Idag er det litt over seks måneder siden jeg logget meg av Facebook, og jo takk, jeg har har det helt utmerket. Helt sant: jeg har ikke savnet Facebook et sekund, og har klart å komme meg gjennom et halvår uten å gå glipp av vesentlig informasjon fra familie og venner eller invitasjoner til ting jeg skulle ha vært med på (tror jeg, i alle fall – si fra om jeg har gått glipp av noe viktig!)
Jeg har registrert to merkbare positive bivirkninger: min “information overload” er kraftig redusert etter at 600 menneskers private gjøren og laten er ute av nettsurfingen min, likeså den slitsomme følelsen av å måtte huske på å oppdatere profilen ofte. Clay Shirky skriver om et “cognitive surplus” som kan følge av at man reduserer eller kutter ut mediebruk, og mitt kognitive Facebook-overskudd er i stor grad blitt brukt til å lese mer. Og blogge. Og Twitre (mer om det nedenfor).
Mens jeg har nøyaktig like god kontakt med mitt nære sosiale nettverk – familie, venner, naboer, jobbkolleger – som før, er det via Jorunn jeg får informasjon om det fjernere sosiale nettverket jeg hadde via Facebook. Det er imidlertid uhyre sjelden jeg i det hele tatt bryr meg om å spørre om det er noe interessant nytt. Kanskje gjør det å ikke savne Facebook-nettverket meg avstumpet – i så fall var hele menneskeheten før midten av forrige tiår avstumpet uten å vite det…
Hever jeg blikket over det rent personlige, konstaterer jeg at min spådom om Facebooks personvernpolitikk som stadig mer creepy står ved lag. Siden januar har vi ikke bare hatt rykter om sikkerhetsproblemer i Facebook-systemet og apps som har hatt full tilgang til all informasjon (inklusive mail), vi har også fått Facebook Places Deals (fortell hvor du er i bytte mot rabatter) til Norge og har sett at selskapet har innført bildegjenkjenning og automatisk tagging av venner som standard uten å spørre brukerne. For å nevne noe.
Det interessante er at stadig fler av disse endringene ble lagt merke til og tildels problematisert av norske medier. I det hele tatt er det mitt inntrykk at mediene er langt mindre knefalne for store amerikanske teknologiselskaper (jamfør dekningen av Apple det siste året) enn de pleide å være. Og i det isste har jeg sett flere saker der journalisten har valgt å fokusere på dem som ikker delta i det hele tatt, som denne fra NRK:
Fire prosent av de unge som bruker nettet er ikke på noe nettsamfunn. Litt mindre enn to prosent av alle nordmenn mangler TV. Rundt fem prosent av oss har ikke tilgang til internett. Og noen ganske få voksne mennesker har ikke mobiltelefon.
NRK har klart å spa opp et par av de forsvinnende få i gruppen “unge” som ikke er på Facebook, og jeg at Ingvil Hellstrand ved Universitetet i Stavanger argumentere godt for hvorfor hun aldri har meldt seg inn:
– Jeg har spurt kollegene mine om vi utelukkende kunne hatt faglige diskusjoner der, men de svarer nei. «Våre profiler er fulle av tanter, venner, skal vi gå og drikke øl og så videre». Det er som å ha en venners-venners-fest hele tiden. Alle miljøer blir rørt sammen til en stor saus, mener 31-åringen – og avviser at frykt har med valget hennes å gjøre. – Jeg er på academia.edu, jeg bruker nettbank og skriver under opprop på nettet, påpeker hun, men blir likevel kalt en teknologisk sinke av sin mor.
Hellstrand er inne på noe vesentlig her. Bruk av sosiale nettmedier er ikke et enten-eller. Mennesket er et sosialt dyr, men samtidig har de fleste av oss et behov for ikke å være tilgjengelige hele tiden. Hvordan man balanserer de motstridende behovene, varierer med alder og livssituasjon. At mange i finne-seg-sjæl-og-et-studium-og-en-jobb-og-en-kjæreste-fasen av livet kan synes at Facebook er viktigere enn mobilen (som forsker Marika Lüders hevder i saken) virker ganske rimelig.
