Arkiv for Forelesningsteknikk

Blyantforelska

De siste dagene har det gått en debatt i Aftenposten om kvaliteten på håndskriften vår. Påstanden er – i kortversjon – at det står stadig dårligere til med vår evne til å håndtere penn eller blyant, og at digitale dingser er mye av forklaringen. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til konklusjonen, og innrømmer glatt at det også gjelder meg. Øvelse gjør mester på dette som alle andre områder, og i en tastaturdominert hverdag får jeg rett og slett altfor lite øvelse i å skrive for hånd.

Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at jeg tror tingenes tilstand har flere årsaker. Som sønn av en kaligraf er jeg for eksempel alltid blitt innprentet viktigheten av å ha god skriveredskap. Og i takt med den generelle svekkelsen av håndskriftkulturen er det ganske åpenbart at det også har gått nedover på dette området.

Skal jeg peke på én konkret synder, må det være kulepennen. Jeg har aldri opplevd å få like god penneføring med en spiss som bokstavelig talt ruller over papiret, som med en fyllepenn eller en mellomhard blyant. Men langt verre blir det når kulepennen i fråga er av det slaget man får utdelt gratis som reklame eller på konferanser.

Slike penner er ikke designet med tanke på godt grep, de har en slarkete konstruksjon og fordeler blekket ujevnt langs skrivebanen. Skal man skrive fort med med en “konferansepenn” er det omtrent umulig å skrive pent, enn si presist. Bokstavene flyter utover i alle retninger, og det billige blekket har en tendens til å dras utover hvis håndbaken glir over det.

Heldigvis finnes det et hav av alternativer til konferansepenner, så løsningen på problemet er i grunnen så enkel som å finne skriveredskap man føler seg mest mulig komfortabel med. Jeg har alltid vært gladest i å håndskrive med blyant, noe som førte til et tips fra min far om en gammel klassiker jeg trodde var borte for alltid.

Blyanten i fråga er Blackwing 602, produsert av Faber frem til 1998. Den opprinnelige 602 hadde en spesiell vokstilsetning til grafitten i blyantblyet, noe som gir en ganske særegent myk og glatt skriveopplevelse. Det gjorde den høyt elsket blant forfattere og musikere (den skal visstnok ha vært John Steinbecks favoritt, blant annet), og stort var savnet blant disse da produksjonen stanset.

Faber gjenopptok aldri produksjonen (selskapet mener det finnes like gode alternativer i deres nåværende sortiment), og isteden produseres det en kopi kalt Palomino Blackwing 602 på oppdrag av Pencils.com. Under slagordet “Half the Pressure, Twice the Speed” har den igjen vunnet mange venner blant skrivende folk kloden rundt, deriblant altså min far.

Han ga meg en av sine kjære 602ere for en tid tilbake, og siden har jeg vært frelst. For ikke å si en anelse blyantforelska. Ja, for den er virkelig fabelaktig god å skrive med, denne blyanten. Akkurat så hard at man får stålkontroll på penneføringen, og samtidig ikke så myk at grafitten gnis utover. Man får rett og slett lyst til å skrive penere, ikke minst hvis papiret er godt.

Pennen har den vanlige sekskantede blyantformen, men viskelæret skiller seg ut ved å være flatt og utbyttbart (og langt mer effektivt enn vanlig blyantviskelær, selvsagt). Blyanten er laget av kalifornisk sedertre, som ikke bare dufter godt og ser pent ut, men som også er behagelig å skjære til for de av oss som foretrekker kniv fremfor blyantspisser.

2014-03-29 11.33.16

Når Palomino Blackwing 602 møter Moleskine er resultatet pur skriveglede

Resultatet ser jeg på min egen håndskrift, som er jevnere, mer lettlest og simpelthen ligner mer på håndskriften jeg hadde under skolegangen på 70-tallet. Forleden dag brukte jeg 602en under et konferansieroppdrag (erfaringsmessig er utskrevne ark med mulighet til å notere underveis fremdeles uslåelig til slike jobber) i Arendal, og oppdaget plutselig at blyanten var borte.

Jeg fant den etter litt leting, men konstaterte etterpå at følelsen av å ha mistet noe verdifullt var langt mer påtakelig enn for annen skriveredskap. Så joda, jeg kan absolutt forstå anmelderen i Boston Globe som mente Palomino Blackwing 602 var “bedre enn iPad”.

Men altså: Dette handler ikke om at du skal klikke deg avgårde til Pencils.com og kjøpe akkurat denne blyanten. Det handler om at du – hvis du ønsker å skrive bedre – bør tenke på skriveredskapen. Tenk tilbake på hva du likte best å skrive med den gang du stort sett skrev for hånd, det vil si i skolen.

Fyllepenn, kulepenn, fjærpenn, tusjpenn eller blyant: alternativene er fremdeles å få kjøpt på nettet eller i din lokale bok- og papirhandel. Bruk dem før de forsvinner. :)

Share/Bookmark

En hyllest til nattoget

Etter å ha tapt flere tusenlapper enn jeg liker å tenke på i arbeidsfortjeneste på vekterstreiken, trodde jeg i grunnen ikke at jeg skulle si dette. Men likevel: Takk, alle streikende vektere på flyplassene. Takk for at dere tvang meg til å ta nattoget to ganger i løpet av de siste par ukene, og dermed lot meg oppleve en sovekupé for første gang på nærmere 30 år. Det var nemlig en overveldende positiv opplevelse, og en som absolutt gir mersmak.

Bilfri som jeg er tar jeg svært ofte toget i forbindelse med jobben som omfarende foreleser, og er stort sett en svært fornøyd NSB-kunde. Det er mulig jeg bare har vært heldig, men jeg har ennå til gode å komme for sent til et oppdrag på grunn av forsinkelser med toget (ei heller med fly forresten – det måtte faktisk en vekterstreik til for å f*kke opp den perfekte statistikken). Selv om jeg hører til de heldige som kan lese, se film og jobbe på ethvert tenkelig transportmiddel, er toget uten sammenligning det beste bevegelige kontoret jeg kan tenke meg.

Men det er altså på dagtid. Mitt siste minne fra nattoget var da jeg forsøkte å sove i en stol på Bergensbanen i 1990, men ikke fikk blund et sekund fordi min medpassasjer var en mager mann med vilt og rødt skjegg i en Jesus-aktig kaftan som satt og leste intenst i noe som så ut som et religiøst skrift mens han vugget langsomt frem og tilbake. Han lagde ikke en lyd og var ellers ikke til sjenanse, så jeg kunne ikke for skams skyld tilkalle konduktøren. Isteden satt jeg der og ventet forgjeves i åtte samfulle timer på at det skulle skje noe dramatisk i setet ved siden av meg.

