illustratør og rettighetshaver. En meget viktig del av opphavsretten er vernet om ideell rett; i dette tilfelle er det estetiske uttrykket grundig ignorert, og jeg sier som amerikanske kunstere på 80-tallet da amatørmessige videokopier florerte: Copy it RIGHT!
29/05/2009 at 09:13
Huh. Hvem var det som utførte denne digitaliseringen sa du? 😛 Ser en anelse amatørmessig ut ja.
29/05/2009 at 09:22
Kanskje forfattere og illustratører burde ta turen innom bokhylla.no og se hva som er gjort med egne verker? Jeg vet jo godt at ingen i NB-systemet bryr seg om mitt syn på saken, men det kan tenkes at en innsats fra andre vil føre til at noe skjer.
29/05/2009 at 09:24
Dette er ille! Men bør det ikke her være et samarbeid mellom NB og forlagene? Av nyere bøker finnes det vel fortsatt oppbevart originale illustrasjoner? – Og NB har jo også inngått et samarbeid med GRAFILL om innkjøp av original illustrasjon (NIBI).Fy søren så sinna jeg blir! Illustrasjoner som ser slik ut er lite brukbare til annet enn å ødelegge det totale inntrykket av boka!
29/05/2009 at 09:33
Det er mildt sagt ganske utrolig at det er mulig å gjøre et langt, langt, bedre digitaliseringsarbeide med en gammel, billig scanner på hjemmekontoret, enn Nasjonalbiblioteket klarer med sitt utstyr, sine ansatte og sin kompetanse. Om det er utstyret, de ansatte eller kompetansen det skorter på er ikke godt å si, men jeg kommer bare på ett ord som kan beskrive dette skikkelig: Flaut.
29/05/2009 at 09:55
Bente: Jeg krysser fingrene og håper at det vi er over ikke er standarden for den langsiktige digitaliseringen av norske bilder, men isteden er resultatet av hastverksarbeid i forbindelse med dette spesifikke prosjektet. Med tanke på alle de andre problemene på bokhylla.no, er det kanskje rimelig å anta det.
29/05/2009 at 17:04
Dette, sammen med ditt forrige innlegg, får det hele til å virke som hastverksarbeide…
31/05/2009 at 09:03
Godt jobba igjen Eirik fra din side.
Du har sjekket eksempler du kjenner godt og oppdager alvorlige svakheter ved det utførte arbeidet fra NBs side.
Dette kommer i skarp kontrast til den selvskrytende profilen som NB nå har hatt offentlig i flere år og særlig på digitaliseringsområdet. Det framstår som uforståelig at dette skjer. Det blir jo nettopp når ferdig digitalisert materiale skal kringkastes i hele landet, at kravet til kvalitet i digitaliseringen skjerpes.
Merkelig fra NB!
Frode Bakken
31/05/2009 at 12:11
Frode: Jeg konstaterer at NB ser ut til å ha brutt klart med avtalen som ble inngått med Kopinor på to punkter, henholdsvis §3 og §5: http://www.nb.no/pressebilder/Avtaleomdigitalformidlingavboker.pdf
Men min hovedinnvending som forfatter – den lave kvaliteten – er det lite å gjøre med. Blant de 21 punktene i denne avtalen finnes det ikke et eneste som omhandler den tekstlige og billedlige kvaliteten på digitaliseringen, hvilket innebærer at NB er i sin fulle rett til å levere resultater av så dårlig kvalitet som over.
Forstår jeg avtalens §6 rett, kan jeg som opphavsmann heller ikke kreve verk fjernet fra bokhylla.no hvis det viser seg at kvaliteten forblir på et uforsvarlig lavt nivå – slikt skal skje via Kopinor.
Blant de mange organisasjonene Kopinor har forhandlet på vegne av er GRAFILL, Norges Fotografforbund, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norske Billedkunstnere og Norske Kunsthåndverkere, som presumptivt burde sette krav til kvalitet og kontroll i høysetet. Er det bare meg, eller har noen sovet grundig i timen da forhandleransvaret ble overlatt til Yngve Slettholm?
