For drøye året siden publiserte jeg et passfoto der jeg fremstår som noget preget av stundens alvor. Idag presenterer jeg – til skrekk og advarsel – et innskannet foto fra mitt viktigste identitetsbevis inntil svært nylig. Som ikke-bilist bruker jeg alltid bankkort når jeg passerer innsjekkingsskranken på innenriksflyplasser, og bildet jeg er blitt identifisert etter var altså det nedenstående.

Joda, mannen på bildet er meg. Det er tatt da jeg var åtte år yngre, mange grå hårstrå fattigere og 30 kilo og et fullskjegg rikere enn jeg er idag. Det er også tatt før møter med utallige minibanker i inn- og utland skapte en slitasjestripe som i praksis fungerer som en svartsladd. Betryggende å vite hva som godtas som legitimasjon i disse trusebombetider, eller?

Noen dager etter lanseringen av Apples netbook-utfordrer, skal det godt gjøres å si noe entydig om hvordan bokbransjen vil påvirkes. Det norske journalistkorpset vil selvsagt insistere på at verden aldri blir den samme etter dette, slik det har gjort de siste par månedene i sitt forsøk på å overbevise seg selv om at redningen for papiravisen er nær. Bokbransjens fremste mann på ebøker, Bjarne Buset i Gyldendal, sier til Aftenposten at iPad vil gjøre vei i vellinga, uten egentlig å få anledning til å utdype hva han mener med det. Her er noen av mine refleksjoner:

iPad vil føre til økt salg av ebøker. Selv om denne dingsen innflytelsesmessig viser seg å være en Macbook Air snarere enn en iPhone (noe de mange manglene kan tyde på), vil salg til fanbasen alene utgjøre mange millioner enheter. Mange av dem vil ønske å prøve den nye iBooks-bokhandelen, noe som vil bidra til et godt løft i et ebokmarked som idag baserer seg på en lesebrettbase på bare 2-3 3-4 millioner enheter.

iPad vil føre til økt oppmerksomhet om ebøker. Apple har som nevnt svært mange ihuga tilhengere i journaliststanden, og om selskapet gjør interessante grep noe som helst med iBooks-tilbudet vil det utvilsomt få bred dekning i pressen, med ditto oppfølging i sosiale nettmedier.

iPad vil ikke bli det endelige gjennombruddet for lesebrett. Det er vanskelig å se for seg hvordan en gjennomsnittlig romanleser skal la seg lokke til å investere i en dings som er større og tyngre enn en typisk bok, og som høyst sannsynlig ender opp et sted mellom 4000 og 6000 kroner (pluss noen hundre i måneden til 3G). Størrelsen og prisen indikerer snarere at målet kan være fag- og lærebokmarkedet. I så fall er det vanskelig å forstå beslutningen om å lansere en forstørret iPhone, uten støtte for Flash og multitasking. Nei, jeg er ikke overbevist om at Steve Jobs har skiftet syn på boklesing.

iPad innvarsler ikke slutten for Kindle 2, som bl.a. Forbes påpeker. iPad er stor og tung sammenlignet med Kindle 2 (for ikke å snakke om lommebrettene til andre leverandører), er mye dyrere i innkjøp og drift, har dårlig batterilevetid og en bakgrunnsbelyst (og dermed lite lesevennlig) LCD-skjerm. Men ikke minst: Kindle Store er verdens største, billigste og mest avanserte ebokhandel. Regn med at Amazon gjør alt for å holde på den posisjonen det nærmeste året.

iPad vil antagelig gi lavere priser på lesebrett. Som énfunksjonsdings må det konvensjonelle lesebrettet legge seg betydelig under en multifunksjonsdings i pris. Regn i første omgang med noe lavere pris på Kindle 2 og grunnmodellene til Sony med flere, og betydelig lavere pris på dyrere og større modeller som Kindle DX og Sony Daily Edition. Eller om man vil: på litt sikt er iPad vårt beste håp om lesebrett til under tusenlappen.

iPad vil neppe gi lavere priser på ebøker. Standardprisen i iBooks vil ligge 2-5 dollar over Amazons 10-dollarsmerke. Her satser Apple og samarbeidsforlagene åpenbart på at brukerne er villige til å betale en ekstra “epleskatt”, og Amazon har lite å vinne på å presse prisene enda lavere ned. Vi kan til og med komme til å se en generell økning i ebokprisene en tid fremover, fordi forleggere vil bruke iBooks som pressmiddel mot Amazon.

iPad innvarsler slutten for Kindles format. Det siste halve året har jeg brukt mye tid på å si at Apple ville velge et av de to rådende formatene (EPUB og Kindle-formatet) snarere enn å utvikle et tredje, og at man sannsynligvis ville gå for EPUB. Det viste seg å slå til. Selv om Kindle-brukere vil kunne lese sine bøker på iPad via en app, er det på sikt et smartere grep å konvertere bokhandelen til industristandarden, slik Sony gjorde med Reader Store rett før jul.

iPad innvarsler ikke slutten på formatforvirring for kundene. For øyeblikket ser det ut til at Apple har valgt sin egen DRM-standard for EPUB, snarere enn Adobe Digital Editions. Resultat: bøker kjøpt i iBooks kan ikke leses utenfor iTunes-systemet. Nå kan ADE-krypterte ebøker leses via en app, og dermed vil norske forlag kunne selge ebøker til iPad selv om iBooks ikke skulle åpnes i Norge med det første. Resultat: om et halvt år kan vi ha ebokkunder med tre separate og innbyrdes inkompatible boksamlinger på samme dings. Si hva man vil om DRM, men kundevennlig it ain’t.

