Heikki Holmås’ sykkelforslag fortjener en grundig debatt

For noen dager side lanserte stortingsrepresentant for SV, Heikki Holmås, et forslag om å belønne folk som går og sykler til jobben med et eget skattefradrag. Hensikten er å incentivere flere til å gjøre et miljøvennlig og helsefremmende transportvalg så ofte som mulig. Det som drepte forslaget før det forlot startstreken var Holmås’ idé om å bruke GPS til å verifisere at folk faktisk gjorde det de fikk fradrag for.

GPS bestemmer posisjon, posisjonsbestemmelse er overvåkning, og Datatilsynet var selvsagt raskt ute med å avvise det hele med at “å innlevere personlige data på hvor man er til skattemyndighetene for å få litt lavere skatt, fremstår som veldig invaderende på den enkelte og som et for kraftig tiltak”. Men dette tilfellet hadde tilsynets representant stått seg på å høre på hele argumentet til Holmås. Han tar nemlig klart forbehold om at det er mulig gjøre det på en måte som ivaretar personvernet:

Lar det seg ikke gjøre uten å komme i konflikt med personvernet, kommer det ikke til å bli noe av. Men jeg tror det skal være mulig, da det finnes ulike andre skatteordninger der skatteetaten aksepterer ulik grad av kontroll, sier Holmås, og nevner avslutningsvis utleie av fritidsboliger som et slikt eksempel.

Rent teknisk burde det absolutt være mulig å gjennomføre. Skattemyndighetene trenger ikke å vite nøyaktig hvor du har syklet hen for å gi deg et fradrag, like lite som de trenger GPS-data for å gi deg reisefradrag som pendler. Det de eventuelt trenger er en bekreftelse på at du har beveget seg mellom to posisjoner myndighetene allerede kjenner – hjem og arbeidsplass – på en måte som samsvarer med gåing eller sykling, i et gitt antall dager.

unnamed

En modell her kan være Ruters reiseapp, som daglig frakter titusener av passasjerer rundt i Oslo og Akershus, uten å lagre koblinger mellom person og nøyaktig reiserute. Data fra Ruter-appen kan brukes som grunnlag for fradag for reiseutgifter i selvangivelsen (jeg har gjort det i flere år nå), til tross at skattemyndighetenes mulighet til å bekrefte at reisen faktisk gikk til og fra jobb er lik null.

Screenshot 2015-04-25 at 11.52.19 - Edited

Rådata fra min Fitbit forleden, da jeg gikk til jobb i Oslo sentrum to ganger

Så Holmås har også rett når han påpeker at man ikke behøver å stille superstrenge krav til kontroll, all den tid man heller ikke gjør det med så mange andre (transport)fradrag. I praksis kan et halvstrengt kontrollregime forvaltes av en mobilapp som henter data fra smarttelefonens GPS, eller fra eksisterende treningsappers APIer. Strava, Endomondo, Polar og Fitbit har alt gjort forarbeidet og brukes av tusenvis av nordmenn (og bakom synger Apple Watch)…

Når dette er sagt, er heller ikke jeg overbegeistret for forslaget. Som aktiv syklist mener jeg det er viktigere å forbedre forholdene for syklister før vi lokker enda flere ut på dårlig vedlikeholdte sykkelstier og offentlige veier. Men det som interesserer meg ved forslaget, og som gjør at jeg mener det fortjener noe annet enn blank avvisning, er at det er et sjeldent eksempel på anbefalt bruk av digital “nudging” i Norge.

Begrepet, som jeg hørte Yevgeni Morozov bruke for noen måneder siden, beskriver situasjoner hvor persondata incentiverer ønsket atferd. “Nudge” betyr nærmest “dult”, og ideen er altså at man overvåkes av et system som med jevne mellomrom dulter til en for å utløse handling. Dette i kontrast til automatisk trafikkovervåkning, som bruker ekvivalenten til en storslegge (trusler om saftige bøter m.m.) for å få bilister til å overholde trafikkreglene.

Nudging baserer seg på velkjente psykologiske mekanismer, og er i utstrakt bruk av treningsapper og aktivitetsmålere. Det er uten tvil Fitbit-systemets vennlige påminnelser om at det bare gjenstår X antall skritt før jeg når dagens mål som har sørget for at jeg nå har gått mer enn 10 000 skritt daglig i over tre måneder. Nudging fungerer naturligvis ikke for alle, men tydeligvis for mange nok av oss til at det begynner å ligne på en forretningsmodell.

I land hvor lovverket tillater det er forsikringsbransjen sterkt interessert, og i USA tilbyr nå selskapet John Hancock rabatt på livsforsikring til kunder som er villige til å dele sine helsedata. I Canada utvikler forsikringsselskapet Ajusto en app som tilby bilister lavere premie i bytte mot data om kjøremønsteret. I årene som kommer kan “Internet of Things” (IoT)-revolusjonen gjøre nudging til en milliardindustri, og transformere langt mer enn forsikringsbransjen.

Det vil også endre vårt syn på personvern, som allerede er sterkt påvirket av kommersielle overvåkere som Facebook og Google. Den er ikke nødvendigvis så lang, veien fra å la Google se hva du tenker i bytte mot nyttige tjenester, til å forvandle personvernet ditt til en serie med økonomiske transaksjoner. Kommer du til å takke nei når IoT-kaffemaskinen din om noen år tilbyr 20% rabatt på kaffe, mot at data om dine vaner sendes til moderselskapet?

Heikki Holmås’ forslag kunne altså gitt oss en anledning til å drøfte viktige fremtidstrender på en åpen og saklig måte. Det handler om hvordan nudging – og dens enda mer tiltrekkende slektning gamification – vil påvirke nordmenns hverdag og personvernsyn. Det handler om hvordan vi som samfunn skal bruke den kommende flommen av bl.a. miljø- og trafikkdata på en smart måte, og hvordan det offentlige kan stimulere til innovasjon på dette området.

Det handler dermed også om hva vi skal “gjøre etter oljen”. I 2009 sa EU-kommissær Megleva Kuneva at “persondata er den nye oljen”, noe omsetningen til persondataorienterte selskaper bekrefter til fulle. Problemet for Europa er at alle disse selskapene er (og vil sannsynligvis forbli) amerikanske. Vi europeere kommer til å bruke amerikanske tjenester, og blir dermed utsatt mye av den samme overvåkningen som amerikanere, men altså uten de samfunnsøkonomiske gevinstene av å ha en stor, lokal persondataindustri.

Neida, jeg forventer ikke mye av en norsk debatt der den erklærte personvernforkjemperen og Unge Høyre-lederen Kristian Riise kan skrive en kronikk om temaet i 2015 uten å nevne Snowden, NSA, Google, Facebook, smartfonapper, droner, bodycams, predictive policing, internet of things, Big Data eller noen andre temaer fra den pågående globale debatten.

Så takk til Heikki Holmås for at han prøvde å utvide perspektivene i den ytterst provinsielle norske overvåknings- og personverndebatten en anelse. Og Heikki, jeg håper du ikke gir deg med dette. Hvis du skulle ha lyst på en kopp kaffe og prat om personvernutfordringene som ligger foran oss og hvordan ditt forslag passer inn i det, så er det bare å ta kontakt. :)

 

 

 

Share/Bookmark

Citizenfour: Kunne vært så mye bedre

Jdice_shutterstock_27724330 - Editedeg har nå somlet meg til å se “Citizenfour”, Laura Poitras’ lovpriste og Oscarbelønnede dokumentar, og jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår grunnlaget for alt oppstyret. Bevares, “Citizenfour” er en velprodusert, besnærende og engasjerende film. Den konfronterer deg med et ubehagelig faktum: Sannsynligheten er stor for at du, i likhet med milliarder av andre, blir overvåket av et gigantisk apparat som har fått frie tøyler av politiske myndigheter.

Men samtidig slås jeg mest av hvor mye Laura Poitras lar være å gjøre. For eksempel holder hun seg strengt til en versjon av historien om Snowden som på dette tidspunktet er gjenfortalt utallige ganger i aviser og i bokform. For eksempel gir Glenn Greenwald (en annen hovedperson i filmen) en langt mer grundigere og mer interessant gjengivelse av de famøse dagene på hotellet i Hong Kong i boken “No Place to Hide”. Poitras var involvert i saken helt fra starten av, få kjenner aktørene bedre enn henne og at hun da ikke har mer å fortelle enn det som fremkommer i filmen, blir for meg en stor skuffelse.

 

 

I løpet av filmens knappe to timer presenteres vi for en effektiv bildebruk med bl.a. kryssklipp av ulike NSA-installasjoner og Snowdens sterke advarsler mot overvåkningssamfunnet, men vi får aldri noen ordentlig oversikt over hva Snowden faktisk avslørte (igjen: les Greenwalds bok). Filmen hopper frem og tilbake i tid, og bruker blant annet flere minutter på NSA-varsleren William Binney. Men den gjør lite for å forklare hva Binney er kjent for og hvor hans varsling står i forhold til Snowdens.

Likeledes får vi se klipp fra kongresshøringer og scener fra redaksjonslokaler i London. Berlin og Rio de Janeiro, men de tjener ingen annen hensikt enn å bekrefte det en som velger å gå og se denne filmen forlengst vet. Et par ganger blir det spennende, som når Snowden begynner å snakke om en annen høytstående kilde han benytter seg av, eller når det hintes om enda større avsløringer i fremtiden. Men det blir med hintene.

Stort lenger går Poitras heller ikke i sin skildring av sitt subjekt. Det er forståelig at Snowden selv insisterer på at han ikke er eller vil være hovedpersonen og at det er selve avsløringene som er saken, men jeg mener det var en kardinalsynd av regissøren å lytte til ham. For å forstå det totalt livsforandrende valget Snowden gjorde, er det også nødvendig å vite mer om hvem han er. Hva fikk en ansatt i overvåkningsmaskineriet til å skifte syn så totalt som han gjorde i dette tilfellet? “Citizenfour” gir deg ingen klare svar.

Det er også synd at Poitras ikke underbygger påstandene som fremsettes i filmen. Det sies flere ganger at masseovervåkning truer demokratiet og skaper en “chilling effect”, men utover en scene med håndsopprekning fra et politisk møte er det Poitras egne opplevelser med amerikansk sikkerhetshysteri som står igjen som dokumentasjon. Det hadde ikke vært vanskelig å hoste opp eksempler på at overvåkning kan misbrukes i et demokrati (tenk Richard Nixon og J. Edgar Hoover), men her virker det som om regissøren vet hvilket kor hun preker til.

Laura Poitras’ største unnlatelsessynd er likevel når hun helt unnlater å problematisere Snowdens rolle som “overregissør” i prosjektet. Det er Snowden som plukker ut Poitras og Greenwald som sine formidlere, og det er han som velger innholdet som skal lekkes og organiserer det i mapper på en minnepinne. På den ene side kan man si at det å gi utvalgte journalister tilgang til materialet er den mest ansvarlige måten å lekke sensitivt materiale på. Alternativet er Wikileaks-modellen, som absolutt har sine svakheter.

På den annen side gir det Snowden – som forøvrig fremstår som langt mer veltalende og reflektert enn gjennomsnittet – en langt større kontroll over budskapet enn vi kanskje har tatt oss tid til å reflektere over. At Poitras velger å la dette og så mange andre spørsmål ligge, gjør at hun for meg havner i samme kategori som en annen Oscarvinnende regissør: Michael Moore. Engasjerende så det holder der og da, men ved nærmere ettertanke ganske utilfredsstillende.

11 teknologier som neppe blir allemannseie

“Nei, vi vanlige mennesker kan neppe regne med å kunne reise til månen før i år 2000″ sa Erik Tandberg til NRK i 1967. Vi er nå 15 år etter det forgjettede tusenårsskiftet, og ikke bare er det ingen vanlige mennesker som reiser til Månen. Det er ingen mennesker på vei til eller på Månen i skrivende stund, punktum finale. Kanskje, kanskje vil vi i løpet av de neste par tiårene se utfall mot Månen fra kineserne eller kommersielle aktører, men for alle praktiske formål er måneferder et avsluttet kapittel.

Med tanke på hvor mye innsiktsfullt Tandberg har sagt i norske medier i snart en mannsalder, er dette ikke blant hans mest treffsikre uttalelser. På den annen side: Godeste Tandberg er i godt selskap. Meget godt selskap. Omtrent alle som regelmessig uttaler seg om fremtiden har kommet med tilsvarende utsagn, jeg har selv gjort det oftere enn jeg klarer å holde telling på. Fordi denne typen feilspådommer dukker opp så ofte og former mediebildet av fremtiden i så stor grad, er det interessant å se litt nærmere på dem.

Hvorfor går det galt, og hva kan vi lære av det? Vel, for det første: Spådommer om at vanlige folk i fremtiden ville reise til Månen ble ikke sett på som eksentriske soloutspill den gangen. Tandberg representerte et ganske bredt konsensus om at Apollo var starten på en mer storstilt kolonisering av Månen og rommet forøvrig. Det kommer f.eks. tydelig til uttrykk i filmen “2001 – en romodyssé”, som ble til på denne tiden.