31/05/2009 at 23:09
Dette var jo helt sjokkerende dårlig. Alle bildene har moaré, ser det ut til. Utrolig.
Noe av det første man lærer når man begynner i dette faget er å hva moaré er, og hvordan man unngår det. Her har det tydligvis vært større hastverk enn faglig kompetanse og kvalitetskontroll.
La oss håpe at de ser den gedigne tabben og retter den opp etterhvert.
02/06/2009 at 00:11
Hei igjen
I NBs mange strategidokumenter vedrørende digitalisering er spørsmålet om kvalitet på digitaliseringen stort sett fraværende.
Men i et av disse dokumentene (“Digitalisering av bøker i NB – metodikk og erfaringer” fra september 2007)- er et enkelt kapittel viet kvalitet på de digitaliserte produktene.
Det heter under kap 4: “Viktige erfaringer så langt”:
“Kvalitet
I den aller første testfasen ble alle sider i de digitaliserte bøkene kvalitetssikret. Etter dette har vi ikke hatt rutiner for kvalitetssikring av digitaliseringsjobben. Etter at funksjonaliteten i det digitale biblioteket ble klar for bokvisning, har det vært gjort usystematisk sjekk av kvaliteten på det som er tilgjengelig i tjenesten.
Vising i det digitale biblioteket avslørte at komprimeringen av de digitale visningskopiene ble gjort med ugunstige parametere. Den visuelle kvaliteten på bildene ble derfor dårligere enn forventet. Dette ble justert, og resultatet ble mye bedre.
Kvaliteten på de digitale bøkene henger naturlig nok tett sammen med kvaliteten på originalen. Vår algoritme for automatisk utplukk av bøker til digitalisering tar ikke hensyn til dette, og vi risikerer følgelig å få ut meget dårlige eksemplar til digitalisering, selv om vi faktisk har gode eksemplar i samlingen. Skannerne som digitaliserer demonterte bøker, skanner begge sidene av hvert ark i én operasjon. Det betyr at det er to forskjellige digitaliserings-enheter som digitaliserer de to sidene på et ark. Her har det vist seg å være meget vanskelig å kalibrere disse to enhetene helt likt, noe som gir seg utslag i form av fargeforskjeller på sidene. Dette har blitt kraftig forbedret siden testfasen, men problemet er fortsatt ikke helt løst. Det har vært gjort forsøk med å skanne inn et referanseark i begynnelsen av hver bok, for dermed å kunne justere ev. fargestikk automatisk i etterkant. Så langt har ikke disse forsøkene gitt ønsket resultat, men vi vil jobbe videre med å få dette til.
Når produksjonslinjen går inn i en ordinær produksjonsfase, ønsker vi å etablere stikkprøvebasert kvalitetskontroll av digitaliserte bøker.”
Det er trist at NB i 2009 arbeider slik at konkrete forfattere ved sjekk av egne verk reagerer negativt på kvaliteten.
Det innebærer i virkeligheten at arbeidet må gjøres på nytt – i den grad en skal stille strenge krav til kvalitet – som en skal.
Allerede i desember 2005 slo NB fast følgende i sitt “Tilgang til digitalt innhold i Nasjonalbiblioteket. Strateginotat for digitalisering av Nasjonalbibliotekets samling”:
”4.1 Generelt
De historiske delene av samlingen i NB må digitaliseres for at de skal være tilgjengelig
over nett. Når man har en digital kopi, kan denne kopieres i all framtid uten reduksjon i
kvalitet, og originalen vil kunne skjermes for fysisk slitasje. I mange sammenhenger
fordrer dette at den digitale kopien holder høy kvalitet.”
Hvem tar tak i dette? – NB er som kjent ingen privat virksomhet men et resultat av den offentlige virksomheten i Norge.
