Det kunne forsåvidt ikke kommet på et mer passende tidspunkt, men jeg anmelder altså Chris Andersons mye omtalte bok Free i siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa. Anmeldelsen kan leses i sin helhet på tidsskriftets hjemmesider, men siden det ikke har kommentarfunksjonalitet kan du gjerne komme med egne refleksjoner rundt boka eller dens budskap her.
Andersons kjernebudskap har stor relevans for dagens ordskifte om fildeling og åndsverklov, med debatten på Fribits pubmøte lørdag som blodferskt eksempel: det ble brukt mye tid fra politikerpanelet på å snakke om økonomiske modeller som gjør det mulig å leve av innhold på nettet. Det ble sagt svært lite om det faktum at de samme innholdsskaperne vil måtte konkurrere med uhorvelige mengder lovlig, gratis innhold.
Min situasjon som skribent er illustrerende. Jeg er hovedsaklig faglitterær forfatter (og hører dermed til den aller største forfattergruppen i Norge). Jeg vet jeg er en habil skribent og er stolt av de mange titlene jeg står bak, men jeg nærer ingen illusjoner om at det er min udødelige prosa som lokker kunder til å kjøpe bøkene mine. For faglitteratur i min målgruppe er innholdet eller budskapet hovedsaken.

de-ni

Det er hovedårsaken til at billige og dårligere oversatte bøker om astronomi i årevis har utkonkurrert mine og kollegers titler, og det er grunnen til at jeg stadig sjeldnere treffer skoleelever som bruker bøker som kilde. Hvorfor skulle de nå det, når det finnes gode og lovlige gratisalternativer på nettet? Jeg kunne nevne Wikipedia, men på astronomifeltet er det faglig solide De åtte planetene kanskje viktigere. For ikke å snakke om snl.no, sarepta.org og romfart.no.
Massiv overvåkning og strengere straffenivå kommer ikke til å endre en tøddel på denne situasjonen. Det er i det hele tatt en situasjon staten ikke kan redde meg fra. Den indirekte og direkte statsstøtten til skribenter er viktig i vårt knøttlille språkområde, og kan med fordel jekkes opp noen hakk. Men den kan aldri bli hovedinntektskilden for flertallet av skribenter, og bør heller ikke være det.
Hvilket bringer meg tilbake til Chris Andersons Free. Jeg påpeker i min anmeldelse at Anderson viser liten interesse for den europeiske kunnskaps- og kulturmodellen, der det offentlige spiller en hovedrolle. Og nettopp denne unnlatelsessynden gjør boka til nyttig lesning for frilansere som meg, som må leve med det faktum at vi resten av våre karrierer skal konkurrere med godt (og antagelig stadig bedre) gratisinnhold.
Mange av forslagene på Andersons lange liste over forretningsmodeller har jeg allerede gjennomført. Det viktigste: kryssubsidering av gratis innhold. Jeg får ikke betalt for å bruke tid på denne bloggen eller fremtidsbloggen, som stort sett skrives i det som betraktes som normal arbeidstid. Så hvordan har jeg råd til å produsere tusenvis av bloggpostinger, all den tid jeg ikke har søkt på et forfatterstipend eller annen offentlig støtte på fem år?
Jeg finansierer skrivingen med andre typer oppdrag, det være seg foredrag, konsulentvirksomhet og betalt skriving av ymse slag. Det faktum at vi snakker om kryssubsidiering er viktig: denne bloggen er ikke en blatant reklameplakat for min virksomhet (de mange kattepostingene burde være hint nok om det), men den gir meg et nærvær og en oppmerksomhet på nettet som ad indirekte vei kan konverteres til mer håndfast valuta.
Jeg vet det høres ullent ut. Og jeg kjenner den vanligste innvendingen mot min forretningsmodell: “det er lett for deg som er flink til å prate, men hva skal vi andre gjøre?” Men slik har det vitterlig alltid vært. Sitt-alene-i-årevis-og-skriv-tykke-romaner er heller ikke en forretningsmodell som passer de fleste av oss. Er det én konklusjon man som frilanser bør trekke av Chris Andersons Free, er det at vi er på vei inn i de individuelle, indirekte forretningsmodellenes tidsalder. Jeg sier ikke at overgangen fra bokbransjens industrielle modell blir enkel for slike som meg. Men den kommer, enten vi liker det eller ei.