I filmens år 2001, som regissør Stanley Kubrick skapte sammen med den svært realitetsorienterte science fiction-forfatteren og ingeniøren Arthur C. Clarke, myldrer det av mennesker i store baser på Månen. Romfergen, som erstattet Apollo-fartøyene noen år senere, ble solgt inn til det amerikanske folk som en “rom-buss” som i relativt nær fremtid ville kunne ta vanlige folk med opp i rommet.

vlcsnap-2012-10-01-15h05m25s182

Den gigantiske månebasen fra “2001 – en romodyssé”

Dette er heller ikke et eksempel på “hyping”, der teknologi hauses opp av produsenter og andre som har økonomisk interesse av det. Tandberg hadde intet å tjene på å uttale at måneferder ble tilgjengelige for massene i fremtiden. Og dette handler definitivt ikke om høyttenkning med manglende grunnlag i vitenskapen. Å påstå at vi i 2000 ville reise i tidsmaskiner ville ha vært spekulativ science fiction. Å si at mange kan dra til Månen var ekstrapolering fra kjent teknologi.

Det anføres ofte sosiale eller politiske argumenter for å forklare hvorfor denne teknologiske utviklingen stoppet opp. At vi ikke lenger har viljen til den slags stordåder, at vi trenger en konkurrent lik Sovjetunionen for å lykkes og at blikket vårt nå er rettet mot de små skjermene vi har i hendene snarere enn himmelen over oss. Men dette resonnementet forutsetter at teknologien ikke har lykkes med å nå folk flest, og at vi derfor fremdeles er avhengig av en egen stemning eller en spesiell politisk situasjon som får staten til å påta seg kostnadene.

Saken er at teknologi som lykkes ikke er avhengige av slike faktorer. Ta moderne passasjerflytransport, for eksempel. Den oppsto omtrent samtidig med Apollo-prosjektet, og det fremste symbolet på billige flyreiser for folk flest – Boeing 737 – gjennomførte jomfruturen samme år som Tandberg kom med sin spådom. En 737 er vel så teknisk avansert som en moderne bærerakett. Men der 737 frakter hundretusener av passasjerer over hele kloden hver eneste dag, går det måneder mellom hver gang arbeidshesten i romprogrammet, russiske Sojuz (første bemannede ferd i… 1967) frakter et par-tre kosmonauter opp i rommet.

 

SAS_B737-600_LN-RPA_Schiphol_6122006

SAS B737-600 LN-RPA Schiphol 6122006 by Bastiaan

Forskjellen på de to er at jetpassasjerflyet er en skalerbar teknologi, en som har potensiale til å vokse og spre seg ut til alt folket. Fra å ha vært en tilbud for bemidlede i det rike Vesten, har jettransport gått til å bli tilgjengelig for alle medlemmer av den globale middelklassen. Ditto for godstransport: Selv om fly bare frakter 10% av verdens varer regnet i volum, frakter de 30% av verdien. Uten flytransport hadde vår globaliserte just-in-time-økonomi vært helt utenkelig, selvsagt.

 

ijerph-08-03777f3-1024

Skalerbarhet i praksis: Flybåren passasjer- og godstrafikk 1950-2010

Gjenbrukbarhet
Jetflyets skalerbarhet hviler på to teknologiske faktorer, som hver har gjort det mulig å bygge lønnsomme forretningsmodeller. Den første og viktigste er gjenbrukbarhet. Et passasjerfly flyr tusenvis av ganger før det trengs større overhalinger (i USA må en 737 spesialbehandles mot dekompresjonsproblemer etter 60 000 flighter). Man trenger bakkemannskap for å holde flyet i luften, men så lenge det ikke får tekniske problemer er det en begrenset gruppe ansatte som arbeider med hvert fly den korte stunden det står på bakken.

En typisk bærerakett, som koster omtrent det samme som en moderne 737 (50 – 100 millioner dollar), kan bare brukes én gang. Det kreves et omfattende støtteapparat bestående av hundrevis av ansatte som arbeider i uker på forhånd, for å forberede én eneste oppskytning. Resultatet avspeiler seg i billettprisen, som per idag er 50 millioner dollar per sete for astronauter til lav jordbane med Sojuz. Prisen for gods er også stiv, jfr denne listen over kilopriser med ulike bæreraketter: Falcon 9 $4109, DNEPR $3784, Ariane 5 $10 476, Delta IV $13 072.

I skrivende stund forsøker Tesla-gründer Elon Musk å gjøre noe med dette. Hans selskap SpaceX, som bygger Falcon 9-raketten fra listen over, utvikler en gjenbrukbar versjon av samme rakett. Det er første gang i historien at noen forsøker seg på noe slikt (USAs romferge var delvis gjenbrukbar, men baserte seg på en teknologi som nå er forlatt), og ideen er like enkel som den er elegant: istedenfor å la det første trinnet i bæreraketten falle ned til Jorden og brenne opp i atmosfæren etter bruk, lar man det være litt brennstoff igjen som gjør at raketten kan bremse opp, falle kontrollert ned til bakken igjen og lande vertikalt på en plattform.

spacex-reusable

Ferdsprofilen til SpaceX’ gjenbrukbare Falcon 9 (klikk for større)

SpaceX er nå godt i gang med å teste ut konseptet, men det er verdt å merke seg at ingen snakker gjenbrukbarhet i 737-forstand. Om SpaceX lykkes vil dette innebære at førstetrinnet etter grundige kontroller kan skytes opp igjen en håndfull ganger. Turnaround-tiden, tidsrommet fra landing til ny oppskytning, vil fremdeles regnes i uker istedenfor minutter som for passasjerfly. Musk mener han kan senke kostnaden per kilo til rommet med 90%, men det er usikkert om en slik rakett vil godkjennes for bemannede ferder. Og om så er blir virkningen at prisen til lav jordbane går fra 50 til 5 millioner dollar per passasjer.

Sikkerhet
Den andre avgjørende forutsetningen for skalerbarhet i passasjertransport er sikkerhet. Jetflytransport har vist seg å være en ekstremt trygg transportform, i skarp og tragisk kontrast til bemannede romferder. Av romfergens 132 ferder endte to med tap av alt mannskap, mens to av over 100 Sojuz-ferder har endt i katastrofe. For å sette dette i perspektiv: Dagen da dette skrives er det 420 flyavganger fra Oslo Lufthavn ifølge Avinor. Hvis flysikkerhet var som romsikkerhet, ville seks til åtte av de daglige avgangene krasje. Med svært forutsigbare konsekvenser for passasjertrafikken.

Antares-Explosion-Video

“a barely controlled explosion” – og altfor ofte ikke det en gang

Spørsmålet er om det er mulig å bedre sikkerheten i romfarten. Det kan argumenteres for at det allerede har skjedd. Siste ulykke med en Sojuz var for over 40 år siden, og man kommer aldri igjen til å bygge et passasjerfartøy lik romfergen, der astronautene ikke hadde noen fluktmuligheter hvis noe gikk galt under oppskytning. Men samtidig må vi alltid huske på dette sitatet fra tidligere NASA-sjef Aaron Cohen: “Let’s face it, space is a risky business. I always considered every launch a barely controlled explosion.”

Teknisk sett har Cohen rett. I motsetning til jetmotorer, som henter oksygenet sitt fra atmosfæren, må rakettmotorer få tilført alt oksygenet som skal forbrennes fra en tank. Brennstoff og oksydant må altså plasseres i umiddelbar nærhet av hverandre, i en konstruksjon som må være så lett som mulig for å gi maksimal nyttelast til rommet. Denne skjøre konstruksjonen blir så utsatt for voldsom vibrasjon, akselerasjon og påvirkning fra atmosfæren oppskytning. Etter oppholdet i det livsfiendlige verdensrommet, kommer gjeninntreden med hastigheter rundt 30 000 km/t, altså 40 ganger farten til et jetfly.

Poeng: Denne teknologien vil aldri kunne levere forutsigbarheten og sikkerheten passasjerer forventer når de reiser. Den vil aldri kunne skalere slik jetflyet gjorde det, og hvis stort passasjervolum er målet må det derfor helt nye løsninger til. Romheisen kan i teorien levere billig og trygg tilgang til rommet, men her har utviklingen stått på stedet hvil i en årrekke. Ingen har hittil klart å finne et passende materiale og en produksjonsteknikk for den minst 36 000 km lange kabelen som trengs for å hale og senke romkapsler opp og ned fra verdensrommet. Det er ikke sikkert at vi noensinne finner en lønnsom løsning.

Konklusjonen blir dermed enkel og (i mine øyne) brutal: Flere milliardærer vil nok følge i Dennis Titos fotspor og koste på seg en tur til lav jordbane i fremtiden, og kanskje til og med slå følge med Elon Musk til Mars. Men vanlige mennesker på tur til Månen? Definitivt ikke i 2050 – og neppe i 2100.

Andre potensielt ikke skalerbare teknologier
Prinsippet om skalerbarhet kan videreføres til andre felter av teknologien, selvsagt. I en tid som er preget av en ekstremt skalerbar teknologi (IT), og der behovet for innovasjon stadig oftere understrekes, er det ekstra viktig å minne om dette. Verden er full av oppfinnelser som fungerer flott på prototypstadiet eller i en nisje av økonomien, men som neppe vil prege vår hverdag i fremtiden.

Flygebilen. I og for seg er det intet som hindrer oss i å bygge et kjøretøy som også kan fly, men å få det til for en pris vanlige folk har råd til å betale skal bli en utfordring. Likevel er det for intet å regne mot det infrastrukturelle marerittet man står overfor når hundrevis av millioner av flygebiler suser inn mot storbyområdene våre hvor de skal ta av og lande mange ganger daglig, under alle slags værforhold. De av oss som har flyskrekk vil umiddelbart få sine bangeste anelser bekreftet igjen og igjen og igjen.

Hydrogenbilen. I prinsippet er hydrogendrevne kjøretøy, enten man bruker hydrogenet i brenselcelle eller i en motor, noe av det mest elegante man kan tenke seg. Man tager én ren komponent, kombinerer den med en annen ren komponent (atmosfærisk oksygen) og får en tredje – vann – som “avfallstoff”. I praksis er hydrogen dyrt å produsere av CO2-frie kilder og vil kreve en svært kostbar ombygging av brennstoff-infrastrukturen. Hydrogenbilens hovedproblem er likevel at elbilen har fått et så solid forsprang i kampen om å bli bensinbilens arvtaker. Elbilen har mange svakheter, men den er her nå og har en uhyre smart promotor i Elon Musk.

Super- eller hypersonisk passasjerflytransport. Riktignok viste Concorde at det var mulig å fly passasjerer med to ganger lydens hastighet. Men Concorde demonstrerte også hvor vanskelig det er å bygge og vedlikeholde et fly som flyr så fort at varmeutvidelse fra friksjon får skroget til å strekke seg tre desimeter. Den særegne konstruksjonen drev kostnadene i været, og flyet ble aldri noe mer enn et nisjeprodukt for rike. Med økende hastighet baller de tekniske problemene på seg, i den grad at vi etter femti år med forskning ikke er i nærheten av å mestre hypersonisk fart (over 5 ganger lydhastigheten). Om vi en dag lykkes, vil Concorde-faktoren gjøre det til et produkt for superrike og militære.

 

temperature

Temperatur var en hovedårsak til at Concorde ble et nisjeprodukt

Menneskelignende tjener-roboter. Nok en science fiction-favoritt, og et teknologisk konsept man har kommet ganske langt i utviklingen av i Japan, jamfør Hondas Asimo-robot. Men Asimo eksemplifiserer også hovedproblemet som må løses før humaniforme roboter blir vanlige: å gjøre roboten smart nok til at den kan operere helt på egen hånd i det komplekse miljøet mennesket ferds i. Vi kommer sikkert dit at slike roboter blir mulige, men på det tidspunktet vil de være utkonkurrert av billigere smarthus-teknologi. På den annen side kan det godt oppstå et marked for nisjeprodukter som sexboter, for eksempel.

Thoriumkraftverk og annen avansert kjernekraft. Selv om dette statistisk sett både er ren og trygg energi, har kjernekraftindustrien et imageproblem som ikke viser noen tegn til å dabbe av. Sjeldne, men spektakulære ulykker, høye kostnader og frykt for spredning av atomvåpen vil hindre kjernekraft i å skalere.

Fusjonskraft. Den ultimate stabile energikilde har vist seg å være veldig vanskelig å få til. Fysikken som trengs for å holde hundre millioner grader varmt glødende plasma samlet lenge nok til at atomene i plasmaet smelter sammen og lager energi er velkjent, men den samme fysikken forteller oss at plasma som hovedregel vil gjøre alt det kan for å unnslippe. Det skorter ikke på penger og teknologi. I dette øyeblikk pågår arbeidet med å bygge den internasjonale prøvereaktoren ITER, som så langt har kostet over 16 milliarder dollar. Lykkes ITER har vi kanskje kommersiell fusjonskraft om 50 år. Problemet er at man har sagt det i godt over 50 år nå. Det er meget mulig at man sier det samme om nye 50 år.

Fabrikker på skrivebordet. Utviklingen av 3D-printere går raskt fremover, med fallende priser og stadig flere materialer det kan printes med. Spørsmålet er ikke om 3D-printere vil være i bruk, men hvilken rolle de vil få. I prinsippet vil fremtidens 3D-printere kunne lage svært mye av det vi trenger i det daglige, fra kniver og kopper til elektronikk og skruer. I praksis vil dette bli en ny runde i den gamle kampen mellom fabrikken og landsbysmeden, industrialisert masseproduksjon versus lokal produksjon. Det er rimelig å anta at industrien også vil vinne neste runde, dels fordi storskala generelt slår småskala på pris og effektivitet, men kanskje særlig fordi kunden slipper å gjøre noe som helst. Convenience is king.

