Myteknuseren

I virkeligheten er all informasjonslagring usikker. Informasjon degraderes over tid, og vil på lang sikt forsvinne uansett hvordan den lagres. Vi snakker altså ikke om art, men om grad. Magnetbånd og CD-plater har begrenset holdbarhet, men det har også papir og film. De fleste pbøker trykkes på syreholdig papir og går i oppløsning etter noen tiår.
    Også pbøker som trykkes på syrefritt papir ødelegges av slitasje, og blir i praksis svært vanskelig tilgjengelige eller forsvinner helt over tid. Mammutsalget - leserens drøm - er forfatterens marereritt. Da forsvinner pboka ut av salg, og bibliotekene får hovedansvaret. Men heller ikke her har bøker evig liv, da en jevn strøm av nye bøker fører til at gamle må kasseres.
    Digital lagring gjør det mulig å lage en konsekvent strategi for informasjonslagring. Siden digitalt innhold er svært lett å kopiere fra et medium til et annet (fra harddisk til CD-ROM til DVD-RW f.eks.) vil den mest fornuftige strategien for sikker informasjonslagring i fremtiden være rutinemessig kopiering av eldre digitalt materiale til flere ulike lagringsmedier.
    Ønsker man å oppbevare informasjon i tusenvis av år, duger verken papir eller plast. Da må babylonernes gamle teknikk med leiretavler eller steinplater brukes. I USA har man utviklet teknikker for å gravere inn store mengder mikroskopisk informasjon på edle metaller. Enkelte "tidskapsler" er blitt utstyrt med små metallskiver som rommer hundrevis av sider med informasjon.

Den italienske bokelskeren Federigo de Urbino, som levde på slutten av 1400-tallet, hadde en boksamling om hvilken det ble skrevet: "Alle hans bøker var enestående gode og skrevet med penn; hadde det vært en trykt bok der ville den ha skammet seg i slikt et selskap". Du tar sikkert poenget: alle nye måter å fremstille tekst på, er blitt møtt med motstand til å begynne med.
    Jeg er en bokelsker god som noen, men jeg klarer å skille min fascinasjon for pbokas estetikk (lukten, innbindingen, følelsen) fra et enkelt faktum: tekst er blitt presentert på utallige måter gjennom tidene, og lesere har tilpasset seg alle.
    Det er farlig å overvurdere brukeres lojalitet for et medium, og spesielt farlig er det å tro at morgendagens lesere vil være lojale mot papir simpelthen fordi det er papir. Pboka vil måtte kjempe for sin posisjon, og det er ikke sikkert den vil holde stand.

Denne tøvete påstanden fremsettes fremdeles - om enn i minkende grad - av svorne multimediatilhengere. Argumentet er omtrent som følger: multimedia (kombinasjonen av tekst, lyd, bilder og film) og interaktivitet aktiviserer brukeren og gir mulighetene for å påvirke utfallet av en historie eller et informasjonssøk. Multimedia er med andre ord brukerstyrt. Boka gir ikke denne muligheten. Den er lineær, fortellerstyrt og dermed passiviserende.
    En av mange svakheter med dette argumentet er innlysende: multimediatilhengerne tolker mangelen på synlig aktivitet hos lesende barn som et tegn på at lesere ikke aktiviseres. Hvilket selvsagt er det rene vås. Vi har århundrer med erfaring som demonstrerer leserens evne til meddiktning, innlevelse og etteraktivisering. Multimedia har naturligvis sin verdi (jeg bruker CD-ROM-leksika hver dag), men vil forbli et nisjeprodukt i overskuelig fremtid. Det sørger ikke minst de høye produksjonskostnadene for.

Skal vi dømme etter mye av det som finnes på Internett - som spenner fra det barnslige og amatørmessige til det propagandistiske og anstøtelige - er det lett å tro at det vil bli slik. Internett gir alle muligheten til å publisere tekster, og det har allerede ført til en voldsom oppblomstring i "vanity publishing". Nå finnes gode svar på denne utfordringen, som å la leseren få de første kapitlene gratis eller å la uavhengige konsulenter, forlag eller bibliotek gå inn som garantister for kvalitet.
    På den annen side: allerede i dag finnes det ufattelige mengder søppel på trykk. Lesere flest ser ut til å være i stand til å finne frem likevel. Og vi skal ikke glemme at innskannete fritekster på Internett utgjør en motvekt til de dårlige digitale tekstene, for ikke å snakke om all middelmådigheten vi finner på cellulose. Sett Sir Walter Scotts "Ivanhoe" som etekst opp mot Erlend Loes "L" på papir, så forstår du hva jeg mener. Igjen: mediet er ikke budskapet. Papir i seg selv borger ikke for kvalitet.

Moderne papirbøker er høyteknologiske. Skrivepapir er høyteknologisk. Toalettpapir er høyteknologisk. Det er umulig å slippe unna teknologien i dag, og spørsmålet er egentlig bare hvor vi plasserer teknologien i forhold til brukeren.
    Pboka mangfoldiggjøres i tusenvis av eksemplarer, hvorav svært mange kastes uten noensinne å ha nådd frem til en leser. Den er trykket på papir, et produkt som blir til på en svært lite miljøvennlig og energisparende måte.
    Eteksten lages i ett eksemplar, har ingen vekt, formidles som elektromagnetiske signaler og leses på en liten, svært energisnål datamaskin som ofte har mange andre bruksområder i tillegg.
    Hva det endelige miljøregnskapet blir er vanskelig å si, men det er liten grunn til å tro at ebøker skulle komme dårlig ut!

"Flygende maskiner som er tyngre enn luft er en fysisk umulighet."
Lord Kelvin, president for Royal Society, 1895

"Denne 'telefonen' har for mange svakheter til at den seriøst kan regnes som et kommunikasjonsmiddel. Den har ingen verdi for oss."
Internt notat i telegrafselskapet Western Union, 1876.

"Hvem i all verden ønsker å høre skuespillere snakke?"
H.M. Warner, Warner Bros., 1927

"Jeg er bare glad for at det er Clark Gable som går på trynet og ikke Gary Cooper."
Gary Cooper, som forklaring på hvorfor han valgte å ikke ta hovedrollen i "Tatt av vinden."

Sist oppdatert 21.05.2001 12:24

Copyright © 2001 Eirik Newth