Å droppe Facebook er altså ikke det samme som å leve et steinalderliv. Det behøver ikke engang bety at man dropper sosiale nettmedier. Noen velger for eksempel det Kristine Løwe kaller “digital avrusning“, delvis som følge av “Facebook fatigue“. Jeg er like aktiv på Twitter som før, og har for første gang begynt å bry meg om hva som skjer på LinkedIn. I en verden full av valgmuligheter er folks bruksmønstre, vaner og forventninger komplekse, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvordan det hele kan utvikle seg videre.
Et av intervjuobjektene i NRK-saken sier f.eks. at at han planlegger å vende tilbake til Facebook om et års tid, fordi han skal bygge opp en egen bedrift og mener at Facebook blir en viktig markedsføringskanal. Mitt eget Facebook-valg er delvis knyttet til en endring i familiesituasjonen som krever at jeg må bruke tiden annerledes. Familiesituasjonen kan også gjøre meg til Facebook-bruker i fremtiden, når min sønn eventuelt velger å melde seg inn.
Jeg sier eventuelt, fordi jeg ikke aner om Facebook vil være så interessant for ungdom når dette blir aktuelt. Sant å si mistenker jeg at Facebooks markedsandel (over 50% av nordmenn er faste brukere) og fortsatt robuste vekst bærer i seg kimen til nye forretningsmodeller. Når far og mor og bestefar og grandtanter og tremenninger er på samme nettsted som tenåringen, kan det fort oppleves temmelig klamt.
Som jeg sa i en forelesning i vår: hadde jeg vært fjorten idag, ville jeg skydd Facebook og heller funnet meg mindre vokseninfiserte møteplasser på nettet. Nettet oppfordrer nærmest til fragmentering – det er bare et spørsmål om å utvikle fragmenter som er tiltrekkende nok. I et femårsperspektiv kan det godt tenkes at spørsmålet ikke vil være “skal jeg melde meg på Facebook for å se hva poden sysler med” men snarere “hvor i alle dager er poden medlem, og slipper så gamle folk som jeg i det hele tatt inn?” 😉
27/06/2011 at 11:54
Ser ut til at du ikke er alene om å trappe ned eller forlate FB. Selv har jeg merket en markant nedgang i aktiviteten blant mine facebookbekjente. Livet griper nok en gang inn og lager krøll i min online-tilværelse:-) Jeg er veldig spent på hva som kommer av nye sosiale arenaer. Sønnen er aktiv på LEGO Universe hvor det sosiale aspektet vokser. (Second Life med minifigs).
Tror det blir naturlige overganger og at våre barns arenaer neppe er ute av garasjen ennå. Selv synes jeg FB har blitt en utmerket måte å slippe dårlig samvittighet for manglende oppdatering av slekt og venner, men ser også mange av minusene du trekker fram. Det blir vel som det meste et forsøk på å finne en balanse i hverdagen. Jeg applauderer din prioritering:-)
27/06/2011 at 12:03
@Thomas: LEGO Universe tror jeg også kan finnes i vår families fremtid, gitt. 🙂
27/06/2011 at 12:40
Jeg skal ikke gå så mye inn på hovedpoenget ditt, som synes å være at livet ditt er bedre uten Facebook.
Men jeg må få arrestere deg ganske kraftig på et punkt:
“Hadde jeg vært fjorten idag, ville jeg skydd Facebook og heller funnet meg mindre vokseninfiserte møteplasser på nettet.”
Dette blir veldig rart. For meg høres det omtrent ut som:
“Hadde jeg vært fjorten idag, ville jeg skydd Oslo og heller funnet meg mindre vokseninfiserte møteplasser i Norge.”
Det er like dumt å si. Akkurat som det er mange steder å være i Oslo så er det mange steder å være på Facebook. Mulig du ikke har fått det med deg men det er kraftig bruk i private grupper og sider etter at denne funksjonen kom i ny og bedre versjobn for en stund siden.
Jeg har spurt mange unge og alle melder at de lager lukkede rom for sine venner, fyller på med innhold og sosialiserer uten at voksne eller andre ser noe som helst av det de driver med. Akkurat som det ville vært om de hadde møttes på klubben I SAMME BY men en klubb der morra di ikke henger.
Facebook er ikke ETT samfunn. Men tusenvis av grupperinger som henger sammen på forskjellige måter. De fleste i alderen 14-20 som jeg kjenner er ikke engang venner med foreldrene sine, så hva er problemet? Så lenge alle vennene er på Facebook og Facebook dessuten gir dem en brukeropplevelse som langt overgår alle alternativer.