 

New_crops-Chicago_urban_farm

Bybruk på taket av en bygning i Chicago (kilde: Wikipedia)

Bybruk eller “urban agriculture” havner i samme kategori av noenlunde samme grunn. Bybruk vil nødvendigvis måtte drive i liten skala på eller i lokaler som ofte krever store investeringer, og de konkurrerer med en industri som med 10 000 år gamle røtter. Så selv om dagens prøveprosjekter kan utvikle seg til å bli en attraktiv nisjekategori for storbyenes matbevisste middelklasse, vil mesteparten av maten folk flest spiser i fremtiden komme fra konvensjonelle kilder (dog med et økende innslag av genmodifiserte organismer).

CO2-absorberende klimateknologi. Mens det er relativt enkelt og billig å senke Jordas temperatur ved å dumpe svoveldioksid i den øvre atmosfæren, er det umåtelig mye mer krevende å redusere mengden CO2 i atmosfæren ved å absorbere det menneskeskapte overskuddet. Forsøkene som så langt er gjort med karbonfangst viser at det lar seg gjøre for punktkilder, men en generell reduksjon av dagens CO2-nivå til førindustrielt nivå krever tiltak i en enormt mye større skala. Ikke bare skal man fange opp og deponere de mer enn 30 milliarder tonn som slippes ut årlig, man skal også absorbere langt større volum “gammel” CO2. Hvem som skal betale for dette og hvor karbonet skal deponeres er politiske problemer som kommer i tillegg til de nærmest uoverstigelige tekniske. Vårt beste håp om en teknisk løsning ligger antagelig i David Keiths forslag om “Patient Geoengineering”. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Oculus Rift: Ikke klar til å ete TV levende (kilde: Wikipedia)

Avansert virtuell virkelighet. Virtuell virkelighet (Virtual Reality) ble opprinnelig lansert på 1990-tallet, før det forsvant og dukket opp igjen relativt nylig. Teknologien som utvikles av selskaper som Samsung og Oculus/Facebook er utvilsomt av en helt annen kvalitet enn førstegenerasjons-utstyret. Spørsmålet her er ikke om VR finner interessante applikasjoner innen f.eks. spill og forskning, men om det blir et produkt for folk flest. Om det blir slik Arthur C. Clarke sa det for mange tiår siden, at “Virtual Reality won’t merely replace TV, it will eat it alive.” Og der er jeg langt mer skeptisk. VR er ikke bare et mer komplekst produkt å bruke, det krever også en annen og langt dyrere produksjonsteknikk, er inkompatibelt med den enorme backlogen av visuelle medier produsert frem til nå, og er grunnleggende usosialt der TV er det motsatte.

 

How I would plan and execute a drone attack on Norway in 2050: A scenario

Note: This scenario was written two years ago, and published by the Norwegian Air Force Academy in 2013. Inspired by the video below, recently released by the US Naval Research Office, I have decided to publish my scenario in this blog. The text is unaltered, save for a handfull of minor corrections. 

“The LOw-Cost Unmanned aerial vehicle Swarming Technology (LOCUST) is a prototype tube-launched UAV. The LOCUST program will make possible the launch of multiple swarming UAVs to autonomously overwhelm an adversary”

Introduction
What follows is a scenario of how a UAV attack might take place in the future. To clarify, a scenario is not a prediction but rather a description of one of many possible futures. A plausible story if you will, based on extrapolations of our current knowledge of science and technology, as well as demographic, political and economical trends that seem stable enough to have an influence on the year 2050.

In this scenario, I make several assumptions. Firstly, this is a future in which UAV technology and IT has co-evolved for decades, resulting in autonomous, semi-intelligent aircraft. Secondly, I assume that current population trends in Russia and Norway will continue for the foreseeable future, with grave consequences in the case of Russia. Thirdly, I assume that global warming is a fact which will change living conditions and influence international relations in the Arctic in 2050.

Deciding on the attack
It is the year 2050, and Siberia is the Wild East. The central government in Moscow, weakened by decades of falling population, corruption and separatism, has lost control over a huge expanse of its territory. What used to be the Siberian Federal District is now an independent region larger than the United States, with a population comparable to New York City.

Thanks to global warming Siberia is becoming more habitable and attractive to immigrants from East Asia, most notably China. They are drawn by the promise of virtual lawlessness and access to vast natural resources, and as a result a new form of government emerges in the region. From Novosibirsk to Vladivostok, Siberia is ruled by an alliance of Russian and Chinese criminal gangs and warlords – the Siberian Cartel.

Although not a nation state in our sense of the word, Siberia wants economic and diplomatic relations with the governments of neighbouring nations. Of special importance are the Northern Rim Countries or NORCs for short – nations that can claim sovereignty over Arctic waters. These include the US, Canada, Russia and Norway.

Siberia wants its share of the energy resources hiding beneath the remaining sea ice, but has so far had limited success in making the NORCs see its position. After having tried conventional avenues for several years, the leaders of the cartel conclude that a new strategy is necessary. In a series of secret meetings held in 2048, they decide to take action against the most vulnerable of the NORCs – Norway.

Norway in 2050 continues to be ranked among the world’s wealthiest, most stable societies, largely thanks to the fact that the oil age lasted for much longer than expected. It has a population of 7,5 million and a small but professional and well-equipped army and air force. Norway is a member of NATO, by now an aging but still functioning alliance.

The leaders of the Cartel know that they cannot defeat Norway in a conventional attack. But then, defeat is not their goal. What the Cartel is after is recognition as the de facto government of Siberia. It wants Norway’s support in gaining access to the oil and gas fields in the East Arctic Sea, as well as control over the eastern section of the North East passage, fast becoming a major shipping lane.

Norway still has close ties with Moscow, which discourages all communication with what it terms “criminal insurgents”. It is this fact that the Cartel wants to change. It wants to force Norway to accept the new reality in the North with a short, sharp and massive show of force.

The Black Cloud
The manner of attack is determined, as always, by demographics, geography and economics. Russia is an effective barrier to ground-based attacks from Siberia, and economics rule out a large-scale operation by sea. By a process of elimination the Cartel settles on an air strike.

In 2050 UAVs have evolved into a wide range of aircraft, from hypersonic strike craft to microdrones the size of an insect. However, what really separates modern drones from their distant ancestors in the early 21st century is their mental capacity. Larger drones are able to reason at a higher level than birds of prey, and often emulate bird behaviour when necessary.

This also includes inter-drone communication. In stark contrast to the early 21st century, when UAVs where heavyily dependent on a ground-based communications infrastructure, in 2050 most of the data exchange is between the various craft. The old vertical line of communication is now mainly horizontal.

This has given rise to one of the most feared sights of the age – the so-called “black cloud”, a flock consisting of thousands of drones reminiscent of the clouds of starlings that can still be observed in nature. The Black Cloud launched by the United States launched against Lagos, the capital of Nigeria during the West African conflict of 2047, is generally regarded as the text-book case.

On the morning of June 3rd 2047 more than ten thousand drones descended on Lagos. Within hours, all infrastructure was paralysed and the population was subjected to psychological warfare of unprecedented ferocity. This was accomplished with non-lethal weapons such as electromagnetic pulse beams, sound cannons, chemical irritants and – most notably – neuro-projectors.

The latter is the unintentional result of research done in the 2030s, when engineers were trying to develop the ultimate home entertainment system by stimulating the brain to generate sounds and images. But rather than seeing the latest action movie with eyes closed, most test subjects reacted to the projector with an overwhelming sense of fear.

This ruled it out as entertainment, but the research was quickly picked up by military contractors. In 2050 there are a range of weapons capable of influencing human emotions at a distance. They work best when the targets are at rest, and usually form the core of a class of weapons known as Sleep Deprivation Systems (SDS).

In Lagos in 2047, SDS drones carrying neuro-projectors effectively blanketed large parts of the city with fear. Combined with isolation, relentless noise, a horrible smell and no power for air conditioning, this made sleep impossible. After two days, the citizens of Lagos were exhausted. After five days, they were hallucinating and ready to do anything to get some peace and quiet.

So was the rebel government that was the real target of the Black Cloud, and it capitulated in short order. It this effect that the Siberian Cartel wants to create, for the very first time in an advanced economy.

Building the Cloud
To accomplish this, the Cartel needs thousands of drones. There are restrictions on on the sale of advanced military drones, but civilian craft are powerful enough to do the job with some modification. What the Cartel doesn’t know, it can outsource. What it can’t buy on the black market, it can build.

In 2050 robotic production lines and three dimensional printing technology has evolved to the point where anyone with the funds can erect a factory complex in a matter of weeks. Theses factories are modular, based on standard shipping containers. Depending on what you want to produce, you buy the modules you need and assemble them on site, LEGO style.

Space technology is used to gather and process raw materials for production. In the 2030s exploitation of the mineral resources of asteroids became commercially viable, and autonomous mining robots were developed to keep costs down. These systems turned out to be well suited for the harsh Siberian environment.

So although the Cartel started out with limited technical capacity, it is able able to assemble an industrial complex in the depth of the Siberian forest. Within half a year, the factories are churning out UAVs and weapons systems.

Preparing for the attack
For the next phases of the attack, surveillance and planning, the Cartel depends on a completely different technology. In 2050 what was once called Big Data has fully realized its potential. Decision Assistance Systems, software that can analyze complex data sets and advise humans, is now used in all walks of life.

This includes the preparation, planning and conduct of war. The Siberian Cartel does not have access to military grade software, and rely on a civilian system modified with the help of hackers with rogue state connections. With this, they can pinpoint targets using images from commercial satellites, and publicly available information such as government statistics and data from social media.

What remains when the software has done its work is to develop a plan of attack. The obvious target for a Black Cloud is Oslo. The capital city has not been subject to a military attack for more than a hundred years, and the distance to all global centers of unrest has created a sense of security which the Cartel wants to shatter.

But attacking Oslo instead of a closer target such as Kirkenes in the North East, does present the Cartel with logistical challenges. Large, commercial surveillance drones are able to stay aloft for weeks at a time and fly from their take off-points in Siberia, but the majority of smaller drones are short range and need refueling.

In the case of Lagos the Black Cloud launched by the United States was supported by two carrier groups in the Gulf of Guinea. The Cartel settles on a different approach, using modified civilian drone ships as stand-ins for military drone carriers. It determines that three ships are enough to carry the drones and the fuel necessary for the Black Cloud.

The Cartel is involved in commercial shipping in the North East passage. In early 2050, three large container ships carrying 5000 drones ranging in size from three meters in wing span to five centimeters, are being readied in a small harbor on the East Siberian Sea.

The ships also carry fuel enough for a week long campaign, launch and refueling systems, an autonomous command and control center as well as advanced communications equipment. Like so many commercial vessels at the time, the cargo ships are crewless.

This serves the dual purpose of making it easier to conceal the ships’ true origin – deniability is crucial to the Siberian strategy – and simplifying the Cloud’s attack algorithms. Every human-shaped object on the ground in Oslo will be regarded as a foe.

The Cartel strikes
Under normal circumstances, Norway’s Air Force is capable of defeating a Black Cloud. Consequently, the Cartel has to wait for a chance to strike while the armed forces are otherwise engaged – which they frequently are in this turbulent, conflicted age.

An opportunity presents itself in the fall of 2050, when civil war breaks out in Brazil and NATO is called upon for peace keeping operations. Norway pledges half of its aging F35s for air patrol duties. But when the situation in Brazil spirals out of control in October, NATO and Norway is pulled deeper into the conflict.

The government in Oslo decides to deploy the majority of the country’s drone force to Brazil, and the Cartel seizes the moment. Three ships set sail from Siberia, and reach Oslo on the morning of November 15th.

Hours later, a flotilla of stratospheric drones classified as research aircraft, unexpectedly deviate from their course along the Norwegian coast. When called by ground control, the drones reply with a message that implies a software glitch. This creates confusion on the ground, and the drones are allowed to cross Norwegian air space without being intercepted.

The drones reach Oslo in the late afternoon, at the peak of rush hour, and enter a circling pattern twenty-five kilometers above the city. Now, the three attack ships in Oslo harbour make their move. Shipping containers on deck fall apart and reveal stacks of drones that quickly unfold their wings and are hurled into the air on launch rails.

Within minutes, the skies above Oslo are buzzing with drones of all sizes. The public perception that this is some sort of advertising stunt is cut brutally short by the first volley of surgical strikes from the drones. All electrical power is shut down, and drones carrying EMP weapons disable electric cars at junctions across Oslo, creating city-wide gridlock.

Then, the EMP drones start taking out mobile communication towers and IT services. The often repeated claim that our increased dependency om IT makes us more vulnerable is now put to the test – and proven beyond a doubt. For the first time in a generation, the city goes dark, quiet and cold on this wintry November evening.

As this is happening, the Cloud broadcasts a message to receivers outside the radio-silenced city: “Do not attack us, or we will bombard Oslo.” Despite this, a squadron of F35s is dispatched from a joint Air Force base in western Sweden. But the planes are quickly pulled back when rocket fire from the Cloud reduces a bridge in central Oslo to rubble.

The government, which by now is as isolated and terrified as the population in general, orders a stand off while “further avenues of negotiation are explored”. There is only one problem: with whom do they negotiate?

