Man vinner noen, man taper noen, og noen ender uavgjort. Det siste må nesten bli konklusjonen etter at Kunnskapsdepartementet rett før jul vedtok å bevilge midler til videre drift av NDLA. Den dårlige nyheten er at prosjektet ser ut til å seile videre for halv maskin, den gode at departementet åpenbart ikke kjøpte retorikken i bestillingsverket fra Den norske forleggerforening. I papirutgaven av Dagens Næringsliv den 30. desember avviser statssekretær Lisbeth Rugtvedt i Kunnskapsdepartmentet scenariet som trekkes opp av forleggerne, og konkluderer slik:
Den digitale skolen stiller nye krav til læremidlene. Denne utfordringen har ikke forlagsbransjen vist helt tydelig hvordan de vil møte.
Det er som om om jeg skulle sagt det selv. Eller vent litt: jeg har jo sagt det selv, i konklusjonen til et dokument myntet på samme departement (alternativ PDF-versjon). Ellers en takk til bloggerne som på kort varsel fulgte opp med velbegrunnete kommentarer, som sett under ett ble en utmerket motmelding til Econ-makkverket: dette er et eksempel på at den norske bloggosfæren faktisk kan vise muskler når den vil. La oss gjøre det mye oftere i 2008.
02/01/2008 at 10:21
Det neste blir vel at noen oppdager at det faktisk finnes forskning på hvordan mennesker lærer, og at denne forskningen kan utnyttes for å lage effektive digitale læremidler …
jeg holder ikke pusten.
02/01/2008 at 12:41
Saken er at det i mange norske forlag sitter folk som har langt bedre oversikt over læringsfeltet enn forlagsledelsen gir inntrykk av. Det mest slående med Econ-dokumentet, bortsett fra den sjokkerende kvaliteten, er det totale fraværet av en strategi for digital læring. Isteden har man brukt kreftene på å finne ut hvordan man skal bevare status quo.
Så istedenfor en faglig basert diskusjon om hvordan NDLA og andre satsinger faktisk fungerer som digitale læreverk, og hva som kan gjøres for å høste erfaringer, ville forlagsdirektørene ha en debatt om hvordan et prosjekt som nylig fikk åtte millioner kroner er en dødelig trussel mot en bokbransje som omsetter for seks-sju milliarder i året. I mine øyne er det et svik – ikke bare mot lærerne og elevene som i stor grad er prisgitt forlagene, men også mot de mange oppegående medarbeiderne innen systemet.