Det betyr ikke at det ikke finnes kule sosiale nettverk utenfor Facebook – eller at Facebook vil vare evig – men enn så lenge er det Facebook som gjelder.
27/06/2011 at 13:06
@Øyvind: Jeg vil nå holde på at jeg kjenner meg selv som 14-åring bedre enn en tilfeldig person på nettet, og stusser litt over den voldsomme reaksjonen på den setningen. Men nok om det: det burde fremgå av postingen at jeg er klar over at jeg har gjort et sært valg idag – slik jeg har gjort sære valg siden jeg ble voksen nok til å gjøre egne valg.
Jeg generaliserer ikke fra mitt eget Facebook-avhopp til en generell trend, og ser foreløpig intet som tyder på at noe slikt er i gjære (de mye omtalte nedgangstallene for Facebook virker lite troverdige). Men jeg syns likevel det er interessant å reflektere over hvorfor folk velger å si nei, eventuelt velger å forholde seg relativt passive i sosiale nettverk. Og jeg holder på at “vil du være på samme nettsted som mora di?” kan bli et kraftig argument for en aktør med den rette løsningen noen år ned i løpet.
27/06/2011 at 13:30
Godt valg, Eirik!
Etter å ha registrert over 500 såkalte “venner” på Facebook møtte jeg også veggen for snart et halvt år siden. Mine “venner” er nå redusert til mine venner, jeg er mer selektiv på både hva og hvem jeg bruker tiden min på og savner ikke et øyeblikk å vite hvilken rødvin en “venn” tilfeldigvis drikker på sin terrasse eller om vedkommende sitter på Gardermoen og kjeder seg.
Enhver velger selv sine egne arenaer å opptre på. Jeg tror og vet disse endrer seg med tiden. Det som er aktuelt for meg nå vil være av mindre interesse om noen år. Jeg ønsker og håper for mine barn (15 og 17) at de også velger sine arenaer med omhu etterhvert som tiden går. Enn sålenge er Facebook og MSN blant deres beste kommunikasjonsverktøy.
Som min kjære datter sa for et par år siden (dengang 13) da jeg hintet at jeg også skulle melde meg inn i FB samfunnet: “Mamma, du vett me e verdens beste venner me to, men me kan ikkje ver det sånn offisielt…!!!” 🙂
27/06/2011 at 13:34
@Marianne: Den siste setningen din forteller jo egentlig hvor håpløs strategien med å melde seg inn for å følge med på barna er. Det kan bli et langt FB-opphold, dette… 😉
27/06/2011 at 13:42
Puh! Jeg begynner å bli litt lei av å lese selvtilfredse blogginnlegg av mennesker som har meldt seg ut av facebook. Det er et uinteressant og personlig valg. For meg er for eksempel twitter noe jeg meldte meg ut av for lenge siden, av mange grunner jeg ikke skal kjede deg med her. Men jeg klarer derimot ikke la være og belemre deg med årsaken til at jeg befinner meg på facebook: Jeg bor i utlandet og synes det er utrolig kjekt å ha famile, venner, fjern og nær på ett og samme brett. Og jeg håper inderlig at de ikke følger ditt eksempel!
Åh, det var godt å få akkurat det ut av systemet.
Bonne journée 🙂
27/06/2011 at 13:53
@Hege: Hvis dette er så uinteressant, skjønner jeg ikke helt hvorfor du gidder kommentere her og bruke uttrykk som “selvtilfreds” om vilt fremmede mennesker. I dette tilfellet en representant for et forsvinnende lite mindretall, for sikkerhets skyld. Vi Facebook-avhoppere er veldig lette å unngå.
Ikke noe sted kritiserer jeg dem som velger å bruke tiden sin på Facebook, og postingene om dette gjennomsyres av at det er mitt personlige valg. I mediedekningen av denne saken har jeg også vært klar på at Facebook gir brukerne genuine verdier som vil få mange til å gjøre en annen vurdering enn den jeg har gjort. Momentene du nevner er gode eksempler.
27/06/2011 at 14:57
Og du har helt rett. Jeg beklager at jeg ble personlig.
27/06/2011 at 16:04
@Hege: Takk for det.