Nobody claims responsibility for the attack. The drones bear no identifying marks. In fact, the first warning message is the only message ever received from the Black Cloud. While the attack is ongoing, Norwegian intelligence can only say with certainty that the stratospheric drones and base ships came from somewhere in the East.

This makes it difficult to predict the next move, and the city is taken completely by surprise when psychological warfare begins in full. Drones carrying neuro-projectors cruise above the city, leaving gloom behind them. In addition there are constant loud detonations, the air has a sickening smell, there is isolation and cold and darkness. Few people are able to sleep.

On the second day of the Cloud, the government strikes back. Special forces have walked into town during the night, and attack the base ships from the ground. But they are only able to take out one ship before being overwhelmed by a flock of pigeon-sized kamikaze drones.

In response, the Cloud fires warning shots at Parliament. After it has been evacuated, the building is leveled to the ground by rockets. From its new headquarters in the city of Hamar the government asks for a cease-fire, to which the Cloud responds with its standard message.

In reality, the government is left with two options. The first is to wait until the cloud runs out of fuel. This is deemed morally – and perhaps more importantly – politically unacceptable. The second is to take out all the drones in one strike. NATO offers to launch a counter-cloud, but the Prime minister deems the strategy to slow and risky, and agrees to a more radical approach suggested by the Americans.

Late in the night on the 18th of November 2050, a tactical nuclear weapon is launched from the US towards Oslo. Detonating high above the city, the weapon does no physical damage on the ground but instead delivers a powerful electromagnetic pulse. In the fraction of a second, the unprotected circuits of thousands of modified civilian drones are fried. Minutes later, the Black Cloud lies broken on the ground.

Aftermath
The same blast that neutralized the drones also destroyed the remaining electronic infrastructure in Oslo, effectively bombing the population back a century. Repairing and replacing all damaged equipment is astronomically expensive, and it takes a decade for economic activity in Oslo to return to the pre-Cloud level.

Although the Black Cloud is directly responsible for fewer than a hundred casualties, this is the most damaging attack on Norwegian soil since the Second World War. Of course, the people of Oslo want to know who did this, why it was done and why – if the enemy was defeated – they still feel like they are on the losing side.

The Siberian Cartel went to great efforts to hide their tracks, and therefore the government is unable (or unwilling, some say) to provide a clear answer. This fuels rumours about a cover up. Many point to the warming of Norwegian – Siberian relations from the mid 2050s onwards, which culminates in Norway being among the first countries to support the Siberian Republic’s membership in the United Nations in 2060.

A historian of note suggests that the Norwegian government may have been inspired by the strategy chosen by the Americans after the Cuban Missile Crisis. In 1963, the US withdrew its intermediate-range Jupiter missiles from Turkish soil, as the Soviet Union had demanded.

But President Kennedy agreed to this on the condition that it be kept a secret, to avoid the impression that the Soviets had benefitted from their actions. Only later was the real connection known. Likewise, the historian says, it is possible that Norway gave in to secret demands while maintaining a brave face.

The Prime minister disagrees strongly, and in an interview broadcast in 2061 she denies the accusations and states: “This is not the Cold War. We live in an age of openness, where back-room deals such as this are impossible to hide in the long run. Even if we wanted to, we just don’t work that way any more.”

Intel NUC – perfekt maskin for IT-minimalister

Helt siden vi fikk en Sony flatskjerm-TV med to HDMI-innganger på plass her i huset, har jeg sørget for at det alltid står en liten PC fast tilkoblet den ene av inngangene. PCen fungerer som mediesenter (selvsagt), men har også vært grei å ha som spillmaskin og YouTube-PC for sønnen i huset. 11-åringen får surfe på en gjev og gigantisk skjerm, vi får langt bedre oversikt over hva han gjør på nettet. Vinn-vinn. ;)

Men mini-PCen fra Acer som har tjent oss så trofast gjennom mange år, begynte det siste halvåret å vise klare alderstegn. I tillegg til den vanlige Windows-slitasjen, har 2010-teknologi rett og slett problemer med å takle hverdagslige oppgaver som å streame Netflix i HD, for eksempel. Etterhvert var det mest som DVD-spiller vi brukte den, og da jeg i vinter gjorde meg ferdig med å rippe alle husets filmer tok jeg samtidig en mental beslutning om å bytte Aceren ut.

2015-04-11 12.515

“Banana for scale” blir for stort for NUC. LEGO er bedre. :)

Det finnes etterhvert mange PCer i småsegmentet, men jeg har lenge hatt Intels Next Unit of Computing (NUC)-prosjekt i sikte. Dels på grunn av formfaktoren – NUC klarer å pakke mye PC-kraft inn i en veldig liten boks, men mest fordi man får muligheten til å supplere Intels standardkomponenter med egne. Vanligvis selges NUC som byggesett, hvilket også vil si at man kan spekke den som man vil og bytte ut defekte komponenter på egen hånd.

2015-04-11 12.55

NUC er også (i prinsippet, mer om det under) Linux-vennlig, og har et topplokk som kan byttes ut med f.eks. en 3D-printet versjon. Med andre ord: det siste av Intel-teknologi og åpent i alle ender. What’s not to like? Det måtte være prisen, som for min modell (5I5RYH), 8GB RAM og en 120 GB SSD-disk endte opp rett over 5000 kroner. På den annen side: da har man en maskin som gjør alt det man forventer av en vanlig skrivebordsmaskin, unntatt å støtte nyere grafikktunge spill (Ars Technica har mer om det tekniske her).

Selve byggingen var gjort i en håndvending. Skru opp fire skruer på undersiden av NUC-chassiset, trykk på plass minnebrikke(ne, det er to spor) og dytt inn SSD-disken i 2,5-tommerssporet. Jeg gikk for en såpass ny modell som 5I5RYH, som altså er såkalt 5. generasjon NUC, nettopp fordi den i motsetning til mange tidligere modeller støtter disker i 2,5-tommersformatet. Det gjør det mulig å f.eks. gjenbruke harddisker, om du så vil.

Men jeg betalte også en pris for dette valget, bokstavelig talt. For mens NUC generelt er populær blant Linux-entusiaster og jeg også hadde sett for meg å kjøre siste Ubuntu på maskinen, kom uoverstigelige grafikkproblemer i veien. Etter å ha forsøkt å installere flere versjoner av Ubuntu og Mint, viste det seg at det er en inkompatibilitet i Linux-kjernen som gjør at grafikken ikke fungerer som den skal på nye NUC-er.

Når dette leses er det meget mulig at problemene er løst, men det hjalp ikke meg der og da. Så det ble til at jeg kjøpte Windows 8.1 istedet, et system jeg har brukt mye det siste året og som jeg stort sett er veldig fornøyd med. Jeg har ikke installert Windows fra bunnen på minst 20 år, men det var en kjapp og grei opplevelse. I motsetning til Linux-installasjoner, som jeg gjør mange av i året, installerer Windows ikke alle nødvendige drivere. Ikke bli sjokkert om din NUC ikke er på nettet, med andre ord. Gakk hen til Intels driversider på en annen maskin, last ned oppdaterte drivere til en minnepinne og klikk og installér.

Som forventet håndterer den all slags medieavspilling uten problemer. Nettapplikasjoner som Google Drive og Office 365 starter raskt, hvilket som sagt gjør dette til en godt valg for den som planlegger å bytte ut en skrivebords-PC. Strømforbruket er ekstremt lavt – i normal bruk under 20 W – og jeg har ennå til gode å høre viften som visstnok er et sted der inne. Dette er den første Windows-PCen jeg har vært borti som er like dødstyst som min Chromebox. Ekstra velegnet for mediebruk på stuen, med andre ord.

Det NUC ikke har, er altså en platespiller av noe slag. Men med fire USB 3-porter er det ikke vanskelig å skaffe en ekstern spiller og koble den til om det er ønskelig. Summa summarum: Du får helt klart ferdigbygde mini-PCer til lavere pris enn dette. Men om du som meg er glad i minimalistiske løsninger og liker å ha total kontroll over egen maskinvare, er NUC utvilsomt verdt prisen. Er du villig til å leve med litt mindre prosessorkraft og eldre løsninger, finnes det også langt billigere NUCer der ute.

 

Refleksjoner ved en hektobokmarkering

Min gode kollega og generelt strålende renessansemenneske Jon Ewo ble feiret med brask og bram (også kjent som sprudlevin og skolebrød) av sin forlegger CappelenDamm igår, og jeg hadde gleden av å være til stede. Jon, som har den samme nerdete gleden over å skrive mange bøker som Isaac Asimov (som rakk å forfatte over 500 bøker i løpet av sin lange karriere), kunne fortelle oss at han var en av sju norske forfattere som hadde nådd hektobok-målet. Av de fem som fremdeles er i live, er han den yngste.

Otto-Monsters-Strandkaos_omslag_2

Bok nummer 100!

For å sette bragden i perspektiv: I skrivende stund finnes det rundt 6000 medlemmer av norske forfatter- og oversetterforeninger (pluss mange som i likhet med meg ikke er medlem). Enda mer imponerende er det selvsagt at en forfatter med en snittproduksjon på 3,3 titler i året klarer å holde et såpass høyt kvalitetsnivå. Han har gjennomført over 2000 skolebesøk og er en av landets mest leste barne- og ungdomsbokforfattere, det sikreste tegnet på at man gjør en god jobb i denne delen av bokbransjen.

Så ja, det var både morsomt og vel fortjent å se Jon bli hyllet igår. Men synet av en så suksessrik forfatter fikk meg også til å reflektere over egne valg de senere årene, som gradvis har tatt meg ut av forfatterrollen og inn i foredragsbransjen. I likhet med Jon var jeg en disiplinert skribent med en klar forventning om å kunne leve av skrivingen. Etter suksessen med min bok “Jakten på sannheten” i 1996 klarte jeg også det, ved å supplere bokhonorarer med oversettelse, forfatterbesøk og stipender. Slik vekselbruk er vanlig blant midlist-forfattere, men det er ikke til å komme forbi at det også er en sårbar inntektsmodell.

aa356d230478a6e24e7cabde08454e169e658293783ddf61a2bd6835

Favoritt-Ewo-boka mi

De økonomiske marginene er knappe, og hvis en av inntektskildene faller ut er det vanskelig å erstatte den. I mitt tilfelle var det nettopp dette som hendte. Etter årtusenskiftet begynte jeg å se dalende salgstall for bøkene mine, som inntil da hadde utgjort rundt 50% av inntekten. Det kom ikke som noen overraskelse, da jeg lenge hadde skrevet og snakket om at faglitterære forfattere av min type var særlig utsatt for den typen lekkasje til nettet som på det tidspunket var i ferd med å ta knekken på papirleksika. Og Googles inntreden på markedet ble den siste spikeren i kisten, ikke minst for den astronomirelaterte delen av min virksomhet.

Jeg forsøkte å svare på utfordringen ved å ta opp nye emner i bokform, som matematikk, døden og fremtidsblekkspruter. Og det er her forskjellen på Jons og mitt forfatterskap blir så tydelig. Mens han har en kreativ fantasi og formidlerevne som lar ham hoppe tilsynelatende ubesværet fra seriøse oppvekstskildringer til tegneserieparodier, Norgeshistorie og kontrafaktisk science fiction, merket jeg at den litterære diversifiseringen slet meg ut. Forarbeidet bak bøker som “Hvorfor dør vi?” sto ikke i noe rimelig forhold til inntektene av salget – vi snakker langt under hundre tusen i inntekt etter et halvt år med hardt arbeid.

Riktignok har forfattere muligheten til å spe på salgsinntekter med stipender av ulike slag, og jeg var selvsagt en flittig stipendsøker i sin tid. Men om man skulle være så heldig å få et stipend er det heller ikke nok til å gi noe i nærheten av normal norsk inntekt. I 2004 utløste denne knipa det nærmeste jeg kom en genuin førtiårskrise: Yrket jeg hadde viet så mange år til var i ferd med å bli økonomisk galimatias. Og det mest realistiske alternativet var å bli “stipendforfatter” – en som var avhengig av ansiktsløse komiteer for å få til smør på brødet, og som i mine øyne hadde gitt avkall på “fri”-delen i ordet “frilanser”.

Omtrent på denne tiden hadde jeg to samtaler som satte meg på et nytt spor. Den første var med bibliotekforskeren Tord Høivik, som etter et møte stilte meg følgende spørsmål: “Når du skriver en bok, er du mest opptatt av royalty [salgsinntekter] eller annen inntekt som boka genererer?” Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte: “Det siste.” Tord smilte og sa: “Da har du skjønt det.” Underforstått: I en tid med leservaner i rask endring og en eksplosjon av gratis digital tekst, vil det pragmatiske valget for en skribent som ikke er “kunstforfatter” være å gjøre som musikere og erstatte platesalg med live-opptredener.

Alternativet til denne modellen ble jeg tipset om av Espen Andersen, som omtrent på denne tiden sa til meg på sitt uforlignelige direkte vis: “Men Eirik, hvorfor skriver du en bok når du kan tjene mer på ett foredrag?” Espen jobber på BI og hadde på det tidspunktet langt mer erfaring i å snakke for et voksent og godt betalende publikum enn meg, og derfor tok jeg ordene til meg. Jeg innså at min brede erfaring med bibliotek- og skolebesøk var noe som kunne bli noe mer enn biinntekt, og begynte derfor bevisst å utvikle meg selv som foreleser. Jeg påtok meg nye typer oppdrag, trente på foreleserteknikk, tok meg alle publikumsreaksjoner ad notam og ble flinkere til å forhandle meg til høyere honorarer.