Summa summarum: Dette er neppe et “iPod moment” for bokbransjen. Og om det så skulle være, vil det trenge tid på å utvikle seg, slik det virkelige iPod-øyeblikket også gjorde. For den norske bokbransjen handler det nå om ikke å miste fokus, og sørge for at et så bredt utvalg som mulig av EPUB-titler blir gjort tilgjengelige for salg i mars.

Papir-Dagbladet skriver at Siv Jensen nok en gang er sjokkert og indignert, denne gang over at kulturminister Huitfeldt har skrevet en barnebok om Gro Harlem Brundtland som er meldt på Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa for barn og unge. Hun ønsker intet mindre enn å stoppe prosessen, som Dagbladet-forsiden til høyre viser og Nettavisen siterer slik: “Det kan godt hende at boken kan bli en bestselger, men det må ikke skje med skattebetalernes penger.” Partifelle Ib Thomsen følger opp i enda krassere vendinger:

Politiske barnebøker er noe helt nytt vi ikke har sett i Norge. Jeg mener det er en dårlig utvikling. Barn skal slippe å bli utsatt for politisk propaganda, sier Frps politiske talsmann, Ib Thomsen, til Dagbladet. Thomsen har ikke lest boken, men nøler ikke med å kalle dette «indoktrinering». “Det beklagelige er at Statens innkjøpsordning føler seg presset til å kjøpe boken og at kun en politiker omtales. Hvorfor ikke skrive om flere politikere, som Carl I. Hagen (Frp) og Kåre Willoch (H),” sier han til Nettavisen. [...]

At politiske barnebøker er noe helt nytt i Norge er en like meningløs påstand som at 1550 innkjøpte eksemplarer gjør en bok til en bestselger, særlig med tanke på at det ellers er folk med Thomsens politiske grunnsyn som liker å påpeke hvor politisk barnelitteraturen var på 1970-tallet. Det er heller ikke vanskelig å finne bøker med et politisk tilsnitt på listen over fjorårets innkjøpte titler, der det endatil ligger en saftig godbit for NRK-hatende FrPere. Det bekymringsfulle er ikke kunnskapsløsheten på området, men at Thomsen insisterer på at Kulturrådet “føler seg presset til å kjøpe boken”, en påstand han gjentar litt lenger nede i intervjuet:

Statens innkjøpsordning føler nok at de må ta inn boken til Huitfeldt, hun er jo nærmest «sjefen» deres – bevilger pengene og styrer departementet dette kanaliseres gjennom.

To ting her. For det første er ikke et eneste eksemplar av Huitfeldts bok kjøpt inn. Søknadsfristen for ny norsk faglitteratur for barn og unge (som Huitfeldts bok faller inn under) er i år satt til 10. mars. Komiteen som skal behandle den (en gruppe som normalt er sammensatt av bokfagkyndige med bakgrunn fra bl.a. forfattersiden, bibliotek og illustrasjon) har antagelig ikke mottatt boka til vurdering ennå, med andre ord.

For det andre: det er innkjøpskomiteens medlemmer som tar beslutningen om innkjøp, ikke et anonymt “Statens innkjøpsordning”. Dermed er det faktisk komiteens enkeltmedlemmer Thomsen beskylder for å la seg presse til å gå inn for en bok mot bedre vitende. For meg blir dette et personlig spørsmål, da jeg i mange år satt i angjeldende innkjøpskomité og vurderte ny norsk faglitteratur for barn. Jeg vet hvor profesjonelt gruppen arbeider, og hvilke kriterier som legges til grunn for at en bok skal få en mest mulig fair behandling. Det skjer omtrent slik:

Etter at påmeldingsfristen er utløpt får medlemmene tilsendt kasser med mer eller mindre ferdige bøker (de fleste norske bøker er ganske uferdige tidlig på året). Medlemmene leser bøkene hver for seg, gjør sine notater og lager eventuelt en begrunnet rangeringsliste (jeg gjorde alltid det), før de samles til drøftingsmøte sent på våren. På møtet er det tilstede en representant for Kulturrådets administrasjon, som tar seg av referat og andre praktiske spørsmål. Vedkommende deltar altså ikke på noen måte i diskusjonen om hvilke titler som skal kjøpes inn.

Selv om vurderingskriteriene per idag ikke ligger ute til allmen lesing (det jobbes med saken, ifølge Kulturrådets nettsted), er de velkjente og begripelige nok for alle som har arbeidet med litteratur i en eller annen kapasitet. Hovedkravet er at boka skal holde god bokfaglig kvalitet. Det innebærer at teksten skal holde et høyt språklig nivå, illustrasjonene skal være profesjonelt utført, likeså layout og design. Med mer enn 300 forlag i Norge er dette ikke noe som alltid kan tas for gitt, og det er som regel noen titler som diskvalifiserer seg selv veldig raskt.

