Category Archives: Forelesningsteknikk

Fem tankeknep for forelesere

I går holdt jeg mitt siste foredrag for sesongen. Åstedet  var Trondheim og temaet vår fremtid i rommet. Dette foredraget var nummer 33 i rekken siden januar, med andre ord en normalt travel sesong for undertegnede. Som alle de andre foredragene denne våren ble gårsdagens holdt uten noen andre tekniske hjelpemidler enn lydanlegg. 

Foredragssesongens siste flytur er alltid litt spesiell

Det virker kanskje litt rart å holde et foredrag om temaet romfart og astronomi uten å vise  et  eneste bilde – er det noe tema som skriker etter visuelle hjelpemidler så må det jo være dette! Men mitt foredrag kom på tampen av en festival som hadde vært full av spektakulære visuelle show, og jeg var oppsatt på å bruke min metode til å sette publikum i en annen stemning, få et fokus på filosofiske problemstillinger uten distraherende bilder.

Mens jeg satt i green room og ventet på å gå på scenen på kulturhuset ISAK, tenkte jeg litt over hva jeg har lært om det å forelese uten hjelpemidler. Å stå på en scene helt alene, med alles øyne fokusert på en selv, uten et eneste bilde eller ord å støtte seg til eller gjemme seg bak. Kanskje ikke til å undres over at denne måten å jobbe på er såpass uvanlig at konferansierer pleier å gjøre et poeng av det. 

Jeg har alltid vært glad i å snakke og formidle, men å gjøre det på denne måten kom ikke naturlig til meg. Det var noe jeg måtte lære gjennom prøving og feiling i mange år, ved å snakke med andre i samme situasjon og lese litteratur om emnet. Nedenfor har jeg oppsummert noe av det jeg har lært i mine år på veien, kanskje noe av det vil vise seg å være nyttig for andre. 

Unngå å spise et stort måltid rett før man går på
Når man foreleser ofte,  lærer man seg å lese energinivået i salen, om man har med et våkent eller et trøtt og lett distraherbart publikum å gjøre. Du vet en sånn sal  der absolutt alle snur seg og stirrer på den ene personen som  av en eller annen grunn må reise seg og forlate rommet under foredraget, og der langt flere øyne enn normalt er rettet mot smarttelefoner. 

Trøtte saler finner jeg efaringsmessig i tre situasjoner: På fredag ettermiddag når alle har forberedt seg mentalt på å reise hjem til fredagstacoen, tidlig om morgenen etter det som åpenbart må ha vært en belivet aften og rett etter lunsj. Når folk sitter der med full mage og den store fordøyelsessøvnigheten slår til, blir det fort motbakke for foreleseren. 

Det siste har en fysiologisk forklaring: Når magen og tarmsystemet brått får mye å jobbe med, strømmer blodet til kroppens sentrale deler og bort fra de delene som trengs for å ha glede av en forelesning. Det samme gjelder også for forelesere, og jeg har altså brent meg på dette flere ganger: Spist en solid lunsj og kjent hvordan energinivået dalte den neste timen. 

Selvsagt skal man spise. Jeg presterer ikke stort bedre med lavt blodsukker enn på full mage. Men om mulig erstatter jeg den typiske konferansebuffeten med et lite og lett måltid, gjerne en kombinasjon av lange karbohydrater i form av grovt brød, pluss noe frukt for å gi meg en rask fruktsukkerboost. Så holder i det minste jeg meg våken selv om resten av rommet halvslumrer. :)

Unngå distraherende samtaler
En annen grunn til å droppe lunsjen er at du unngår å snakke for mye. Dette var noe jeg lærte i NRK for mange år siden: Før f.eks. studiodebatter blir deltakerne av og til bedt om ikke å snakke for mye sammen, for å unngå at de “snakker seg tomme” ved å ta debatten på forskudd og svi av de gode poengene sine. Nok en gang har jeg erfaring som støtter opp under dette.