27/06/2011 at 16:47
Bare en liten kommentar til dette med automatisk tagging av ansikter på Facebook. Jeg ser folk blir hysteriske av dette og hopper på en trend hvor de går inn og ukritisk deaktiverer denne funksjonaliteten fordi venners statusmeldinger sier at dette bør de gjøre. Men dette forstår jeg ikke, fordi slik jeg ser det vil en deaktivering svekke “personvernet”. Ved å ha denne funksjonen på sørger jeg for at hvis noen legger ut bilder av meg uten min viten vil disse tagges automatisk og jeg får dermed beskjed om bildene. Jeg kan da manuelt fjerne taggene om jeg vil, eller be den som la ut bildene om å fjerne dem hvis jeg ikke liker dem.
Uten automatisk bildetagging ville jeg kanskje aldri få kjennskap til disse bildene. Det ser jeg på som en klar ulempe.
For øvrig er jeg ivrig Facebook-bruker og føler det har hjulpet meg å bygge nettverk og fått viktige kontakter jeg ellers vanskelig hadde fått, bl.a. innen forlagsbransjen, journalister etc. Jeg får også mye nyttig informasjon via bl.a. Skeptikergruppen og andre sider/grupper som jeg lærer mye av samt kan bruke som bloggemateriale. Har jeg spørsmål om noe kan jeg kjapt slenge det ut i Skeptikergruppen og vil da få svar fra et panel av flinke fagpersoner, både leger, fysikere, ernæringsspesialister, psykologer osv. Meget nyttig og effektivt. Klart det tar en del tid, men så får jeg også rikelig tilbake.
Facebook og Twitter har begge gitt meg mange nye venner, noe jeg ser på som mye viktigere enn kommunikasjonen med gamle venner. Meget positivt for en relativt usosial nerd som meg 😉
27/06/2011 at 17:38
@Civix: Ad personvernet (hvorfor hermetegn, forresten – er det noe galt med ordet?): om et bilde av deg ikke er autotagget, er det ikke bare du som har store problemer med å finne det – det har også resten av Facebook. Når det tagges, blir det finnbart av deg – men også av andre. Man kan kalle det et security in obscurity-argument (det har en viss gyldighet, gitt at Facebook er verden største bildedatabase), uforståelig er det uansett ikke.
Som sagt mange, mange ganger: verdien av Facebook for millioner av brukere er utvilsom, og jeg kan gjerne gjenta det. Mange har glede av Facebook. Stor glede – og nytte! Men saken er at jeg ikke hadde det. For meg ble – som Øyvind Solstad så treffende sier det – livet bedre uten Facebook. Og det var nå det som var denne postingens emne, da… Men hey: om folk vil berette om sine Facebook-gleder, så er det bare hyggelig. Jeg skal ikke motsi noen. 🙂
27/06/2011 at 19:23
@Eirik:
Jo, jeg ser den. Men all den tid man automatisk varsles når bilder tagges, synes jeg uansett det er en bedre løsning. Da får man begge fordelene. Man blir varslet om bilder med en selv på, og man kan fjerne taggene om man vil at venner ikke lett skal se dem. Slik jeg ser det må autotagging definitivt være en fordel.
Bruker av hermetegn på personvern var bare fordi jeg var usikker på om det var det riktige ordet å bruke i denne sammenheng. Det virket kanskje litt sterkt som begrep å bruke for noe relativt uskyldig (vi snakker ikke akkurat DLD her), men jeg finner heller ikke noe bedre i farten, så kanskje det var riktig ord likevel… 🙂
Et annet aspekt er t FB krever litt vedlikehold om man skal få mest utbytte. Mange klager på sine 500 “venner” (her er hermetegnene på sin plass) som forsøpler veggen med masse tull. Men FB har utmerkede verktøy for å håndtere dette. Man kan lett bli kvitt maset fra ulike apps. Man kan lett skjule venner man ikke vil se oppdateringene til. Algoritmen FB nå bruker for å velge ut hvilke oppdateringer den skal vise på veggen synes også å være ganske god og prioriterer de man interagerer mest med. Jeg synes min vegg har svært lite støy og inneholder mye av nytteverdi. De fleste kan nok ha godt av å kvitte seg med noen venner i ny og ne. Både på FB og irl 😉
Så om man er litt disiplinert og foretar noen ekstra klikk i en stort sett engangsoperasjon, blir FB veldig lite masete synes jeg.
(Det siste var ikke rettet mot Eirik, men mer mot alle som synes å klage på en masete Facebook når de strengt tatt selv må ta ansvar for å ha 750 bekjente og aldri Xer bort støy manuelt.)