Jeg har også reist i sovekupé på 70- og 80-tallet, i de dager da man risikerte å måtte dele med en fremmed. Jo mindre som sies om den saken, jo bedre. Så ja: jeg hadde en viss terskel å overstige før jeg igjen ville satse på å ta toget om natten. Men da vekterstreiken truet med å stenge Sola flyplass forleden uke, hoppet jeg i det og bestilte sovekupé fra Oslo til Stavanger. Det passet ekstra godt da foredraget mitt var så tidlig på morgenen at jeg normalt hadde måttet reise kvelden før og overnatte på hotell – noe som var svært vanskelig å få tak i i Stavanger akkurat denne dagen. Ved å ta toget kunne jeg ankomme Stavanger halv åtte om morgenen, frisk og opplagt, og dra rett til forelesning.

Rent praktisk var dette veldig greit. Jeg bestilte billett via nsb.no, og baserte meg deretter helt og holdent på den utmerkede NSB-appen fra Google Play. Prisen på en billett varierer litt med om du får minipris eller ei, men jeg betalte 1049 til Stavanger. Det er i utgangspunktet dyrere enn fly (i alle fall flybilletter kjøpt god tid i forveien), men du sparer utgifter til transport til og fra byen. Hvis du som jeg benytter toget for å spare en hotellovernatting, blir nattoget med et det klart billigste alterntivet (i mitt tilfelle er det oppdragsgiver som tjener på det, men likevel.)

På reisekvelden dro jeg hjemmefra kvart over ti om kvelden, hvilket innebar at det ble god tid til lesing og legging av barn istedenfor at pappa stresser avgårde til Gardermoen en time eller to tidligere. Halv elleve gikk jeg inn i spisevognen på toget til Stavanger og sjekket inn ved å vise konduktøren skjermbildet fra appen, fikk et nøkkelkort og gikk til kupeen.

Kupé i nattoget. Kilde: kjelljoran på Flickr

Kupeen har to senger over hverandre, en liten vaskeservant, et strømuttak og er ikke veldig romslig. Men for meg var den mer enn stor nok (og jeg er som kjent ikke småvokst) til at jeg fikk gjort mitt kveldstoalett og hengt fra meg reisegodset. Man deler ikke kupé med fremmede lenger, så dermed er det god plass til bagasje i og annet i overkøya.

Toget avgikk fra stasjonen i rute, og så var det bare å trekke for gardinet og gå til køys. Normalt sover jeg aldri mer enn 6 timer om natten, og jeg sover ikke dypt. Det er en ganske annerledes følelse å sove på et tog enn f.eks. et passasjerskip i bevegelse – det er stans og oppstart, penseskift og slingring og krenging. En annen erfaren reisende påpekte at Oslo-Stavanger er den mest slingrete av NSB-rutene, men det til tross fikk jeg da fem temmelig uavbrutte timer med søvn – verken mer eller mindre enn det jeg hadde fått i en fremmed seng på hotell.

Deretter var det å begi seg til kafévognen og nyte det aller største fortrinnet med å ta nattoget, nemlig ankomsten. Mens jeg satt der og nøt min kaffe og frokost og så Sola stå opp over vakre Jæren, tenkte jeg på kontrasten til en tidlig morgen på flyplassen. Selv når køen i sikkerhetskontrollen går kjapt, er det et styr, fra man løper for å rekke flytoget til man hører mannskapets gjennomgang av sikkerhetsprosedyrene for millionte gang. Hele turen foregår i et hermetisk lukket miljø, mens toget er åpent mot verden. Jamfør duften av møkkaspredning som slår inn i toget når det ruller over åkerlandskapet.

Inspirert av dette valgte jeg også å ta nattoget til et tidlig foredrag i Trondheim denne uken. Opplevelsen var den samme positive, med den tilleggsbonusen at jeg sov litt dypere på et tog som slingret mindre og fikk ankomme Trondheim togveien. Og for den som ikke har gjort det, kan jeg bare si at ankomsten er den stikk motsatte av veien inn fra Værnes: skinnegangen går gjennom et grønt landskap, med utsikt til Nidelven det siste stykket. Poesi på hjul. Skal definitivt gjentas, om enn kanskje ikke i vintersesongen. :)

Nettbrett-nedtur

Forleden måned skulle jeg ta mitt ganske nyinnkjøpte ASUS-nettbrett ut av skuffen der det normalt ligger. Den knasende lyden jeg hørte da jeg grep tak i brettet ga meg en synkende følelse, og ganske riktig: da jeg vippet opp skjermen var den prydet av en sprekk oppe i venstre hjørne. Som bildet nedenfor forhåpentligvis viser (klikk for større versjon), skyldes sprekken ikke slag eller fall. Det er rett og slett to lange, rette linjer i glasset som oppsto spontant i løpet av natten.

Jeg hadde ikke googlet mye før jeg oppdaget at andre har opplevd slike spontane sprekkdannelser på ASUS Transformer. Noen mener det skyldes designet – jeg vet ikke nok om teknologien til å si noe om det. Men jeg vet nok til å kjenne mine rettigheter som norsk forbruker, kontaktet utsalgsstedet (Komplett.no) og ble henvist videre til ASUS Norge som henviste meg til deres reparatør, Infocare. Brettet ble sendt avgårde, ble mottatt på Infocare og alt tyder på at min forklaring er godtatt og at reparasjon vil skje under garanti.

Det var for én måned siden, og de siste fire ukene har status for reparasjonen vært “Venter tilbakemelding fra leverandør”. Jeg har kontaktet Infocare, men ikke fått informasjon om når jeg eventuelt kan vente et reparert brett. Nå kjøpte jeg ASUS-brettet hovedsaklig fordi det så ut til å være et nyttig arbeidsredskap, og da sier det seg selv at å miste laptop-erstatningen i 10% av arbeidsåret er en ordentlig nedtur. Det har blitt mye mekking og triksing med mobilen på reise i det siste, uten at det har gitt den samme effektiviteten som en større skjerm vil gi.

Grensen for min tålmodighet er raskt i ferd med å nås, og skjer det ikke noe i løpet av de nærmeste par ukene vil jeg be om et nytt produkt eller pengene tilbake fra Komplett, slik Forbrukerrådet mener jeg har krav på. Det blir antagelig det siste, for et av problemene med ASUSen – og kanskje den bakenforliggende forklaringen på at dette trekker i langdrag – har vært leveringsproblemer. Transformer Prime ble fort utsolgt i Norge (etter min forrige posting om Transformeren ga mange tilbakemelding om dette), og det kommer ikke på tale å akseptere forgjengeren.

