Den selverklærte navlelobloggeren som kaller seg fr.martinsen har et godt innlegg i Journalisten om forholdet mellom blogging og journalistikk, eller mer spesifikt det faktum at mange journalister kritiserer bloggfenomenet for å være noe det beviselig ikke er:

Utingen er at journalister og bloggere kom skjevt ut med hverandre. Journalister så på bloggere med journalistøynene sine og ventet seg at vi skulle servere noe unikt, noe som ikke journalisten selv klarte å finne fram til. Å dømme den personlige bloggen som om den er journalistisk, er å se på et nytt fenomen (at mange skriver offentlig til få) med gamle massemediebriller (at få skriver offentlig til mange).

Utgangspunktet er en surmaget Andrew Keen-aktig sak av en viss Morten Strøksnes i Bergens Tidende ifjor høst, som i samme slengen oppfant en ny metafor for brukerskapt innhold på nettet:

Internett er blitt en gjørmete labyrint av personlige opplysninger og følelser. For mange er ingenting for smått eller intimt til at de synes det må deles med andre. Av et tenkt publikum som er umåtelig interessert i hva akkurat du foretar deg og tenker hver time av døgnet.

fr. martinsen har allerede drept den siste innvendingen i sitatet ovenfor, og hjorthen gjorde en utmerket jobb med å ekspedere resten av innlegget. Ideologisk sett – ja, for dette er klassisk ideologisk spørsmål av typen høykultur kontra lavkultur – har jeg befunnet meg på samme sted som Morten Strøksnes (selv om jeg nok må 13 år tilbake i tid for å ha en like lav profil på nettet). Det er ikke så mange år siden jeg selv var en raljerende blogghater, og ga mitt rundelige bidrag til dårlige nettmetaforer:

Kvalitet koster alltid. Informasjon av samme høye kvalitet som den du vil finne i bøker, på TV og i andre media, vil ikke bli tilgjengelig på nettet før disse problemene løses. Det er grunnen til at nettet omtrent er rensket for nye bøker, til tross for at de fleste bøker i Norge i dag på et eller annet tidspunkt eksisterer i elektronisk form.

Jepp, jeg skrev faktisk dette. Nå er det snart to år siden jeg ga ut en bok, og minst et år til den neste (som meget vel kan bli den siste noensinne). Jeg produserer langt mer innhold i bloggformat enn i noe annet medium, og ser på postingene her og i 2050-bloggen som kjernen min økonomiske virksomhet framover. Dette er ikke idealistisk tomprat. Som tredjegenerasjons frilanser har jeg et høyst pragmatisk forhold til skriving. Det er bunnlinjen som teller når man ikke har en fast jobb ved siden av, og i disse selvangivelsestider er tallenes tale åpenbar: mine bokrelaterte inntekter synker stadig, mens de bloggrelaterte øker.
Å fase ut fagbokskriving er derfor en kold og klok økonomisk avgjørelse: når skipet synker, vil jeg være en av de første rottene til å jumpe av. I annen rekke kommer så det følelsesmessige aspektet. 500-boksforfatteren Isaac Asimov kalte seg “a compulsive writer” – det var tvingende nødvendig for ham å skrive hver bidige dag – og jeg har det på samme vis. Det faktum at jeg elsker å skrive er årsaken til at jeg alltid bærer på et skriveredskap, det være seg en PDA, en avansert mobiltelefon eller en god, gammel Moleskine, og til at jeg har valgt meg et publiseringsmedium som nærmest trygler om å bli brukt hver dag.
Først i tredje rekke kommer oppdagelsen av at bloggen på en unik måte lar meg kombinere høyt og lavt. Selvsagt inneholder Formidlerbloggen postinger om katter og mat og morsomme Youtube-videoer. Men her har jeg også gått i bresjen for bibliotekenes rettigheter, tatt opp kampen med et reaksjonært kulturbyråkrati og gitt innspill til debatten om avisenes nettdebatter. Jeg forsøker ikke å rettferdiggjøre den første kategorien med den siste. For meg er blandingen av spøk og alvor, personlig og offentlig bloggens unike særpreg, og dens største verdi som medium. I bloggene mine er jeg meg selv i en helt annen grad enn jeg kan være det i bøker, artikler og opptredener i etermedier.
Det er kanskje ikke synlig for mine lesere, men for meg er det åpenbart: denne bloggen kronikerer en ganske formidabel transformasjon av undertegnede som skribent. I det perspektivet er den et godt eksempel på samspillet mellom menneske og teknologi, et felt som opptar meg stadig mer. Morten Strøksnes største feilslutning er derfor ikke å se på bloggen som ene og alene et nirvana for navlebeskuere, men å behandle blogging som et statisk fenomen. Som alle genre er bloggen kontinuerlig under utvikling, og som all skriving har blogging makt til å forandre skribenten. Få vet det bedre enn undertegnede.