For faglitteraturen kommer det et viktig tilleggselement: boka skal formide et faglig tema på en klar og effektiv måte. Det hjelper lite at språket er elegant om det faglige er mangefullt (i tvilstilfelle kan man bruke fagkonsulent). Eller om illustrasjonene ikke klarer å belyse det teksten handler om. Eller om layouten er så rotete at leseren ikke klarer å finne fram – mangel på register i en bok med mange faktaoppslag kan være et fatalt grep i så måte.

Siden ordningen – i motsetning til de skjønnlitterære motstykkene – bare omfatter en mindre del av den samlede bokproduksjonen, kan det også tenkes at man i vurderingen av to ellers likeverdige titler ser på behovet. Tross alt skal de 1550 eksemplarene ut i bibliotekene, som takket være den samme innkjøpsordningen kan by på mange gode norske bøker om en lang rekke emner. Basert på fjorårets innkjøpsliste er jeg sannelig ikke sikker på om jeg ville ha satset på en biografi om Louis Braille i år, for å si det slik.

I den grad forfatterens bakgrunn drøftes, er det oftest med tanke på eventuell inhabilitet fra komitémedlemmenes side. I et lite norsk fagmiljø er problemet utbredt nok til å ta på alvor, og jeg valgte selv å trekke meg fra innkjøpskomiteen fordi det etterhvert ble for mange venner, slektninger og nære samarbeidspartnere i litteraturkassene. Men bortsett fra dette har hvem som helst rett til å få sin bok vurdert, også aktive politikere som skriver om andre politikere.

Mange har i det siste ironisert over at Siv Jensens parti ønsker å pålegge NRK å sende TV-programmet “Drømmehagen” til gammel sendetid (Ib Thomsen kommer faktisk inn på dette i Nettavisens intervju), slik de tidligere ville presse statskanalen til å sette “Norsktoppen” tilbake på sendeskjemaet. Mønsteret som avtegner seg er som forventet for et parti som ligger på den autoritære siden av det politiske kompasset, men ikke mindre bekymringsfullt av den grunn. Man merkt die Absicht, und man ist verstimmt.

På Wikipedia Samfunnshuset presenteres og drøftes nå resultatene av Wikimedia Visitor Log Analysis Report fra fjorårets siste måneder. Resultatene for Norge ses i tabellen nedenfor, og er interessant lesning. Trafikken fra Norge utgjør 0,6 % av den samlede Wikipediatrafikken, og fordeler seg altså slik:

Norge er et av landene i tabellen der det nasjonale wikiprosjektet scorer lavere enn det engelskspråklige. Det kan ha en rekke forklaringer, den mest nærliggende at det engelskspråklige rett og slett er større og bedre. Men en annen trend er også tydelig i Wikimedia-loggen: europeiske land som forbindes med generelt gode engelskkunnskaper (Nederland, Danmark, Sverige, Norge) har en langt høyere engelskandel enn søreuropeiske land, for eksempel. Nordmenn leser mye engelsk, simpelthen.

To andre tall i tabellen er interessante: russisk wikipedia har hele 2,1 % av sidevisningene. Det er langt mer enn antall norsk-russere (under 0,3 % av befolkningen), noe som kan henge sammen med det fascinerende faktum at russisk er det største ikke-norske språket i norske biblioteksstatistikker. Men man skal ikke se bort fra at det er feil i loggføringen (jamfør den høye japanskprosenten i statistikken for Australia).

Nynorskprosenten er kanskje likevel den mest oppsiktsvekkende. OK, så er antall artikler langt lavere enn i bokmålsvarianten, men mange av dem holder høy nok kvalitet til å være mer enn brukbare i f.eks. skolesammenheng. Googlerank kan være en hovedårsak, men det avspeiler sannsynligvis også nynorskens svake stilling. Et lite tall til slutt: ifølge Alexa er Wikipedia nummer 10 på den norske nettrankinglista. Situasjonen er dermed den samme her som internasjonalt: Wikipedia er eneste ikke-kommersielle aktør i toppskiktet.

Dagbladet har en sak idag om forfatterkollega Unni Lindell, som reagerer sterkt på bruken av ordet “rasedelt”, “raseskille”  og hudfargeadjektiver i en reportasje i Dagsrevyen 4. januar i år (6:50 minutter ute i sendingen). Etter å ha sett reportasjen selv, skjønner jeg reaksjonen hennes. Det mest slående med reportasjen er den lemfeldige omgangen med begrepet “rase”, eksemplifisert ved Nina Owings innledning: “Oslo er blitt en rasedelt by. I noen bydeler starter raseskillet allerede i barnehagen”.

Verken Owing eller reporter Anders Magnus forsøker å forklare oss hva de legger i begrepet, selv om vi av konteksten skjønner at det handler om hudfarge. Det er vanskelig å komme fra at Dagsrevyen nå deler Oslos befolkning inn i to raser, den hvite og den brune. La meg med en gang understreke at jeg ikke tror begrepsbruken skyldes rasisme. Anders Magnus’ fartstid som journalist borger for en solid forståelse av rasismen og dens konsekvenser. Men jeg vil hevde at begrepsbruken er slurvete og bevisstløs, som så ofte i norske medier.