Det er noe veldig kjent ved denne situasjonen. Jeg har alltid vært interessert i minidatamaskinformatet, og kjøpte min første Psion 3a i 1994 (jøss, det er snart 20 år siden!) Siden har jeg eid Psion 5, 5mx og 7 (egentlig en subnotebook), to varianter av Sharp Zaurus, en Nokia N900 og nå altså et Android-nettbrett. Selv om nettbrett-segmentet har tatt av mye raskere enn PDAene gjorde i sin tid, snakker vi fremdeles om fersk teknologi med mange barnesykdommer. Man kan kalle det “Gorilla glass” så mye man bare vil, men jeg har sett nok knuste smartfoner og brett til å vite at vi snakker om teknologiens kanskje svakeste punkt.

Når det er sagt, er jo teknologien kommet for å bli. Jeg har allerede kjøpt en haug med apper i Google Play, og har vent meg til brettmåten å jobbe på. Mens jeg venter på at noe skal skje med ASUSen, har jeg derfor gått til innkjøp av nok et nettbrett. Expansys.no, som jeg har gode erfaringer med, hadde utsalg på Samsung Galaxy Tab 7 i forrige uke, og jeg hoppet på og skaffet meg et wifi-brett til en langt rimeligere penge enn ASUS-brettet. Jeg har rett og slett innsett det trengs en backup-enhet så lenge teknologien er på dette stadiet.

Galaxy Tab 7 er, som navnet antyder, bare på 7 tommer. Dermed er det betydelig lettere og mindre enn ASUS-brettet og går lett ned i en lomme (jeg vet, for jeg har testet det før jeg bestemte meg). Akkurat nå er det underveis med DHL, så jeg regner med at det er her i løpet av noen dager. Mens jeg foretrekker den mindre skjermen (Galaxy Tab 7 er ikke mye større enn min høyt elskede Kindle), har den intet docking-tastatur av den typen som gjør ASUS Transformer så praktisk.

Så her ligger det an til nerdekulturkræsj – kanskje denne trofaste kjøperen av PDAer og smartfoner med fullt QWERTY-tastatur til og med lærer seg å elske skjermtastatur? Jada, og griser kan fly. ;)

Men netbooken var ikke (helt) død…

Mens alle løper ut og kjøper seg en lekker iPad eller Galaxy Tab, er jeg gubben mot strømmen og kjøper en flunkende ny netbook. Nærmere bestemt en Asus Eee 1015PEM til tre tusen kroner. Med tanke på at denne kategorien forlengst er dømt nord og ned, kan man spørre seg hvorfor noen skulle ta seg bryderiet. I mitt tilfelle var det fire tungveiende grunner:

Jeg trenger en backupmaskin til hjemmekontoret. Da min Thinkpad T61 måtte inn til reparasjon for å få byttet ut viften, var det den gamle Asusen som gjorde jobben et par uker. Det fungerte helt utmerket, om enn en anelse tregere enn det jeg er vant til. Jeg jobber allerede i nettskyen (= Dropbox-mappen), så å gå over til reservemaskinen innebar kun å plugge inn eksternskjerm, tastatur og mus og vente til filene var synkronisert på Asusen.

Jeg installerer samme programvare som på Thinkpaden (OpenOffice, Chrome, Calibre, Stellarium, Skype, VLC osv) – helt gratis. Det går fremdeles tregere på en netbook, men når programmene først er oppe og kjører er forskjellen ikke påfallende. Jeg slipper alt dillet jeg ville hatt med spesialversjoner av programvare for nettbrett, konvertering av filer og dongler for å få skjerm og tastatur til å funke. Plug and Play, folkens. For de av oss som bruker datamaskiner til noe mer enn spill og mediekonsum er det fremdeles verdt å ha med seg…

“Hensiktsmessig” oppsummerer vel egentlig designet på Eee1015PEM

Jeg trenger en reisemaskin av og til. Det meste av tiden farter jeg land og strand rundt med den kraftige kombinasjonen av et Kindle DX lesebrett og Nokia N900. Men for de sjeldne tilfelle at jeg foreleser med PowerPoint, vet jeg av erfaring at det er kjekt med en backupmaskin å kjøre presentasjonen fra. Asus 1015PEM veier knappe kiloen og er tynnere enn forgjengeren. Dermed går den lett ned i den minimalistiske håndbagasjen jeg alltid har på fly. Eller om man vil: netbooken lar meg velge et C- eller D-sete langt foran i flyet, slappe av til nesten alle passasjerer har stresset ombord og likevel alltid finne plass til bagasjen min.

Jeg ser at Asus skryter på seg en batterilevetid opp mot 11 timer. Det er mildest talt optimistisk. Så langt stemmer mine erfaringer med anmeldernes, som er at Windows 7 klarer å skvise 6-7 timer ut av batteriet uten wifi og med dempet skjermbelysning i strømsparemodus (som du kontrollerer med en liten knapp oppe til venstre). Min største bekymring på vegne av maskinen går forresten på strømforsyingen – kontakten til laderen er  liten og svært tynn, og ser ut som om den fort vil knekke om noen snubler i ladekabelen mens den er plugget i.

Jeg trenger Windows av og til. Selv om hovedsystemet på hjemmekontoret er og vil forbli Linux, hender det at det dukker opp en video, et programformat eller en dings (som kattekameraet) som rett og slett nekter å oppføre seg skikkelig med noe annet enn Windows. Et nettbrett med sitt begrensede OS og mangel på eksternporter vil være til latterlig liten hjelp i slike situasjoner, selvsagt. Asus Eee fikser erfaringsmessig det meste, om enn i litt langsommere tempo enn med en ordentlig PC. Elles ser det ut til at problemet med trege museknapper under pekeplaten, som var slitsomt på min gamle Eee, er løst på denne modellen.

Familien trenger en reisemaskin. Asusen egner seg utmerket til å vise video av alle formater, i god oppløsning, med siste versjon av VLC for Win7, for eksempel. Ditto for spill. Vi har alle lest søte historier om iPad-vante hipsteravkom som trykker på TV-skjermer i håp om at det skal skje noe, men vår sjuåring er en ganske alminnelig Playstation-elskende gutt som liker å ha knotter å trykke på. Ofte, raskt og hardt. Her leverer Asusen helt greit, enten det er en friversjon av Super Mario som spilles, eller et av de talløse Flashspillene der ute.

Frilanserliv: ja takk!

