Kindles stygge lille hemmelighet

Via Boing Boing fant jeg denne beretningen om hvordan en menig Kindle-eier oppdaget at det finnes en hemmelig begrensning på hvor mange ganger man kan laste ned en ebok til en Kindle-leseplate eller iPhone/iPod Touch (som Amazon nå også støtter). Kindle-eieren tok kontakt med Amazon, som innrømmet like ut at det ikke finnes noen standard for hvor ofte du kan laste ned, og at dette heller ikke oppgis ved kjøp.

Her er det verdt å minne om at verken Kindle eller iPhone/iPod er designet for å vare evig. Tvert imot: det ligger i sakens natur at alle kunder kommer til å måtte erstatte sine lesemaskiner på litt sikt. Og det i sin tur innebærer at de aller, aller fleste etterhvert vil støte på disse begrensningene, og bli tvunget til å kjøpe sine ebøker en gang til om Amazons nåværende politikk vedvarer.

Nå kan man selvsagt spørre seg hvorfor et ledende nettselskap er fjollete nok til å behandle kundene sine slik (eller slik), enn si ignorere de høyst relevante spørsmålene til en innflytelsesrik fyr som Cory Doctorow. Det enkle svaret: fordi det kan. DRM gir Amazon og selskapets samarbeidspartnere full kontroll over produktet i hele dets levetid. Når du kjøper en DRM-beskyttet ebok inngår du i virkeligheten en leieavtale som gir produsenten bukta og begge endene.

I seg selv er det intet i veien med å leie ut bøker. Det er en fullstendig legal forretningsmodell som har vært prøvd i ulike varianter tidligere, om enn med varierende hell (jamfør forsøket på et norsk leiebibliotek i bokhandlene for noen år siden). Problemet oppstår i det øyeblikk selgeren gir inntrykk av at du inngår en normal kjøpskontrakt, slik Amazon gjør når de sidestiller Kindle-titlene med de papirbaserte variantene i nettbokhandelen.

Om norske forlag lanserer en ebokhandel med Amazon-liknende vilkår til høsten (hvilket ikke er usannsynlig, gitt Bokhandlerforeningens og diverse forlagsansattes begeistring for DRM), bør du altså vite at ebøkene du laster ned til din iPhone, Sony Reader eller hva plattformene måtte ende opp med å bli, ikke egentlig er dine. De virkelige eierne av det vi med rette bør kalle leiebøker sitter et annet sted.

Betaler du f.eks. for DRM-beskyttede Gyldendal-ebøker, burde det nesten stå “Ex Libris Erik Must” på førstesiden. Must har nemlig aksjemajoriteten i Gyldendal, og dermed full kontroll over den endelige skjebnen til leiebøkene (velger Must f.eks. å legge ned utleievirksomheten etter noen år, vil ebøkene langsomt forsvinne etterhvert som leseplatene går istykker).

Igjen: dette er verken ulovlig eller uetisk, så lenge kundene informeres ved kjøp. Erfaringene fra ebokbransjen så langt gir meg imidlertid ikke store forhåpninger om at slik informasjon vil fremkomme som annet enn et punkt i en veldig lang liste over bruksvilkår ingen likevel gidder lese før de godkjenner den ved å klikke “OK”.

Oppdatering: Amazon har sendt en epost til forfatteren av den opprinnelige postingen over, og hevder nå at begrensingen går på antall enheter og ikke antall nedlastinger. Det virker umiddelbart mer rimelig, men det gjør selvsagt ikke situasjonen lettere for kunden – og det er neppe det siste ordet som er sagt i sakens anledning. Som bloggforfatteren sier: “Confusion abounds” – full forvirring om et så viktig spørsmål er ikke noe som burde eksistere etter såpass lang tids drift.

Share/Bookmark

19 kommentarer

  1. Åsmund says:

    Du skriver at e-bøkene vil gå tapt når leseplaten eller iphonen/ipoden er utslitt eller blir ødelagt. Dette er jo egentlig realiteten også for vanlige papirbøker – du får ikke ny bok gratis når du har ødelagt eller slitt ut boka du en gang kjøpte. ;-)

    Når det er sagt – er det virkelig ikke mulig å overføre e-bøkene til en ny leseplate eller et annet medium???

  2. Eirik says:

    Åsmund: Situasjonene kan ikke sammenlignes. Om begge brukes slik de er ment å brukes, har p-bøker en levetid som kan måles i generasjoner mens leseplater ikke lever mer enn en typisk elektronisk duppeditt (et tiår, maks?) I historien jeg peker til er problemene oppstått etter et par års bruk, og faktisk ikke som følge av slitasje i det hele tatt.