Frode Bakken
02/06/2009 at 07:42
Frode: Dette var interessant. Tekstene du fremlegger her, er jo blant annet en bekreftelse på noe jeg skrev for flere år side – at det var en klar fargeforskjell på tekstsidene i Nordområdeprosjektet, et problem som åpenbart har vedvart til denne dag (jamfør det ekstreme utslaget på vi ser i denne postingen).
Jeg er via epost blitt informert om at NB kjenner til problemene, men med tanke på at de ikke er løst etter såpass lang tid er det åpenbart at eksterne aktører bør se på saken. NBF burde kanskje engasjere seg, men vel så viktig hadde det vært om man så et engasjement fra noen av partene i avtalen, f.eks. forfatterforeningene som så varmt har forsvart dette prosjektet.
02/06/2009 at 09:49
Eirik:
Uansett hva som står i avtalen mellom NB og Kopinor så gjelder Åndsverkslovens § 3:
(2.ledd) Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart.
(4.ledd) Selv om opphavsmannen har gitt gyldig samtykke til bruken, har han, hvis verket gjøres tilgjengelig for almenheten i slik krenkende skikkelse som nevnt i annet ledd, rett til å kreve at det enten ikke skjer under hans navn eller at det angis på fyldestgjørende måte at de foretatte endringer ikke skriver seg fra ham. Denne rett kan opphavsmannen ikke gi avkall på.
Bjørn MG
02/06/2009 at 10:13
Bjørn: Viktig påpekelse dette. Og jo mer jeg tenker på saken, desto mer interessert blir jeg i 4. ledd, nærmere bestemt begrepet “gyldig samtykke til bruken”.
Jeg skjønner av prosessen at NB/Kopinor har valgt en “opt-out”-strategi, dvs at forfattere som reserverer seg må gjøre det i etterkant. Det er i og for seg et rimelig valg gitt volumet, og det er løsningen Google og amerikanske forfattere har falt ned på. Men saken er jo den at jeg første gang skjønte at bøkene mine skulle skannes inn da jeg leste om det i Aftenposten.
Jeg er ikke medlem av noen av organisasjonene Kopinor forhandlet på vegne av, så eventuell informasjon til disses medlemmer nådde aldri meg. All den tid flere av forfatterorganisasjonene har opptakskrav som utelukker mange skribenter, kan man heller ikke forutsette det.
bokhylla.no fremstår klart som gjenbruk av mitt verk, og det er noe som normalt håndteres av forlaget på vegne av meg. Men heller ikke forlagene har kontaktet meg i sakens anledning, om ikke annet så for å klargjøre statusen til “Sola”, hvis kontrakt ikke har noen klausul om digital bruk i det hele tatt.
Hvilket bringer meg til spørsmålet om penger: det skal utbetales rundt 50 øre per digitalisert side per år, men jeg har ikke fått noen informasjon om hva som skjer med midlene mine bøker genererer, eventuelt hvordan jeg får tak i dem. Om de sluses inn i organisasjonenes stipendpott, får jeg heller ikke vite dette.
Så her er min situasjon i et nøtteskall: En stor aktør har skannet inn mine bøker i elendig kvalitet uten å spørre meg om tillatelse på forhånd, og uten å si noe om hvordan jeg eventuelt får betalt. Og så klager man over fildelernes manglende respekt for rettighetshaverne? 😉
02/06/2009 at 22:00
Eirik
Du skriver i forrige innlegg:
“Jeg er ikke medlem av noen av organisasjonene Kopinor forhandlet på vegne av, så eventuell informasjon til disses medlemmer nådde aldri meg.”
Det du peker på er helt korrekt og absolutt lovlig og gjelder fenomenet “avtalelisens”.
Avtalelisens er ikke av ny dato men den nye avtalelisensparagrafen for bibliotek fra revisjonen av åndsverkloven i 2005 : § 16a – åpner disse mulighetene for digitalisering på bibliotekområdet selv om for eksempel Kopinor ikke har alle relevante rettighetshavere som medlemmer gjennom Kopinors medlemsorganisasjoner.
Slik avtalelisens finnes også på mange andre områder.
