Å faen-faktoren. Eller: Derfor bør avisene droppe kommentarfeltet

Ikke helt optimal timing, dette: for noen dager siden ga jeg et intervju til Klassekampen der jeg kom med et bidrag til debatten om nettdebatten som tydeligvis vakte engasjement. Telefonen sto ikke mandag formiddag, og mange benyttet anledning til å kommentere saken på Twitter. Normalt stiller jeg gjerne opp for å følge opp egne uttalelser, men nå har det seg slik at jeg fremdeles er feriepappa denne uka mens Jorunn er på jobb.

Åtteåringen har fremdeles prioritet, og dermed var det utelukket å stille i radiostudio eller gi lengre intervjuer. Når det er sagt kan det opprinnelige intervjuet leses her, og det burde være fyllestgjørende nok. Siden saken passende nok ikke har kommentarfelt, passer det godt å gjenta og delvis utdype mitt hovedpoeng et sted som er åpent for debatt.

Og poenget mitt er altså dette: jeg tror det beste for nettavisene ville være å droppe kommentarfeltet som hektes på de fleste saker. Jeg har ingen problemer med å se at det er situasjoner der emnefokus og/eller demografi gir fruktbare debatter på nyhetsnettsteder, som f.eks. på NRKBeta eller under Kristine Løwes Digitalt-artikler på VG Nett. Men unntakene er få, og etter å ha fulgt kommentarfeltene og deltatt i debatten om dem i en årrekke, er jeg kommet til at vi ofte står overfor redningsløst dysfunksjonelle nettsamfunn.

Siden USENETs dager har forskjellen mellom gode og dårlige nettdebatter til sjuende og sist handlet om den sosiale interaksjonen mellom debattantene. Typisk for dysfunksjonelle debatter er et uhøflig og hissig tonefall og en “ekkokammer-effekt” som favoriserer den som er sta, høyrøstet eller som klarer å messe i vei om det samme uansett hva de andre diskuterer. Internjustisen som regulerer funksjonelle nettsamfunn slår sjelden inn på slike steder, og moderate og kunnskapsrike brukere skygger unna.

Det er altså ikke noe nytt ved det som har skjedd i nettavisenes kommentarfelter, og tross mange feilskjær skal jeg ikke klandre avisene for at de har holdt ut så lenge. Det var i sin tid rimelig å anta at nettaviser kunne spille den samme viktige rollen i den folkelige nettdebatten, som papiravisene har gjort i samfunnsdebatten i moderne tid. Det var verdt et forsøk. Men nå kjenner vi fasit: det mest slående med nettavisenes kommentarfelter er ikke hvor ufyselige de kan være, men hvor grunnleggende irrelevante de er for samfunnsdebatten forøvrig – både på og av nettet.

Den mest populære kommentaren på db.nos sak om opptøyene i Storbritannia viser
hvorfor moderate, kunnskapsrike brukere har stukket av forlengst. Det nytter bare ikke.

Ikke bare for de 93% av folket som ikke skriver i kommentarfeltet i løpet av en gitt måned, men også for avisenes egne ansatte, og kildene deres. Få – om noen – av de mange kommentatorene og journalistene som nå drøfter nettdebatt, er selv aktive i kommentarfeltene. Som ofte brukt kilde er jeg ikke alene om å ha oppdaget at sjansen for å få en sak plukket opp av en avis er mye større om jeg skriver på Twitter eller i en blogg, enn om jeg deltar i avisens eget kommentarfelt. Alle har i grunnen skjønt det forlengst.

I debatten om debatten er det fremdeles mange som mener at problemet er løsbart, at hele konseptet kan rebootes. Jeg tror det er spilt møye. Det store flertallet av potensielle brukere er forlengst etablert på andre arenaer, og har etter 22. juli færre incentiver enn noensinne til å skifte mening. Å snu en massiv trend på nettet er vanskelig nok under normale forhold (bare spør Google). Når utgangspunktet er arenaer som måtte stenges etter terroraksjonene på grunn av det ekstreme innholdet, er jobben bortimot umulig.

De fleste store nettsamfunn opplever problemer med dårlig debattkultur
og ekstreme ytringer, uten at det gjør avisenes problem noe mindre.