På vei ned fra et oppdrag høyt til fjells for noen dager siden fikk jeg god tid til å reflektere over mitt yrkesvalg. Sittende på en ekspressbuss passerte jeg det ene tettstedet etter det andre der jeg har holdt en forelesning, og det slo meg hvor mye av dette landet jeg har sett det siste tiåret. Det er knapt en småflyplass der jeg ikke har stått foran en automat og fomlet etter kroner for å få meg noe å drikke, neppe en variant over temaet konferansehotell jeg ikke har intimt kjennskap til.

Det er en spesiell yrkesvei jeg har valgt, og tidvis krevende. Som frittstående foreleser og frilansskribent er jeg helt på egen hånd i de aller fleste situasjoner. Og jeg liker det åpenbart slik. For noen måneder siden ble jeg for første gang i min over 20 år lange frilansertilværelse alvorlig fristet til å forlate den smale vei, og søke på en fast stilling. Det dreide seg om en kommunikasjonsstilling på mitt gamle institutt, Astrofysisk på UiO, og aldri har jeg hatt hatt en sterkere følelse av at en jobb var skreddersydd for min kompetanse og erfaring.

Jeg gikk noen runder med familie og venner, og enda flere runder med meg selv, før jeg bestemte meg for ikke å sende inn en søknad. Da det kom til stykket handlet det ikke om stillingen som sådan, men om undertegnede. I en alder av snart 47 er jeg kommet til at det er som man sier i filmene: “It’s not you, it’s me”. Jeg er blitt for mye frilanser til at det ville fungere med sjef og faste arbeidstider.

Derfor leste jeg Ida Jacksons posting der hun gir uttrykk for sin dype lettelse over å være ferdig med frilanserlivet med stor interesse. Hun har flere gode poenger, som oppsummeres i formuleringen: å være frilanser er som å flytte til USA. Det sosiale sikkerhetsnettet arbeidstakere flest tar for gitt er hullete eller helt fraværende for frilansere. Likevel kan det virke som om Jackson har hatt det røffere enn de fleste frilansere jeg har kjent gjennom årene, når hun skriver:

  • Jeg slipper å alltid være på jobb. Jeg må ikke tenke “hvor mange på denne festen kan bli kontakter som vil gi meg mer penger?” Jeg kan bare tenke “Blir det gøy?
  • Jeg slipper følelsen av at “Hm, hadde jeg hatt en sjef som var så kjip som meg, ville jeg sittet gråtende på telefonen til LO for et halvt år siden.”
  • Jeg slipper følelsen av å måtte velge mellom en kjip oppdragsgiver som bryter meg ned og lavere inntekt.
  • Jeg slipper å føle meg som B-borger. “Ja, jeg betaler mer skatt enn deg, vettu! Og så får jeg myyye mindre igjen “

Jeg har aldri aldri opplevd at behovet for å nettverke kommer i veien for å hygge seg, og kan ikke egentlig huske å ha vært borti oppdragsgivere som har vært så dårlige at de bryter meg ned. Snarere enn å føle meg som B-borger er jeg stolt av min stand – jeg vet hvor viktige vi som driver enkeltmannsforetak og småbedrifter er for landets ve og vel. Og mitt minste problem er å få flertallet som er i fast ansettelse til å forstå at manglende sjef og kontroll over egen tid kan være bra. Det er en drøm mange bærer på, har jeg erfart.

Det de fleste med fast og trygg inntekt reagerer negativt på, er det jeg kaller stupet. Tidsperspektivet i min type virksomhet er kort: det er sjelden man har fullt program mer enn et halvår inn i fremtiden. Bak den tidshorisonten ligger ligger altså stupet – muligheten for en brå slutt på virksomheten som følge av at du går tom for oppdrag eller nye ideer. Stupet skal man ikke kimse av, spesielt om man har barn å forsørge. Derfor trenger enhver frilanser å gjøre opp status av og til, og spørre seg selv om hvorfor man fortsetter som før. Her er noen momenter:

Man får applaus og gaver på jobben. For de litt mer narcissistisk anlagte av oss er det intet i veien med å få applaus og godord fra fremmede, og forelesergavene er en artig bonus. Jeg har en avtale med sjuåringen om at han får gavene som er passende for ham, som den gigantiske Legoklossen full av Lego jeg fikk av studentene på NHH forleden. Og joda, han har begynt å reflektere over det faktum at hans pappa, i motsetning til de fleste andres, kommer trekkende med blomster, vinflasker, bøker og leker når han har vært på jobb…

Man kan tjene nok til at virksomheten gir et godt utkomme. Jeg har aldri hørt til kategorien skribent som er villig til å oppgi alt for å få lov til å skrive – en vesentlig årsak til at min bokskriving har dabbet av de senere årene, er at inntektene fra bøker er så lave (og vil falle ytterligere med digitaliseringen). Isteden har jeg satset mer på artikkelskriving og forelesninger. På en effektiv foreleserdag kan jeg lett tjene halve forskuddet på en barnebok jeg kan bruke måneder på, så joda – regnestykket går lett opp.

Man kan stå friere til å ytre seg offentlig. Fast ansatte eller frilansere med tette forbindelser til én bedrift (tenk forfattere) kan av ulike årsaker ofte ikke uttale seg fritt i kontroversielle spørsmål. Fra min tid i organisasjonslivet glemmer jeg ikke de sure telefonene jeg fikk fra ledelse og administrasjon når jeg hadde uttalt meg til mediene i strid med det offisielle synet. På min egen skute kan jeg være så mye løs kanon på dekk som jeg bare ønsker, og at det gjør mine synspunkter attraktive for mange får jeg bekreftet nesten daglig.

Man treffer masse mennesker over hele landet. Det mest negative med  å være enkeltmannsforetak er utvilsomt mangelen på kolleger. Men for meg gjøres det i stor grad opp for de mange, mange interessante menneskene jeg møter på mine reiser rundt om i landet. Vi er et folk av grublere og tenkere, og det avspeiler seg i de lange og interessante samtalene jeg har før og etter en forelesning.

Stupet er motiverende. Samuel Johnson oppsummerte situasjonen best: “Depend upon it, sir, when a man knows he is to be hanged in a fortnight, it concentrates his mind wonderfully.”

Det innebærer fleksitid mye av tiden. I vår familiesituasjon er det enormt verdifullt at jeg kan velge å samle oppdragene mine på en eller to dager i uken, og ellers ha hjemmekontor. Jeg vokste opp med en far som var lang mer tilstede i livene våre enn fedre flest (det var i de dager da Finn Kalviks versjon av Cat’s in the Cradle herjet på listene), og har ambisjoner om å være en slik far selv. At frilanserlivet gir meg den muligheten, er kanskje den største vinningen av alle.