Jeg lærte meg å leve etter devisen om at man sjelden er bedre enn sin siste opptreden i lille Norge, og med tid og stunder førte det til at foreleserbyråene fikk nyss om min frilanservirksomhet. Et av dem, Publicom, tilbød meg vilkår jeg likte, og resten er historie. Tord og Espen fikk rett: Jeg lever nå av spin off-effektene av skriving, og et foredrag gir meg fort vekk mer i inntekt enn royalty fra en bok. Jeg tjener det mangedobbelte av hva jeg tjente i mitt beste år som skribent, jeg jobber mindre enn før og – kanskje viktigst – jeg får brukt mitt muntlige kreative talent til fulle. Sannsynligvis når jeg idag langt flere mennesker med stemmen enn jeg i sin tid gjorde med tastaturet.

Når det er sagt, hender det selvsagt at jeg savner forfatterjobben. Gårsdagens markering minnet meg på hvor glad jeg er i bøker (jeg leser fremdeles mer enn en time daglig) og bokfolk, og på hvor mye moro jeg hadde i mine år i bokbransjen. Ikke minst savner jeg kontakten med unger, de beste leserne en forfatter kan drømme om. Men når et felt forandrer seg slik at det ikke lenger er mulig å skaffe seg en fornuftig årsinntekt, når man må gamble alt på en bestselger eller bli en litterær altmuligmann og ekstremutøver som Jon for å klare seg, ja da må drømmene vike.

Ikke noe spesielt eller tragisk i det, selvsagt. Jeg er i godt selskap, jamfør de mange tusener som har måttet gi opp bondeyrket de siste tiårene.

En million skritt and counting

Som nevnt i forrige bloggpost gikk jeg til anskaffelse av en Fitbit Flex aktivitetsmåler rett før jul ifjor. Nå, snart tre måneder etter, har jeg passert en milepæl som jeg nesten syns fortjener litt omtale: ifølge Fitbit har jeg gått mer enn én million skritt siden den ble logget på første gang. Omregnet til kilometer tilsvarer det å gå fra Oslo og et stykke forbi Grong i Nord-Trøndelag.

Screenshot 2015-03-06 at 07.27.50

Det statistikken også viser er at jeg har nådd skrittmålet mitt på 10 000 per dag hver eneste dag siden 13. januar i år. 10 000 skritt tilsvarer halvannen time med uteaktivitet, noe som ikke er til å kimse av i en vintersesong som har budt på det mest variable været og de glatteste gatene i manns minne her i tigerstaden.

Screenshot 2015-03-05 at 10.41.55

Wohoo! Grong!

Hovedmotivasjonen for å bruke Fitbit er at den gir merverdi til min favorittaktivitet. Men jeg har selvsagt også forventet å se noen positive bivirkninger av all aktiviteten, og etter tre måneder begynner de å vise seg. Jeg er blant annet blitt i bedre form enn jeg var i desember i fjor. Jeg kjenner mindre til bivirkningene av være overvektig og over 50, som andpustenhet etter trapper og små bakker, og smerte i ledd og muskler.

Jeg er begynt å gå ned i vekt, som rimelig kan være med et kaloriforbruk på mange hundre tusen. For å følge opp denne trenden kjøpte jeg en Fitbit Aria kroppsvekt, som automatisk sender vekt og fettprosent til Fitbit-kontoen. Kjekk å ha – i alle fall når den er i humør til det. I likhet med mange andre hadde jeg nemlig problemer med koble Aria til husets wifi-nettverk, og det hender fremdeles at data ikke overføres.

fitbit-aria-white-gad-faria

Fitbit Aria: Pen, men vrang.

Å tilbringe så mye tid med å være aktiv utendørs hjelper også på humøret i den mørke årstiden, og det løfter utvilsomt den intellektuelle kapasiteten. En av grunnene til at jeg er så glad i å gå, er at det setter hjernen i problemløsingsmodus. Mange er de skrive- og foredragsproblemer som plutselig har funnet sin løsning i Torshovparken eller hinsides Maridalsvannet. Jeg forsøker også å legge inn noen tusen skritt før jeg foreleser, og går som regel alltid en god del mens jeg prater (ifølge Fitbit rundt 2000 skritt på 45 minutter).

Her skiller spasering seg fra min andre favorittaktivitet, som er sykling. Å sykle krever i en helt annen grad min oppmerksomhet, og gir tilsvarende mindre kognitivt overskudd til å løse problemer. Isteden opplever jeg en slags zen-aktig frihet fra rutinetanker som har sin egen verdi. Denne sinnstilstanden er forøvrig godt skildret av journalisten Bruce Weber i boken “Life is a Wheel“, som handler om en sykkeltur gjennom USA.

Screenshot 2015-03-06 at 07.30.28

 

Fitbit: Enfunksjonsdings som gjør det den skal

Rett før jul bestemte jeg meg for å gå til anskaffelse av Fitbit skrittteller/aktivitetsmåler. I utgangspunktet ønsket jeg å se om Fitbit kunne hjelpe meg til å holde vekten over en høytid spekket med kulinariske fallgruber for oss overvektige.  Etter en del om og men – dette var tydeligvis en av årets julegaver – fikk jeg tak i basismodellen Flex fire dager før julaften, og siden har jeg hatt den på armen døgnet rundt.

Fitbit-Flex-all-4-thumb-620x349-58673

Bildet over viser hva man får for de rundt 700 kronene man betaler for Flex i Norge i skrivende stund: selve biten eller brikken i midten, et armbånd som biten passer inn i og en USB-ladeenhet. I tillegg følger det med et armbånd i barnestørrelse og en liten USB-dings som kan kobles til en Windows-PC og som synkroniserer data fra biten. For meg var den siste uaktuell da jeg ikke kjører Windows i det daglige, men det er uansett mer praktisk å gå via Bluetooth på smarttelefonen.

Grensesnittet på Flex er uhyre enkelt: fem lysdioder som blinker for å fortelle deg hvor langt du har gått i forhold til skrittmålet ditt (default er 10 000 skritt per dag, så hver diode tilsvarer 2000 skritt), eller varsle om at du har skrudd på eller av søvnovervåkingsmodus (på Flex må du gjøre dette manuelt, på dyrere modeller som Fitbit Charge skjer det automatisk). Når skrittmålet nås vil biten vibrere, og du kan også få den til å vibrere til et gitt tidspunkt ved å gå inn i grensesnittet.

Screenshot 2015-01-24 at 07.10.16

Når selve dingsen er så minimalistisk sier det seg selv at Fitbit må levere på programvaresiden, og det gjør den (med ett irriterende unntak). Via Fitbit-appen hentes data inn på kontoen din, hvis web-grensesnitt ses over. For de av oss som hovedsaklig bruker Fitbit som skritteller er det feltene øverst som er viktige – hvor langt du har gått hver dag, hvor mange dager i løpet av en måned du når skrittmålet og hvilke “badges” du har oppnådd.

I tillegg kan du selvsagt invitere Fitbit-venner via sosiale medier, og utfordre dem til konkurranse. Jeg har selv deltatt i noen slike, og har innsett at konkurranseelementet kommer godt med hvis man skal holde interessen for det mange vil oppfatte som en temmelig monoton treningsform oppe over tid.

Men det er også her Fitbit viser sin største svakhet. For selskapet er selvsagt ikke alene på dette markedet. Det vrimler av andre dingser og apper, og oppstår raskt behovet for å koble data fra ulike tjenester sammen. Jeg er f.eks. glad i å sykle, og kunne tenke meg å hente data fra den populære sykkel-appen Strava inn i Fitbit. Men det lar seg foreløpig ikke gjøre. For å kunne eksportere dine egne Fitbit-data må du ha et premium-abonnement på tjenesten – heller ikke spesielt kundevennlig.

Man kan selvsagt spørre seg om ikke mobiltelefonens skritteller er like bra. Jeg har prøvd begge deler, og stort sett ser ikke skrittelleren til Samsung S4 ut til å avvike mer enn to-tre prosent fra Fitbit. Fitbits fortrinn ligger i at man alltid har den på. Hvis du som jeg har en tendens til å legge mobiltelefonen fra deg når du f.eks. er hjemme eller bare skal en tur på loftet, går du glipp av mange skritt i løpet av en dag.

Fitbit er dermed flink til å minne deg om verdien av all smågåingen du gjør i løpet av en dag. Og selvsagt ligger det en viss verdi i at du alltid har en ting på kroppen som er der spesifikt fordi du ønsker å bevege deg mer, og som altså er populær nok til at du relativt lett kan finne folk å konkurrere med. Det er mer enn jeg kan si om Samsung Health på min smartfon, dessverre.

En siste ting: Hvis jeg skal nå 10 000 skritt hver dag, må jeg gå til sentrum istedenfor å reise kollektivt. Det innebærer at jeg sparer flere hundre kroner i uka. Fitbiten betalte seg selv på under en måned, altså. :)

“Folkemengdens bevegelse 1735-2014″: Noen refleksjoner

Via Paul Chaffeys blogg fikk jeg vite om en ny og tydeligvis svært lesverdig bok for enhver befolkningsnerd (som jeg etterhvert er kommet til at jeg er). I samarbeid med Statistisk Sentralbyrå (SSB) har den anerkjente fagbokforfatteren Espen Søbye skrevet boken Folkemengdens bevegelse 1735-2014: En tabellstudie. Ifølge forlagsreklamen tar boken for seg

…de årlige variasjonene i antall fødte og døde, inn- og utvandrere. Boken redegjør for hvordan tallene er samlet inn, og hvordan de er blitt fortolket og forsøkt forklart. Dermed blir dette også en annerledes norgeshistorie. Befolkningsutviklingen i Norge sammenliknes med de andre nordiske landene og med utviklingen i hele verden. I et eget kapittel redegjøres det for hvordan minoriteter ble behandlet i folketellingene opp til 1960. 

Utgangspunktet for boken er tabellen forfatter Søbye sammenligner med stabbur og vikingskip i kulturhistorisk betydning, nemlig SSBs jevnlig publiserte Folkemengdens bevegelse 1735 – 2014, 3.13 Folkemengde, fødte, døde, ekteskap, flyttinger og folketilvekstJeg skal som sagt lese boken, men bare ved å se på tabellen i seg selv er det mulig å gjøre seg noen interessante demografiske refleksjoner.

Screenshot 2014-12-03 at 10.20.24

Jeg fant riktignok ikke noen grafisk representasjon av hele tabellen, men SSB-diagrammet over dekker nesten hele det aktuelle området. Her avdekkes også det mest slående med “Folkemengdens bevegelse”: bevegelsen går nesten uavbrutt oppover, tildels i et økende tempo. Nordmenn har – i likhet med de fleste andre land i denne perioden – aldri opplevd noe annet enn at samfunnet har måttet tilpasse seg behovene til den stadig voksende befolkning.

Det konkretiserer seg i behovet for stadig flere skoler, mer infrastruktur, mat og flere produkter for eksempel. Befolkningsvekst er en helt integrert del av vår samfunnsstruktur, vår økonomi (den er i seg selv en viktig økonomisk driver) og sannsynligvis også vår psykologi. Vi liker vekst. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi neppe med slik iver søkt til områder der befolkningen vokser raskest (storbyregionene og regionssentra i distriktene).

Jeg merker det på meg selv. Jeg bor i et borettslag som de senere årene har gjennomgått sin egen demografiske transisjon i miniatyr – eldre, enslige beboere har begynt å flytte ut eller falle fra, og erstattes i stor grad av yngre par eller familier. Leiligheter som tidligere hadde en beboer får nå tre eller fire. Det er en utvikling jeg instinktivt liker. Vekst symboliserer fremtidshåp og muligheter.

Det andre som virkelig slår meg med SSBs eminente tabell er vekstraten, som i sannhet er formidabel. For å sette det i perspektiv: 1. januar 1735 hadde Norge 616 109 innbyggere. Ifølge SSBs befolkningsframskrivning (scenariet “Middels nasjonal vekst”) vil Norge kunne ha 6 150 736 innbyggere i 2035. Det er temmelig nøyaktig en tidobling på bare 300 år.

Ja, jeg sier “bare”. I et privat menneskeperspektiv er dette lenge – i 1735 forsøkte (og lyktes, åpenbart) dine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre med å skrape et utkomme ut av den skrinne norske jorda. Men i et historisk perspektiv er det kort, og i et biologisk perspektiv kun et øyeblunk. Dersom folketallet fortsetter å øke i samme takt – og de senere års innvandringsdrevne vekst peker jo i den retning – vil vi passere 62 millioner nordmenn i 2335 og over 600 millioner i 2635.

Det kommer åpenbart ikke til å skje. I løpet av dette århundret vil antagelig Norges befolkning rammes av den samme trenden som nå har slått inn i bl.a. Japan og Russland, der befolkningen har begynt å falle. Ifølge SSB kan folketallet toppe seg et sted mellom 7 og 8 millioner rundt neste århundreskifte, for deretter å stabilisere seg eller – kanskje mer sannsynlig, basert på det vi ser i andre vestlige land – gradvis begynne å falle.