Ja, for man skal altså ikke gå lenger enn til Store norske leksikons oppslag for å finne følgende setning: “Når det gjelder forskjeller mellom menneskegrupper, ansees rasebetegnelsen i dag som avleggs”. I leksikonets lengre artikkel om forskjeller mellom menneskegrupper utdypes dette synet:

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store.

Rasebegrepet brukt på mennesker er altså i stor grad forlatt i biologien (det brukes fremdeles om dyr, og ikke minst kjæledyr, selv om det mer presise underart foretrekkes), og det er idag ikke uvanlig å se på menneskeraser som en sosial konstruksjon:

Conceptions of race, as well as specific ways of grouping races, vary by culture and over time, and are often controversial for scientific as well as social and political reasons. The controversy ultimately revolves around whether or not the socially constructed and perpetuated beliefs regarding race are biologically warranted; and the degree to which differences in ability and achievement are a product of inherited “racial” (i.e., genetic) traits.

Dermed er det ikke sagt at det ikke forskes på forskjeller mellom det FN anbefaler å kalle “etniske grupper”, “folk” eller “geografiske varianter”. Tvert imot: molekylærgenetikken har gitt oss viktig kunnskap om opprinnelsen til det store genetiske mangfoldet vi finner blant Jordas mange folkeslag. Problemet er at vitenskapen ikke gir oss noe grunnlag for å dele Homo sapiens inn i to grupper basert på “brun” og “hvit” hudfarge, slik Dagsrevyen gjør. Det har for eksempel lenge vært kjent at vi finner det største største genmangfoldet i Afrika, som jo må være en undergruppe av Dagsrevyens brune rase.

Hvilket bringer oss til et praktisk problem med Dagsrevyens framstilling: “brun” er så mangt, og flere av de brune eksempelbarna i reportasjen var vitterlig ganske lyse i huden (om enn med mørkt hår). Historisk sett har europeiske forskere løst dette ved å dele raser inn i underkategorier som den kaukasoide, negroide, mongoloide og australoide rase. Her er det interessant nok slik at mennesker fra Vest-Asia (inklusive Irak, Pakistan og Afghanistan) gjerne har vært klassifisert som kaukasoide, det vil si tilhørende samme rase som nordmenn.

Det er altså lite som tyder på at Dagsrevyen har forholdt seg til naturvitenskapen eller historien. Kanskje var Bokmålsordboka eneste kilde – dens orddefinisjon utmerker seg jo med sin frikobling fra den øvrige faglige debatten, for å si det slik. Kan hende har Magnus’ bakgrunn fra arbeid i Sør-Afrika spilt en rolle: man snakket vitterlig om “raseskille” der i gamle dager, så hvorfor ikke snakke om “rasedelt” og “raseskille” her i vår tid?

Eller kanskje var det virkelig slik at man endte opp med å bruke et gjengs uttrykk, jamfør Magnus’ uttalelse om at “Vi opplevde også at disse ordene [brun og hvit] er de som brukes i disse områdene.” Det er i så fall et ytterst problematisk forsvar for bruk av et begrep: ordet “svarting” er også en vanlig betegnelse på medlemmer av Dagsrevyens brune rase i mange miljøer i Norge, uten at jeg tror Dagsrevyen ville ta det i bruk av den grunn.

Summa summarum: en potensielt interessant reportasje om et reellt demografisk fenomen – den økende segregeringen av Oslo – saboterer seg selv ved å ta i bruk et uklart definert, politisk betent begrep. Det er simpelthen ikke mulig å diskutere Oslos integrasjonsproblemer seriøst med utgangspunkt i en todeling av befolkningen i “hvit” og “brun”. Forøvrig kommer den snodigste uttalelsen i Dagbladet-saken fra Språkråd-direktør Sylfest Lomheim, som sier følgende:

Lindell skulle være litt mer liberal i forhold til andres språkbruk. Hun ville selvsagt ikke brukt ordene selv, men vi må være varsomme med å be andre snakke slik vi gjør selv.

Dette fra mannen hvis jobb det er å lage retningslinjer for språkbruken vår (det vil si be andre snakke slik han mener man bør gjøre), og som brukte starten av året til å legge hele sin faglige autoritet bak kravet om at man i massemediene skal kalle 2010 for “totusenogti” og ikke “tjueti”. Det er tydeligvis forskjell på ord – og folk.

Oppdatering: Så først nå at Helge Øgrim i Journalisten har en utmerket oppsummering av saken.

Oppdatering 2: Denne saken fra dagens Guardian viser at problemene med å bruke rasebegrepet ikke er begrenset til Norge. Her blir hudfarge, etnisitet, religion og nasjonalitet rotet sammen til en eneste suppe.

Store Norske Leksikon (SNL) på nett kan komme til å stenges, og vil uansett ikke oppdateres etter 1. juli i år, skriver nrk.no. Det kommer ikke som noen overraskelse på de av oss som har fulgt med og vært involvert i prosjektet en stund. Lanseringen ifjor kom på et maksimalt uheldig tidspunkt for det som skulle være et reklamefinansiert prosjekt, midt inne i den verste finanskrisen siden 1930-tallet. Den finansielle miséren er likevel bare halve forklaringen på at dette ikke har gått slik mange av oss hadde ønsket.