Det er veldig vanskelig å unngå å snakke om det man er hyret inn for å forelese om, og etter en ivrig samtale om temaet rett før en forelesning har jeg følt at gode poenger virker oppbrukte. I tillegg har nå en del av publikum hørt meg snakke, noe som frister meg til å gjøre forandringer for å unngå å gjenta meg selv. Misforstå meg rett: jeg har stor glede av å snakke med folk men velger nå å ta disse samtalene etterpå, så jeg holder det mentale kruttet tørt.

Profesjonelle oppdragsgivere skjønner dette, spør gjerne om man trenger arbeidsro og stiller til rådighet et rom der det er mulig å spise og drikke i fred mens man forbereder seg. I så måte var kulturhuset ISAK i Trondheim eksemplarisk igår: Deres green room var stort, lyst og stille, og ga meg akkurat de forholdene jeg trenger for å “laste” siste versjon av foredraget inn i korttidsminnet mitt.

Jeg sier “laste inn” fordi jeg faktisk opplever det slik. I minuttene før jeg går på scenen går jeg gjerne frem og tilbake mens jeg ligger på plass strukturen til det jeg skal si – det er en slags mental versjon av å klippe og lime tekst på en skjerm. Poenger og momenter settes opp i en rekkefølge og flyttes så på, hvis ikke jeg føler at det blir godt nok.

Ha en huskelapp i bakhånd
Teatre ansetter ikke sufflører fordi skuespillere stadig vekk glemmer teksten. Sufflørene er der fordi skuespillerne skal vite at hvis de mot formodning skulle stå fast, er det noen der som får dem i gang igjen umiddelbart. Jeg har sett en sufflør gjøre jobben sin én gang, og var imponert av hvor diskret og effektivt det ble gjort. Men altså: Det sentrale her er trygghetsfølelsen, og den kan du også skaffe deg som foreleser

Det gjør du enklest ved å ha hovedmomentene i foredraget ditt på et A4-ark. Det skal ikke være for mye tekst, og skriften bør være så stor at du lett kan finne fram til riktig sted i foredraget. Du skal med andre ord ikke tenke på linjene på arket som noe som skal leses høyt, men snarere som noe som kan sparke hjernen din i gang igjen om du får jernteppe på scenen. Et stikkord kan være nok. 

Huskelappen vil nesten aldri bli brukt. Jeg trengte den for eksempel ikke en eneste gang i løpet av denne vårsesongen, men dens fysiske nærvær i lommen gir en trygghet som smitter over på foredraget. Jeg kan ta flere sjanser, improvisere mer og hente ideer rett ut av hodet, vel vitende om at jeg alltid vil kunne komme tilbake til den røde tråden dersom det skulle skjære seg

Det er ikke nødvendigvis smart å ha huskelappen på mobilen. Skjærer det seg er man allerede litt satt ut, og da kan det bli fiklete å fiske fram en telefon og låse opp skjermen. Man kan heller ikke være helt trygg på at man ikke har klart å skru av telefonen i ren og skjær befippelse, så dette er et eksempel på at analogt er rette vei å gå.

Finn en huskeregel som fungerer for deg, og hold deg til den
Huskeregler gjør det lettere å strukturere tankene når man skal snakke i lengre tid. Hvilke regler som fungerer varierer sterkt fra person til person. Jeg vet at flere av de som lever av å huske enorme mengder data, som titusener av desimaler av pi, bruker mentale bilder som de setter sammen til en historie som gir dem rekkefølgen. Jeg brukte tidligere en variant av dette, der jeg så for meg at jeg vandret langs en kjent sti og plukket opp ting underveis.

Stien som mentalt bilde har den fordelen at du bare vet hvor du skal gå når du har gått en vei mange ganger tidligere. Føttene dine styrer deg automatisk i riktig retning, og slik ønsker du også at foredraget ditt skal være. Når du er ferdig med ett moment, vil du automatisk vite hva som er det neste. Med tid og stunder er jeg kommet til at jeg foretrekker å bruke en tallbasert metode.

Jeg bruker tallet tre som mental knagg når jeg foreleser. Tre er et kjekt tall, akkurat passe stort og håndterlig og har i tillegg en sterk kulturell basis (“alle gode ting er tre”) som gjør det velegnet som grunnstruktur. Mine foredrag ser nesten alltid slik ut: Innledning, hovedmoment 1, 2 og 3, avrunding. Under hvert moment har jeg gjerne tre undermomenter. På denne måten vet jeg alltid hvor jeg har vært, og hvor jeg skal. 