Wikipedia forklarer dette slik:
http://no.wikipedia.org/wiki/Avtalelisens
Kopinor beskriver dette slik:
http://www.kopinor.no/opphavsrett/avtalelisens
Store Norske:
http://www.snl.no/avtalelisens
Her er den nye § 16a:
“Avtalelisens for bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer
Overskriften tilføyd ved lov 17 juni 2005 nr. 97.
§ 16a. Arkiv, bibliotek og museer som angitt i § 16 første ledd kan fremstille eksemplar av utgitte verk i samlingene og gjøre slike verk tilgjengelig for allmennheten når betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd er oppfylt.
Ny bestemmelse tilføyd ved lov 17 juni 2005 nr. 97 – se dens III (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 630).”
http://lovdata.no/all/tl-19610512-002-012.html#16a
Den viser igjen til § 36 første ledd.
“§ 36. Når det foreligger avtale med organisasjon som nevnt i § 38a som tillater slik bruk av verk som nevnt i §§ 13b, 14, 16a, 17b, 30, 32 og 34, har bruker som omfattes av avtalen, overfor rettighetshaver som ikke er omfattet, rett til på samme område og på samme måte å utnytte verk av samme art som dem avtalen gjelder (avtalelisens). Bestemmelsen gjelder bare for bruk som skjer i samsvar med det avtalen fastsetter. Bestemmelsen gjelder ikke i forhold til kringkastingsforetaks rettigheter i sine sendinger.”
http://lovdata.no/all/tl-19610512-002-027.html#36
Denne teksten viser igjen til § 38a og en rekke andre paragrafer:
“§ 38a. Avtale som skal ha virkning som nevnt i § 36 første ledd, må inngås av organisasjon som på området representerer en vesentlig del av opphavsmennene til verk som brukes i Norge, og som er godkjent av departementet. For bruk på nærmere angitte områder kan Kongen bestemme at den organisasjon som godkjennes, må være en felles organisasjon for de berørte rettighetshavere.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser om kontroll med organisasjoner og fond som mottar vederlag til videre fordeling.”
http://lovdata.no/all/tl-19610512-002-027.html#38a
Avtalelisensløsningen løser mange problemer og skaper selvsagt noen nye.
Den nye avtalelisensparagrafen er allerede brukt i to nye avtaler – begge fra 2009:
”Bokhylla.no”
Se f.eks. Slettholm: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3093212.ece
og ”Avtale om digital formidling av artikler fra UH-bibliotek”
Se her bl.a.:
http://www.uhr.no/organisering/utvalg/administrasjonsutvalget/opphavsrett_forhandlinger
I alle tilfeller med avtalelisens vil rettighetshavere kunne oppleve at deres egne verk blir brukt uten deres egen godkjenning.
Dette er helt lovlig hvis betingelsene i loven er oppfylt.
Men uansett avtalelisens kan jo ikke NB ha rett til å “krenke” – jvnf “§ 3. Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier, så vel på eksemplar av åndsverket som når det gjøres tilgjengelig for almenheten.
Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart.”
03/06/2009 at 09:25
Frode: Takk for avklaringen. Det er ikke vanskelig å se nødvendigheten av avtalelisenser, men samtidig er det åpenbart for meg at de bør omfattes av en større transparens enn det vi har sett i dette tilfellet. Selv om jeg som rettighetshaver ikke har krav på informasjon, er det vanskelig for meg å begripe hvorfor jeg ikke skal få det.
Jeg snakker ikke om et personlig brev i posten, men om en enkel FAQ for rettighetshavere med peker fra bokhylla.no, der slike som meg blir gjort kjent med den juridiske bakgrunnen for prosjektet, får informasjon om hvordan man kommer med tilbakemeldinger på utførelsen om man er misfornøyd, eventuelt prosedyrer for hvordan man trekker verk fra basen om man mener det er grunnlag for det.