27/06/2011 at 21:14
Jeg har også en deaktivert men ikke slettet konto. Det siste fb ga meg beskjed om før jeg logget ut, var at muligheten for at andre kunne tagge meg ville være der fortsatt. Jeg fikk ingen mulighet til å reservere meg fra dette, bare et ja/nei valg på om jeg ville motta varsler eller ikke hver gang dette skjedde…
27/06/2011 at 22:56
Det er trist å høre at du fortsatt er fornøyd med ikke å være på FB. Vi savner deg der…
28/06/2011 at 10:11
@CiVix: Jeg hører til dem som mener at det Facebook driver med ikke er fullt så uskyldig, og at selskapet fortjener den samme nøye oppfølgingen fra personverninteresserte som Google og etterhvert Apple har fått. Problemet er ikke bildetaggingen alene, men summen av data som selskapet besitter om sine kunder. Informasjon om vennenettverk, personlige preferanser og meninger av ymse slag, parforhold og familieforhold, bilder, fysisk posisjon, kjøpevaner, besøkte nettsteder (via Facebook Connect), kommentarer i eksterne nettaviser og blogger osv kan åpenbart brukes på måter som ikke er i kundens interesse.
At dette ikke bare er tenkelig i USA (der myndighetene har lov til og regelmessig pålegger selskaper å avsløre informasjon om sine brukere) skjønte jeg ifjor, da jeg som meddommer opplevde at aktoratet brukte bilder og opplysninger fra vennenettverk på Facebook for å knytte en tiltalt til et kjent kriminelt miljø. Det ble ikke gjort klart om denne Facebook-etterforskningen kun foregikk på åpne profiler, men det er uansett et godt eksempel på at vennenettverkfunksjonen i Facebook har bruksområder som brukere flest neppe reflekterer over…
Jeg sier ikke at vi nå skal gripes av panikk eller paranoia, men fenomenet fortjener vår oppmerksomhet – og for meg er det en bidragende årsak til at jeg ikke er på Facebook. Jeg finner det også en anelse paradoksalt at mange ihuga motstandere av Datalagringsdirektivet tilsynelatende ikke mener at den raskt voksende innsamlingen av persondata som utføres av private aktører, er særlig interessant.
@Beamer: Mon tro om det vil være annerledes om man sletter kontoen helt?
@Åsmund: Du får starte en underskriftskampanje på Facebook, da vettu. Blir det mange nok, kan det jo hende at jeg ombestemmer meg? 😉
28/06/2011 at 15:23
Ja, det håper jeg virkelig det er. Jeg utelukker ikke en tilbakevending en gang i fremtiden, og mine venner er ikke så ivrige taggere at jeg vurderte sletting av den grunn. Så jeg vet ikke sikkert. Men ryggmargsrefleksen reagerte på praksisen uansett. Deaktivering burde automatisk vært deaktivering av alt innhold og alle funksjoner knyttet til at jeg har hatt konto der.
28/06/2011 at 16:13
Takk for interessant innlegg! Jeg må innrømme at jeg leser det med skrekkblandet fasinasjon, da jeg ikke, for øyeblikket i alle fall, kunne se for meg et liv uten Facebook 😉
Da jeg kom meg ordentlig i gang med Twitter, mistet jeg mye av interessen for Facebook og slettet rundt 200 mennesker fra min venneliste. Men, selv om jeg på det tidspunktet trodde at jeg ville bruke Facebook mindre og mindre, så har det endret seg.
Jeg er nå mye mer fokusert i måten jeg bruker Facebook på, alt fra hvem jeg blir venner med, til hvordan jeg editerer nyhetsstrømmen min, til hva jeg selv deler.
Noe av grunnen til dette er at jeg har jobbet en del med Facebook i profesjonell sammenheng og har sett potensialet der.
Men når alt det er sagt, det er absolutt interessant å høre hvordan det går “på den andre siden”.