En slik struktur er selvsagt også til god hjelp når et nytt foredrag skal utformes, da i rollen som disposisjon. Men merk det viktige skillet mellom form og innhold: Det er ikke slik at jeg strukturerer mine fremtidsbilder etter treerprinsippet, dette er et mentalt redskap i forelesningssituasjonen.

Lær deg å holde tiden uten å se på klokka
Treerprinsippet har også vist seg å være nyttig når man skal passe tiden. Å holde seg innenfor tildelt taletid er alfa og omega, og derfor forundres jeg over hvor vanlig det er å ikke finne noen form for tidtager i forelesningslokaler. Er jeg heldig får jeg en skjerm med en klokke som teller ned. Vanligere er det å ha et veggur, men som regel er det Fitbiten på håndleddet mitt som gjelder. (Å be om å få signal før slutt er dessverre ikke pålitelig nok, er min erfaring.)

Nå vil man selvsagt ikke kikke ned på håndleddet stup i ett, det stresser publikum og skaper inntrykk av manglende oversikt. Det optimale er å sjekke tiden rett før man skal avslutte, da signaliserer man også til publikum at slutten nærmer seg. Og det er her det viser seg at min indre kroppsklokke mer er presis til å anslå kortere tidsrom. Jeg treffer altså bedre med i 5 minutter til innledning, 3×10 minutter til hovedpunktene og så 5 minutter til avslutning enn én 40 minutters bolk. 

Dette ble bekreftet i går. Da jeg følte at det gikk mot slutten av foredraget og sjekket Fitbiten, hadde jeg snakket i 41 av de tilmålte 45 minuttene. Jeg havner som regel innen tre til fem minutter av det tidspunktet jeg sikter mot, og dermed unngår jeg stort sett å være den mest irriterende typen foreleser av alle: En som ikke bare går over tiden, men som gir inntrykk av at han vet det og gir fullstendig beng. :)

 

En million skritt and counting

Som nevnt i forrige bloggpost gikk jeg til anskaffelse av en Fitbit Flex aktivitetsmåler rett før jul ifjor. Nå, snart tre måneder etter, har jeg passert en milepæl som jeg nesten syns fortjener litt omtale: ifølge Fitbit har jeg gått mer enn én million skritt siden den ble logget på første gang. Omregnet til kilometer tilsvarer det å gå fra Oslo og et stykke forbi Grong i Nord-Trøndelag.

Screenshot 2015-03-06 at 07.27.50

Det statistikken også viser er at jeg har nådd skrittmålet mitt på 10 000 per dag hver eneste dag siden 13. januar i år. 10 000 skritt tilsvarer halvannen time med uteaktivitet, noe som ikke er til å kimse av i en vintersesong som har budt på det mest variable været og de glatteste gatene i manns minne her i tigerstaden.

Screenshot 2015-03-05 at 10.41.55

Wohoo! Grong!

Hovedmotivasjonen for å bruke Fitbit er at den gir merverdi til min favorittaktivitet. Men jeg har selvsagt også forventet å se noen positive bivirkninger av all aktiviteten, og etter tre måneder begynner de å vise seg. Jeg er blant annet blitt i bedre form enn jeg var i desember i fjor. Jeg kjenner mindre til bivirkningene av være overvektig og over 50, som andpustenhet etter trapper og små bakker, og smerte i ledd og muskler.

Jeg er begynt å gå ned i vekt, som rimelig kan være med et kaloriforbruk på mange hundre tusen. For å følge opp denne trenden kjøpte jeg en Fitbit Aria kroppsvekt, som automatisk sender vekt og fettprosent til Fitbit-kontoen. Kjekk å ha – i alle fall når den er i humør til det. I likhet med mange andre hadde jeg nemlig problemer med koble Aria til husets wifi-nettverk, og det hender fremdeles at data ikke overføres.

fitbit-aria-white-gad-faria

Fitbit Aria: Pen, men vrang.