Ikke minst trengs det informasjon om de økonomiske sidene ved prosjektet. Jeg har intet behov for å mase om “min” andel av vederlaget (for “Sola” ville det årlige bruksvederlaget ikke engang være nok til å kjøpe en duggfrisk utepils 😉 ). Men prinsipielt mener jeg det er viktig – ikke minst når det snakkes så mye om økonomien rundt ulovlig fildeling – at de som lovlig distribuerer filer på nettet er åpne på det økonomiske.
Kopinor og NB har snakket mye om å trygge rettighetshaverne i denne saken, men det har utelukkende vært fokusert på tekniske løsninger som IP-sperrer. Som rettighetshaver blir jeg langt mer utrygg av manglende informasjon og dårlig håndverk, enn av muligheten for at en norsk student i Australia får tilgang til en av mine bøker via bokhylla.no.
03/06/2009 at 14:50
Jeg slutter meg til alt det du sier her, Eirik. Og vi er ganske mange i samme bås: Skribenter som av praktiske eller prinsipielle grunner ikke vil være med i organisasjonene, og som opplever at vi dermed blir gisler for de samme organisasjonene. Disse organisasjonene aksepterer, enten fordi de ikke har tenkt så langt, eller fordi de har mer kortsiktige pekuniære interesser å ivareta, de utroligste ting på vegne av folk de ikke har noen moralsk rett til å opptre på vegne av, selv om de åpenbart har fått alle slags juridiske rettigheter, og det har sammenheng med den eldgamle organisasjonsfetisjismen i den vestlige kulturen: Laugsvesenet, som ble videreført av fagforeningsvesenet. Nuvel. Det er trist å sitte bastet og bundet og se på hva de gjør med en. Takk for sangen til Melanie. Den reddet dagen.
03/06/2009 at 15:39
Syphilia: Vi som har slåss en stund vet jo at disse systemene ikke vil endres eller bli mer velfungerende før dem det angår reagerer. Og sjansene for at vi vil se mer enn sporadiske reaksjoner på det som skjer nå er liten, dessverre.
03/06/2009 at 18:23
Til Eirik og Syphilia
Jeg følger dere 100 % og du sier dette meget bra Eirik:
“Takk for avklaringen. Det er ikke vanskelig å se nødvendigheten av avtalelisenser, men samtidig er det åpenbart for meg at de bør omfattes av en større transparens enn det vi har sett i dette tilfellet. Selv om jeg som rettighetshaver ikke har krav på informasjon, er det vanskelig for meg å begripe hvorfor jeg ikke skal få det.”
En god start på en interessant prosess ville jo være at dere to sender en formell henvendelse til Kopinor og stiller endel spørsmål vedrørende egne rettigheter i samband med avtalelisens: Hva bør en godkjent organisasjon som Kopinor gjøre generelt overfor rettighetshavere som ikke er organisert men som selvsagt ikke er fratatt alle rettigheter?
Dessuten: Rettighetshavere som ikke er organisert, kan jo stille krav. Stortinget kan i lengden ikke se bort fra slike forhold.
Saken med “krenking” av verket/rettighetshaveren gjennom “bokhylle”-digitaliseringen er grov og bør kunne påtales på prinsipielt grunnlag gjennom for eksempel en henvendelse til Kulturdepartementet:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/dep/kontakt/Skjema-kontakt-Kultur–og-kirkedepartementet.html?id=437521
Nå sitter heldigvis ikke Sønneland der lenger.
Det er grunn til å håpe at Hermansen har en mer saklig og distansert relasjon til Kopinor og de andre organisasjonene enn det en opplevde under Sønneland gjennom en årrekke.
Frode Bakken
03/06/2009 at 21:22
Kjære Frode Bakken
– og alle dere andre gamle venner fra min årelange tid som datajournalist, skretær i Datapolitisk råd og internettrådgiver via Forum for offentlig informasjon FOI – inklusive Jon Bing. Det er jo ganske imponerende å kunne sveve i den digitale morgendisen med så mange paragrafer å holde styr på for ikke å gjøre mageplask.