Neida, jeg tror ikke noen kommer til å følge min anbefaling. Mer sannsynlig er det at aviser som droppet debattfeltet for en periode, følger opp med en strengere kommentarpraksis. Kanskje kommer det krav om å skrive under eget navn. Selv om det kan redusere antall overtramp, er det i seg selv ikke nok til å rette opp kommentarfeltenes elendige renommé. Og noen garanti mot fremtidige uhyrligheter er det ikke. Skjermdumpen over, fra en debattråd som ble slettet som følge av innholdet, viser hva folk får seg til å si under fullt navn. Påtvunget bruk av fullt navn kan rett og slett føre til at flere venner seg til å gjøre det samme.

Å avskaffe anonymiteten (som i seg selv er problematisk, noe jeg sier mer om i Klassekampen) vil heller ikke fjerne en viktig årsak til raseriet i kommentarfeltet: “å faen”-faktoren. “Å faen” er vår variant av amerikanernes “Hey Martha”, i betydningen en sak som skal få leseren til å stoppe opp og utbryte “å faen” når den leses. Aviser både kan og skal lage saker som engasjerer leserne, og VG og Dagbladet er flinkere til det enn de fleste. Men hekter avisen kommentarfelt på en “å faen”-sak, følger det ganske naturlig at mange ytrer nettopp dette. Høyt og tydelig, igjen og igjen, enten det er innvandring, NAV, syklister eller rovdyr som diskuteres.

Et poeng på tampen: Dette handler ikke om ytringsfrihet. Nordmenn har aldri hatt større frihet og flere muligheter til å ytre seg enn akkurat nå. I et land der halvparten er aktive på Facebook og rundt én av ti har prøvd seg som blogger, er det uansett ingen stor innsnevring av ytringsrommet om noen få kanaler stenges. Dette vet også kommentarfeltveteranene godt, og tross pratet om sensur diskuterer de åpent seg imellom hvor de skal flytte (og altså benytte sin lovbeskyttede ytringsfrihet) når storavisene strammer inn.

Å droppe kommentarfeltet vil sikkert føre til lavere trafikk på enkelte saker, og for alt jeg vet går det ut over annonseinntektene. Men det finnes også plussider. Man sparer selvsagt utgiftene til moderasjon og kommentarsystem (etter hva jeg har hørt er førstnevnte ikke til å kimse av om det skal gjøres bra). Man blidgjør de mange leserne som misliker kommentarfeltene fordi de skaper et beklemmende inntrykk av at avisene legitimerer ytterliggående synspunkter – alle vet jo utmerket godt hva som kommer når de hekter kommentarer på en sak med brune mennesker, så da må vel redaksjonene like det på et eller annet plan?

Man vil også rydde av veien det underlige, schizofrene preget som f.eks. en liberal avis som Dagbladet får, når den over streken presenterer en kommentar av Marte Michelet, samtidig som den under streken slipper til et vell av kommentarer som i grunnen ikke tilføyer stort annet enn hvor lite kommentatorene liker avisens skribent. En klarere og tydeligere profil er en tenkelig sannsynlig konsekvens av å droppe kommentarfeltet. Renommé er fremdeles verdt noe, også på nettet.

Selvsagt kan man frykte at debatten rundt avisens saker vil stilne på nettet. Men erfaringen tilsier ikke det. Artikler i nettavisene har i årevis vært det viktigste utgangspunktet for norsk nettdebatt, uansett arena. Selv om de store nettavisene har lykkes dårlig med sosiale satsinger som Blink, Nettby og altså kommentarfeltene, tyder besøkstallene på at de ellers gjør mye riktig på nettet. Nettavisenes primærprodukt vil folk fremdeles ha – både nå og i fremtiden.

Et meta-poeng her: Klassekampen har altså ikke noe kommentarfelt, men min artikkel utløste straks en heftig debatt på Twitter. Morgenbladet er et annet eksempel på en avis som ikke har kommentarfelt, men som ikke ser ut til å ha problemer med å sette dagsorden for nettdebatten. Det kan innvendes at Morgenbladet som avis er grunnleggende forskjellig fra VG og Dagbladet. Men avstanden mellom dem er likevel langt mindre enn distansen mellom en typisk nettavis og nettsamfunnene der det meste av den viktige nettdebatten foregår idag.

