Det begynner å bli en stund siden jeg skrev om forelesningsteknikk her i bloggen. Litt for lenge, egentlig, med tanke på at forelesninger er blitt min viktigste inntektskilde ved siden av artikkelskriving (i fjorårets regnskap utgjør de rundt 40-45% hver, mens bokskriving nå nede på 5%-nivået). Tidligere bloggpostinger har handlet om effektiv bruk av Powerpoint og projektører, men det har skjedd en del siden sist.
For det første har jeg det siste året brukt Publicom som agentur, og resultatet er en kraftig heving av forelesningshonoraret. Pluss langt mer ordnete forhold honorarmessig. Pluss en hel haug med nye klienter som jeg aldri ville ha nådd fram til på gammelmåten (det var i stor grad word of mouth og oppmerksomhet som følge av medieopptredener). Som følge av det har jeg lagt om stilen endel.
Det er for eksempel sjelden at du nå ser meg forelese i noe annet enn dress. Som poden sier er jeg blitt en “dresspappa”, og trives godt med det så lenge jeg slipper å bruke slips. Og det er stadig sjeldnere at du vil se meg med min fjernkontroll i hånden og en Powerpoint-presentasjon bak ryggen. Jeg har ikke helt lagt dette redskapet bort. Der det virkelig trengs visuelle hjelpemidler bruker jeg det fremdeles, som på min faste forelesning på Luftkrigsskolen i Trondheim.
Men ellers er jeg altså kommet til at PowerPoint i all hovedsak ble mer av en krykke for meg enn et hjelpemiddel for publikum. Og skal jeg dømme etter tilbakemeldingene som Publicom og jeg har fått, er erfaringene med skiftet så langt svært gode. Her er noen mulige forklaringer:
Publikum får en roligere totalopplevelse. Jeg snakker fort. Veldig fort. Og gestikulerer. Oppå det har jeg altså pleid å legge opptil 50 slides med bilder og tekst. Resten sier seg selv, egentlig.
Publikum fokuserer mer på foreleseren og budskapet. Med mitt nye opplegg har publikum ingen andre steder å feste blikket enn på foreleseren (eller smartfonen sin, men det problemet har vi jo alle uansett). Menneskehjernens manglende evne til å håndtere flere visuelle inntrykk på én gang er velkjent, jamfør det faktum at filmteknikken med å bruke mange små filmsekvenser i ett stort skjermbilde (populært på 1960-tallet) ikke ble noen varig suksess.
Publikums oppmerksomhet blir ikke avledet av irrelevante bilder. Når man presenterer med Powerpoint er man stort sett avhengig av å illustrere alle sine hovedpoenger, også de det ikke finnes gode illustrasjoner til. Dermed fyller man sin presentasjon med generiske bilder av mobiltelefoner, lekende barn og studerende ungdom, hvis man da ikke er i retrohumør og frisker opp PPTen med illustrasjoner som dette:

Publikum får et kjærkomment avbrekk fra rutinen. En typisk konferanse er dominert av Powerpoint-presentasjoner, og jeg opplever det som takknemlig å kunne komme inn rett etter en timeslang “Death by Powerpoint”-sesjon og erklære at projektøren bare kan skrus av. Ikke minst om  jobben består i å avslutte, og publikum mest av alt har lyst til å komme seg ut til flyplassen eller en fredagspils med kolleger.
Publikum opplever mindre foreleserstress. Forleden så jeg et skoleeksempel på dette. En anerkjent politiker skulle legge fram sitt budskap, og gjorde det på en utmerket måte frem til avslutningen. Da tiden ble knapp og det fremdeles flere slides tettpakket med poenger, måtte vedkommende rase gjennom det som viste seg å være hovedpoengene. Jeg var førstemann etter, og fikk også litt trangt med tid på slutten. Men i mitt tilfelle var det nok å hoppe mentalt (og dermed usynlig for publikum, forhåpentligvis) over et par poenger for å komme i mål på tid. Hvilket er en hovedprioritet for meg – jeg hater forelesere som sløser med publikums og kollegers tid.
Foreleseren tvinges til å fokusere på budskapet. Et bilde kan virkelig være tusen ord. Det betyr at man må jobbe hardt for å finne metaforer, eksempler og anektdoter som kan erstatte illustrasjoner. Enten man fyker gjennom 150 slides eller der alene på scenen, kan man uansett ikke regne med at publikum husker mer enn en håndfull poenger når de går ut av døra (vil du de skal huske mer, så oppgi en URL eller del ut et dokument). Når ordene er det eneste jeg har, blir det faktisk lettere å finne ut hvilke to-tre ting jeg vil at folk skal huske.
Foreleseren opplever minimalt med tekniske problemer. Dette er kanskje den største bonusen av alle. Det finnes et utall av projektor- og skjermløsninger der ute, og jo flere tekniske komponenter man er avhengig av, desto større er sannsynligheten for at det oppstår problemer. Alt jeg trenger er en lydsjekk, et bord å sette drikke, mobil og Kindle på, og så er jeg klar.
Selv om jeg får en lettere hverdag teknisk og logistisk, er arbeidsbyrden like stor som da jeg brukte Powerpoint. Alle foredrag jeg holder, eksisterer i en punktbasert tekstversjon som kan strekke seg over både seks og sju sider for et innlegg på 45 minutter. Innholdet skal memoreres, fortrinnsvis ved å gjennomgås høyt flere ganger. Deretter lager jeg en punktliste som passer på én skjerm av mobilen, og som står på under foredraget. Den er en påminnelse om strukturen i foredraget, og de to-tre hovedpoengene jeg vil at folk skal huske. For en som dyrker den anektdotiske fortellermetode, er det et nyttig og diskret hjelpemiddel.
Til slutt: se på den nedenstående TED-forelesningen med Bill Gates, som snakker om krisen i det amerikanske skolevesenet. Dette er stoff som åpenbart engasjerer ham, og som han kjenner godt nok til å kunne snakke om i ti minutter uten manus. Han har noen tall å formidle, men ingen av dem er vanskeligere enn at et TED-publikum tåler å høre dem muntlig.
Bill Gates er en kompetent taler, men i dette tilfellet har han gjort et lite kompetent valg når han velger å kjøre en (pent designet, det skal han ha) Powerpoint-presentasjon mange og tekstrike slides, tallrike diagrammer og punktlister som han hopper frem og tilbake mellom. Det mest slående er hvordan Gates tilsynelatende fikler med fjernkontrollen.
Dette hintet av usikkert kroppspråk i kombinasjon med altfor mange slides (“The lady doth protest too much“) virker undergravende på autoriteten, slik jeg ser det. Og autoritet er tross alt det viktigste du bringer til scenen når du foreleser. Den må man ta godt vare på.