Hvorfor ikke forholde seg til den digitale virkeligheten, slik den lett lot seg beskrive for mer enn 20 år siden.
I dag tar det nanosekunder ved hjelp av høyoktan søkemotorer og databaser å sortere og holde styr på ALT. Særlig slike ting som personrelaterte økonomiske data. Det betyr at KOPINOR-modellen, LINO-modellen og alt det andre finurlige paragrafnedfelte tankespinn er helt OVERFLØDIG.
Noen har sett sine interesser her. Trenger vel ikke si mer om det for denne forsamling. Trenger vel heller ikke utpensle hvordan man som bidragsyter i åndslivet nå kan sette sine digitale fingeravtrykk på det man leverer. Slike fingeravtrykk kan inneholde enhver betingelse for bruk som opphavskvinne og/eller -mann måtte føle for og bestemme.
Så over til det egentlige tema i Eiriks illustrerende reportasje. Det er klinkende klart et brudd på åndsverkslovgivingens aller helligste område å sette igang eksemplarframstilling – OK – man dekker seg bak noen paragrafer for å slippe å spørre først – men så i en form og i en kvalitet som er hinsides dårlig sett i forhold til det originale verk.
Jeg har samarbeidet med bidragsytere for trykte medier så mye og lenge at jeg ikke vil nøle med å kalle det som har skjedd for en forbrytelse. Heretter kan det bare bli snakk om straff.
05/06/2009 at 08:38
Ja, dette var elendig kvalitet, og det kunne sikkert vært gjort både grundigere og bedre dersom man har god greie på bilder, scanning, oppløsning og alt som gjør digitale resultater bedre.
Men det man gjerne glemmer i denne saken er at det ikke er en spesielt attraktiv jobb for noen med denne type kompetanse å utføre rutinejobben det er å scanne hundrevis av boksider. Selv i finanskrisetider får man ikke ansatt folk med ypperste kompetanse for å gjøre samlebåndsarbeid. Uansett hvor mye man betaler vedkommende for det.
Nå vet jeg ikke hvilken person som har gjort den konkrete scanningen av denne boken, og heller ikke hvordan betingelsene eller omstendighetene var, men jeg kan tenke meg at med hundre, – kanskje tusenvis av sider på vent for scanning, muligens en tight deadline for å bli ferdig, og ellers behov for å ikke slite seg ut i prosessen, så er det ikke rart om det blir tatt lett på enkelte resultater.
Opp med hånden alle grafiske utdannete som ville gjort denne jobben? Ingen? Nei, tenkte meg det.
05/06/2009 at 08:48
Tiqui: Du trenger ingen grafisk utdannelse for å gjøre denne jobben mye bedre enn det som er gjort til nå, og det uansett ingen unnskyldning for manglende kvalitetskontroll. Ellers ser jeg at vi er veldig nære naboer – så hei på deg. 🙂
05/06/2009 at 11:27
Hei på deg, naboen 😉
Det var opp til flere kommentarer over her som nevnte NBs kompetanse, så da måtte jeg innskyte at det antagelig ikke er de med kompetansen som gjør drittarbeidet. Men enig med du at det ikke unnskylder at man ikke kontrollerer resultatet.
09/06/2009 at 02:30
Hadde forventet mer av nasjonalbiblioteket. Kanskje det er forminskning pga serverproblemer?
21/03/2017 at 05:37
Jeg datt tilfeldigvis over dette nå åtte år senere, som viser seg å være lenge nok til å få en slags konklusjon: Den utgaven som ligger tilgjengelig i dag er langt bedre scannet. Skjøtene mellom sidene er ikke perfekte, og litt manuell justering av lys/kontrast hadde ikke skadet … men det er ikke lengre flaut dårlig.
26/03/2017 at 11:10
Hei Daniel: Du har helt rett i det. Og grunnen til det er faktisk denne bloggposten. Problemet ble fanget opp av Nasjonalbiblioteket fordi jeg klaget på det, og de fikset det for lenge, lenge siden. De fortjener honnør for rask respons!