Ja, det er faktisk sant: siden jeg kjøpte Kindle DX i slutten av september ifjor høst har jeg lest 50 ebøker på lesebrettet, noe som i snitt bør bli en ebok hver femte dag. Det er skyhøyt over snittet her i landet, men viktigere for meg: det utgjør en kraftig økning av egen lesning.

I min bloggposting om hvor mange bøker du kan regne med å rekke å lese i løpet av et liv, antok jeg to uker per bok for ivrige lesere. Utgangspunktet var min egen lesing på det tidspunktet, hvilket vil si at jeg har tredoblet bokkonsumet mitt etter anskaffelsen av Kindle. Årsakene er velkjente – tilgjengelighet, pris og utvalg – men konsekvensene er langt mer vidtrekkende enn at bokkonsumet øker. Her er noe av det jeg har merket meg:
Jeg er blitt en mer rendyrket nonfiction-leser. Fagbøker har alltid hatt en viktig plass i livet mitt, men konsumet tok ikke av for alvor før jeg ble kunde av Amazon.com i 1995. Årsaken var det elendige tilbudet av utenlandske bøker som fantes i norske bokhandlere (også universitetsbokhandlene) så snart man beveget seg utenfor universitetsfagene. Med unntak av historie og biografi, som er områder der norske sakprosaforfattere utmerker seg, kjøpte jeg lite norsk. Bøkene var rett og slett for dårlige.
Amazon ga meg billig og enkel adgang til den langt mer mangfoldige amerikanske sakprosafloraen. Kindle har forsterket dette ytterligere ved å eliminere alle hindre på veien fra mediebruk til impulskjøp. Jeg kan f.eks. se komikeren Jo Brand på TV, få lyst til å kjøpe selvbiografien “Look Back in Hunger” og være igang med lesing rett etter at programmet er over (forøvrig et av få bomkjøp det siste halvåret – tittelen er det beste med denne boka).
Jeg er blitt en mer utålmodig leser. Amazons smaksprøvefunksjon har spart meg for mange bortkastede lesetimer. Det var med dens hjelp at  jeg konstaterte at Jonathan Franzens genierklærte “Freedom” er en sirupstreig, selvopptatt mursteinsklump, for eksempel. Joda, jeg vet at det finnes bøker der ute som tar seg kraftig opp etter de første fem prosentene (grensen for smaksprøve i Amazon), men takket være Amazons anbefalingssystem vet jeg også hvor mange gode alternativer som er tilgjengelige. Livet er for kort til å lese bøker av forfattere som ikke gidder anstrenge seg for å fenge sine lesere.
Jeg er blitt en mer kunnskapsrik leser. Med umiddelbar tilgang til hundretusener av ebøker som kan belyse ethvert tenkelig emne som måtte dukke opp i research- eller nyhetsstrømmen gir det seg selv. Da kontroversene rundt forfatteren av en av mine favorittbøker på Kindle, “Three Cups of Tea”, dukket opp tidligere i vår, var jeg raskt ute med å laste ned journalist Jon Krakauers mini-ebok (Kindle Single) “Three Cups of Deceit”. Det ga meg ikke bare innsikt i Greg Mortensons tvilsomme virke, men også større forståelse av problemene knyttet veldedig arbeid i konfliktområder. Bok gjør klok, og min erfaring er at amerikanske (e)bøker gjør klokere enn norske.
Jeg er blitt en (nesten) rent engelskspråklig leser. Av de 50 leste ebøkene på Kindle var én (1) på norsk (en PDF-utgave av pboka “Carpe Futurum” av Erik Øverland og Jan Erik Karlsen). ‘Nuff said, som amerikaneren (og stadig flere nordmenn) sier.
Jeg forholder hovedsaklig til engelskspråklige veiledere. Ebøker jeg ikke har funnet via Amazons anbefalingssystem, har jeg gjerne skaffet meg etter omtale eller anmeldelse på amerikanske nettsteder og medier. En av mine viktigste kilder til boktips er kulturprogrammet “Fresh Air” fra National Public Radio, hvis podcast jeg hører på nesten daglig. Den gripende boka “Hellhound on his Trail“, som handler om James Earl Ray og drapet på Martin Luther King, ble kjøpt rett etter at jeg hørte dette Fresh Air-intervjuet med forfatteren.
Jeg setter nesten aldri mine ben i en fysisk bokhandel. De sjeldne gangene jeg stikker innom for å kjøpe overpriset kontormateriell, minner stablene med generisk nordisk krim meg om hvorfor jeg holder meg borte. I den grad vår familie kjøper norske pbøker, dreier det seg om barnebøker til poden. Siden bokhandlere flest har et så elendig barnebokutvalg i hyllene, blir det også her til at vi handler på nettet (Haugenbok leverer raskt og pålitelig, som kjent).
Jeg går ikke lenger i biblioteket for min egen skyld. Siste gang jeg hadde god hjelp av et bibliotek til research var under skrivingen av boka “Jakten på sannheten” i 1996 – etter det tok nettet over. Siden er biblioteket blitt brukt mer og mer sporadisk til lån av norske bøker og bruk av wifi. Det siste behovet tok 3G-abonnementet mitt seg av, det første forsvant helt etter anskaffelsen av Kindle (min siste lånte pbok i bibliotek var Roy Jacobsens “Vidunderbarn”, en langtekkelig nostalgifest hvis hovedfortrinn var at den i det minste ikke led av Per Pettersons ulidelige gammelmannssentimentalitet).
Jeg er frikoblet frigjort fra den norske bokbransjen. I en artikkel i tidsskriftet “Prosa” for et par år siden omtalte jeg Amazon Kindle som et amerikansk brohode inn i norsk bokbransje. Bildebruken var bevisst – jeg så og ser på amerikanske ebøker som en reell trussel mot inntjeningen i norsk bokbransje på sikt. Min erfaring som Kindle-bruker bekrefter dette. Det nå er ikke bare mulig å være bokelsker i Norge uten noensinne å komme i kontakt med norsk bokbransje – det er både lettvint, rimelig og behagelig.
Jeg har tilgang og råd til flere spennende bøker enn jeg noensinne har håp om å lese, og slipper helt å bekymre meg om fjollete lokale fenomener som bokhøsten, hvis viktigste funksjon i offentligheten er å gi ekstra oppmerksomhet til forlag som gjør noe så radikalt som å slippe en bok på forsommeren. Jeg slipper å bry meg om høstlister spekket med de samme, forslitte navnene og om en norsk eboksatsing som er blitt en fjert i orkanen.
Norske forlag og forfattere skal få snuble seg baklengs inn i fremtiden uten meg. Jeg er nå på yankeenes side av brobrodet, og jeg kan melde at jeg har det utmerket. Hvis du har lyst til å slutte deg til oss, behøver du bare å klikke her.