Vi vet foreløpig lite om hvordan en slik langvarig befolkningsnedtur vil bli, men det vil åpenbart påvirke samfunnsstruktur, økonomi og psykologi (bare spør innbyggere i kommuner preget av fraflytting om hvordan de opplever sin hverdag). Mer enn noe annet kronikerer derfor Folkemengdens bevegelse det som antagelig vil bli stående som en spesiell periode i Norges og menneskehetens historie.

En enestående opptur i ordets alle betydninger, og kanskje en som vil få fremtidens nordmenn til å titte på tabellverket og tenke: “Wow – det må ha vært interessante tider å leve i!”

Google Inbox: Inbox Zero i praksis?

Epost som kommunikasjonsform er vel så gammel som undertegnede, og ryktet om dens død er og forblir overdrevet. Daglig sendes det over 191 milliarder eposter per daget tall som forventes å vokse med 3% årlig resten av dette tiåret. Selv om privatbruken synker oppveies dette av rask vekst i næringslivet (som jeg også sa for to år siden, da mange var ute og spådde epostens død). Så effektiv er eposten fremdeles at Fastcompany.com nylig kom med følgende anbefaling:

Email should be a focal point, too. “Plus your emails get delivered more than 90% of the time, while your Facebook posts get delivered 2% of the time—and no one’s looking over your shoulder telling you what you can and can’t say in your emails,” writes Elliott. “If you have to choose between adding a subscriber to your email list or gaining a new Facebook fan, go for email every time.” To recap: Don’t tweet. Don’t waste your time on Facebook. Email still works. Sounds great.

Det er mange årsaker til at eposten holder stand mens f.eks. USENET måtte gi tapt. En av de mest innlysende er innovasjon: Dagens epost er et ganske annet beist enn det jeg sendte mine første private meldinger med for 25 år siden. Jeg tar telt litt etter, og er kommet til seks innovasjoner frem til i høst, som hver på sin måte har bidratt til å holde epostkommunikasjonen gående.

Mye har skjedd “under panseret”. Ved første øyekast skiller jo ikke grensenittet til mitt GMail-vindu seg veldig fra tidlige epostklienter som Eudora (Windows 95-versjonen ses nedenfor): man har listen over mapper i venstre marg, menylinje på toppen og innkommende eposter i et stort vindu til høyre.

imageSPI

 

threadlist-large

 

Men likhetene til tross håndteres epost på en helt annen måte idag. I 1995 var epost noe man lastet ned til én maskin, og gjerne slettet fra server i etterkant. Da POP-standarden ble erstattet av IMAP ble epost liggende på server, og kunne i tillegg synkroniseres til flere enheter. Uten den nyvinningen ville aldri smarttelefonen blitt en viktig epostplattform.

Det andre gjennombruddet var webmail. Grensesnitt og funksjonalitet ble den samme uavhengig av operativsystem. Webmail gjorde det også lettere å fase inn ny funksjonalitet, samt utruste alle med innebygd antivirus og virkelig effektive spamfiltre (enhver som kan huske spamhelvetet for ti-femten år siden må kunne være enig i at f.eks. GMails spamfilter reddet epost fra en altfor tidlig død).

Den fjerde epostrevolusjonen oppdaget jeg via Opera Mail, som viste meg at epostsøk kunne erstatte mappeorganisering. Tross disse endringene gjensto et hovedproblem – for mange legitime eposter. Dette forsøkte Google å løse med et grep som man kanskje kan kalle en halvveis revolusjon, da det på langt nær er blitt noen standard: filtrering av epost til ulike faner merket “Primary”, “Social”, “Promotions” osv.

Filteret er effektivt nok til at innboksen stort sett bare inneholder eposter sendt fra én person spesifikt til deg (i motsetning til f.eks. epostlister). Ulempen er at man jevnlig må klikke på fanene for å sjekke hva som er kommet inn. Jeg var derfor klar for en oppgradering, og den fikk jeg til gagns forleden uke med Google Inbox.

 

2014-11-26 05.51.24

 

Jeg tar utgangspunkt i Android-appen (men webgrensesnittet er nesten identisk likt), der startvinduet vises over. Borte er listen i venstre marg, menylinjen øverst og listen over allerede lest epost. Du kan velge å ha tidligere lest epost liggende på startskjermen, men systemet legger opp til at du skal ta den ut av syne når den er ferdig behandlet. Det gjøres ved å klikke den lille haken oppe til høyre i det grå feltet.

Ellers ser man her et eksempel på det innebygde filteret i Inbox: En reklamemelding fra Hafslund er lagt i en mappe kalt “Reklame”. Ja, for mappene er ikke helt borte. Klikker du på menysymbolet oppe til venstre i det blå feltet får du frem en liste som inneholder mapper og andre valg – scroll nedover og du kommer blant annet til “Reklame”.

2014-11-26 05.51.53

Men igjen: systemet legger ikke opp til at du bruker det på denne måten. Tanken er åpenbart at du først og fremst skal bruke søket. Også her har Google gjort kraftige forbedringer. Søkefunksjonen er blitt mye smartere, og vil blant annet hente frem de mest relevante delene av visse kategorier med eposter, som billettbestillinger og sporing av nettkjøp. Når jeg f.eks. søker på “norwegian” får jeg opp følgende:

2014-11-26 08.10.36

 

Siden søket ble gjort etter at flyturen var fullført, er terminal- og utgangsdata blanket ut. I dagene før en reise vil Inbox etter beste evne forsøke å fylle inn denne og annen oppdatert informasjon om reisen (den uthevede informasjonen blir også prydet med et bilde av reisemålet, for å gjøre det ekstra enkelt å følge med). Jeg antar at Google her benytter seg av data som du også kan finne via google.com/flights, forøvrig.

2014-11-26 05.52.07

 

Den viktigste knappen når man skal sende epost er den store, røde nede til høyre på skjermen. Trykker man på den, får man normalt fem valg (“Inviter til Inbox” forsvinner når programmet er ute av beta), der de tre øverste tydeligvis er epostadresser man ofte skriver til (som man ser gjenstår det noe arbeid med funksjonaliteten). Pluss-knappen er en del av Googles nye designprogram, og den finnes også igjen i apper som Maps, Documents og Calendar.

2014-11-26 05.55.01  2014-11-26 05.55.26  2014-11-26 05.55.39

 

Interessant nok finner du altså igjen plussknappen på samme sted i webversjonen av Inbox (det finnes ikke noe frittstående program for Windows eller OS X). Her prøver Google seg på Microsoft-løsningen med å ha samme grensesnitt på mobil og PC, en løsning jeg i prinsippet er for og som i praksis fungerer godt her.

Ulike brukere vil ha ulike behov, men for meg er den nyttigste nyvinningen snooze-knappen. Enhver epost du mottar kan utsettes til et senere tidspunkt ved å klikke på et lite klokkesymbol. Eposten forsvinner dermed ut av syne, og dukker ikke opp igjen i Inbox før angitt klokkeslett. For en som – i likhet med meg – har mange eposter som forholder seg til oppdrag et stykke inn i fremtiden (jeg får ofte forelesningsbestillinger et år i forveien eller mer) er dette svært nyttig. Ute av syne, ute av sinn, som kjent.

2014-11-26 08.46.29

 

Legg merke til at du også kan velge sted for når du skal påminnes om noe. Jeg har ennå ikke prøvd dette, men ideen virker svært praktisk. Det er ikke alltid du vet når du kommer til å være i nærheten av et sted der du skal gjøre noe viktig, og nå kan altså Inbox minne deg på det. Hvis du isteden velger å skrive en påminnelse, kan du forøvrig bruke samme grensesnitt for å utsette den til riktig tid eller sted.

Påminnelsesfunksjonen er i virkeligheten en forenklet ToDo-liste, og for meg fungerer denne løsningen godt. Jeg har ikke veldig avanserte ToDo-behov, og har derfor aldri klart å dra nytte av apper som AnyDo og Wunderlist. Men når mine enkle gjøremål spretter opp på hovedskjermen i en app jeg uansett bruker hele tiden, er sjansen for at de utløser handling fra min side langt større.

Det tok meg noen dager å oppdage det som kanskje er hovedtanken bak hele programmet: Inbox Zero, et konsept utviklet av produktivitetseksperten Merlin Mann der målet er å ha en så tom innboks som mulig. Det i sin tur vil føre til at ansatte bruker langt mindre tid på epostbehandling. Mann mener at vi bør gjøre ett av følgende med alle eposter: slette, delegere, svare, utsette eller handle. Det bør skje til faste tider, og så sant eposten kan behandles på under to minutter bør det skje umiddelbart. “Action this day”, som Churchill skrev.

De tre første punktene innfris godt av alle moderne epostklienter: De gjør det lett å slette, delegere og svare. Utsettelse er som sagt løst på en smart måte i Inbox, og ved å legge påminnelser i samme grensesnitt er det også lettere å utløse handling. Et artig designgrep fra Googles side er nok et hint om at man har tenkt på Inbox Zero ved utformingen av Inbox. Når du har arkivert all gammel epost og svart på eller utsatt all ny epost, møtes du ikke av en tom skjerm men dette.

2014-11-26 05.52.43

 

Når du når Inbox Zero, “belønnes” du altså med en fin liten sol. Det er ingen liste over allerede leste eposter som krever din oppmerksomhet, ingen mapper i venstre marg eller faner på toppen av siden som trygler om å bli sett på. “Trykk på den røde knappen om du vil ha noe gjort, eller lukk meg” er appens enkle budskap.

Jeg tipper det er her brukerne vil skiller lag. Hittil har Inbox basert seg på invitasjoner, og jeg har derfor hatt muligheten til å følge opp dem jeg har delt ut invitasjoner til. Responsen er interessant: det er enten kjærlighet eller hat nærmest fra første stund. Til sjuende og sist handler det kanskje mest om hvordan vi liker å organisere arbeidet vårt.

Jeg har aldri hørt til “no mess, no progress”-skolen. Jeg blir distrahert av for mye rot på skrivebordet, eller for den saks skyld av lister over tidligere leste eposter på skjermen foran meg. Det er sikkert grunnen til at jeg har slik sans for Chrome OS, som ikke lar deg legge noe som helst på skrivebordet. Og det er uten tvil grunnen til at jeg blir oppløftet av å se den gule Google-sola i Inbox.

Men samtidig vet jeg andre jobber på en andre måter. For dem vil det minimalistiske grensesnittet og Googles stadig mer påtrengende forsøk på automatisere eposthverdagen sikkert virke avskrekkende. Jeg har derfor liten tro på at GMails klassiske grensesnitt er i ferd å fases ut. Det er ikke engang sikkert at Inbox bevarer sin nåværende form – Google er kjent for å droppe prosjekter de ikke er fornøyd med. Men at deler av teknologien vi finner under panseret på Inbox etterhvert blir vanlig i all epostkommunikasjon, det er jeg ganske overbevist om.

Hvorfor jeg gjør som Synne Skouen og takker nei til liksom-dugnader

Forleden dag takket komponist Synne Skouen nei til å jobbe gratis som jurymedlem for årets Spellemannpris. Som hun skrev på Facebook:

SURPRISE-SURPRISE: Vel i gang med juryarbeid for Spellemannprisen oppdager jeg at de har regnet med at jeg skal gjøre det gratis. Så å si for moro skyld og en billett til showet. Det reiser noen spørsmål: Hvem er villig til å gjøre dette store arbeidet uten rimelig vederlag? Ikke minst: Hvorfor? Og hvor mange år får man holde på på den måten?

Marte Thorsby, styreleder for prisen, forsvarer praksisen slik:

Spellemannprisen er en eneste stor dugnad for bransjen. Vi er veldig mange som jobber uten honorar, det er mange som putter mye tid og kompetanse ned i spellemannprisen. Vi har rett og slett ikke økonomi til å betale større honorarer til alle jurymedlemmene vi har.

I likhet med Synne Skouen er jeg frilanser. Det har jeg vært i 25 år nå, og tilbud om å arbeide gratis får jeg fremdeles ukentlig. Det eksisterer åpenbart en forventning der ute om at offentlige personer med en eller annen form for kompetanse bør kunne stille opp på hva som helst uten vederlag, så derfor føler jeg behov for en liten avklaring.

Djevelen sitter nemlig i detaljene i dette spørsmålet, som i så mange andre. Problemet er ikke dugnad i seg selv. Problemet er arrangementer som gir seg ut for å være dugnader, men der noen av de involverte får betalt for jobben mens andre – som regel uten annen begrunnelse enn dårlig råd – ikke får det. Etter Thorsbys svar å dømme (“vi er veldig mange som jobber uten honorar”) er Spellemannsprisen et slikt arrangement.

Hva som utgjør betaling kan selvsagt være vanskelig å avgjøre. Det ser jeg f.eks. når jeg blir invitert til konferanser der nesten alle talerne representerer bedrifter og offentlige etater, og derfor får penger inn på lønnskonto når de stiller på vegne av jobben. Men arrangørene ser det selvsagt ikke slik: de ser en person som ikke tar fem øre for å snakke, og forventer derfor at alle andre som skal snakke gjør det samme.

Eller de forsøker seg med at det jeg holder på med er så viktig, så derfor har jeg en forpliktelse til å stille. Den fikk jeg ofte fra lærere i den tiden jeg reiste mye rundt i skolen. Og det hendte ved noen anledninger at jeg svarte som så: “Å lære barn å lese og skrive er enda viktigere enn noe jeg har å melde, men sist jeg sjekket tilbød ikke lærere seg å gjøre jobben gratis av den grunn.”

