Den forrige bloggpostingen var et eksempel på såkalt backcasting, det vil si en tekst som er lagt til fremtiden, og ser bakover i tid på hendelser og trender. Teksten er altså ikke ment som en spådom om fremtiden (svært lite fremtidstenkning er ment å være det), men som et utgangspunkt for refleksjon rundt tendenser og trender vi ser i vår egen tid, og hvordan de kan påvirke fremtidens samfunn.
Men selv om jeg har latt meg inspirere av filmen Minority Report, som skildrer et prekrim-system basert noe så urealistisk som synskhet, betyr det ikke at jeg betrakter teksten som ren fiksjon. Forskjellen på et scenario og science fiction er jo at alt som skildres i scenariet faktisk kan inntreffe. Det er minst tre viktige trender i vår tid som sannsynliggjør at et samfunn som ligner det jeg skildrer, kan oppstå.
For det første er det ikke urealistisk å tro at kriminaliteten kan øke, og anta former som er mer brutale enn vi er vant til. For endel år siden deltok jeg i en debatt om banker og sikkerhet der jeg kom med to påstander om fremtiden: at biometriske metoder ville bli en respons på terrortrusselen, og at kriminelle ville slå hardere til mot vanlige borgere etterhvert som banker og butikker sikret seg bedre mot ran. Jeg, og de mange andre som sa det samme, fikk rett i begge deler.
I PreKrim-teksten legger jeg til grunn at dagens utvikling med flere hjemmeran fortsetter inn i fremtiden, at våpenbruken generelt øker og at kidnapping (som er en raskt voksende virksomhet internasjonalt) også blir vanlig i Norge. Drivkreftene bak denne utviklingen er en generelt økende politisk og økonomisk turbulens, ujevn befolkningsvekst, massemigrasjon og globale inntektsforskjeller.
Mens befolkningsveksten vil avta og etterhvert reverseres i store deler av det rike nord, fortsetter den i det fattige sør, om enn i lavere takt med tiden. I 1950 var Europas befolkning fire ganger større enn Afrikas, i 2050 vil forholdet være omtrent det omvendte. Selv om det store flertallet av migranter fra fattige land ønsker seg et ærlig utkomme, vil også mange kriminelle tiltrekkes av rikdommen. Jamfør dagens situasjon, der vi blant de mange hardt arbeidende østeuropeiske innvandrerne også finner ren bandevirksomhet.
I en turbulent verden med et svekket USA og ditto svakt NATO og FN, kan vi også se at stater overtas av kriminelle karteller, som kan bruke en voksende strøm av lovlige og ulovlige migranter til å utbre sin virksomhet. Et privat svar på denne utfordringen er framveksten av “gated communities“, som allerede er vanlige i USA og fattige land med en stor nok middelklasse til å oppebære dem.
Det offentlige svaret er et strengere lovverk, og økt satsing på politi og overvåkning av innbyggerne. Det siste vil utvilsomt bli lettere med årene. Allerede idag eksisterer teknologier som gjør det mulig å spore alle biler og innbyggere med GPS-telefoner i et land, bruke sosiale nettsteder til å kartlegge kriminelle nettverk, avlytte epost og telefonsamtaler verden over, logge nettbruk og kartlegge lese- og andre medievaner.
Selv om analyseprogrammet Hercule ikke finnes ennå, er det liten tvil om at organisasjoner som FBI og NSA bruker systemer som går i denne retningen. Ditto for nevroskanningen: i USA har vi allerede sett de første forsøkene på å bruke avansert FMRI-skanning, som måler aktiviteten i den levende hjernen, som en nevrologisk løgndetektor . Det er også gjort forsøk som viser at det er mulig å registrere enkelttanker i hjernen, og derfor er det ikke utenkelig at vi om førti år er istand til å avsløre kriminelle hensikter på denne måten.
Til sjuende og sist trengs det også en politisk vilje til å gjennomføre lovendringene som fører fram til et PreKrim-vedtak. Det er lett å tro at et samfunn med så utstrakt overvåkning må være udemokratisk. Men man behøver faktisk ikke å se for seg at Europa beveger seg i totalitær retning. Patriot Act i USA viser at et sprell levende demokrati kan få innbyggerne til å godta massiv overvåkning av seg selv i den gode saks tjeneste, og prekrim-aktige metoder fra politiets side.

Det politiske kompasset kan være en interessant trendindikator. Her utvides den tradisjonelle (økonomiske) høyre-venstre-aksen med en vertikal akse som måler liberale kontra autoritære holdninger. I et slikt skjema vil tyngdepunktet i det norske politiske landskapet de senere tiårene ha beveget seg oppover og mot høyre på den vertikale aksen, med den samtidige svekkelsen av den politiske venstresiden og verdiliberale og geniunt liberalistiske retninger (tenk Venstre og den gamle opposisjonen i FrP).

Ifølge politicalcompass.org er vi ikke alene: i hele Europa går trenden i retning av flere lovforbud, hardere tiltak mot kriminelle og sterkere statlig kontroll med privatlivet. Jamfør det politiske kompasset over, som viser orienteringen til regjeringene i EU-sonen i 2008. Minaret- og burkaforbudene i Sveits og Belgia kan i dette perspektivet ses på som et varsel om et fremtidig Europa der langt større deler av hverdagslivet er lovregulert og statskontrollert enn idag.
Legger vi til muligheten for et virkelig stort terrorangrep, økes sannsynligheten for et overvåkingssamfunn ytterligere. At vår verdensdel vil rammes av terror innen 2050 er hevet over enhver tvil – det eneste spørsmålet er omfanget og hvem som står bak (det er ikke gitt at det blir Al-Quaida – historisk sett har terror i Europa blitt utøvet av mange ulike aktører). Blir et fremtidig terrorangrep sammenlignbart med 11. september-angrepene, kan det fort få tilsvarende politiske konsekvenser.
Poenget i forrige posting med at folk i vår tid ville ha problemer med å akseptere PreKrim-samfunnet, er vesentlig. Erfaringen viser at grunnfjellsskifter i befolkningens verdisyn ikke bare er mulige, men ganske vanlige. Da jeg vokste opp raste debatten om det etisk tvilsomme i prøverørsbefruktning. Idag er det for nordmenn flest simpelthen et medisinsk tilbud. Tilsvarende trender har vi sett i spørsmål som skilsmisse, prevensjon og homofilt partnerskap. Privatlivets fred er en sentral verdi for mange 2010-innbyggere. I 2050 kan hovedholdningen være en helt annen.
Det er blitt sagt at scenariebygging ikke handler om å treffe riktig, men om å ta feil på interessante måter. I dette tilfellet vil nok de fleste av oss si at det ikke bare er et faktautsagn, men noe man må arbeide aktivt for. Også her kan backcasting være nyttig.