    P-bøker kan du fritt gi videre, selge eller låne til en venn, mens du ikke kan gjøre noen av delene med DRM-beskyttede ebøker. Og svaret på det sistnevnte er nei, såsant du ønsker å følge loven. Du har ikke lov til å bryte DRM for å lage en privatkopi – det er det bare institusjoner som f.eks. Nasjonalbiblioteket som har.

    Igjen: DRM-beskyttede ebøker (i motsetning til DRM-frie varianter basert på f.eks. vannmerket PDF) fratar deg en drøss med rettigheter du normalt har om du kjøper. Du må så gjerne betale for dem, men vit at det i praksis dreier seg om utleie på ubestemt (og for alt vi vet ganske kort) tid.

  3. sveino says:

    Interessant problemstilling som styrkar påstanden til Larry Lessig om at digitale medium ofte gjev eigar/opphavsmann meir kontroll og ikkje mindre enn i tradisjonelle analoge medium.

    Det føreset naturleg nok bruk av DRM, og det vil visa seg kor lenge bokbransjen klarer å tvihalda på systemet.

  4. Harald Groven says:

    Denne tråden kommer sikkert til å gli over i denne diskusjonen:

    Ola Berge: Hvor mange ganger skal jeg kjøpe bøkene mine?
    http://deltemeninger.no/-/bulletin/show/311954_hvor-mange-ganger-skal-jeg-kjoepe-boekene-mine

  5. Eirik says:

    Harald: Men er ikke diskusjonene på deltemeninger.no stengt, da?

  6. Bjarne Buset says:

    Helt enig Eirik i at det du beskriver her er en fullstendig uholdbar situasjon. Men den vil jo raskt bli uholdbar først og fremst for Amazon, hvis de ikke rydder opp i det. Kundeflukten vil bli spektakulær, og Google og andre konkurrenter kan overta butikken. Kindle har etter min mening en dårlig DRM-løsning, særlig fordi de låser deg til gitte apparater. Men de har tross alt en løsning, som gjør det mulig å gi ut ebøker.

  7. Eirik says:

    Bjarne: Jeg tror heller ikke dette er holdbart. Er det noe man kan lære av denne og lignende episoder, er det at åpenhet og vilje til dialog er viktigere enn noensinne: Vær helt åpne på hva kundene kjøper på forhånd, og svar ryddig på seriøse henvendelser som den over.

    Om vi skal trekke en konklusjon av vårt eget lokale #drittunge-oppstuss den siste tiden, må det være at det ikke lenger er mulig å avvise noen fordi de “bare” twitrer eller blogger. Pysjamasmediene er kommet for å bli. I så måte er jo din virksomhet på nettet et eksempel til etterfølgelse – gid mange flere i bransjen gjorde det samme! :-)

  8. Pål says:

    Det som er litt interessant er at ved fildeling så vert det ikkje borte noko, men at ein berre stel ein kopi eller bruksretten. Men viss ein har kjøpt denne bruksretten, og fila vert øydelagt eller cd-plata går i stykker så må ein kjøpe bruksretten på nytt. Det må jo vere ein motsetjing her.

    Som du skriv i oppdateringa så har tydelegvis Amazon lagt seg på ei anna linje som går ut på at når ein har kjøpt bruksretten så har ein kjøpt den. Den einaste begrensninga er kor mange dingsar ein kan ha den på samstundes. Det er forsåvidt greit nok så lenge dette ikkje strypast ned til så få dingsar at det vert umogleg å dele ei bok med eit familimedlem eller ein ven.

  9. Eirik says:

    Pål: Vi får se hva enden på Amazon-visa blir. For som bloggforfatteren selv påpeker er det ennå uvisst om dette er den endelige versjonen av historien, og ubegrenset antall nedlastinger in perpetuum har ikke vært standard i DRM-baserte nettbutikker før.

    Det som til sjuende og sist er hovedpoenget for meg er likevel dette: det er og blir ubegripelig at kommersielle aktører er så elendige til å formidle det som tross alt er kritisk informasjon til kundene, når det er så LETT å formidle informasjonen.

    Hva man har lov til og ikke lov til å gjøre, samt hvor mange ganger og på hvor mange maskiner man har lov til å gjøre det, burde være angitt klart og tydelig på hver eneste DRM-beskyttede tittel man betaler for (spesielt viktig for Kindle, da Amazon antyder at begrensningene varierer avhengig av forlag).

