Min bloggposting om å forlate Facebook forleden førte til en rekke henvendelser fra mediene – langt fler enn jeg hadde tid til å besvare. Det som tydeligvis interesserte mest var min andre begrunnelse for å droppe Facebook – det jeg omtalte som “den creepy personvernpolitikken”. Det ble ikke plass til å utdype synspunktet i Bergens Tidende, derfor følger jeg opp med denne postingen.
Facebook har nylig passert 600 millioner brukere på verdensbasis, hvilket vil si at rundt én av tre som bruker nettet jevnlig, er kunder. Det hersker ingen tvil om at flertallet av brukerne opplever dette som et verdifullt tilbud, og i et globalt perspektiv er det særlig viktig at nettstedet er gratis. Oppegående brukere innser også at et så stort og innholdsrikt nettsted er dyrt i drift, og at reklame er en naturlig inntekstkilde. Det mange antagelig ikke vet, er at Facebooks nettreklame skiller seg fra bannerannonsene i en nettavis. De er tilpasset hver bruker, basert på informasjon som brukerne selv har lagt inn, og som Facebook har samlet inn på andre måter.
Igjen: intet nytt under solen. Det er også det du blir utsatt for om du som meg bruker Google-tjenester, for eksempel. Det som gjør Facebook spesielt, er koblingen mellom virkelige navn (som de fleste bruker på dette nettstedet) og vennenettverket deres. Det som gjør Facebook verdifullt for deg som bruker, gir nettstedet ekstra inntekter. Jamfør denne saken fra Mashable om at færre klikker på bannerannonser i Facebook enn ellers, men at det kompenseres for ved muligheten til å dra nytte av brukernes nettverk:

As the report notes, Facebook is projected to post $4 billion in advertising this year. Part of the appeal, aside from the network’s huge base of users, is the ability to get friends of targeted consumers to give their thumbs up. That apparently combats ad burnout. According to the study, ads targeting friends of fans last three times longer than standard ads because new fans keep coming on board, adding more friends and thus more potential ad targets.

Facebook betaler altså for driften av sitt nettsted og genererer overskudd til aksjonærene ved å selge informasjon om brukerne. I hvor stor grad du som Facebook-bruker er nettstedets egentlige produkt, viser funksjonen Sponsored story. Ideen er at det er større sannsynlighet for at dine venner klikker på en annonse om ditt navn og ansikt står på den. Du kan bli en del av en “sponsored story” ved å sjekke inn på f.eks. Starbucks via Facebook Places, eller klikke på “Like” mange ganger.

Facebook Places Deals, som er blitt innført i flere EU-land nå, er en videreføring av denne ideen: i bytte mot å fortelle Facebooks annonsører hvor du befinner deg ved å “sjekke inn”, kan du få en gratis kopp kaffe eller rabatt på mascara. Litt mindre kjipt enn bare å bli brukt som talsperson uten kompensasjon, men for å få full uttelling må man ofte sjekke inn flere ganger eller tagge vennene sine for å få dem interessert i produktet.
Alt dette skjer i full åpenhet og innenfor lovens rammer, er også kjent for enhver som tar seg bryderiet med å google. Så hva er egentlig problemet? For meg er det flere elementer som bekymrer meg nok til å ikke ville være med på leken: antall mennesker som nå er registrert i systemet, det enorme volumet av informasjon, kvaliteten på informasjonen og – ikke minst – retningen Facebook ser ut til å bevege seg i.
At Facebook er stort er velkjent, men vekstraten kan likevel ta pusten fra noen hver. Godt over halvparten av nordmenn bruker nå tjenesten, og skal man tro denne statistikken brukes den ofte, og brukerne er flinke til å legge inn mange venner. Facebook er idag en av de største databasene med sensitive persondata på kloden – om ikke den største. Og ja, mye av informasjonen på Facebook er sensitiv. Vi snakkeer om et nettsted som kobler virkelige navn til opplysninger om arbeidsgiver, utdanning, kjærlighetsforhold, familie, hobbyer, lesevaner, venner, politiske og samfunnsmessige interesser, for å nevne noe.
Og Facebooks kilder til informasjon blir stadig flere. I tillegg til det som legges ut av brukerne på sine egne sider, har Facebook tilgang til chattelogger, epost, spillvaner, hva som klikkes på av internpekere og bannerannonser m.m. Facebook får også stadig flere eksterne informasjonskilder. Innlogging i debattfora via Facebook er blitt en populær affære, og forteller samtidig selskapet hva slags nettsteder du liker å bruke tid på. Det samme gjør de små boksene som viser bilder av vennene dine når du leser en nettavis, for eksempel.

