Det er alltid utmerkede New York Times som tar opp spørsmålet, som er svært viktig i en tid da folk flest i det rike nord tilbringer langt mer tid på nettet enn med nesa mellom to permer. Selvsagt finner man de velkjente frontlinjene, med teknologientusiaster og tradisjonalister på hver sin side. Sistnevntes holdning kommer godt til uttrykk i følgende sitat fra Pulitzerprisvinneren David McCullough:

Learning is not to be found on a printout. It’s not on call at the touch of the finger. Learning is acquired mainly from books, and most readily from great books.

Den slående arrogansen i holdningen McCullough legger for dagen – han sier i praksis at den eneste formen for lærdom som har noen verdi, er den han representerer – er en jeg fremdeles møter på mine reiser og samtaler med lærere, bibliotekarer og representanter for akademia. Joda, nettet kan være et greit tilskudd, men det er noe eget ved boka. Jamfør populariteten til Bakke og Gokstads boksketsj, som jeg har sett forelesere bruke for å hamre inn et selvgodt poeng: se hvor enkel vår teknologi er å bruke.
Det er selvsagt rav, ruskende galt. Boka er en informasjonsteknologi som krever svært mye av leseren. Virkelighetens bok-helpdesk er skolen, som bruker mange år på å lære elever å forstå innholdet mellom permene, med varierende grad av suksess. I NYT-artikkelen påpekes det at nettlesing faktisk kan være gavnlig for grupper som sliter med bøker, fordi tekstene ofte er kortere og ledsaget av illustrasjoner (for egen del vil jeg legge til at nettekster også kan leses høyt av programvare.)
Hvorom alt er, artikkelen bekrefter mitt inntrykk av at dette fremdeles er et område det er forsket lite på. Istedenfor å se på lesing som en medieagnostisk aktivitet, slik ungdom åpenbart gjør, har forskningsmiljøene vært mest opptatt av hvordan nettet utkonkurrerer boka. Derfor er det vanskelig å finne tall for hvor stor andel av tiden foran skjermen som går med til lesing (med tanke på nettavisenes og wikipedias popularitet er det grunn til å tro at andelen er høy), vi vet for lite om hva slags lesekompetanse nettlesing gir, og enda mindre om hvordan nettlesing påvirker annen lesing.
Har lesing av fragmentert tekst gjort oss mer illojale som tekstkonsumenter, slik flerkanalsamfunnet gjorde oss til TV-zappere? Jeg vil tro det er slik, men utover den stadig økende populariteten til billigbøker (som gjør bøker til et bruksobjekt det er lett å legge fra seg) har jeg lite å støtte antagelsen på. Til neste år skal PISA-undersøkelsene utvides med et segment som tar for seg digital lesekompetanse. Jeg imøteser resultatene med spenning – for meg som skribent har det langt mer enn akademisk interesse.
(Via Plinius)