Livet uten PowerPoint

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev om forelesningsteknikk her i bloggen. Litt for lenge, egentlig, med tanke på at forelesninger er blitt min viktigste inntektskilde ved siden av artikkelskriving (i fjorårets regnskap utgjør de rundt 40-45% hver, mens bokskriving nå nede på 5%-nivået). Tidligere bloggpostinger har handlet om effektiv bruk av Powerpoint og projektører, men det har skjedd en del siden sist.

For det første har jeg det siste året brukt Publicom som agentur, og resultatet er en kraftig heving av forelesningshonoraret. Pluss langt mer ordnete forhold honorarmessig. Pluss en hel haug med nye klienter som jeg aldri ville ha nådd fram til på gammelmåten (det var i stor grad word of mouth og oppmerksomhet som følge av medieopptredener). Som følge av det har jeg lagt om stilen endel.

Det er for eksempel sjelden at du nå ser meg forelese i noe annet enn dress. Som poden sier er jeg blitt en “dresspappa”, og trives godt med det så lenge jeg slipper å bruke slips. Og det er stadig sjeldnere at du vil se meg med min fjernkontroll i hånden og en Powerpoint-presentasjon bak ryggen. Jeg har ikke helt lagt dette redskapet bort. Der det virkelig trengs visuelle hjelpemidler bruker jeg det fremdeles, som på min faste forelesning på Luftkrigsskolen i Trondheim.

Men ellers er jeg altså kommet til at PowerPoint i all hovedsak ble mer av en krykke for meg enn et hjelpemiddel for publikum. Og skal jeg dømme etter tilbakemeldingene som Publicom og jeg har fått, er erfaringene med skiftet så langt svært gode. Her er noen mulige forklaringer:

Publikum får en roligere totalopplevelse. Jeg snakker fort. Veldig fort. Og gestikulerer. Oppå det har jeg altså pleid å legge opptil 50 slides med bilder og tekst. Resten sier seg selv, egentlig.

Publikum fokuserer mer på foreleseren og budskapet. Med mitt nye opplegg har publikum ingen andre steder å feste blikket enn på foreleseren (eller smartfonen sin, men det problemet har vi jo alle uansett). Menneskehjernens manglende evne til å håndtere flere visuelle inntrykk på én gang er velkjent, jamfør det faktum at filmteknikken med å bruke mange små filmsekvenser i ett stort skjermbilde (populært på 1960-tallet) ikke ble noen varig suksess.

Publikums oppmerksomhet blir ikke avledet av irrelevante bilder. Når man presenterer med Powerpoint er man stort sett avhengig av å illustrere alle sine hovedpoenger, også de det ikke finnes gode illustrasjoner til. Dermed fyller man sin presentasjon med generiske bilder av mobiltelefoner, lekende barn og studerende ungdom, hvis man da ikke er i retrohumør og frisker opp PPTen med illustrasjoner som dette:

Publikum får et kjærkomment avbrekk fra rutinen. En typisk konferanse er dominert av Powerpoint-presentasjoner, og jeg opplever det som takknemlig å kunne komme inn rett etter en timeslang “Death by Powerpoint”-sesjon og erklære at projektøren bare kan skrus av. Ikke minst om  jobben består i å avslutte, og publikum mest av alt har lyst til å komme seg ut til flyplassen eller en fredagspils med kolleger.

Publikum opplever mindre foreleserstress. Forleden så jeg et skoleeksempel på dette. En anerkjent politiker skulle legge fram sitt budskap, og gjorde det på en utmerket måte frem til avslutningen. Da tiden ble knapp og det fremdeles flere slides tettpakket med poenger, måtte vedkommende rase gjennom det som viste seg å være hovedpoengene. Jeg var førstemann etter, og fikk også litt trangt med tid på slutten. Men i mitt tilfelle var det nok å hoppe mentalt (og dermed usynlig for publikum, forhåpentligvis) over et par poenger for å komme i mål på tid. Hvilket er en hovedprioritet for meg – jeg hater forelesere som sløser med publikums og kollegers tid.

Foreleseren tvinges til å fokusere på budskapet. Et bilde kan virkelig være tusen ord. Det betyr at man må jobbe hardt for å finne metaforer, eksempler og anektdoter som kan erstatte illustrasjoner. Enten man fyker gjennom 150 slides eller der alene på scenen, kan man uansett ikke regne med at publikum husker mer enn en håndfull poenger når de går ut av døra (vil du de skal huske mer, så oppgi en URL eller del ut et dokument). Når ordene er det eneste jeg har, blir det faktisk lettere å finne ut hvilke to-tre ting jeg vil at folk skal huske.

Foreleseren opplever minimalt med tekniske problemer. Dette er kanskje den største bonusen av alle. Det finnes et utall av projektor- og skjermløsninger der ute, og jo flere tekniske komponenter man er avhengig av, desto større er sannsynligheten for at det oppstår problemer. Alt jeg trenger er en lydsjekk, et bord å sette drikke, mobil og Kindle på, og så er jeg klar.

Selv om jeg får en lettere hverdag teknisk og logistisk, er arbeidsbyrden like stor som da jeg brukte Powerpoint. Alle foredrag jeg holder, eksisterer i en punktbasert tekstversjon som kan strekke seg over både seks og sju sider for et innlegg på 45 minutter. Innholdet skal memoreres, fortrinnsvis ved å gjennomgås høyt flere ganger. Deretter lager jeg en punktliste som passer på én skjerm av mobilen, og som står på under foredraget. Den er en påminnelse om strukturen i foredraget, og de to-tre hovedpoengene jeg vil at folk skal huske. For en som dyrker den anektdotiske fortellermetode, er det et nyttig og diskret hjelpemiddel.

Til slutt: se på den nedenstående TED-forelesningen med Bill Gates, som snakker om krisen i det amerikanske skolevesenet. Dette er stoff som åpenbart engasjerer ham, og som han kjenner godt nok til å kunne snakke om i ti minutter uten manus. Han har noen tall å formidle, men ingen av dem er vanskeligere enn at et TED-publikum tåler å høre dem muntlig.

Bill Gates er en kompetent taler, men i dette tilfellet har han gjort et lite kompetent valg når han velger å kjøre en (pent designet, det skal han ha) Powerpoint-presentasjon mange og tekstrike slides, tallrike diagrammer og punktlister som han hopper frem og tilbake mellom. Det mest slående er hvordan Gates tilsynelatende fikler med fjernkontrollen.

Dette hintet av usikkert kroppspråk i kombinasjon med altfor mange slides (“The lady doth protest too much“) virker undergravende på autoriteten, slik jeg ser det. Og autoritet er tross alt det viktigste du bringer til scenen når du foreleser. Den må man ta godt vare på.