Å tilbringe så mye tid med å være aktiv utendørs hjelper også på humøret i den mørke årstiden, og det løfter utvilsomt den intellektuelle kapasiteten. En av grunnene til at jeg er så glad i å gå, er at det setter hjernen i problemløsingsmodus. Mange er de skrive- og foredragsproblemer som plutselig har funnet sin løsning i Torshovparken eller hinsides Maridalsvannet. Jeg forsøker også å legge inn noen tusen skritt før jeg foreleser, og går som regel alltid en god del mens jeg prater (ifølge Fitbit rundt 2000 skritt på 45 minutter).

Her skiller spasering seg fra min andre favorittaktivitet, som er sykling. Å sykle krever i en helt annen grad min oppmerksomhet, og gir tilsvarende mindre kognitivt overskudd til å løse problemer. Isteden opplever jeg en slags zen-aktig frihet fra rutinetanker som har sin egen verdi. Denne sinnstilstanden er forøvrig godt skildret av journalisten Bruce Weber i boken “Life is a Wheel“, som handler om en sykkeltur gjennom USA.

Screenshot 2015-03-06 at 07.30.28

 

Blyantforelska

De siste dagene har det gått en debatt i Aftenposten om kvaliteten på håndskriften vår. Påstanden er – i kortversjon – at det står stadig dårligere til med vår evne til å håndtere penn eller blyant, og at digitale dingser er mye av forklaringen. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til konklusjonen, og innrømmer glatt at det også gjelder meg. Øvelse gjør mester på dette som alle andre områder, og i en tastaturdominert hverdag får jeg rett og slett altfor lite øvelse i å skrive for hånd.

Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at jeg tror tingenes tilstand har flere årsaker. Som sønn av en kaligraf er jeg for eksempel alltid blitt innprentet viktigheten av å ha god skriveredskap. Og i takt med den generelle svekkelsen av håndskriftkulturen er det ganske åpenbart at det også har gått nedover på dette området.

Skal jeg peke på én konkret synder, må det være kulepennen. Jeg har aldri opplevd å få like god penneføring med en spiss som bokstavelig talt ruller over papiret, som med en fyllepenn eller en mellomhard blyant. Men langt verre blir det når kulepennen i fråga er av det slaget man får utdelt gratis som reklame eller på konferanser.

Slike penner er ikke designet med tanke på godt grep, de har en slarkete konstruksjon og fordeler blekket ujevnt langs skrivebanen. Skal man skrive fort med med en “konferansepenn” er det omtrent umulig å skrive pent, enn si presist. Bokstavene flyter utover i alle retninger, og det billige blekket har en tendens til å dras utover hvis håndbaken glir over det.

Heldigvis finnes det et hav av alternativer til konferansepenner, så løsningen på problemet er i grunnen så enkel som å finne skriveredskap man føler seg mest mulig komfortabel med. Jeg har alltid vært gladest i å håndskrive med blyant, noe som førte til et tips fra min far om en gammel klassiker jeg trodde var borte for alltid.

Blyanten i fråga er Blackwing 602, produsert av Faber frem til 1998. Den opprinnelige 602 hadde en spesiell vokstilsetning til grafitten i blyantblyet, noe som gir en ganske særegent myk og glatt skriveopplevelse. Det gjorde den høyt elsket blant forfattere og musikere (den skal visstnok ha vært John Steinbecks favoritt, blant annet), og stort var savnet blant disse da produksjonen stanset.

Faber gjenopptok aldri produksjonen (selskapet mener det finnes like gode alternativer i deres nåværende sortiment), og isteden produseres det en kopi kalt Palomino Blackwing 602 på oppdrag av Pencils.com. Under slagordet “Half the Pressure, Twice the Speed” har den igjen vunnet mange venner blant skrivende folk kloden rundt, deriblant altså min far.

Han ga meg en av sine kjære 602ere for en tid tilbake, og siden har jeg vært frelst. For ikke å si en anelse blyantforelska. Ja, for den er virkelig fabelaktig god å skrive med, denne blyanten. Akkurat så hard at man får stålkontroll på penneføringen, og samtidig ikke så myk at grafitten gnis utover. Man får rett og slett lyst til å skrive penere, ikke minst hvis papiret er godt.

