Dagens tåpeligste uttalelse…

At reell makt er så sentralisert i EU er en myte. Det vet jo også motstandere i og utenfor unionen, all den tid de gjerne bruker EUs handlingslammelse på f.eks. forsvars- og utenriksområdet som argument. Men ta mitt område, den svært viktige kultur- og kunnskapssektoren, som eksempel. I Norge foregår det meste av bok- radio- og fjernsynsproduksjonen innen fem kilometers radius av Regjeringsbygget. Jeg ser gjerne at du dokumenterer at det samme er tilfelle med Brüssel.

> Eg skjønar heller ikkje at tilhøva i kultur- og kunnskapsbransjen
> har så mykje med sentralisering av makt å gjera.
Ah, så du mener rett og slett at makt ikke har noe med kunnskaps-, kultur- og meningsproduksjon å gjøre? At det er ubetydelig i den store sammehengen at alle riksdekkende og meningsbærende medier, fra VG til Klassekampen, holder til i Oslo? Jaja, jeg er dypt uenig med deg i den analysen, og jeg vet at mange i Bergen, Stavanger og for den saks skyld Kirkenes vil støtte meg i det synet. Jeg har ikke påstått at det er grunnlag for et Aschehoug i Eidfjord, men det er i høyeste grad befolkningsmessig og kulturelt grunnlag for det i Bergen. At det likevel ikke eksisterer, er et stort tap for landet i mine øyne, for ikke å si en falitterklæring over tiår med distrikts- og regionalpolitikk.
Ad Dyret i Brüssel: datalagringsdirektivet er en idiotisk idé (jeg skal blogge om det i nær framtid), på den annen side er EUs kamp mot Microsoft-monopolet av enorm verdi for databrukere verden over. Fiskegarndetaljstyring er kanskje tåpelig, men kontinentvide standarder (som euroen) er gjennomgående en smart idé (selve hovedårsaken til at USA fungerer som økonomisk entitet, f.eks.). EU-kommisjon og -parlament er i så måte som regjering og storting eller for den saks skyld mitt lokale kommunestyre – de gjør vedtak som både begeistrer og forskrekker, ofte på tilsynelatende sviktende grunnlag (jeg har snakket med nok stortingsrepresentanter til å bli behørig skremt, for å si det slik).
I mine øyne er det et stort feilgrep å ikke kjøre folkeavstemninger på Lisboa-prosessen, selv om jeg ikke tror det fører oss like lukt i ulykka av den grunn. Det er sant å si liten grunn til å sette seg på noen høy hest, all den tid det jo faktisk bare er et europeisk demokrati som har et system for temmelig konsekvent å ta folket med på råd i alle viktige (altså ikke bare EU-relaterte) saker. Det demokratiet er ikke Norge.
Til slutt poenget jeg tok utgangspunkt i: regionaliseringen. Skal regionalisering ha en realistisk funksjon, må den inneholde noe mer enn et ullent krav om at hvert område beholder “sin” del av nasjonalformuen (70 % til Vestlandet ifølge Aarebrot). Regionalisering må gi regionene større handlekraft, og i vår tid vil det si større muligheter til å samarbeide over landegrensene. Innen nasjonalstatens rammer må man gå veien om institusjoner i hovedstaden, innen et grenseløst system med felles standarder vil regioner i teorien (og i økende grad i praksis) kunne knytte nære forbindelser med utenlandske handelspartnere uten å involvere verken sentralregjeringen eller Brüssel.
I et slikt perspektiv er det godt mulig å se for seg en vestlandsregion som orienterer seg mot vest i en helt annen grad enn i dag. Debatten i Skottland har i perioder avspeilt dette synspunktet, og forklarer i stor grad hvorfor det skotske nasjonalistpartiet er så EU-vennlig. Fra et skotsk perspektiv vil en eventuell uavhengighet medføre at man raskt må bygge bånd til andre land og regioner enn England, og da finnes det intet bedre rammeverk for det enn grenseløsheten, fellesstandardene og fellesvalutaen som EU kan tilby.
Neida, jeg tror ikke dette er en visjon som deles av større grupper av befolkningen på Vestlandet. Men så er da situasjonen grunnleggende forskjellig: Vestlandet har i praksis aldri opplevd nasjonen som “folkenes fengsel”, slik skottene har. Den eneste gruppen i Norge som har opplevd virkeligheten slik (samene), er så liten at vi stort sett har kunnet ignorere den.

Uff ja, hvordan kunne jeg glemme subsidiariteten! Ser forøvrig at Aarebrot møter politisk motstand, men at alle vestlandsrepresentanter som uttaler seg er enige i at regionen bærer resten av landet på ryggen. Sponheim er som vanlig genial:

“Men jeg tror ikke vi vil få et slikt parti. Jeg tror det ligger i vestlendingenes natur å akseptere at vi skal fø andre, og ikke karre til oss. Vi er et nøkternt og selvstendig folkeferd som ikke er så avhengige av andre som andre landsdeler.”

Avil: Problemet med Aarebrots og Sponheims utgangspunkt er at man vil høre akkurat det samme i andre deler av landet. I Oslo er det bred enighet om at byen er nettoeksportør av skattemidler, ditto i Nord-Norge. Joda, det bygges for lite veier og broer vestpå. Men Oslo har massiv underbemanning av politi, en skolesektor med sterkt behov for oppussing og en nedslitt infrastruktur. Uavhengig av sannhetsgehalten i utsagnet, er det umulig å se for seg en situasjon der en region av landet uten videre går med på at en annen har fortjent mye større deler av felleskassa.
At en stor del av landets eksportinntekter stammer fra produkter som tas opp utenfor kysten av Vestlandet er det ingen tvil om, men det er viktig å minne om at oljen ble funnet på norsk kontinentalsokkel, utviklingen av oljesektoren er blitt sikret av politikere, forskningsmiljøer og private selskaper fra hele landet, og suvereniteten til sokkelen er konsekvent blitt forsvart av landets representanter, ikke vestlandets. Jens Evensen, som mer enn noen er ansvarlig for at vi i det hele tatt fikk en nasjonal oljeindustri, var Oslogutt så god som noen. Jeg skal gjerne se regnestykket hvor innsatsen til resten av Norge blir kompensert, før Vestlandet sitter igjen med “sin” rene andel.
Det andre problemet er at argumentet baserer seg på simplistisk økonomisk tenkning. I bunnen ligger åpenbart ideen om at det er råvareproduksjon (i dette tilfellet olje og fisk) som er den “virkelige” produksjonen. Aarebrot er (forhåpentligvis) smart nok til å bruke begrepet “nasjonalformuen” og ikke BNP f.eks., fordi han vet at 70 % av BNP ikke genereres i vestlandfylkene. Skal man tolke Sponheims selvhøytidelige småbrukerperspektiv rett, bidrar kunnskaps- og kulturindustri, offentlig sektor og finanssektoren ikke med reelle økonomiske verdier. Og slike som jeg bidrar selvsagt ikke med noe økonomisk, men fungerer som snyltere på alle de ærlige sliterne ute på havet… 😉