Når sosiale nettmedier angriper foreleseren

Den anerkjente nettmedieforskeren Danah Boyd skriver om et ublidt møte med Twitter i bloggen sin, på en måte som kan være relevant for langt flere forelesere og undervisere enn undertegnede. Forhistorien er denne: For et par uker siden var Boyd invitert til å snakke om sosiale nettmedier på den store konferansen Web 2.0 Expo i New York. Hun innrømmer at hun ikke var fornøyd med sin egen innsats, en selvkritikk denne YouTube-videoen styrker.

Men det som for alvor saboterte gjennomføringen, var bruken av Twitter. For bak Boyd, stilt opp slik at hun selv ikke kunne se det, sto en tavle som fortløpende viste alt som var merket med twitter-taggen #w2e. Få minutter ut i forelesningen skjønte Boyd at noe var i ferd med å hende – det oppsto uro i salen, hvorpå publikum lo uten at Boyd hadde sagt noe morsomt. Den drevne foreleseren innså at hun hadde mistet grepet og brukte resten av sin tilmålte tid til å lese foredragsteksten i høyt tempo mens hun hele tiden ble akkompagnert av en Twitter-strøm hun ikke kunne se, og som åpenbart sa lite flatterende ting om henne.

Danah Boyd i fri utfoldelse, sannsynligvis under hyggeligere omstendigheter (Kilde: Flickr cc)

Nå er ikke Boyd noen motstander av sosiale nettmedier. Tvert imot – hun har ofte forsvart nytteverdien av en bakkanal (“back channel”) som gir publikum muligheten til å kontrollere, referere og kommentere foreleseren underveis. Men i dette tilfellet var skjermen så stor og plassert slik at publikum i praksis ble påtvunget bakkanalen – de kunne ikke unngå å lese twittermeldingene samtidig som de skulle følge med på Boyds forelesning. Det sosiale nettmediet fungerte altså ikke som utgangspunkt for en konversasjon mellom foreleser og publikum, men som en kringkaster av en uærbødig konversasjon mellom et lite utvalg tilhørere.

Episoder som denne gjør det nødvendig å påpeke det som burde være et innlysende faktum: bruk av sosiale nettmedier er like kontekstavhengig som annen mediebruk. Det som i én situasjon er smart, blir i en annen situasjon helt galt. I dette tilfellet var påfunnet med å ha en Twitter-strøm i kjempeformat bak foreleseren omtrent like meningsfylt som å kjøre en film på samme sted – et toveis kommunikasjonsmedium forvandles til et “weapon of mass distraction”. At det er en så respektert aktør som O’Reilly som står bak w2e, viser vel bare at kontekstavhengigheten ikke er så innlysende likevel.

Jeg har selv vært med på tilsvarende opplegg, men har aldri opplevd liknende atferd. Det tilskriver jeg kulturforskjeller (nordmenn er nå engang litt mer lavmælte av seg), dels mitt kjønn (det er vanskeligere som kvinne å hevde seg i et mannsmiljø) og flaks – jeg har ennå til gode å møte et vaskeekte twittertroll live på scenen. Men før eller siden vil noe tilsvarende skje her, om man ikke tar de riktige forholdsreglene. De behøver verken være drakoniske eller kompliserte.

For det første er det åpenbart at man ikke skal nekte tilhørere tilgang til nettet, ei heller insistere på at de slår sammen sine bærbare, retter ryggen og fokusere på foreleser. Jeg ser ofte tilhørere som åpenbart har oppmerksomheten andre steder under forelesninger, og for alt jeg vet gjør de ganske andre ting enn å kontrollere det jeg sier på sin iPhone. Det lever jeg godt med – det er en del av virkeligheten for slike som meg i en ekstremt medierik tid.

Dekning via blogg, Coveritlive eller Twitter er også En God Ting (TM), men om det brukerskapte innholdet skal være synlig fra scenen, bør foreleser ikke bare ha beskjed på forhånd men også medinnflytelse. For egen del vil jeg insistere på et spesialtilpasset opplegg i slike tilfelle. For mens fortløpende Twitter-kommentarer distraherer under en 45 minutters keynote, er de åpenbart verdifulle i en løsere setting. Med andre ord: ønsker man å invitere publikum til dialog, må foreleseren også være med.

Teknikken som ble brukt under Danah Boyds foredrag bærer bud om en fremtidig redefinisjon av forelesningsgenren slik vi kjenner den. Allerede idag eksisterer teknologien som gjør det mulig å erstatte Powerpoint-forelesninger med et samspill mellom forelesere og sal via spørsmål, kommentarer, søkeresultater, avstemninger og oppgaver som utføres i fellesskap. Men teknologien er ennå ikke sømløs eller utbredt nok, og publikum er på langt nær modent for en slik utvikling.

Inntil videre vil en slik dialogisk form fort ende opp med å domineres av en liten gruppe ihuga nerder med sin egen dagsorden, og da kan det i mange tilfelle være like greit å la være. Ikke bare av respekt for foreleseren, men også for flertallet som sitter i salen, og som pådyttes meninger de aldri ble forespeilt i programmet.

Miniprojektor – uvurderlig for den reisende foreleser

Jeg er for tiden på turné i Hedmark, og holder daglig et par forelesninger på videregående skoler i fylket. Med på turneen er selvsagt min Asus Eee, den helt uunnværlige Logitech-fjernkontrollen og min lille Dell 3400MP projektor. Dersom jeg trenger det vil jeg alltid be om at projektor og lerret er klart før jeg kommer, men erfaringsmessig vil det likevel oppstå  problemer i 5-10 % av de mindre forelesningssalene jeg besøker.


Alt foreleseren trenger: mini-PC, mini-projektor, fjernkontroll og kaffe

Dagens forelesninger på en videregående skole i Tynset er et godt eksempel i så måte. Projektor og lerret var stilt opp i gymsalen som avtalt, og alt lot seg skru på og fremsto som normalt. Men av en eller annen grunn ville ikke Asusen og projektoren snakke med hverandre. Feilen kan ligge i datamaskinen eller i projektoren, og i sistnevnte tilfelle vil et besøk fra skolens dataansvarlige ofte løse problemet. I dette tilfellet ble tiden for knapp til å trøbbelskyte, og jeg fisket isteden opp 3400MP.

Andre årsaker til å bruke medbragt kan at projektoren virkelig er defekt (ødelagt pære har jeg selvsagt vært borti), at den er låst inn i et skap som bare vaktmesteren har nøkkel til (han er selvsagt gått for dagen) eller at projektoren er så utgammel at den ser ut som den sist hadde samkvem med en PC som kjørte DOS 3.1.