SNLs hovedproblem er at prosjektet ikke har rukket å bli en like integrert del av nettet som konkurrentene. Fremdeles er det slik at altfor mange Google-søk ikke leverer SNL-treff på førstesiden, for eksempel. Selv om journalister har sitert flittig fra leksikonet det siste året (jeg vil tro at SNL på dette området har overtatt førsteplassen fra Wikipedia SNL økte en del, men Wikipedia er fremdeles dominerende) er det lite som tyder på at nettet i sin alminnelighet, Facebook, bloggosfæren og twittersfæren begeistres av prosjektet. SNL er aldri blitt kult på samme måte som Wikipedia er det, og har dermed gått glipp av mye gratis drahjelp.

Hvordan havnet man i denne situasjonen etter så kort tid? Spørsmålet er ikke bare relevant for SNL, det handler om hvordan en papirbasert bransje håndterer overgangen til nettbaserte forretningsmodeller. Om noen måneder skal det startes storstilt salg av ebøker i Norge, og vi kan bare håpe at SNLs problemer er en del av diskusjonsgrunnlaget når forlagsbransjen lager sine strategier.

Det er ikke realistisk å basere et leksikon på reklame. Selv om ideen var verdt å sette på prøve, er det lite trolig at et konvensjonelt leksikon i et så lite marked som det norske vil kunne leve av annonseinntekter alene. Dette handler ikke bare om rå trafikktall (Alexa rangerer snl.no som nummer 424 i Norge), men også om brukernes forventninger. Den store forskjellen på nettaviser og et nettleksikon er tross alt at førstnevnte tradisjonelt har vært reklamefinansiert, hvilket innebærer at leserne ikke reagerer spesielt på at sidene er overplastret med bannerannonser. Papirbaserte SNL hadde aldri reklame. Derfor blir innføring av bannerannonser langt mer problematisk for brukerne, ikke minst i det viktige skolemarkedet.

SNL er fremdeles tungvint i bruk, sammenlignet med konkurrenten. Selv om designet ble enklere og renere etter nylanseringen ifjor, har SNL hengt etter Wikipedia på viktige områder. Det gjelder blant annet bruk av spalter, informasjonsbokser, tabeller og innholdsfortegnelser, for ikke å snakke om kildehenvisninger og eksternpekere. Det er fremdeles altfor få internpekere i mange artikler, hvilket fører til at brukere må opp i søkefeltet oftere enn nødvendig. Fordi SNL blander åpent og rettighetsbeskyttet materiale, må brukere være nøye med hva de kopierer. Dette er særlig viktig på illustrasjonssiden, der f.eks. skoleelever har langt enklere arbeidsvilkår i Wikipedia.

Viktig innhold er blitt undersolgt. Når NRK-journalisten i artikkelen over kan skrive “Informasjon som den man finner på SNL.no, finner du drøssevis av andre steder” har leksikonet åpenbart ikke nådd frem med budskapet sitt til en kjernegruppe. For faktum er at SNL-lanseringen ikke bare innebar fri tilgang til selve leksikonet, men også til Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon, to viktige kilder det ikke finnes noe motstykke til på nettet i Norge. Journalistene er ikke alene, forøvrig. Skal jeg dømme etter de mange samtalene jeg hadde om nettleksika ifjor, var det få vanlige brukere som kjente til eksistensen av NBL og SML online.

Leksikonet motarbeides i offentligheten fra eiersiden. Aschehoug-direktør William Nygaards forakt for Wikipedia og annet åpent innhold har vært ødeleggende for SNLs status, ikke minst blant innflytelsesrike netthoder. Selv i det ovennevnte NRK-intervjuet klarer ikke Nygaard å dy seg for å komme med et sleivspark til markedslederen i Norge, når han sier at “faglighet koster penger”. At dette er galt, er et lite problem sammenlignet med at Nygaard har fått ture fram slik i hele 2009, uimotsagt av kolleger og medeiere. SNL-lanseringen kunne ha blitt en gylden anledning til å bryte med bildet av forlagsbransjen som teknologifiendtlig og bakstreversk. William Nygaard sikret at så ikke skjedde.

På bakgrunn av dette kan man spørre seg hva som kan gjøres. Jeg tror fremdeles konkurranse på kunnskapsfeltet er en god ting, og SNL inneholder som sagt ressurser det norske wikimiljøet neppe vil være istand til å matche. Når abonnementsmodellen og reklamefinansiering har sviktet, gjenstår i praksis bare én varig inntektskilde: Staten. Jeg er for en gangs skyld enig med William Nygaard når han tar til orde for at kulturdepartementet bør bidra til å holde SNL i live. Men deretter skiller vi ganske sikkert lag igjen.

For som jeg skrev i mine tre utfordringer til den nye kulturministeren, må slik eventuell støtte skje på et agnostisk grunnlag. Offentlig pengestøtte til SNL må rimeligvis og nødvendigvis matches av tilsvarende støtte til norske Wikipedia. Ikke bare det:

“I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.”