Pennen har den vanlige sekskantede blyantformen, men viskelæret skiller seg ut ved å være flatt og utbyttbart (og langt mer effektivt enn vanlig blyantviskelær, selvsagt). Blyanten er laget av kalifornisk sedertre, som ikke bare dufter godt og ser pent ut, men som også er behagelig å skjære til for de av oss som foretrekker kniv fremfor blyantspisser.

2014-03-29 11.33.16

Når Palomino Blackwing 602 møter Moleskine er resultatet pur skriveglede

Resultatet ser jeg på min egen håndskrift, som er jevnere, mer lettlest og simpelthen ligner mer på håndskriften jeg hadde under skolegangen på 70-tallet. Forleden dag brukte jeg 602en under et konferansieroppdrag (erfaringsmessig er utskrevne ark med mulighet til å notere underveis fremdeles uslåelig til slike jobber) i Arendal, og oppdaget plutselig at blyanten var borte.

Jeg fant den etter litt leting, men konstaterte etterpå at følelsen av å ha mistet noe verdifullt var langt mer påtakelig enn for annen skriveredskap. Så joda, jeg kan absolutt forstå anmelderen i Boston Globe som mente Palomino Blackwing 602 var “bedre enn iPad”.

Men altså: Dette handler ikke om at du skal klikke deg avgårde til Pencils.com og kjøpe akkurat denne blyanten. Det handler om at du – hvis du ønsker å skrive bedre – bør tenke på skriveredskapen. Tenk tilbake på hva du likte best å skrive med den gang du stort sett skrev for hånd, det vil si i skolen.

Fyllepenn, kulepenn, fjærpenn, tusjpenn eller blyant: alternativene er fremdeles å få kjøpt på nettet eller i din lokale bok- og papirhandel. Bruk dem før de forsvinner. :)

En hyllest til nattoget

Etter å ha tapt flere tusenlapper enn jeg liker å tenke på i arbeidsfortjeneste på vekterstreiken, trodde jeg i grunnen ikke at jeg skulle si dette. Men likevel: Takk, alle streikende vektere på flyplassene. Takk for at dere tvang meg til å ta nattoget to ganger i løpet av de siste par ukene, og dermed lot meg oppleve en sovekupé for første gang på nærmere 30 år. Det var nemlig en overveldende positiv opplevelse, og en som absolutt gir mersmak.

Bilfri som jeg er tar jeg svært ofte toget i forbindelse med jobben som omfarende foreleser, og er stort sett en svært fornøyd NSB-kunde. Det er mulig jeg bare har vært heldig, men jeg har ennå til gode å komme for sent til et oppdrag på grunn av forsinkelser med toget (ei heller med fly forresten – det måtte faktisk en vekterstreik til for å f*kke opp den perfekte statistikken). Selv om jeg hører til de heldige som kan lese, se film og jobbe på ethvert tenkelig transportmiddel, er toget uten sammenligning det beste bevegelige kontoret jeg kan tenke meg.

Men det er altså på dagtid. Mitt siste minne fra nattoget var da jeg forsøkte å sove i en stol på Bergensbanen i 1990, men ikke fikk blund et sekund fordi min medpassasjer var en mager mann med vilt og rødt skjegg i en Jesus-aktig kaftan som satt og leste intenst i noe som så ut som et religiøst skrift mens han vugget langsomt frem og tilbake. Han lagde ikke en lyd og var ellers ikke til sjenanse, så jeg kunne ikke for skams skyld tilkalle konduktøren. Isteden satt jeg der og ventet forgjeves i åtte samfulle timer på at det skulle skje noe dramatisk i setet ved siden av meg.

Jeg har også reist i sovekupé på 70- og 80-tallet, i de dager da man risikerte å måtte dele med en fremmed. Jo mindre som sies om den saken, jo bedre. Så ja: jeg hadde en viss terskel å overstige før jeg igjen ville satse på å ta toget om natten. Men da vekterstreiken truet med å stenge Sola flyplass forleden uke, hoppet jeg i det og bestilte sovekupé fra Oslo til Stavanger. Det passet ekstra godt da foredraget mitt var så tidlig på morgenen at jeg normalt hadde måttet reise kvelden før og overnatte på hotell – noe som var svært vanskelig å få tak i i Stavanger akkurat denne dagen. Ved å ta toget kunne jeg ankomme Stavanger halv åtte om morgenen, frisk og opplagt, og dra rett til forelesning.