Enkelte prøver seg på å lokke med oppmerksomhet. Det er forsåvidt hyggelig at folk har forstått begrepet “attention economy”, men i dette tilfellet kan resultatet fort bli feil type oppmerksomhet. I Norge er og blir munn-til-munn-markedsføring svært viktig, og hvis ryktet begynte å gå om at jeg var villig til å reise land og strand rundt i bytte mot en flaske rødvin, ville økonomien min henge i en tynn tråd.

Joda, dette handler delvis om stolthet, ikke minst yrkesstolthet. I likhet med Synne Skouen og talløse andre profesjonelle frilansere opplever jeg tilbud om gratisarbeid som en nedvurdering av meg som fagmenneske. Men som frilanser har jeg ikke tid til å synes synd på meg selv. Først og sist handler det om økonomi, om at jeg har en raskt voksende 11-åring og to sultne katter å forsørge.

Når det er sagt, bidrar jeg selvsagt (og det gjør sikkert også Skouen, som alle andre frilansere jeg kjenner) til ekte dugnader. Det gjøres mye viktig dugnadsarbeid i organisasjoner på grasrotnivå, og det prøver jeg å støtte så godt jeg kan. Derfor har jeg en ordning der jeg gir bort foredrag gratis eller svært rimelig, så langt økonomi og familieliv tillater det. Vanligvis blir det en fire-fem slike per halvår, fordelt etter “først til mølla”-prinsippet.

Hvis du skulle være interessert i et slikt foredrag, er det selvsagt bare å kontakte meg på eirik.newth@gmail.com.(Vårsesongen 2015 er p.t. fullbooket, dessverre).

 

Om gresshoppespising og matfordommer

Forleden dag ble husets 11-åring og jeg insektivorer på ordentlig. Alle som konsumerer frukt og grønnsaker, vil uvegerlig få i seg en andel insekter, insektrester og insektegg, men dette er noe de fleste av oss velger å la være i tenke på. Å spise insekter på ordentlig innebærer å skaffe seg et spiselig insektprodukt og bevisst og (fortrinnsvis) med åpne øyne spise det.

Insektproduktene i fråga var to esker med insektsnacks vi hadde kjøpt på FAO Schwarz i New York. I annen etasje av den legendariske lekebutikken ved det sørøstlige hjørnet av Central Park ligger det flere små butikker i butikken, og en av dem var ovkule “Evolution“, som jeg ble tipset om av Jørn Hurum. Blant butikkens mange herlige naturrelaterte produkter var også esker med sprøstekte larver og gresshopper, og det var to slike vi kjøpte.

For 11-åringen var dette først og fremst en kul greie å gjøre (og ha med på skolen, ikke minst). For mitt vedkommende handlet det om å prøve ut en type mat som er svært vanlig i land langt fra vårt eget, og som mange fremtidsforskere tror kan bli et viktig supplement til animalsk og marint protein i en overbefolket fremtid. Dessuten ville jeg teste mine egne (mat)kulturelle grenser.

Jeg regner meg generelt som en fordomsfri person, men samtidig erkjente jeg at jeg var like preget av psykiske og kulturelle sperrer som de fleste andre. Selv om jeg utmerket godt visste at insekter både kan være velsmakende og næringsrike, bød de meg imot. Det var rett og slett noe med det harde, blanke ytterskallet, følehornene og alle beina som ga meg frysninger på ryggen.

2443541-deep-fried-cricket-1

Dette får nordmenn til å si “iiiiik”…

Det som fikk meg til å putte en høyst gjenkjennelig gresshoppe i munnen, var følgende e(n)kle resonnement: Jeg spiser reker, kreps, hummer og krabbe med den største fornøyelse. Skalldyr og insekter hører begge til rekken leddyr, og man trenger ikke mye fantasi for å se at reker (følehorn, blankt ytterskall og masse, masse bein) og gresshopper er hverandres ørtenmenninger. Jeg så altså på gresshoppen som en slags land-reke, og vips! var den spist.

reker

…mens dette får oss til å utstøte et kollektivt “nam”

Smaken var omtrent som kjøttaktige potetchips, og konsistensen var sprø og god. Ditto for for larvesnacksen jeg deretter prøvde (lett å tenke på som sprøstekte nudler første gang du prøver dem), selv om de hadde en ettersmak som tydet på at de nok hadde en stund i butikkhyllen i New York. Jeg skal ikke si at jeg fra nå av spiser insekter tre dager i uken, men jeg vet nå at jeg kommer til å være mer eventyrlysten neste gang noen tilbyr meg mat laget av landlevende skalldyr-tremenninger.

Om mine fordommer er svekket på ett felt, lever de i beste velgående på andre. Jeg kommer for eksempel aldri frivillig til å spise hund, katt eller ape. Siden jeg har spist kanin – dette uheldige dyret som både fås kjøpt i dyrebutikker og matbutikker her til lands – skal jeg ikke se bort fra at jeg ville spise marsvin hvis jeg ble tilbudt det. Men jeg erkjenner at jeg ville ha store problemer med å ta den første biten.

Edible silkworm pupae

Dette er et matmareritt…

Jeg har med andre ord insett at jeg fremdeles er preget av min egen kultur i matveien, og vil fortsette å være det. Og det syns jeg i grunnen flere bør gjøre. Før vi gjør narr av dem som av religiøse grunner ikke spiser svin eller okse, som av overbevisningsgrunner ikke vil spise hval eller kjøtt eller som ganske enkelt syns smalahove, rakfisk og lutefisk er frastøtende matprodukter, bør vi ta en grundig titt på våre egne mer eller mindre rasjonelle grenser.

1082593-9-1319012902678

…mens dette er fest.

Eller om man vil: Vi har alle et punkt der vi blir femåringen som nekter å spise spaghetti fordi det ser ut som mark. (OK, med unntak av Bear Grylls og endel kinesere).

 

Tilfeldighetenes underlige kraft

Vi er nettopp kommet tilbake fra høstferie med 11-åringen i New York, en by som er akkurat så fantastisk som den gir inntrykk av å være på film. Som byr på overraskende opplevelser rundt hvert hjørne, og som av og til bare tar pusten fra en. Jamfør nedenstående opplevelse fra vår reise.

2014-09-27 09.31.18

Det hender så mangt i Central Park…

Vi bodde på et hotell (forøvrig veldig hyggelig og familievennlig) på Upper West side, noen kvartaler fra Central Park. Vi benyttet oss flittig av dette imponerende store grøntområdet, og under av våre turer kom vi over et lite treningsanlegg. Poden fattet interesse for et par karer som så ut til å konkurrere om hvem som kunne gjøre flest armhevninger fra stang, og etter en stund kom vi i prat med en av dem.

Han viste seg å være en ung turist fra Sør-Korea, han hadde vært på reise i USA et par uker alene og var som rimelig kan være ganske glad for å få en prat (selv om engelsken var litt så som så). Etter en stund takket vi hyggelig farvel og gikk vi hver til vårt, og tenkte ikke mer over saken.

Neste dag møtte vi en venninne til lunsj i Brooklyn (på motsatt side av byen og elva i forhold til vårt hotell). Etter å ha spist en fortreffelig New York-pizza spaserte vi tilbake til subwayen, og gikk rett på vår koreanske venn fra dagen i forveien. Han så ut som om han hadde falt ned fra Månen, og det gjorde nok vi også.

Etter nok en avskjed, var 11-åringen svært opptatt av hva dette kunne komme av. Byen var så enorm og det var så mange mennesker, så det kunne da ikke bare være tilfeldig? Jeg argumenterte med at jo, det kunne det. Sannsynligheten for at det skulle skje var liten, men livet er fult av usannsynlige hendelser som like fullt inntreffer: folk vinner i Lotto, fly faller ned. (OK, det siste sa jeg ikke, med tanke på at vi skulle fly hjem noen dager senere).

Men det fikk meg til å tenke likevel. Hva ér egentlig sannsynligheten for å treffe en bekjent (la oss kalle ham for det) på gaten i New York? For det første trenger man å vite hvor mange mennesker som bor i byen. I skrivende stund bor det rundt 8,4 millioner mennesker i byen. I tillegg har byen et enormt antall tilreisende – over 50 millioner i løpet av dette året. Jeg antar for enkelhets skyld at det til enhver tid befinner seg litt over en halv million turister i byen, og kommer til rundt regnet 9 millioner mennesker.

Deretter blir det vanskelig. Det er jo ikke slik at alle i New York er på gaten til enhver tid, og antall mennesker man kan støte på varierer sterkt med sted (vår koreanske venn møtte vi først i en ganske folketom park, og deretter i et ganske folketomt strøk av Brooklyn) og tidspunkt på døgnet. Jeg trengte en snarvei, og heldigvis var Google min venn. I denne HuffPo-artikkelen fant jeg noen data å jobbe med:

What are the chances of running into someone you know? I posed this question to a professor of statistics. Before he could answer, he had more questions. “How many people does one run into walking in NY in a day? 100? 500? 1000? How many of the 300 people you know visit NY on a given day?”

Roping in random wasn’t going to be easy. Assume that all 300 of my friends were in New York at the same time and assume 26,402.9 persons per square mile, as per US Census data. But since I am walking, you have to calculate how many people I’d meet not per square foot, but while moving in a straight line as I walked. That would be a whopping 733.4139 people per linear mile.

Since I know 300 of them, divided by the 8.2 million of New York’s population, it would follow that I’d encounter .0268 friends per mile.

Regnet om til kilometer og et litt høyere innbyggertall får vi 500 mennesker per kilometer i snitt (langs 5th Avenue er tallet høyere, i Central Park langt lavere). Så er spørsmålet hvor langt man går i løpet av en typisk dag i New York. Og her har vi heldigvis konkrete tall. Min Samsung S4 har innebygd skritteller, og den kan berette at vi i snitt gikk en mil hver dag, hvilket vil si at vi støtte på rundt 5000 mennesker.

Det gjensto fire dager av ferien da vi møttes første gang, så vi snakker om en gruppe på 20 000 av tilsammen 9 millioner (her ser vi bort fra at vi antagelig støter på noen av de samme menneskene flere ganger). 20 000 delt på 9 000 000 gir 0.0022, det vil si at sannsynligheten for at vi skulle møtes igjen var 2,2 promille. Eller rettere sagt: minst 2,2 promille, siden vi alle var turister og derfor holdt oss mest til noen få, typiske turistområder.

Selv om dette tallet må ses på som et røft BOTEC-anslag, forteller det likevel noe interessant. Underlige hendelser som dette er faktisk langt mer sannsynlige enn hendelser vi uten videre godtar i det daglige. Som for eksempel sjansen for å få sju rette i Lotto neste lørdag, som er 1 av 5 379 616. Mikroskopisk – men likevel stor nok til at hundretusener av nordmenn finner det bryet verdt å spille hver eneste uke.

Tar vi høyde for hvor mange som er ute og reiser til enhver tid, blir historier som denne ikke spesielt uvanlige. Om ikke det har hendt deg noe liknende, har du sikkert hørt tilsvarende historier fra andre. Derfor er kanskje det mest interessante aspektet ved slike slumpetreff hva de gjør med oss. For selv om min sønn var den som ga uttrykk for skepsis over at slikt gikk an, hadde også jeg følelsen av at det måtte ligge noe mer bak (selv om mine tanker nok heller gikk i retning av en eller annen form for avansert stalking… :)

Vi ser spor av det samme i debatten om clustere eller opphopninger av krefttilfeller eller andre lidelser. Da jeg i sommer så NRK-dokumentaren “Sykt mørkt” (svært severdig, for øvrig), og innså at to av de ME-rammede som omtales i filmen bor på Rykkinn i Bærum hvor jeg vokste opp, gjorde jeg et kjapt søk. Det viser seg at en påstått ME-opphopning har vært et samtaleemne i Bærum, og var blant annet gjenstand for en større reportasje i lokalavisa i 2012.

Asker og Bærums Budstikke åpnet artikkelen med følgende ingress: “Hvorfor i all verden bor det 19 ME-pasienter i fjorten hus på Rykkinn og elleve til i ti hus på Bærums Verk?” Spørsmålet viser seg å være retorisk, da man utover en kommentar fra en lege som tror det kan dreie seg om en epidemi ikke snakket med noen som kunne gi et statistisk perspektiv. Ved å la være å ta et par telefoner oppnådde man å skape “ingen røyk uten ild”-følelsen hos leserne, og den fant man da også igjen i diverse nettfora og blogger i etterkant.

Men det kan altså “bare” være et utslag av statistikk. Kjedelig, men sant.

Oppdatering: Snakket nettopp med min mor, som var i New York uken før meg. På flyet fra Oslo observerte hun Erik Tandberg (ja, den Tandberg). Og hvem støtte hun på i Central Park noen dager senere? Selvsamme Tandberg!

Microsoft Surface Pro 3: Nettbrett/PC med få kompromisser

Forleden gikk jeg til innkjøp av det siste skuddet på Microsofts Surface-stamme, versjon 3. For den som ikke skulle ha fått det med seg, er Surface-serien Microsofts forsøk på å bygge bro mellom rene nettbrett av typen iPad, og bærbare “ultrabooks” av typen Samsung Ativ Book/MacBook Air. Maskinen ser ut som et stort (tolv tommers) nettbrett, men er faktisk en komplett PC (Intel i5, 128 GB SSD-disk i min konfigurasjon) med Windows 8.1.