Et statsstøttet Store norske leksikon bør ses som del av en større offentlig kunnskaps- og digitaliseringsstrategi, der også prosjekter som NDLA og bokhylla.no har sin naturlige plass. Leksikonets dominerende posisjon som kunnskapsleverandør er forlengst forbi – om det ønsker å overleve må det finne sin naturlige plass på nettet, som en av et stadig økende antall likeverdige kilder. Jeg vet at mange bak SNL-prosjektet har skjønt dette. Spørsmålet er om eierne gjør det.

I år som ifjor og i forfjor gjør jeg som så mange andre bloggere, og oppsummererer bloggåret som gikk. Den største forskjellen på 2008 og 2009 er utvilsomt at jeg er blitt en aktiv Twitter-bruker siden sist. Det viktigste resultatet er færre korte bloggpostinger – skal jeg formidle en morsom peker er Twitter stort sett langt bedre egnet. Men året som twitrer har også avdekket systemets begrensninger. Få ting er mer irriterende enn twitter-debatter der 140-tegnsgrensen tvinger deltakerne over på SMS-språk, for eksempel. Bloggen er fremdeles best til refleksjon, resonnement og debatt.

Derfor er 2009-postingene de lengste og mest spissede noensinne. I mine øyne en positiv utvikling, og en som resulterer i at jeg oppsummerer året etter tema istedenfor å lage en månedsliste. Nedenfor følger altså bloggpostingene jeg var mest fornøyd med. Det som kjennetegner favorittpostingene er at de ligger emner som står mitt hjerte nært, at de vakte lesernes engasjement og – ikke minst – at de nådde ut over bloggosfæren.

Ja, for liksom 2009 ble året da blogging for alvor slo igjennom i Norge, har mitt eget bloggår vært preget av at innlegg på ulike vis har nådd ut i bredere medier. Et blodferskt eksempel inspirert av den viktige kategorien katteblogging sto på trykk i Dagbladet annen juledag. Som skjermdumpen nedenfor viser, skriver politisk redaktør Marie Simonsen om katter og forfattere, og siterer denne bloggen direkte.

Selv om Ada og Linus og deres firbente artsfrender dukket opp hyppig i bloggen (ikke minst fordi Linus er så flink til å leve opp til den litterære tradisjonen med forfatterkatter som tråkker på skriveredskapen) var det likevel andre emner som kom til å bli viktigere. 2009 var året da ebøker ble satt på dagsorden i Norge, og som en av de aller første eierne av en leseplate/lesebrett i Norge (jeg kjøpte en Rocket eBook allerede i 1999) fikk jeg med ett rikelig med anledninger til å blogge.

Jeg startet med å legge min mors bok “Den lille vikingen” ut som gratis ebok, og brukte deretter en stor del av året på å teste ulike leseplater, fra gjennombruddsmaskinen Kindle Global Edition via den franske lommemodellen Cybook OPUS til Sony-modellene Reader PRS-505, PRS-700 og PRS-600. Tilhørende programvare, som Calibre og Adobe Digital Editions ble også prøvd ut, og jeg fant ut hvordan man kjøper ebøker fra Sony Ebook Store.

Leseplaten ble i det hele tatt behandlet fra et utall nødvendige og unødvendige vinklinger, det være seg en avstemning om hva dingsen skal hete, vurdering av  leseplatens miljøaspekter, en forbrukerguide, debatt om hva bør eboka koste eller drøfting av en digital innkjøpsordning. Eboksaken som engasjert meg mest på det personlige planet var imidlertid Bokhylla.no. Dette norske motstykket til Google Books fikk en uheldig start da man la ut flere bøker i svært dårlig skannekvalitet. Delvis takket være blogginnleggene fikk saken god mediedekning (bl.a. i NTB), og i løpet av sensommeren var feilene i bokhylla.no rettet opp.

Ebøker er knyttet til det større og viktigere spørsmålet om digitale rettigheter, og her engasjerte jeg meg også ifjor som i tidligere år. Jeg blogget om en stygg sak der representanter for USAs mediebransje ga tydelig uttrykk for hvor lite brukerrettigheter betyr for dem, jeg kom med tre utfordringer til den nye kulturministeren (som ble kommentert av samme minister) og avsluttet året med et innlegg om en doktoravhandling som forsøker å finne et kompromiss mellom forbrukerrettigheter og opphavsretten.

Det hele toppet seg under valgkampen ifjor høst, der norske mediebedrifter og kulturkjendiser publiserte det som i mine øyne var et  prinsippløst opprop mot fildeling. Jeg skrev en kronikk der jeg fremhevet partiet Venstres kulturpolitikk som den eneste som gjorde et seriøst forsøk på å ivareta både opphavs- og borgerrettigheter, men pekte også på at de fleste andre partier på Stortinget er skeptiske til de mest ekstreme tiltakene mot ulovlig fildeling.

Støtten til Venstre var lite vellykket , men det kan se ut som om felles innsats på dette området har bidratt til at vi nå har en kulturminister som viser interesse for dette feltet. Anniken Huitfeldt gikk nylig ut og avviste at det kommer på tale å innføre så ekstrem lovgivning mot fildeling som man har i f.eks. Frankrike, og dermed har hun vist seg mye tydeligere enn sin forgjenger.

