Dagbladet melder at en stjerne i vårt fjernere galaktiske nabolag en gang kan komme til å utløse et svært energirikt gammaglimt og potensielt drepe oss alle, og har tatt den obligatoriske telefonen til Knut Jørgen Røed Ødegaard. Han leverer som vanlig trykkverdige sitater:

Denne stjerna ligger såpass nærme, at dersom den glimter så er det bare å pakke sammen […] Et gammaglimt fra denne vil grille alt liv på jorda helt ned til bakterienivå, og langt ned i havene om det treffer oss.

Hvis Ødegaards hensikt var å skremme, tyder kommentarene og de Twingly-linkede bloggene på at han har lykkes. Om hensikten var å informere om moderne astrofysikk og dens forhold til andre vitenskaper (i dette tilfelle biologi og paleontologi), burde framstillingen ha vært mye mer balansert. I så måte er hovedmannen bak resultatet, Peter Tuthill, langt mer moderat i en avisartikkel Dagbladet peker til:

Earlier research has suggested that a gamma-ray burst – if we are unfortunate enough to be caught in the beam – could be harmful to life on Earth out to these distances. Scientists have speculated that, eons ago, a gamma-ray burst from a distant star could explain mass extinctions seen in the fossil record.

Bruken av ordene “suggested” og “speculated” er ikke understatements i denne sammenhengen. Tuthill gjør simpelthen sin fordømte plikt som formidlende forsker, og klargjør for publikum at deler av forskningsarbeidet er av mer spekulativ eller hypotetisk karakter. Han bruker også uttrykket “could be harmful”, som er noe ganske annet enn “grille alt liv” (for å få til en reell “grilling” av Jorda måtte gammaglimtet være langt nærmere enn de 8000 lysårene vi sannsynligvis snakker om her).
Bare så det er sagt: Det finnes idag ingen sikre holdepunkter for å anta at et gammaglimt i løpet av livets fire milliarder år lange historie har forårsaket massedød på Jorda. Eksempelet Tuthill indirekte henviser til, Ordovicium-Silur-utdøingen, har langt mer anerkjente forklaringsmodeller. Dette til forskjell fra Kritt-Tertiær-utdøingen, der den kosmiske årsaken (en asteroide) er grundig dokumentert. Bad Astronomy Blog har en god oppsummering av den astronomiske siden av saken:

It is possible that one of the stars may explode as a GRB, and it’s possible it’s aimed at us, but we don’t know. And we don’t know exactly what effects it would have on us. So if it’s less than 10,000 years from exploding and if it blows up as a GRB and if it’s aimed at us and if there isn’t much junk between us and it, then yeah, we may have a problem. But that’s an awful lot of ifs.

Men denne saken har også en annen side, som bekymrer meg som astronomiutdannet formidler. Jeg har tidligere begrunnet min motstand mot katastrofebasert formidling i en bloggposting om meteoritten som ble til en atombombe, og har ikke sett noe siden den gang som har endret mitt grunnsyn. Tvert imot: min virksomhet som foreleser bekrefter stadig at mediesaker om kosmiske katastrofer også blir lagt merke til av barn og unge, som ikke er istand til å forholde seg til de lave sannsynlighetene som nesten alltid er involvert.
Derfor er det en del av jobben min som astronomiformidler å klare opp i forvirringen og frykten som skapes av medieoppslag som dette, og forsøke å skape et realistisk bilde av et univers som tross alt er veldig fredelig og begivenhetsløst de fleste steder det meste av tiden. Eller om man vil: fungere som ryddegutt etter Knut Jørgen.
Oppdatering: Sprøytvarsleren har også sett på saken.