Slutt mens leken er god, med andre ord. Eller mer presist i dette tilfellet: slutt mens leken er dårlig, før den rekker å å bli enda verre.

Share/Bookmark

57 kommentarer

  1. Eirik says:

    @Rolf: Dette var interessant informasjon. Jeg er skeptisk til VGs innføring av Facebook-kommentarer av flere grunner (kommer antagelig tilbake til det i en bloggpost), men akkurat dette poenget tenkte jeg ikke på før du nevner det her. Du skal ha all ære for at du har orket å imøtegå de villeste påstandene i kommentarfeltene, slik mange andre også har gjort etter terroraksjonene. Men med den erfaringen jeg har gjort med nettdebatter de siste tjue åra har jeg vel i grunnen tvilt på hvor lenge det gode forsettet kunne vare.

    De mest ekstreme er ikke bare flinke til å vri seg unna direkte utfordringer på den ene eller andre måten, slik du har oppdaget, men har tilsynelatende også et hav av tid å ta av. På slike kommentatorers hjemmebane (som nettavisenes kommentarfelter jo de facto er) vil de rett og slett slite deg ut i lengden.

    I tillegg dukker grumset opp på så mange ulike steder samtidig at det i praksis ikke er mulig å rekke over alt. Ta denne saken fra forskning.no, for eksempel. Der bedyrer akademikere at de skal ta svare på usaklighet med fakta, men i kommentarfeltet under hagler de velkjente påstandene helt uimotsagt av de samme akamikerne…

  2. Pål M. Lykkja says:

    “I tillegg dukker grumset opp på så mange ulike steder samtidig at det i praksis ikke er mulig å rekke over alt. Ta denne saken fra forskning.no, for eksempel. Der bedyrer akademikere at de skal ta svare på usaklighet med fakta, men i kommentarfeltet under hagler de velkjente påstandene helt uimotsagt av de samme akamikerne…”

    Rolf skriver om at Tvedt blokkerer andre fra å lese hans innlegg. Det er akkurat det samme akademikere i praksis gjør når folk fra fattige land i verden må betale 190 kroner i standardpris for en vitenskapelig artikkel. 190 kroner er mye penger til og med for statsansatte byråkrater i utviklingsland. Jeg opplever at også ivrige debattanter/studenter og norske akademikerne med lønn like under og over millionen har tungt for å dra visakortet for 190 kroner artikkelen. Mange av dem venter gjerne i ukesvis dersom de kan få en bok til tusenlappen gratis via biblioteket, og får de den ikke så dropper de å bruke boka fra forskningsprosjektet heller enn å kjøpe boka. Det er vanlig atferd. En akademisk bok til 1000 kroner er det veldig liten sansynlighet vil bli kjøpt i det hele tatt av andre enn velbemidlede biblioteker.

    Akademikere som bedyrer at de må besvare usaklighet med fakta kommer ofte til kort fordi de ikke kan henvise og spre lenker til kapitler i bøker og vitenskapelige artikler eller statistikk der de kan få tilgang til hele grunnlaget for forskningen.

    Det blir inkonsekvent å beskylde Terje W. Tvedt og andre for å holde tilbake informasjon så lenge forskere gjør det samme selv. Folk gidder ikke å høre mere på akademikere enn på andre så lenge de bare kommer med udokumenterte påstander. Det kan hvem som helst komme med, og ser man på noen nettdebatter så kommer folk flest veldig langt med å bruke åpne kilder som Wikipedia og lignende uten hjelp fra akademikere.

    Det er ingen grunn til at ikke all offentlig finansiert forskning skal være fritt og tilgjengelig ned til minste detalj slik mesteparten av forskningen som finansieres av private fond gjør.

  3. Du har endel rett, men jeg tror avisene har vikarierende motiver for å fjerne anonymiseringen på sine nettdebatter. Jeg har skrevet om det i denne bloggposten:
    http://norskvirkelighet.blogspot.com/2011/08/anonyme-nettdebatter.html

  4. Er helt enig, kommenterte noe lignende på en annen post, før jeg leste dette. En stund tenkte jeg at dette svenske systemet som skulle gjøre det mulig å gi “trackbacks” fra blogger til avisartikler var en god ide, siden jeg leste mye verdifullt på blogger, og om du for eksempel blogget om en avisartikkel jeg leste, ville jeg gjerne vite om det. Men resultatet ble selvfølgelig at folk brukte dette til å spamme, og man druknet i søppel. (I teorien er det vel noe slikt Facebook vil “løse”, men deres løsning er ganske skummel også).