    Så kan kunden selv ta en avgjørelse om dette koster mer enn det smaker, istedenfor å oppdage begrensningene to-tre år nede i løpet.

  10. Jostein B says:

    Vi kan ta den radikale vinklingen, og gå inn for at det ikke GJØR noe at bøker/film blir utilgjengelig etter et par år…

    Dette er alvorlig ment, om ikke nødvendigvis bokstavlig. Det er et hjertesukk, ikke et ønske.

    I dagens kulturliv – store deler, målt i økonomisk verdi! – mister produktene nesten all verdi på 2-3 år. Listepop blir håpløst foreldet enda fortere: Nitten av tjue top20-innslag er fullstendig glemt innen årsslutt. En film som gikk på kinoene forrige vinter er borte nå. Om du kjøper den på DVD, vil trolig dine venner rynke på nesa om du setter den på: DEN så de da for LENGE siden! Helt uinteressant!

    En nedlastet MP3-låt kan slettes med et museklikk når den blir uaktuell. Det koster ingenting, liksomsom det ikke kostet noe å laste den ned. SMSMene til kjæresten blir ikke bevart med rødt bånd rundt – SMSer er flyktige. Folk nedlaster filmer, ser dem, og sletter dem; de har ikke bruk for en DVD med en film de har sett. Trenger ikke bokhyller for bøker de har lest.

    Tilsvarende holdninger finnes “overalt”: På Dagbladets forside spørres det i skrivende stund: “Hvordan fikk vi det for oss at dette var sexy?”, med portretter av store idoler for 15-20 år siden. Selv seksuell tiltrekning er blitt ferskvare! På bibliotekene er det ikke tretti og femti år gamle titler som må vike plassen for nye bøker, du finner massivis av tre og fem år gamle titler på bibliotekenes ryddesalg.

    Du kan gjerne vise filmer eller lese bøker for unger, selv om det er ti og tjue og tretti år gamle ting, bare du ikke RØPER det. Verken bøker, film eller unger har endret seg så mye at gode bøker og film har blitt uaktuelle. Men får det stempelet “gammelt” på seg, vil de yngre generasjoner avvise dem, uansett kvalitet. Det må være nytt (eller ukjent).

    Det primære markessegmentet for e-bøker er en generasjon som om fem år sier “Æsj!” til boka de leser i dag. Selv om den gamle Kindle-plata stadig skulle fungere, er det om ti år helt uaktuelt å hente den ned fra loftet bare for å lese for egne barn det samme som de selv fikk høytlest da de var små: Titler og innhold skal stemme overens med det som i øyeblikket er (kultur)politisk korrekt. (Dessuten er det ikke PK å lese høyt for barna – man gir dem en lydbok som de kan spille selv…)

    Bøker (både fagstoff og skjønnlitteratur), film, musikk, teater, klesdrakt, teknologi, fritidaktiviteter: Levetiden er i dag svært sjelden over 3-5 år, særlig for generasjonen under 30-35 år. De eneste som sørger over dette er kulturarbeiderne som ønsker å bevare noe. “Folk flest” gir blaffen. Det kommer hele tiden nye ting, kast det gamle skrotet!

    Det er ikke noe nytt. Da jeg var gutt på 60-tallet, ville vi også kassere gammelt skrot. Vi snakket om Bjørnson og Lie – to generasjoner gammelt stoff, ikke tre år gammelt. Det er godt samsvar mellom ebok-teknologiens levetid og innholdets levetid: De færreste (under 35) er i dag INTERESSERT i å lese seksti år gamle bøker på Kindle. Når Kindle’n kasseres, mister du bare tilgang til bøker du er ferdig med for lenge siden.

    Kanskje bekymringene du tar opp, Erik, rett og slett er “gammelmanns-tanker”, styrt av forrige generasjons ideer om at kultur er noe som skal/må bevares. Unge, moderne mennesker “vet” at det er uuttømmelige kilder til nytt stoff som enkelt kan lastes ned fra Internett. Om en artist er falt i unåde og fjernet fra arkivene, eller om en gammel innspilling er erstattet av en remake med mer moderne sound, så har du uansett titusenvis av nye titler som gjør at du ikke kommer til å bekymre deg.

    At “1984” ikke finnes på lista over tilgjengelige titler er det ingen som kommer til å tenke over.

