I flere tiår har vi hatt grupper av nordmenn som har lest mye eller helt og holdent på engelsk. Da jeg var student på 1980-tallet, var det i alle fall to lett gjenkjennelige kategorier: fantasy- og science-fictionlesende medstudenter som kjøpte via spesialbokhandlere, og litteraturinteresserte som gikk på Qvist bokhandel i Drammensveien. Den var kjent for å ha ansatte som kunne grave fram de engelske og amerikanske bøkene som andre bokhandlere kunne hevde ikke fantes.

Den første gruppens forhold til norsk forlagsbransje var ikke særlig positivt. Forlagene oversatte lite fantasy og scifi, og når det en sjelden gang skjedde var ikke alltid kvaliteten den beste (den første oversettelsen av Ringenes Herre, kalt Krigen om ringen, er et eksempel jeg fremdeles husker med gru). Jeg skal ikke påstå at gruppen var stor, men jeg vil hevde at den var interessant. For science fiction og fantasy har alltid gått hånd i hånd med nerderi, og da nettbokhandlere begynte å dukke opp var disse leserne tidlig ute med ta dem i bruk. Min første Amazon-bok ble kjøpt på anbefaling av en scifi-lesende venn.
Ditto med ebøker: selv om den første satsingen krasjet med dotcombransjen forøvrig i 2001, fortsatte salget av ebøker til spesielt interesserte. Som undertegnede, som kjøpte scifi-ebøker til PDA og smarttelefon lenge før Amazon lanserte Kindle. Med den internasjonale lanseringen av Kindle ifjor høst tok skruen en ny kraftig omdreining. Jeg omtalte det da som et amerikansk brohode inn i den norske bokbransjen, og det er et bilde som holder fremdeles.
I løpet av året som har gått, har Amazon konsolidert brohodet. Selv om vi mangler konkrete tall (Amazon holder kortene tett til brystet), er det liten grunn til å tvile på at selskapet også er Norges ledende forhandler av ebøker. Skal jeg dømme etter henvendelsene jeg nå får muntlig og via epost og Twitter, vil lanseringen av den billigere og teknisk langt bedre Kindle 3 styrke posisjonen ytterligere. Som bruker av Sony-lesebrett er det bare å innse at Amazon har klart å skape en nesten perfekt kombinasjon av pbok- og ebokhandel for engelsklesende nordmenn.
Som tidligere blogget tror jeg ikke tapet av denne gruppen som bokkjøpere i Norge bekymrer bokbransjen stort. Norske forlag forholder seg til en annen leserkultur. En majoritet som handlet mindre på nettet ifjor enn i 2008 (og enda mindre i utlandet, selvsagt), som leser sine lokalproduserte krimserier med glede, og knapt kan vente til neste bok om mistilpassede vestkantsærlinger fra Lars Saabye Christensen. For mange i denne gruppen er bokkjøp på Kindle-manér like hverdagsrelevant som romturisme. Og slik vil det forbli i årevis fremover.
Men om engelsklesende ikke bidrar stort til forlagenes budsjetter, burde andre trekk ved gruppen være av interesse. Vi snakker tross alt om den første generasjonen av bokkjøpere på nettet, som nå er i ferd med å gå over til ebøker i større skala. Deres erfaringer, vaner, kjøpsmønstre og forventninger er en studie verd, om ikke annet så for å få en slags forestilling om hva slags kunder man må forholde seg til når det en dag åpnes for fullt salg av norske ebøker.

Det er dessuten ikke gitt at engelsklesingen er så frakoblet fra det norske bokmarkedet som jeg har antydet. Twitter-kommentarene over er ganske typiske for responsen jeg får, og erfaringene til @bokstavheksa er min egen. Etter at jeg begynte å lese på lesebrett ifjor høst har jeg lest enda mindre på norsk enn tidligere (unntatt barnebøker som leses sammen med sønnen). Pris og tilgjengelighet er blitt langt viktigere enn jeg hadde forventet på forhånd.
Hvor representative våre erfaringer er, vet jeg ikke. Men det vet heller ingen andre i Norge. Hvilket gjør det til et problem for bokbransjen.
Oppdatering: Et godt eksempel på den totalt avslappede (for ikke å si avvisende) holdningen norsk forlagsbransje har til ebøker finner man i gårsdagens Klassekampen, der forlagsredaktør og forfatter Vidar Kvalshaug uttaler at “Det er bare en ørliten elite i Norge som har lesebrett” og “Dagens lesebrett er premature”, samt relanserer den gamle forlagsideen om interaktivitet og lesermedbestemmelse som forutsetning for å lykkes. Så der har dere det, folkens: sjansen er større for at forlagene forsøker å gjenta fiaskoen med CD-ROM på 1990-tallet, enn at de velger å bruke dagens plattformer. 😉