Så selv om det finnes andre selskaper som gjør endel av det samme (tenk bare på alle appene til smartmobiler som deler informasjon om deg uten at du vet det) er det ingen som gjør så mye i så stor skala på én gang. Og tendensen synes å være klar: Facebook har ingen planer om å trappe ned den personfokuserte annonsemodellen, og ønsker å utvikle seg til en generell plattform for et utall aktiviteter som nå gjøres på det åpne nettet. Fremtidsstrategien til selskapet er oppsummert i denne Wired-artikkelen, i denne forbindelsen er punkt 4 verdt å merke seg:

Sell targeted ads, everywhere. Facebook hopes to one day sell advertising across all of its partner sites and apps, not just on its own site. The company will be able to draw on the immense volume of personal data it owns to create extremely targeted messages. The challenge: not freaking out its users in the process.

Ja, det store spørsmålet er virkelig hvor langt dette kan drives før brukere begynner å reagere. Noen av oss syns det er nok nå. Andre kan leve med dagens politikk, noe jeg ikke har noen problemer med å forstå – enn så lenge er annonseringen ikke spesielt påtrengende. Men det vil ikke overraske meg om langt flere av brukere i kategorien “netthoder” vil ha forlatt Facebook om noen år, om tendensen vedvarer.
Det hander ikke bare om hvordan Facebook-data brukes, men også om hvordan de kan misbrukes. Hver gang jeg hører om hvordan Facebook brukes av dem som nå gjør opprør i den arabiske verden, tenker jeg på hvordan jeg som meddommer ifjor så hvordan politiet bruker Facebook til å kartlegge kriminelle miljøer. Jeg har intet imot kriminalitetsbekjempelse (jamfør meddommervervet), men det slo meg da og slår meg i enda større grad nå hvor nyttig Facebook kan bli for diktaturer.
Der får man jo ikke bare vite hva mindre datakyndige opposisjonelle står for, men også hvem de er venner av og – om de skulle eie smarttelefoner – potensielt hvor de befinner seg til enhver tid. Historien om hvordan Facebooks teknikere avverget at Tunisias nettsensurmyndigheter fikk tak i alle landets Facebook-passord er interessant, og viser at selskapet skjønner at det de driver med kan påvirke folks liv. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at dette var første gang det skjedde, eller at andre forsøk har vært mislykte. At det er sider ved denne saken Facebook ikke forstår, er også åpenbart:

Facebook has adamantly opposed activists attempts to use pseudonyms. “We get requests all the time in a few different contexts where people would like to impersonate someone else. Police wanting to go undercover or human rights activists, say,” Sullivan said. “And we, just based on our core mission and core product, don’t want to allow that. That’s just not what Facebook is. Facebook is a place where people connect with real people in their lives using their real identities.”

Hvilket bringer meg til mitt siste poeng: hva Facebook gjør med våre holdninger. Hvis det er slik at brukere flest er klar over at informasjonen om dem blir delt og lærer seg å leve med det, er det vanskelig å forestille seg at det ikke får en smitteeffekt. Hvis du tror det er vanskelig å kjempe for personvern nå, skal du se hvordan det blir den dagen de fleste nordmenn har vent seg til å fortelle verden hvor de er, hva de kjøper og hvem de kjøper det sammen med, for å spare noen kroner på en pakke kjeks.