Rent praktisk var dette veldig greit. Jeg bestilte billett via nsb.no, og baserte meg deretter helt og holdent på den utmerkede NSB-appen fra Google Play. Prisen på en billett varierer litt med om du får minipris eller ei, men jeg betalte 1049 til Stavanger. Det er i utgangspunktet dyrere enn fly (i alle fall flybilletter kjøpt god tid i forveien), men du sparer utgifter til transport til og fra byen. Hvis du som jeg benytter toget for å spare en hotellovernatting, blir nattoget med et det klart billigste alterntivet (i mitt tilfelle er det oppdragsgiver som tjener på det, men likevel.)

På reisekvelden dro jeg hjemmefra kvart over ti om kvelden, hvilket innebar at det ble god tid til lesing og legging av barn istedenfor at pappa stresser avgårde til Gardermoen en time eller to tidligere. Halv elleve gikk jeg inn i spisevognen på toget til Stavanger og sjekket inn ved å vise konduktøren skjermbildet fra appen, fikk et nøkkelkort og gikk til kupeen.

Kupé i nattoget. Kilde: kjelljoran på Flickr

Kupeen har to senger over hverandre, en liten vaskeservant, et strømuttak og er ikke veldig romslig. Men for meg var den mer enn stor nok (og jeg er som kjent ikke småvokst) til at jeg fikk gjort mitt kveldstoalett og hengt fra meg reisegodset. Man deler ikke kupé med fremmede lenger, så dermed er det god plass til bagasje i og annet i overkøya.

Toget avgikk fra stasjonen i rute, og så var det bare å trekke for gardinet og gå til køys. Normalt sover jeg aldri mer enn 6 timer om natten, og jeg sover ikke dypt. Det er en ganske annerledes følelse å sove på et tog enn f.eks. et passasjerskip i bevegelse – det er stans og oppstart, penseskift og slingring og krenging. En annen erfaren reisende påpekte at Oslo-Stavanger er den mest slingrete av NSB-rutene, men det til tross fikk jeg da fem temmelig uavbrutte timer med søvn – verken mer eller mindre enn det jeg hadde fått i en fremmed seng på hotell.

Deretter var det å begi seg til kafévognen og nyte det aller største fortrinnet med å ta nattoget, nemlig ankomsten. Mens jeg satt der og nøt min kaffe og frokost og så Sola stå opp over vakre Jæren, tenkte jeg på kontrasten til en tidlig morgen på flyplassen. Selv når køen i sikkerhetskontrollen går kjapt, er det et styr, fra man løper for å rekke flytoget til man hører mannskapets gjennomgang av sikkerhetsprosedyrene for millionte gang. Hele turen foregår i et hermetisk lukket miljø, mens toget er åpent mot verden. Jamfør duften av møkkaspredning som slår inn i toget når det ruller over åkerlandskapet.

Inspirert av dette valgte jeg også å ta nattoget til et tidlig foredrag i Trondheim denne uken. Opplevelsen var den samme positive, med den tilleggsbonusen at jeg sov litt dypere på et tog som slingret mindre og fikk ankomme Trondheim togveien. Og for den som ikke har gjort det, kan jeg bare si at ankomsten er den stikk motsatte av veien inn fra Værnes: skinnegangen går gjennom et grønt landskap, med utsikt til Nidelven det siste stykket. Poesi på hjul. Skal definitivt gjentas, om enn kanskje ikke i vintersesongen. :)

Nettbrett-nedtur

Forleden måned skulle jeg ta mitt ganske nyinnkjøpte ASUS-nettbrett ut av skuffen der det normalt ligger. Den knasende lyden jeg hørte da jeg grep tak i brettet ga meg en synkende følelse, og ganske riktig: da jeg vippet opp skjermen var den prydet av en sprekk oppe i venstre hjørne. Som bildet nedenfor forhåpentligvis viser (klikk for større versjon), skyldes sprekken ikke slag eller fall. Det er rett og slett to lange, rette linjer i glasset som oppsto spontant i løpet av natten.