015microsoft-surface-pro-3-product-photos

For å kunne bruke den som en laptop trenger man et eksternt tastatur, i dette tilfellet et såkalt Type Cover som festes med kraftige magneter på en slik måte at det får en behagelig skrå helningsvinkel i forhold til skjermen. På baksiden av brettet er det en utfellbar støtte som, når den kombineres med Type Cover, gir en brukeropplevelse ikke langt unna en vanlig bærbar.

Et høyst rimelig spørsmål er hvorfor jeg gikk for denne ganske dyre løsningen, istedenfor å kjøpe et godt nettbrett med eksternt tastatur eller en bærbar PC. Noe av svaret er utvilsomt at designet pirret min indre gadget-geek. Jeg liker udde og sære løsninger, og har opp gjennom årene sverget til alt fra Psion 3/5/7 og Sharp Zaurus til ChromeBoxen jeg skriver på akkurat nå. Jeg har allerede erfart at Surface er en dings som får folk til å sperre øynene opp – på en god måte.

Etter at min forrige Windows-PC tok kvelden ifjor, har jeg også visst at jeg før eller siden måtte ha en ny – også jeg har til tider behov for programmer som ikke støttes på Chrome OS eller Linux. Men den viktigste grunnen til at jeg valgte Surface, er at jeg har gitt opp nettbrett som arbeidsredskap. Med sine begrensede operativsystemer er brett greie nok til å gjøre notater på, men man må altså kompromisse. Det gjelder også størrelsen, selvsagt. Ti tommer blir i minste laget, særlig når man som jeg vil ha flere vinduer oppe mens jeg jobber.

ipad-air-vs-surface-pro-3-5

 

Surface 3 Pro versus iPad Air (vekt er hhvis 798 vs 469 gram, pris er 8400 vs 5200 kr)

Jeg kom etter hvert til at brett først og fremst var nyttige i situasjoner der jeg måtte lese digitale dokumenter av ymse slag (ikke minst PDFer i A4-format) og der det var nødvendig å skrive på skjerm (får fremdeles oversendt en del dokumenter der man ber om at dokumentet skrives ut, undertegnes og så skannes inn igjen). Og det var da det slo meg: hvorfor ikke velge en PC som funker som et nettbrett i de situasjonene der jeg trenger det, men som ellers er en vanlig bærbar?

Som tenkt så gjort. Jeg har nå brukt Surface noen uker, og har gjort meg noen refleksjoner rundt denne dingsen.

Det gode
Byggekvaliteten: Surface 3 gir et svært solid inntrykk. Skroget er av børstet metall, og man merker ingen tegn til slark når brettet holdes. Ingeniørene har gjort en god jobb når man har klart å pressen en fullverdig PC og skjerm inn i en form som er tynnere og lettere enn skjermen på min T61. Skjermen er forøvrig lyssterk og sylskarp (2160 x 1440 billedpunkter).

Ytelsen: Så langt har brettet håndtert alle oppgaver jeg har gitt det uten å nøle. Den blir nesten aldri varm, og kun ved én anledning (multitasking av filmvisning, kryptering av ekstern disk og nettsurfing) har jeg hørt viften slå inn. Dette er uten tvil den tauseste Windows-maskinen jeg har eid, og for meg er det et STORT pluss. Surface kaldstarter også raskt, og er oppe og kjører etter få sekunder.

Pennen: Folk har selvsagt ulike oppfatninger om å bruke penn på skjerm, og til de som er skeptiske vil jeg bare si: har du prøvd Surface? Den medfølgende pennen ligger godt i hånden, trykksensitiviteten er balansert slik at den virkelig kjennes som en ordentlig penn, og den skarpe skjermen gjør at strekene faktisk ser ut som streker. Tegneappen Freshpaint, som følger med Surface, viser dette spesielt godt.

OneNote-integrasjonen: Jeg har aldri helt skjønt poenget med notattjenester av typen Evernote og OneNote, før nå. Når jeg trykker på den lille knotten på enden av Surface-pennen dukker det opp et OneNote-vindu, og så er det bare å begynne å skrive og tegne i vei. Jeg skal ikke påstå at det er like behagelig å skrive på en glassplate som å la tuppen på en Palomino Blackwing 630 gli over papiret i en Moleskine, men opplevelsen er så god at jeg nå har konvertert.

Størrelsen: 12 tommer er nå blitt min nye favorittstørrelse for brett. Jeg vet at smak og behag varierer her, men dette er altså en skjerm som ligger tett opptil en A4-side i størrelse. Det betyr at den egner seg ekstra godt for lesing av tekster i dette formatet – og dem er det som kjent veldig mange av. Skjermen er også stor nok til at det går greit å ha oppe flere vinduer samtidig – selv om multitasking er mulig på Samsung-nettbrett syns jeg plassen der blir for trang.

Ladeløsning: Surface har magnetlås på ladekabelen, ikke helt ulikt det man finner på Apples maskiner.

MicroSD-port: Intet brett er komplett uten mulighet for å legge til minne via kort. MicroSD-kort på 64 GB kan man få for noen hundrelapper.

Skjermbilde (5)

FreshPaint er det perfekte tilbehør til den medfølgende pennen. Flott lite program.

Det ikke fullt så gode
Batterilevetiden: Microsoft oppgir at man skal få 8-9 timer ut av batteriet på Surface med normal bruk. Min erfaring er at det er en del mindre – heller nærmere 6-7 timer. Man kan justere ned lysstyrken på skjermen og skru av wifi for å skvise mer levetid ut av batteriene, men for å få til det må man klikke seg inn i noen ganske forvirrende undermenyer. Jeg savner en knapp på startsiden som lar meg sette brettet rett i strømsparemodus, for å si det slik.

Type Cover-tastaturet: Tastaturet er overraskende godt å taste på tatt i betraktning hvor tynt og lett det er, men man merker også at det gir litt etter når det tastes. Kan hende skyldes det at jeg bruker for stor kraft – jeg begynte min skrivekarriere på en manuell skrivemaskin og har aldri helt klart å redusere kraften i fingeranslagene siden den gang. Men jeg ser at flere klager over at Type Cover gir litt etter, så vær oppmerksom på dette.

Windows 8:  I utgangspunktet liker jeg Windows 8-grensesnittet, og det fungerer selvsagt godt på Surface. Problemet oppstår i overgangen til det klassiske Windows-grensesnittet, der man uvegerlig tilbringer mye tid. Microsoft forsøker å sammenføye to ganske ulike måter å navigere på, og resultatet blir ofte ganske forvirrende. Noen ganger er det meningen at jeg skal sveipe med fingeren, andre ganger fungerer mus og pekeplate best. Noen apper kan settes side om side, andre fyller hele skjermen. Windows 8 er litt som katten, som aldri helt klarer å bestemme seg for om den skal være ute eller inne.

Vekten: Selv om knappe 800 gram er svært lett for en fullverdig PC, er det litt i overkant av hva man orker å holde med en hånd i lengden. En veldig stor innvending er det kanskje ikke, siden Surface har en innebygd støtte som gjør det lett å stille den i riktig vinkel. Men jeg kommer neppe til å bruke den som en erstatning for min Kindle, for å si det slik.

Det dårlige
Microsofts grensesnittvalg: Etter å ha eid en Surface i flere uker har jeg ennå ikke funnet noen batteriindikator som fungerer fra startskjermen i Windows 8. For å få vite hvor mye strøm jeg har igjen, må jeg inn i Windows 7-skrivebordet og klikke på det bitte lille batterikonet på arbeidslinjen – som for sikkerhets skyld her halvt dekket av tastaturet når det er koblet til.

Driverproblemer: Jeg har ved noen anledninger opplevd at wifidriveren faller ut. Det løser seg med en reboot av maskinen, men jeg forventer likevel ikke slike problemer i en PC i denne prisklassen.

Gjerrig med portplass: Surface 3 har kun én USB-port. Det blir litt i kjipeste laget, og gjør det nærmest til en nødvendighet å kjøpe dokkingstasjonen. Hvilket jeg fort kan komme til å gjøre…

Med andre ord: Så langt er jeg svært fornøyd med dette kjøpet. At husets elleveåring digger maskinen, som for ham er et nettbrett som kan kjøre PC-versjonen av Minecraft, er for ren ekstrabonus å regne. For meg er den viktigste ekstrabonusen dette: Når man kjører Google Chrome i Windows 8-modus på Surface, så dukker mesteparten av grensesnittet fra ChromeBoxen jeg skriver dette på, opp. Vurderte en stund å kjøpe en ChromeBook-bærbar, men med Surface er det altså blitt unødvendig. :)

Skjermbilde (4)

Chrome i Windows 8-modus. Merk Chrome OS-knapperaden nederst på skjermen. 

“Overvåkningssamfunnet – Pro et contra”

Så er min siste bok behørig lansert. Temaet er overvåkningssamfunnet slik vi opplever det idag. Jeg er selvsagt ikke den første til å skrive om dette emnet, verken i Norge eller utenlands. Men jeg tror jeg har valgt meg en litt uvanlig vri. For bokens tittel beskriver innholdet helt presist: her er det satt av like mye plass til argumenter for overvåkning som mot.

Boken er bygd opp rundt elleve viktige spørsmål fra debatten, som hvorvidt overvåkning truer friheten eller fører til mindre kriminalitet, om får vi mer eller mindre overvåkning i fremtiden og hvorfor vi ikke bryr vi oss mer om at vi blir overvåket. Hvert spørsmål følges av svar med utgangspunkt i to svært ulike ståsteder.

Overvaakningssamfunnet_product_full

Det opprinnelige forslaget til forside inkluderte et overvåkningskamera.
Jeg foreslo istedet en mobiltelefon, fordi langt flere av oss blir overvåket
via en slik enn filmet av et kamera i det offentlige rom.

Å finne argumenter mot ulike aspekter ved overvåkning var ikke vanskelig, selvsagt. Jeg har selv fremført mange av dem i årevis, og det finnes rikelig med bøker bygd over samme lest som den grundige “Til forsvar for personvernet” fra 2010. Problemet var å finne bøker og artikler som konsistent og på prinsipielt grunnlag argumenterer for overvåkning.

Som regel forsvares overvåkning fra sak til sak, som da representanter for Kripos for noen år siden argumenterte for Datalagringsdirektivet ut fra sine etterforskningsbehov, eller som når PST-sjefen nå går inn for utvidede fullmakter for møte trusselen fra radikale islamister. Men man finner altså få motstykker til f.eks. den filosofiske koblingen mellom personvern og frihet som ofte gjøres i personvernlitteraturen.

For meg ble dette et problem av to årsaker. For det første lå det an til en ganske uinteressant bok om ikke begge syn var godt representert. Men for det andre – og langt viktigere, selvsagt – mener jeg det er et samfunnsproblem at et fenomen som stadig griper om seg, har så gode forsvarere. Det får meg til å tenke på et vers fra den klassiske Tom Lehrer-sangen “Folk Song Army“:

Remember the war against Franco?
That’s the kind where each of us belongs.
Though he may have won all the battles,
We had all the good songs.

Motstanderne har alle de gode argumentene, men Snowden-affæren og Googles og Facebooks voldsomme vekst viser at tilhengerne har vunnet de fleste slagene. I så måte er denne boka også et forsøk på tenke gjennom overvåkningsdebatten på ny, og dermed også et selvoppgjør. Jeg har selv vært en del av “Plan A” mot overvåkningssamfunnet, og konstaterer at det så langt ikke har fungert særlig godt.

Vi trenger en “Plan B”, en strategi som lar oss nå fram til det store og uengasjerte flertallet, og som tar utgangspunkt i overvåkningen slik den faktisk foregår i vår tid. Vi må bort fra sammenligninger med den gamle Østblokken, og ta inn over oss at grunnfjellet i overvåkningsdebatten har flyttet seg når overvåkning i så stor grad ikke er noe staten tvinger ned over hodene våre, men noe de fleste av oss selv velger ved å klikke “OK”.

Vi må erkjenne at det ikke fins enkle posisjoner i dette nye landskapet, at vi alle møter oss selv i døra før eller siden. En venn av meg nekter å bruke Google-produkter av personvernhensyn, men argumenterer lite sterkt for at alle voldelige ektemenn og samboere må utrustes med GPS-fotlenker. Selv droppet jeg Facebook bl.a. fordi jeg syns personvernpolitikken er creepy, men valgte altså å skrive boken i Google Drive.

Jeg skal ikke påstå at jeg har noe fasitsvar for hvordan overvåkningsdebatten skal rebootes, men jeg håper og tror at det innspill til nytte og ettertanke i teksten. Og så har jeg som alltid forsøkt å få med meg noen faktaopplysninger og historier som leseren forhåpentligvis ikke har vært borti før. Som for eksempel forskningen på hva overvåkning gjør med vår psykologi. Fascinerende saker. :)

 

Boken er utgitt på Humanist Forlag og kan kjøpes i alle vanlige (nett)bokhandlere. Den finnes også som ebok på bl.a. ebok.no. Den har ikke DRM (kopibeskyttelse) og finnes både i EPUB og MOBI-format, hvilket vil si at den kan leses på alle slags lesebrett og nettbrett – inklusive Amazon Kindle.