Aftenposten skriver om advokat Thomas Rieber-Mohns innspill til den kommende revisjonen av Åndsverkloven, i form av en doktoravhandling med tittelen “Digital privatkopiering – åndsverklovens §12 i møte med tekniske beskyttelsessystemer og rettslige omgåelsesforbud”. Den selges hos Gyldendal til kr. 550 (sic), hvilket vil si at jeg ikke kommer til å lese den med det første. Men Rieber-Mohns uttalelser til Aftenposten kan leses helt gratis og er interessante, ikke minst fordi de eksemplifiserer hvor vanskelig det er å finne gode løsninger:

- Retten til privatkopiering bør innskrenkes til å gjelde bare innad i egen husstand. Dette gjør det mulig å forhindre dagens lovlige «kopieringskjeder», der venners kopier av venners kopier kan bli en omfattende konkurrent til lovlig kjøp.
- Om du vil dele med venner, må det skje slik at de ikke kan opprette et eget eksemplar (de må altså bare streame fra deg). Men om du tar en fysisk kopi av et verk du har kjøpt lovlig og gir det til en venn, bør dette fortsatt være lovlig.
- Dersom den som solgte deg en bok, film eller et musikkstykke har lagt inn et beskyttelsessystem som gjør det umulig for deg å avspille verket på det utstyret du foretrekker, skal du ha lov til å knekke beskyttelsen.
- Det skal være lov å lage egne systemer for å knekke kopibeskyttelse, men bare innenfor lovens rammer for privatkopiering.

Essensen av forslagene er altså at Rieber-Mohn vil styrke konsumentenes rettigheter ved å tillate f.eks. private sikkerhetskopier av lovlig erhvervede produkter, samtidig som produsentene tilgodeses ved at det de betrakter som et juridisk smutthull (lovlig fildeling med en potensielt svært stor vennekrets) blir lukket. Problemet er å se for seg hvordan dette skal gjennomføres i praksis: dersom man legaliserer programvare som knekker DRM, er det jo intet som hindrer et medlem av en husstand å gi filen videre til noen utenfor hussstanden.

Rieber-Mohns svar ser ut til å være autoriserte domener. Nei, jeg hadde heller ikke hørt om dette begrepet før jeg leste Aftenposten-artikkelen, men det defineres slik i Wikipedia: “an Authorized Domain is a set of CPMC-compliant devices that are owned, rented or otherwise controlled by members of a single household“. Eller om man vil: dette er en DRM-standard som begrenser mediebruk til én husholdning med en kombinasjon av merkede filer og CPMC-kompatibel maskinvare.

Uten å trenge for dypt inn i det tekniske, er det lett å se en åpenbar motsetning mellom CPMC og Rieber-Mohns lovforslag. CPMC legger klare begrensninger på utstyret brukere kan avspille sitt innhold på (det ligger i standardens robusthetskrav), mens Rieber-Mohn går inn for at brukere skal kunne knekke DRM for å spille innholdet på utstyret vi foretrekker. Gode nyheter for oss som foretrekker å se film med VLC på Linux, men dårlige nyheter for industrien som forsøker å presse gjennom CPMC.

Ja, for denne standarden er ennå ikke blitt en del av mediehverdagen vår. Det er derimot DRM-beskyttede DVDer, Blu-Ray-plater og (i stigende grad) ebøker. I det sistnevnte tilfellet eksisterer det forsåvidt en variant av autoriserte domener – Amazon Kindle og Adobe Digital Editions tillater at man knytter et begrenset antall leseenheter og PCer opp mot en konto. Også denne DRM-beskyttelsen skal det imidlertid være lov å bryte.

Misforstå meg rett: jeg syns Rieber-Mohns forslag på mange måter er et fornuftig kompromiss. Jeg ser bare ikke hvordan man skal få produsentleddet til å godta det. Rieber-Mohn besvarer den tekniske innvendingen slik:

[J]eg opplever såkalte autoriserte domener som en faktisk sikkerhet, og jeg legger til grunn at det skal være mulig å lage en sikring som går rundt husstanden. Vi har sendt mennesker til månen, og da bør vi klare dette også.

Metaforbruken er dessverre ikke holdbar. Som kjenner av USAs måneprogram og DRM-problematikken vil jeg hevde at månelandingene var en enkel affære, sammenlignet med forsøkene på å skape forbrukervennlig DRM. Apollo-programmet var en sentralstyrt og lineær teknologisk prosess, et skoleeksempel på industriell “Big Science”. IT-sektoren er i sin natur desentralisert og ikke-lineær, og minner mest av alt om et ukontrollerbart økosystem. Under slike rammebetingelser er det ingen gitt å garantere for “faktisk sikkerhet”.

Dette vet produsentleddet svært godt. Derfor kommer dets representanter til å støtte forslaget om å forby vennedeling, men samtidig kjempe mot DRM-forslagene med nebb og klør. Sammensetningen på utvalget som kulturminister Huitfeldt nedsetter for å utrede ny åndsverklov er ennå ikke kjent, men den vil bli avgjørende for hva som til sjuende og sist blir lagt fram for Stortinget.