    Problemet tror jeg er at nedslagsflaten til riksavisene er for stor – jeg er rett og slett ikke interessert i å høre “meningene” til de fleste i Norge… Om de virkelig hadde noe seriøst å komme med relevant til akkurat den artikkelen (ikke til det større spørsmålet om f.eks. innvandring – en viktig debatt, men ikke en som kan tas hver eneste gang noen publiserer noe om immigranter) blir det noe annet.

    Ethan Zuckerman har skrevet mye om “ekkokammer-effekten” i USA – konservative og demokrater leser ikke hverandres blogger, leser forskjellige aviser, ser på forskjellige TV-kanaler etc. I Norge tror jeg ikke det er like utbredt, både fordi det ikke er den samme to-blokk inndelingen (jeg har alltid ment at proporsjonelle systemer som i Norge er bedre enn to-parti systemer, men det er en annen debatt), landet er mye mindre, og “alle” leser VG og Dagbla’ :) Men det er nok absolutt verdt å tenke på alternative fora der folk fra veldig forskjellige ståsteder kan møtes til seriøs og åpen debatt om samfunnstemaer… Vil gjerne diskutere både innvandring og Kina-politikk med folk som mener helt forskjellige ting som meg, så lenge de er kunnskapsrike, presenterer fakta, ikke går til personangrep, er villig tl å lytte til motparten etc. Da jeg vokste opp var jeg og en kamerat med i SU, mens en av våre beste venner var Ayn Rand-objektivist. Det ble mange lange diskusjoner som varte hele kvelden – som jeg lærte masse av. Vil gjerne ha mer av slik, men mindre av personangrep og usakligheter.

    Stian

  5. Eirik says:

    @Stian: Hyggelig å ha deg tilbake i kommentarfeltet – jeg konsentrerer meg i første omgang å svare på denne. :) Problemene som rammet Twingly, tilbaketråkkssystemet for aviser som jeg i sin tid var en sterk tilhenger av,er for meg nok en indikasjon på at problemet i kommentarfeltene stakk dypere enn anonymitet og dårlig moderering. Det handler om en årelang og inngrodd ukultur, som kan slås tilbake i kortere perioder, men som før eller siden dukker opp igjen. Jeg altså for både nettdebatt og mulighet for anonymitet, men det må åpenbart skje på andre premisser enn de avisene har klart å skape.

  6. Magne Lindholm says:

    Jeg tror Erik har misforstått kommentarfeltenes funksjon. Formålet med disse feltene ser ikke ut til å være å berike innholdet i avisen, men å skape tilhørighet til nettstedet. Det betyr at det er nokså likegyldig for avisen hva som står i kommentarfeltet, bare det står noe der.
    Et nettsted skal jo være dynamisk, og en nettavis skal alltid ha noe nytt, hvert eneste minutt.
    Kommentarfeltene er en helt gratis måte å få inn nytt stoff på.

    Resultatet blir at avisene ikke investerer noe særlig i debattfunksjonen. De renser bare ut det verste, og lar det skure. Rent teknisk ser vi dette i at VG har begynt å bruke Facebook, og Aftenposten Disqus. Det er nesten gratis, men betyr at avisene har gitt fra seg kontrollen over det brukergenererte stoffet til to amerikanskeide firmaer. Dette er tankeløst og svært kritikkverdig.

    Klassekampen og Morgenbladet har ikke kommentarfelt, og det er lett å forstå. Dette er nemlig papiraviser som lever av statsstøtte, og støtten er beregnet i forhold til papiropplaget. Det ville være det rene selvmord for disse avisene å legge seg ut på nett, fordi de ikke får penger av staten pr. klikk. De har derfor heller ingen interesse av å lage kommentarfelt for å skape brukerlojalitet.

  7. “Den mest populære kommentaren på db.nos sak om opptøyene i Storbritannia viser
    hvorfor moderate, kunnskapsrike brukere har stukket av forlengst. Det nytter bare ikke.”

    Det hadde vært interessant å få opplyst hva bloggeier mener er galt med den kommentaren.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.