Jeg hadde ikke googlet mye før jeg oppdaget at andre har opplevd slike spontane sprekkdannelser på ASUS Transformer. Noen mener det skyldes designet – jeg vet ikke nok om teknologien til å si noe om det. Men jeg vet nok til å kjenne mine rettigheter som norsk forbruker, kontaktet utsalgsstedet (Komplett.no) og ble henvist videre til ASUS Norge som henviste meg til deres reparatør, Infocare. Brettet ble sendt avgårde, ble mottatt på Infocare og alt tyder på at min forklaring er godtatt og at reparasjon vil skje under garanti.

Det var for én måned siden, og de siste fire ukene har status for reparasjonen vært “Venter tilbakemelding fra leverandør”. Jeg har kontaktet Infocare, men ikke fått informasjon om når jeg eventuelt kan vente et reparert brett. Nå kjøpte jeg ASUS-brettet hovedsaklig fordi det så ut til å være et nyttig arbeidsredskap, og da sier det seg selv at å miste laptop-erstatningen i 10% av arbeidsåret er en ordentlig nedtur. Det har blitt mye mekking og triksing med mobilen på reise i det siste, uten at det har gitt den samme effektiviteten som en større skjerm vil gi.

Grensen for min tålmodighet er raskt i ferd med å nås, og skjer det ikke noe i løpet av de nærmeste par ukene vil jeg be om et nytt produkt eller pengene tilbake fra Komplett, slik Forbrukerrådet mener jeg har krav på. Det blir antagelig det siste, for et av problemene med ASUSen – og kanskje den bakenforliggende forklaringen på at dette trekker i langdrag – har vært leveringsproblemer. Transformer Prime ble fort utsolgt i Norge (etter min forrige posting om Transformeren ga mange tilbakemelding om dette), og det kommer ikke på tale å akseptere forgjengeren.

Det er noe veldig kjent ved denne situasjonen. Jeg har alltid vært interessert i minidatamaskinformatet, og kjøpte min første Psion 3a i 1994 (jøss, det er snart 20 år siden!) Siden har jeg eid Psion 5, 5mx og 7 (egentlig en subnotebook), to varianter av Sharp Zaurus, en Nokia N900 og nå altså et Android-nettbrett. Selv om nettbrett-segmentet har tatt av mye raskere enn PDAene gjorde i sin tid, snakker vi fremdeles om fersk teknologi med mange barnesykdommer. Man kan kalle det “Gorilla glass” så mye man bare vil, men jeg har sett nok knuste smartfoner og brett til å vite at vi snakker om teknologiens kanskje svakeste punkt.

Når det er sagt, er jo teknologien kommet for å bli. Jeg har allerede kjøpt en haug med apper i Google Play, og har vent meg til brettmåten å jobbe på. Mens jeg venter på at noe skal skje med ASUSen, har jeg derfor gått til innkjøp av nok et nettbrett. Expansys.no, som jeg har gode erfaringer med, hadde utsalg på Samsung Galaxy Tab 7 i forrige uke, og jeg hoppet på og skaffet meg et wifi-brett til en langt rimeligere penge enn ASUS-brettet. Jeg har rett og slett innsett det trengs en backup-enhet så lenge teknologien er på dette stadiet.

Galaxy Tab 7 er, som navnet antyder, bare på 7 tommer. Dermed er det betydelig lettere og mindre enn ASUS-brettet og går lett ned i en lomme (jeg vet, for jeg har testet det før jeg bestemte meg). Akkurat nå er det underveis med DHL, så jeg regner med at det er her i løpet av noen dager. Mens jeg foretrekker den mindre skjermen (Galaxy Tab 7 er ikke mye større enn min høyt elskede Kindle), har den intet docking-tastatur av den typen som gjør ASUS Transformer så praktisk.