  11. Eirik says:

    Jostein B: Meget mulig du har rett i at dette er gammelmannstanker. Trøsten er at eldrebølgen vil føre til at vi kommer til å vasse i gamliser i tiårene framover, og dermed vil det nok eksistere et visst behov for å ta vare på det gamle en stund ennå… ;-)

  12. […] stopper for mitt ønske om kjapp overføring av filer. Men om det er slik at Amazon og andre har en sperre på antall dingser, så er det ganske trist.  I dag har jeg vært innom 6 maskiner jeg gjerne skulle ha hatt filene […]

  13. Line NA says:

    Trikset er å bli skikkelig gammel før man starter mimringa – etter 75 år så kan man jo gjenoppdage det man fortsatt er i stand til å huske – og det som ikke overlever 75 år med drm er sikkert ikke ment å overleveres til tippoldebarna likevel…

    Men at det bare går an å ha en fil på bare 6 dingser – der er jo det man bruker på ett år – talte opp i dag alle jeg har vært innom: jobben (jeg tester lesebrett på jobben, så jeg bør kunne kjøpe filer mens jeg er på jobb), det gamle lesebrettet, det nye lesebrettet, mobiltelefonen, lap-topene våre og den stasjonære i stua. Med de fysiske bokyllene fant man iallfall kjapt ut hvordan man puttet på plass et litt uheldig format – var det for høyt/bredt, så la man det bare andre veien, mens nå skal man kjøpe ny bok – eller aller helst en ny bok med en ny dings – som bare går til de nye bøkene.

    DRM kan jo bare bety færre lesere – iallfall ble det Robin Hood som overlevde migreringen til det nye lesebrettet – Da Vinci-koden orker jeg ikke prøve å konvertere i kveld iallfall – neppe i morgen heller.

  14. @Jostein
    Det er mye riktig i det du sier, men det er ikke slik at interessen for eldre bøker forsvinner helt. Hadde det vært tilfelle ville bøker som Ayn Rand’s Atlas Shrugged eller Naiv Super av Erlend Loe vært ute av salg. Det som reelt sett skjer er at eldre bøker skyves ut av front list og over i back list, og mesteparten av boksalget skjer jo nettopp i back list.

  15. Eirik says:

    @Line: Du har så rett, så rett. Seks dingser er for lite, og det vet Amazon bedre enn de fleste (de selger slike dingser – hallo!) ;-)

    @Bjarne: Problemet er at de færreste av oss skribenter er Rand eller Loe. Backlist-salg betyr lite for de av oss som ikke solgte mye i utgangspunktet, og forlagene dumper da også de fleste bøker av forfattere som meg etter noen år (mammutsalget, du vet.) I det perspektivet er bokhylla.no en riktig bra ting, bare man kunne få den tekniske løsningen til å funke…

  16. Niki says:

    Apropos “1984” – Storebror Amazon ikke bare ser deg, men fjerner også upassende lektyre fra lesebrettet ditt. Bommerter med copyright er en sak, men folk blir lett svett i øra av at Amazon så enkelt kan ta tilbake materiale man har kjøpt.
    Ironisk at dette skjedde nettopp med Orwells bok:
    http://www.guardian.co.uk/technology/2009/jul/17/amazon-kindle-1984

    Og forresten ryktes det både her og der om at Kindle kommer til Storbritannia før jul.

  17. Eirik says:

    Niki: Jeg merket meg den lille saken, ja. Det understreker bare mitt hovedpoeng: man kjøper ikke DRM-beskyttede ebøker, man leier dem. Og man bør lese leiekontrakten nøye, da det kan finnes mye rart på lur i teksten. Ellers overrasker det meg ikke at Kindle kommer til UK etter USA – disse landene har jo så mye til felles kulturelt, og forlag som tradisjonelt samarbeider tett. Men man kan lure på hva de store lokale bokhandlerne vil svare med. Det kan bli stygt…

  18. Niki says:

    OK da, for å hedre at folk lærer av dumme idéer: Amazon har bestemt at de skal slutte å ta tilbake bøker kundene deres allerede har kjøpt:

    “However Herdener said the company would be altering its policy so that it could block illegal copies, but not take back copies innocently downloaded by customers”.

  19. Eirik says:

    Niki: Det mest oppsiktsvekkende med denne saken er at Amazon ikke skjønte at det var en stupid idé før man implementerte den i Kindle-systemet, for ikke å si før man valgte å zappe George Orwell – av alle! Ellers er det verdt å merke seg at Per Christian Opsahl fra den norske Forleggerforeningen syns at mulighet for fjernsletting av bøker er en riktig kjekk ting å ha: http://www.aftenposten.no/kul_und/article3178628.ece

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.