For en som bare foreleser i store konferansehoteller er dette tipset overflødig, selvsagt. Men for alle som regelmessig bruker projektor i bibliotek, skoler, eldresentre og ditto forsamlingslokaler er det en investering som raskt vil lønne seg. Ikke bare i penger, men også i form av sjelefred – om alt annet går galt, finnes det en alternativ løsning. Min to år gamle projektor veier knappe kiloet og er lett å ta med overalt, idag finnes det enda mindre, billigere og vel så gode løsninger.

Hurtigprat og gestikulering som metode

Nedenstående filmklipp ble tatt opp under et foredrag som ble holdt på Lillehammer bibliotek forleden lørdag. Det er et av standardforedragene jeg holder i forbindelse med Astronomiåret 2009, men som alltid med mine opptredener følger det ikke et standardskjema. Jeg snakker stort sett uten manuskript, og benytter enhver anledning til å tilpasse innholdet til publikum, sted og generell stemning i salen (som kan variere forbløffende mye).

Forelesninger utgjør nå en svært stor andel av virksomheten min – denne høsten holder jeg mellom tre og sju forelesninger i uka. Selv om jeg alltid forsøker å notere meg at enkelte tilhørere syns det går vel fort i svingene, vet jeg at formen i hovedtrekk fungerer godt. Dels fordi jeg leser evalueringsskjemaer nøye, men ikke minst fordi bestillingene strømmer på.

For en frilanser uten bookingselskap som er helt  avhengig av at oppdragsgivere tar kontakt, er det den endelige bekreftelsen på metodens suksess. En metode som kan oppsummeres i den enkle relasjonen

tempo + dynamikk = energi

tempo: Jeg har alltid snakket fort, og den høye ordfrekvensen har jeg tatt med meg inn i forelesningene mine. Jeg er fullstendig klar over at det kan være et handikap – når ordene strømmer på kan publikum lett gå glipp av viktige poenger. Når det likevel ser ut til at budskapet når fram, er det et resultat av langvarig finjustering av metoden:

  1. Dialekt og diksjon. Jeg snakker et tilnærmet normert bokmål, et språk alle kjenner fra massemediene. Det gir meg mye gratis, selvsagt. Men hovedforutsetningen for å snakke raskt er vekt på tydelig uttale av hvert ord. Sluring og mumling er grunnleggende inkompatibelt med mitt tempo.
  2. Kjernebudskapet er oftest enkelt. Jeg er generalist av bakgrunn og legning, og så definitivt ikke mannen man inviterer for å presentere detaljene i en høringsuttalelse eller et nytt dataprogram. Om mitt publikum kommer ut av en forelesning med tre-fire tanker de ikke hadde da jeg gikk opp på scenen, regner jeg meg for svært fornøyd.
  3. De visuelle virkemidlene er tilpasset tempoet. Jeg bruker ofte Powerpoint (vel, egentlig OpenOffice), men presentasjonsverktøyet har en underordnet rolle. Bildene er enkle, tekstene er enda enklere og video er ikke-eksisterende. Hver slide er ment å fungere som en kognitiv knagg publikum kan henge det verbale budskapet på.

Tilsammen gir disse virkemidlene meg muligheten til å behandle en forelesning som en slags improvisert jam session, der ord og bilder flyter i en jevn strøm som styres av samspillet mellom publikum og foreleser.

dynamikk: Jeg har alltid hatt problemer med å holde hender og føtter i ro, en fundamental rastløshet jeg har sørget for å inkludere i forelesningene. Såsant jeg ikke bes om å stå bak en talerstol og prate inn i en mikrofon, vil jeg uvegerlig foretrekke en bærbar mikrofon eller “mygg”. I kombinasjon med min utmerkede fjernkontroll gir det meg friheten til å utnytte den betydelige andelen av kommunikasjonen som er ikke-verbal. Men som i tilfellet over, er bruken av kroppspråk også en bevisst strategi:

  1. Bevegelse i rommet. Vandringene foran publikum gir meg en mulighet til å lodde stemningen i salen og holde kontakten. Vi har en naturlig hang til å følge mennesker i bevegelse med blikket, og når det ikke skjer i en sal vet jeg at jeg har en litt vanskeligere oppgave enn normalt. Samtidig får jeg muligheten til å møte langt flere med blikket, enn hvis jeg står på den eleverte talerstolen.
  2. Reduksjon av fysisk distanse. Ved å stige ned fra podiet forsøker jeg også å redusere den mentale avstanden – å gjøre meg til mindre av en fjern folketaler om man vil. En forelesning kan aldri bli en intim samtale, men den bør heller ikke fungere som gammeldags kateterundervisning der foreleseren med sin Powerpoint er som læreren med tavle og kritt.
  3. Gestikulering. Ved å finne og dyrke min indre italiener har jeg fått et kraftfullt tilskudd til det verbale språket. Ikke minst gir bruk av armene vidt rom for å understreke og aksentuere poenger, og ikke minst få fram følelser.

energi: Når jeg ofte blir bedt om å avrunde konferanser, og introduseres med at jeg kommer til å gi salen et løft, så er det et direkte resultat av den energiske foreleserstilen. Nå er jeg ikke alene om å formidle slik, det finnes blant annet en annen astrofysiker som har energi og begeistring som et tungt innslag i sine forelesninger.. Og selv om endel av vår felles astrofysiske energi har sitt utspring i en genuin interesse for faget, er det viktig å vite at dette også er et  spørsmål om teknikk. Spør en hvilken som helst skuespiller. ;-)

Projektorproblemene er løst, sånn sirka

Okei, så har jeg funnet en slags løsning på problemene jeg hadde med å få min Thinkpad T61 til å snakke med projektorene jeg kommer borti på min foreleservei. Status etter fem ulike de siste par ukene: NVidia-oppsettet som er tilgjengelig via høyreklikkmenyen på Skrivebordet i XP har fungert hver gang. Ikke konsekvent – noen ganger blir oppsettet riktig om man stiller om skjermoppløsningen på forhånd, andre ganger må skjermoppløsningen stilles om i etterkant – men det gjør i det minste jobben.

Neste skritt blir å fikse dette i Linux. Siden NVidia-oppsettsprogrammet genererer xorg.conf, burde det ikke være for vanskelig å lage et enkelt lite script som svitsjer mellom ulike oppsett…

Når 16:9 møter 4:3 – projektorproblemer

Etter å ha gjennomført første halvdel av min pågående toukersturné i Lillehammer, må jeg konkludere med at jeg har et alvorlig projektorproblem. Kort fortalt handler det om at flertallet av projektorer jeg kobler PCen til, ikke gjenkjenner skjermoppløsningen (1440 x 900). Det fører til at skjermbildet klemmes sammen, strekkes ut eller kuttes av. I et tilfelle denne uken måtte jeg droppe Powerpoint-presentasjonen helt og holdent. Greit i det foredragets tilfelle, men det er som regel ikke en løsning jeg kan velge.