Så her ligger det an til nerdekulturkræsj – kanskje denne trofaste kjøperen av PDAer og smartfoner med fullt QWERTY-tastatur til og med lærer seg å elske skjermtastatur? Jada, og griser kan fly. ;)

Men netbooken var ikke (helt) død…

Mens alle løper ut og kjøper seg en lekker iPad eller Galaxy Tab, er jeg gubben mot strømmen og kjøper en flunkende ny netbook. Nærmere bestemt en Asus Eee 1015PEM til tre tusen kroner. Med tanke på at denne kategorien forlengst er dømt nord og ned, kan man spørre seg hvorfor noen skulle ta seg bryderiet. I mitt tilfelle var det fire tungveiende grunner:

Jeg trenger en backupmaskin til hjemmekontoret. Da min Thinkpad T61 måtte inn til reparasjon for å få byttet ut viften, var det den gamle Asusen som gjorde jobben et par uker. Det fungerte helt utmerket, om enn en anelse tregere enn det jeg er vant til. Jeg jobber allerede i nettskyen (= Dropbox-mappen), så å gå over til reservemaskinen innebar kun å plugge inn eksternskjerm, tastatur og mus og vente til filene var synkronisert på Asusen.

Jeg installerer samme programvare som på Thinkpaden (OpenOffice, Chrome, Calibre, Stellarium, Skype, VLC osv) – helt gratis. Det går fremdeles tregere på en netbook, men når programmene først er oppe og kjører er forskjellen ikke påfallende. Jeg slipper alt dillet jeg ville hatt med spesialversjoner av programvare for nettbrett, konvertering av filer og dongler for å få skjerm og tastatur til å funke. Plug and Play, folkens. For de av oss som bruker datamaskiner til noe mer enn spill og mediekonsum er det fremdeles verdt å ha med seg…

“Hensiktsmessig” oppsummerer vel egentlig designet på Eee1015PEM

Jeg trenger en reisemaskin av og til. Det meste av tiden farter jeg land og strand rundt med den kraftige kombinasjonen av et Kindle DX lesebrett og Nokia N900. Men for de sjeldne tilfelle at jeg foreleser med PowerPoint, vet jeg av erfaring at det er kjekt med en backupmaskin å kjøre presentasjonen fra. Asus 1015PEM veier knappe kiloen og er tynnere enn forgjengeren. Dermed går den lett ned i den minimalistiske håndbagasjen jeg alltid har på fly. Eller om man vil: netbooken lar meg velge et C- eller D-sete langt foran i flyet, slappe av til nesten alle passasjerer har stresset ombord og likevel alltid finne plass til bagasjen min.

Jeg ser at Asus skryter på seg en batterilevetid opp mot 11 timer. Det er mildest talt optimistisk. Så langt stemmer mine erfaringer med anmeldernes, som er at Windows 7 klarer å skvise 6-7 timer ut av batteriet uten wifi og med dempet skjermbelysning i strømsparemodus (som du kontrollerer med en liten knapp oppe til venstre). Min største bekymring på vegne av maskinen går forresten på strømforsyingen – kontakten til laderen er  liten og svært tynn, og ser ut som om den fort vil knekke om noen snubler i ladekabelen mens den er plugget i.

Jeg trenger Windows av og til. Selv om hovedsystemet på hjemmekontoret er og vil forbli Linux, hender det at det dukker opp en video, et programformat eller en dings (som kattekameraet) som rett og slett nekter å oppføre seg skikkelig med noe annet enn Windows. Et nettbrett med sitt begrensede OS og mangel på eksternporter vil være til latterlig liten hjelp i slike situasjoner, selvsagt. Asus Eee fikser erfaringsmessig det meste, om enn i litt langsommere tempo enn med en ordentlig PC. Elles ser det ut til at problemet med trege museknapper under pekeplaten, som var slitsomt på min gamle Eee, er løst på denne modellen.

Familien trenger en reisemaskin. Asusen egner seg utmerket til å vise video av alle formater, i god oppløsning, med siste versjon av VLC for Win7, for eksempel. Ditto for spill. Vi har alle lest søte historier om iPad-vante hipsteravkom som trykker på TV-skjermer i håp om at det skal skje noe, men vår sjuåring er en ganske alminnelig Playstation-elskende gutt som liker å ha knotter å trykke på. Ofte, raskt og hardt. Her leverer Asusen helt greit, enten det er en friversjon av Super Mario som spilles, eller et av de talløse Flashspillene der ute.