28/06/2011 at 17:51
@HanneLK: Du får bare tenke på hvordan livet var for fem år siden, så vet du hvordan det var uten Facebook. Jeg spøker bare halvveis: det er faktisk en nyttig øvelse å tenke slik av og til. Jeg har ikke bare klare minner av en tid uten datamaskiner, men faktisk av svart-hvitt-TV med én kanal og ingen telefon i huset. 🙂
Profesjonell bruk av Facebook tar seg opp, merker jeg meg fra utsiden. Følger med spesiell interesse virksomheten til Liv Marie Schou, lærer i Drammen som gjør svært interessante ting på Facebook. Men det skal også bli interessant å se hvor varige slike prosjekter blir. Facebook er en lukket plattform i stadig utvikling, og ingen vet hvor Mark Zuckerberg hopper. Det var mange som trodde de skulle bygge en karriere rundt MySpace som nok ser annerledes på det nå, for å si det slik…
28/06/2011 at 19:15
Facebook har sine fordeler og ulemper. Jeg er ikke sikker på hvilke fortrinn Twitter har over Facebook da jeg aldri skjønte vitsen med den for å si det rett ut. Jeg har vært IT-konsulent i mange år, så det er ikke fordi jeg er data-analfabet 😉
Når det er sagt forstår jeg veldig godt at det er ok å melde seg ut. Vi er i det hele tatt for mye på nett. Med det mener jeg ikek bare FB men også mobiler, tv og andre informasjonskanaler. Det blir rett og slett for mye av gode. Jeg har truffet folk som har valgt bort TV, jeg er ikke helt der ennå, men har truffet folk som er forferdet over at vi ikke har fasttelefon.
Tilbake til saken, jeg opplever at FB mister sin attraksjon etterhvert. Det er for mange som synes det er veldig viktig å fortelle ALT. Når de står opp. Når de spiser. Når de går tur med bikja. Når de har kranglet. Når de skal ha kaffe. osv Jeg merker at jeg tenker… vet du, jeg er ikke interessert.
28/06/2011 at 20:24
@Nina: Takk for interessant innspill om det amerikanerne kaller “Facebook fatigue”, og som jeg tror er en undervurdert drivkraft på sikt.
Den største fordelen ved Twitter fremfor Facebook fra mitt brukersynspunkt, er det minimalistiske grensesnittet. Kun korte tekstmeldinger, ingen reklame (enn så lenge) og veldig lett å styre hvem man vil følge. Her er det ingen mystiske algoritmer på gang – du ser det de du følger skriver, and that’s it.
Det gjør det også lett å sette det opp slik at man får faglig utbytte, hvilket jeg også gjør. Når det er sagt, har Twitter også sine irritasjonsmomenter (det mest slitsomme er farsotter av tweets og retweets, som i forbindelse med NRKs Hurtigrutesending nylig), men om ikke annet er det lett å slippe bikkjeluftingsoppdateringer. Folk som skriver slikt sletter jeg uten nåde – gjorde det senest for to dager siden, når jeg tenker etter… 🙂
28/06/2011 at 23:04
Eirik skrev: “Jeg har ikke bare klare minner av en tid uten datamaskiner, men faktisk av svart-hvitt-TV med én kanal og ingen telefon i huset. :)”
Hah! Det er vel ingenting! Første delen av min oppvekst var preget av INGEN TV og INGEN telefon og bare EN radio i huset (riktignok med transistor). Skulle jeg foreta en telefonering måtte jeg pent sprørre naboen om å få låne sveivetelefonen og håpe på at sentralborddama var i nogenlunde godt humør og ikke premenstruell – slik at hun forhåpentligvis satte meg over til rette vedkommende. På søndager måtte jeg ikke ringe i det hele tatt, for da skulle sentralborddama hvile og ikke forstyrres…
05/07/2011 at 11:11
“Saus” er et beskrivende ord for hvordan det akkumulerte nettverket oppleves etter 3 år på facebook. Her har kolleger, nære og perifere venner, søsken, svigers og firmenninger, jobbkontakter osv. plutselig tilgang til hele vennelista mi. Det oppleves mildt sagt lite komfortabelt å se at en eller annen sosiopat en møtte på fest har “friendet” småsøsknene mine. Eller at “friends” en har møtt i profesjonell sammenheng kan gå inn og se festbildene til de i vennelista som ikke bruker privacy-filter. Over 50% av brukerne gjør ikke det, iflg. VG. Da blir det etter min mening ikke noen formildende omstendighet for facebook at brukerne har mulighet til å opprette såkalt lukkede grupper. Folk flest tar seg ikke bryet med å sette seg inn i de omstendelige og godt skjulte alternativene en kan benytte seg av. Hva hjelper det at jeg lager min egen trehytte på facebook når alle andre er på bassengparty hos naboen?