At problemet dukker opp på Linux overrasker ikke, da modellen min er ganske ny, og skjermdrivere henger etter. (Når skjermdriverne har rukket å modne, kan Linux gjøre en utmerket jobb – min gamle Thinkpad T40 tilpasset seg alle projektorer på et blunk). Det overraskende her er at det innebygde verktøyet under XP, som startes ved å trykke Fn+F7, også sliter. Lenovo foreslår å sjekke dokumentasjonen til projektoren og stille om oppløsningen på skjermen til den bærbare, en løsning som må være pønsket ut av folk som ikke har forholdt seg til det tekniske personalet på konferansehoteller. :-)

Uansett fungerer det ganske dårlig – som oftest blir bildet klemt sammen med to svarte striper på hver side. En løsning som fungerer på min egen Dell-projektor, er å bruke Nvidia-kortets programvare (tilgjengelig fra høyreklikkmenyen på skrivebordet). Krysser man av for kloning av skjerm, og setter oppløsningen på skjermen til et 4:3-format, blir resultatet OK på projektøren. En litt mer omstendelig løsning er også mulig med Nvidia-programvaren på Linux.

Inntil videre må jeg altså bære med meg Dellen, som en backupløsning når alt annet svikter. Ikke spesielt tilfredsstillende. Tips til andre løsninger og pekere mottas med takk.

Forelesningstips III: Hvordan virke mye proffere for kr. 645

logitech-presenter.jpgDet lille redskapet til høyre har vært min trofaste følgesvenn et års tid nå, og har virkelig revolusjonert forelesningsvirksomheten. Logitech Cordless 2.4Ghz Presenter er en fjernkontroll med innebygd timer og vibrasjonsalarm som virkelig er konstruert etter prinsippet om at enkelthet er best. Kontrollen består av to deler, en USB-plugg (her stikker den ut av kontrollen, normalt er den helt skjult) som uten videre fungerer i Windows, OS X og Linux, og en fjernkontroll som fungerer med alle programmer som støtter Page Up/Page Down (PowerPoint, Keynote, OpenOffice, for å nevne noen).

Den innebygde timeren teller ned fra et forhåndsinnstilt tidspunkt, har et lett avleselig display og lydløs vibratoralarm 5 og 2 minutter før slutt. Dermed skal det mye til for at jeg går over tiden (såsant jeg har kjørt gjennom forelesningen på forhånd, men det er et annet tips). Kontroll over tiden er bra, men den viktigste bonusen er økt bevegelighet. Forelesere har ulike preferanser – jeg liker å bevege meg på scenen. Jeg har alltid latt meg engasjere og inspirere av talere som vet hvordan de kan forsterker det verbale budskapet med kroppsspråk, men det er svært vanskelig å få til om man er bundet til bordet som PCen står på. Eller enda verre: om man må be noen om å skifte lysbilde, slik jeg fremdeles opplever til tider…

Forelesningstips: Hvordan se litt proffere ut på 1-2-3

1. Sjekk at lydanlegget fungerer og mikrofonen er i riktig høyde før innslaget ditt begynner. Det siste kvarteret før du går på skal alt det tekniske være klart, samtidig som publikum ennå ikke har roet seg ned nok til å bry seg om hva som gjøres på scenen.

2. Ditto lyssettingen. Bruk et minutt på forhånd til å forsikre deg om at lyset er godt nok til å lese i, om det er lese høyt du skal. Så slipper du å stå foran 150 mennesker og folme med å trekke ark ut av en perm fordi “det blir mindre skygger på arket” på den måten.

3. Trekk lua opp fra øynene. Ja, du kan til og med vurdere å droppe hele luegimicken. Det finnes miljøer der lue eller for den saks skyld hettejakke er veldig out there, lissom, men et typisk voksent publikum setter pris på at du ikke ser ut som om du er på vei til å rane 7-Eleven. ;-)

(Inspirert av en diktopplesning forleden kveld.)

Al Gores nye forelesning

Som profesjonell foreleser vet jeg litt om behovet for å bytte program i ny og ne: jeg pleier gjerne å skifte ut halvparten av mine standardforelesninger hvert år. Etter å ha holdt “An Inconvenient Truth”-slideshowet mer enn 2000 ganger, skjønner jeg at Gore trengte en oppdatering, og det er både interessant og lærerikt å se hvordan barnesykdommer preger det nye foredraget.

Presentation Zen peker på to elementære feil: Gore tar et forbehold om at slideshowet er laget for å passe innen trange tidsrammer, og snur ryggen til publikum flere ganger under forelesningen. Nei, du skal aldri fortelle ditt publikum at du føler deg uforberedt. Gjør du det, har du skaffet deg en sal full av tilhørere som venter på å se eksempler på hvor uforberedt du er. Hvis du i tillegg blir stående med ryggen mot tilhørerne underveis, styrker det inntrykket av en foreleser som ikke føler seg trygg på sine slides.

I dette tilfellet syns jeg budskapet underbygger det litt usikre inntrykket. Hensikten er å fortelle oss at klimaendringene kan være mer alvorlige enn vi tror, men at det likevel nytter å handle. Det kommer forsåvidt fram underveis, men på en langt mindre strukturert måte enn jeg hadde forventet av en ledende demokrat midt i en valgkamp. Jeg regner med at versjon 0.2 av foredraget er langt mer fokusert, og ser fram til det. ;-)

Corys forelesning

Som ventet var Cory svært poengtert og engasjerende, og da Jorunn og jeg forlot Sjømannsskolen nærmere titiden ble det fremdeles diskutert heftig. Jorunn har blogget sitt referat av forelesningen, og jeg regner med at flere vil dekke den i dagene som kommer. Jeg klarte bare å ta noen bilder i sakens anledning, som dette av Corys Powerbook.

Corys Mac

Oppdatering 10. mai: Alf Kåre Lefdal har blogget seansen, likeså Gisle Hannemyr, som i tillegg har lagt ut noen utmerkede bilder av Jon Lech Johansen. Idag har jeg tilbragt hele dagen sammen med Cory og Jon (strålende hyggelige mennesker begge to), og etter å vært tilhører til x antall intervjuer med norske medier begynner jeg å kunne Corys argumenter mot DRM. Sant å si frykter jeg at de kommer til å dukke opp i drømmene mine i natt. :-)