Selv om det kan se ut som om Rieber-Mohn i for stor grad baserer sine juridiske argumenter på en usikker teknisk forutsetning, har han gjort oss alle en stor tjeneste ved klart og tydelig å peke på to av hovedstridsspørsmålene når loven tas opp til revisjon i 2010 eller -11: vennedeling og DRM. Den som ønsker å delta i debatten, bør lese seg opp på disse spørsmålene.

Her i huset har vi dette året falt for Bob Dylans gjengivelse av den for meg ukjente schlägeren “Must Be Santa”. Det handler ikke bare om den godeste Zimmermans uforlignelige stemme, men også den artige følelsen av jødisk/jiddisch julefeiring som arrangementet og videoen skaper. Så langt har den snurret mer enn den andre moderne klassikeren nedenfor.

Nummer tre på lista over moderne julefavoritter er utvilsomt Sarah McLachlan og Barenaked Ladies’ stemningsfulle kombinasjon av juleklassikerne “God Rest Ye Merry Gentlemen” og “We Three Kings”. YouTube, Spotify, iTunes m.fl. har utvidet julerepertoaret enormt de siste årene. Har du funnet noen nye?

Vi er kommet til den tiden av året da man oppsummerer og lager lister. Så også i den norske bloggosfæren. Tordenbloggen har gått mange runder de siste ukene, og har nå kommet fram til årets liste basert på rangeringer fra inviterte bloggere:

1. Virrvarr
2. Arachne
3. Fr.Martinsen
4. Regine Stokke
5. Vox Populi
6. Astrid Meland
7. Indregard
8. Det skulle tatt seg ut
9. * host * Denne bloggen
10. Iskwews hjørne på www

Jeg var en av dem som ble bedt om å nominere og begrunne (nei, jeg kunne ikke stemme på meg selv), her var mine toppkandidater:

1. Face your fears. Regine Stokkes blogg er hjerteskjærende personlig og velskrevet. Få har gjort mer i 2009 for å vise bloggens styrke som personlig publikasjonsmedium, og ingen har betalt en høyere pris.
2. Paul Chaffeys blogg. Abelia-sjefens blogg finner den perfekte balansen mellom faglig dybde og eklektisk bredde. Her finner man alt fra analyser av verdensøkonomien til utlegninger om tippekampen.
3. Gigapix. Eirik Urkes fotoblogg er enestående i Norge, om ikke på verdensbasis. Må følges for å forstås, fortrinnsvis på en maskin med litt grafikk-oomph.
4. Undercurrent. Olav Anders Øvrebø er en av landets driftigste nettjournalister, som bruker sin personlige blogg til å belyse sider ved nettmediene som sjelden dekkes i bloggosfæren og massemediene forøvrig.
5. fr. martinsen. Martinsens blogg befinner seg i et fascinerende grenseland mellom journalistisk kommentar og skjønnlitterær tankestrøm. Man vet aldri helt hva man vil finne hos fr. martinsen, det være seg i innhold eller form.
6. Sosialdemokratiet.no. Politikkblogger har aldri vært min greie, men Fredrik Mellem klarer med sine egne innlegg og bidrag fra gjesteskribenter som Hadia Tajik å løfte genren opp til et nivå som gjør at den også fenger meg.
7. Lektor Aksnes’ skoleblogg. Marita Aksnes er en glimrende eksponent for den stadig voksende kategorien av lærerblogger. Velskrevet, poengtert og nyttig for langt flere enn lærere.
8. Norwegian Affairs. Som redaktør for fagbladet Journalisten har Helge Øgrim nok av muligheter til å ytre seg, men hans private blogg gir ham anledning til å kommentere aktuelle saker på interessante måter.
9. Martin Bekkelund. En velskrevet blogg som kretser mye rundt åpne IT-løsninger (et av mine hjertebarn), og som særpreges av et virkelig leservennlig design.
10. Alt godt. Gunda Djupviks blogg lever opp til sin tittel: her handler det mest om det som gjør livet godt, ikke minst det som puttes i munnen. En strålende representant for en stor og undervurdert bloggkategori.

Men dette er bare én av mange måter å måle på. Bloggurat har sin Bloggurank, blogg.nos toppliste fanger opp mange av dem som har aller størst trafikk i Norge mens Twingly har sin toppliste over populære blogger basert på pekere til og fra bl.a. nettaviser. Det mest slående ved disse listene er hvor ulike de stort sett er, hvilket igjen forteller oss hvor viktige målemetodene er.

Eller kanskje uviktige. Ja, for til sjuende og sist betyr disse listene minimalt for de aller fleste av oss i det lange løpet. Det er hyggelig med et klapp på skulderen som takk for god innsats, men som mottaker av mang en litteraturpris opp gjennom årene vet jeg at priser og rangeringer faktisk ikke er noen større motiverende faktor for den fortsatte skrivingen.

Det er forholdet til leserne som er hovedsaken, sammen med følelsen av at man oppnår det man ønsker med tekstene sine. Det siste kommer jeg tilbake til. I mellomtiden: kos deg med de mange strålende skribentene du finner på lista over.