Har selv midlertidig deaktivert kontoen min i anledning sommeren, men må nok på´n igjen når jobben tar seg opp. Jeg spår da at facebook kun blir relevant som jobbverktøy, dvs. at en bare opererer med “friends” som er jobbkontakter/forretningsforbindelser. Ingen kjærester, venner, familiemedlemmer osv. Facebook blir mer å sammenlikne med en åpen Linkedin, en markedsplass (som det er ment som). De såkalt lavere samfunnslag vil nok fortsette å blotte privatlivet sitt til Zuckerberg og Se&Hør/Paradise Hotel og dets like (inkl. oss journalister), som surfer de åpne profilene etter råvarer. Det er jo litt trist. Eliten (15% av befolkningen) beskytter seg selv mens “the proles” (85%), som Orwell omtaler dem, fødes, lever og dør i en evig ureflektert runddans, nå også på feisern.
05/07/2011 at 12:12
@Eirik: Denne totale sammensausingen av roller er noe av det Google tydeligvis forsøker å rette opp med Google+ – det er utvilsomt en bidragende faktor til “Facebook fatigue”. I ettertid undrer det meg at Facebook valgte å gjøre dette til standardinnstillingen – og for den saks skyld at så mange (inklusive en lang rekke “eksperter på sosiale medier”) mener at en diger haug med “venner” avspeiler det virkelige liv. Det gjør jo ikke. Det er ikke slik at din og min jobbkommunikasjon er lik og overlapper med den vi har med nær familie, nære venner, fjerne venner, tilfeldige bekjente og folk du gikk på skolen med.
17/07/2011 at 17:05
jeg trenger hjelp fra noen til å få slettet min konto på FB – hvem kan hjelpe meg ?
takknemlig for tilbakemelding snarest
mimi 65 år
19/07/2011 at 00:50
Riktignok noen dager gammelt innlegg, men jeg håper at et svar her er greit.
Må innrømme at jeg leser med et slags smil om munnen de som har funnet ut at “Nei vet du hva? Jeg trenger ikke Facebook.” Vi har da alltid klart oss før?
Ikke at jeg kan si velkommen etter – jeg har aldri vært på Facebook. Folk måper eller rister bare oppgitt på hodet når jeg sier det. Eller så tror de meg simpelthen ikke. Og jeg smiler fint tilbake og prøver å forsikre dem om at jeg faktisk snakker sant, og at jeg klarer meg helt fint med telefon, MSN og Skype (som i og for seg ikke er så rent lite). Dessuten er jeg kanskje litt gammeldags når jeg syns at et postkort i ny og ne er koselig også.
Og jo, glemte jeg å si det: jeg er på nåværende tidspunkt 18 år.
19/07/2011 at 11:55
@Silje: Her i bloggen kan folk svare på innlegg som er opptil 8 år gamle, så det er greit. Nå er jeg enig med deg mht til Facebook, men jeg syns likevel det er nyttig å ha prøvd det når jeg uttaler meg om hvorvidt man trenger det eller ei. Og jeg vokter meg alltid vel for å smile overbærende til folk når jeg forteller om mitt valg – av en eller annen grunn er det mange der ute som syns det er irriterende…. 😉
03/08/2011 at 01:15
Det er godt det er frivillig, sier nå jeg. Det er sikkert mye med Facebook som burde bekymre meg, men jeg gidder ikke. I stedet nyter jeg den informasjonen det gir meg. Mine kontakter på fb består av familie (fjern og nær), kolleger, venner, tidligere elever … Jeg vil ikke kalle meg avhengig, men jeg kikker inn to ganger om dagen nå i ferien, en gang om dagen når jeg jobber. Da kombinerer jeg fb og Dagsrevyen. Begge deler er så lett tilgjengelige at de kan klare seg med 50% av min oppmerksomhet.
Det aller beste med fb er delingen av tekster jeg ellers aldri ville ha funnet. Nå etter 22.07. har jeg fått (-og delt) mengder av avisartikler fra inn- og utland, blogger og mye annet. Jeg er ikke alltid like flink som mine venner til å finne lesestoff, men via fb hjelper de meg. Når ville jeg ellers lest en leder i The Jerusalem Post? Ved siden av tips om tekster, legges det ut musikk og filmer – ofte noe jeg har glede av.
Jeg har alltid visst at jeg hadde noen halvsøsken et sted, men det føltes vanskelig å ta kontakt. Allerede to uker etter at jeg ble med på fb tok min halvsøster kontakt med meg der, senere også et par kusiner. Det ville aldri skjedd uten dette torget som fb er. Det har ikke vært viktig nok for oss til at vi ville skrive eller ringe hverandre, – da ville en avvisning blitt så voldsom. Et lite hint på fb derimot, – det fungerte fint. Det har til og med ført til at noen av oss traff hverandre i København i vår.
Både mine barn og mine gamle foreldre er på fb. Det betyr at vi raskt kan oppdatere hverandre på sånne småting, som man ellers ikke ville gidde å ringe om. Min gamle mor synes for eksempel det er en stor ting å lese at barnebarnet på 23 har servert seg og samboeren røkt kolje til middag en dag i februar. Den slags informasjon gjør dagene hennes bedre. De yngste bor ti mil unna, og er ikke alltid like flinke til å ringe, men en kikk innom fb for at mormor skal bli glad, det gjør de oftere.
Venner og bekjente i Danmark og Australia kan man ringe eller skrive brev til. Likevel gleder jeg meg over å se små oppdateringer. Det bringer meg nærmere dem å se bilder av barna, høre at de har vært på ferie eller at skogbrannen har nærmet seg huset deres. Dette er informasjon de neppe ville funnet på å gi meg hvis det ikke var for fb.
Når nære venner eller kolleger har opplevd noe småtteri, holder de oss andre oppdaterte på fb. En kollega har vært mye sjuk. Hun sier det er godt å kunne sutre litt på fb. Så får hun godord og trøst, – og ikke minst: Vi vet at hun kommer på jobb på torsdag og kan sørge for å “se” henne når hun kommer.
Det faktum at alle er på fb, og er der hver dag, gjør at responstiden blir lynrask. Folk spør om noen kan passe bikkja i helga og får øyeblikkelig ja, om noen har en redningsvest til baby å låne bort og får svar og vest på under en time. I dag var det en som lurte på hvordan man kunne få solbærsyltetøyet stivt uten å bruke certo, mens en annen ville gi bort en konsertbillett. En relativti ressurssvak bekjent bruker fb til å få råd og tips om ting som er nærmest uoverkommelig for henne, men som det koster oss andre to minutter å hjelpe med.
Jeg stopper der, men det er faktisk enda mye mer, og alt dette får jeg for omtrent 10 minutter om dagen. Det passer perfekt for meg. Jeg har registrert meg på G+ også, men håper likevel vi fortsatt holder oss der vi er, – vi som er der, altså.
Hvorfor skriver jeg alt dette? Når noen forteller at de har meldt seg ut av fb og begrunner det, så ser jeg jo at argumentene er gode. Samtidig får jeg så lyst til å fortelle hvorfor jeg velger nettopp å være der.
Det var bare det.
28/10/2011 at 17:47
Å ja, facebook er bare sååå koselig, trivelig og lettvint. Bruker man facebook, trenger man tydeligvis å skrive på andre nettsteder OM at facebook er så koselig, trivelig og lettvint. Det er liksom ikke nok at man på facebook opptrer som koselig og trivelig selv, man må larme rundt om at man ER og HAR DET koselig, trivelig og lettvint, PGA at man bruker facebook, også andre steder på nettet. Vær så snill. Dere bare ØSER av nestekjærlighet og god vilje og toleranse, deler både gleder og sorger, osv. Greit nok, men kan ikke dere holde dette for dere sjøl?
12/05/2012 at 15:17
Nå til dags er det så masse ting som skal gå gjennom facebook: Konkurranser som blir vist på reklamene på tv, påmeldinger til andre ting og utsagn som ”følg oss på facebook!”
Jeg slettet profilen min på facebook for en god stund siden, jeg klarer meg fint uten. Grunnen til at jeg slettet det, er fordi jeg brukte ikke det så masse som før. Ble mindre og mindre brukt, helt til jeg følte at jeg ikke hadde behov for det lengere.
Folk skriver så masse forskjellige ting, alt fra hva de hadde til middag, til hva ungen gjorde i dag. Hvem vil følge med på sånt? Er så masse tull som blir delt med ”venner”, tror det er også én av grunnene til at jeg valgte å slette profilen.
Er enig med deg at man lever ikke et steinalder liv hvis man velger å ikke ha facebook!