På tide å kjøpe nye knebeskyttere.
Tor Åge Bringsværds ord oppsummerer min opplevelse av å vende tilbake til Facebook på en utmerket måte. Joda, det stemmer. Han fyren som meldte seg ut med brask og ikke så rent lite bram for fem år siden måtte krype til korset. Årsaken er prosaisk nok: Min sønn er aktiv i barneidretten, og der i gården er Facebook standard. Uten Face, ingen info om trening, kamper og dugnader. Fins det alternativer? Utvilsomt. Men jeg har verken tid eller kompetanse til å svitsje et halvt hundre familier over på et annet system. End of discussion.
Resten av Facebook-opplevelsen minner i overraskende grad om den jeg forlot. Grensesnittet er fremdeles overveldende og uoversiktlig, reklamene bommer like grovt som før og den ulne definisjonen av “venn” er like ullen. Klok av skade har jeg denne gang valgt å begrense antallet venner med et enkelt kriterium: Hvis vedkommende som vil bli venn er en person jeg husker å ha møtt i det virkelige liv og vekslet noen ord med, kan jeg godkjenne. Så langt har det gitt en håndterlig feed.
Selvsagt er Facebook like overvåkende og kontrollerende som det alltid har vært, jamfør de siste dagenes strid om Vietnam-bildet. Dersom du bor under en stein eller kommer over dette en gang i fremtiden handler det altså om at forfatter Tom Egeland la ut det berømte bildet av en jente som ble brannskadd av napalm under et bombeangrep i Vietnam-krigen. Facebook slettet bildet og stengte Egeland ute under henvisning til regler som forbyr bilder av nakne barn, Egeland nektet å godta dette og satte igang en prosess som kulminerte med at Facebook i går ga seg og lot bildet bli publisert likevel.
Vurderte å illustrere saken med Vietnam-bildet, men man vet aldri når Facebook ombestemmer seg. Kjører seif.
Vi skylder alle Tom Egeland stor takk for at han orket å stå i stormen og følge opp den etterhvert enorme internasjonale oppmerksomheten saken skapte. Som meg er han frilansskribent, hvilket vil si at han har mistet mange verdifulle (i hans tilfelle bokstavelig talt!) skrivedager på å sitte i telefon og gjenta de samme poengene til journalist etter journalist. Har vært der noen ganger selv, kjenner hans smerte. 🙂
På den annen side: Selv om Facebook lar bildet slippe gjennom er det ingen anger eller innrømmelse av feil å spore. Tvert imot. Ifølge VG begrunnet Facebook snuoperasjonen slik: «På grunn av bildets status som ikonisk og et med historisk betydning, oppveier verdien av å tillate deling verdien av å verne samfunnet ved å fjerne det. Derfor velger vi å gjeninnsette bildet på Facebook der det har blitt fjernet.»
Med andre ord: Facebook holder på at det har en verdi å beskytte samfunnet mot bildet. Den eneste grunnen til at de gir etter er “verdien av å tillate deling”, som er Facebooks brød og smør. Vi har heller ingen andre signaler som tyder på at selskapet akter å endre sin grunnleggende politikk. Og hvorfor skulle de nå det. Å være et koselig og “familievennlig” sted på nettet er nå engang Facebooks hovedfunksjon for majoriteten av brukere.
Dette ikke for å nedvurdere verdien av slike kampanjer. Selvsagt er det viktig og nødvendig å si fra når man utsettes for overtramp, og ikke minst når dette dreier seg om en aktør som ønsker å fungere som et nav for mediedistribusjon i inn- og utland. Men som jeg skrev i Dagbladet forleden: Jeg tror ikke dette er nok. Hvis man mener alvor med å sørge for at Facebook opptrer som en ansvarlig mediedistributør, må dette løftes opp på politisk plan.
Der er vi ikke nå, så hva gjør vi i mellomtiden? Vel, Bjørn Sterk har som i så mange andre sammenhenger interessante tanker å by på. I en bloggposting med tittelen Si Fexit til Facebook tar han til orde for at vi forlater Facebook en masse og finner nye steder å treffes. Han underkjenner ikke at det er problematisk, at alternativene er få og at de fleste av oss er bundet opp av nettverkseffekten. Men han mener det er mulig.
Og bare så det er sagt: Det mener jeg også. Jeg kan altså ikke forlate Facebook nå, men har isteden laget meg en strategi som sikrer meg handle- og ytringsfrihet fremover. Strategien er enkel nok: Jeg fortsetter å være tilstede andre steder enn på Face. Ikke i samme grad og på samme måte som før, tiden er jo tross alt begrenset, men mer enn nok likevel. Så her er mine Fexit-løsninger.
- Denne bloggen. Jeg blogger sjeldnere og lengre enn før, men det beror mindre på min evne og vilje enn på analyse av trafikkdata. Mange av postingene var av et slikt slag at de ikke lenger passet i bloggformat, og er nå droppet. Et eksempel er postinger om matlaging, som isteden legges ut i den utmerkede Matgeeks-gruppa på Facebook. Nyhetsstoff og vitenskapslenker dumper jeg fremdeles på
- @astronewth. Ja, for tross ryktene om sin død er det fremdeles liv i Twitter. Mens det blåste som verst i Vietnambilde-striden var Twitter en mer pålitelig kilde enn Facebook, slik det også er det når det skjer noe utenfor den vanlige nyhetsstrømmen man vil følge. Sist Twitter var kjempenyttig for meg var i forrige uke, da en SpaceX-rakett eksploderte i Florida.
- Reddit. Omstridt og utskjelt, men herregud for en god kilde til eklektisk informasjon om alt mellom himmel og jord det kan være. Har en lurkekonto der for øyeblikket, men føler på meg at jeg på kort varsel kan bli mer aktiv.
- Google+. Dette er blant Googles mindre vellykkede “kast-spaghetti-på-veggen-og-se-om-den-fester-seg”-prosjekter. Men det er fremdeles litt liv i noen G+-grupper, og siden jeg uansett bruker mange Google-tjenester går jeg stadig og venter på at de skal finne på noe supersmart som lar Plus og de andre tjenestene jeg liker så godt gå opp i en høyere enhet.
Har også snust på et par andre løsninger, som Pinterest og Deviantart, men kom til at det ikke var for meg. Har også engasjert meg på fora relatert til min interesse for elektronikk og astronomi (webfora fins fremdeles og er langt nyttigere når jeg skal løse et konkret teknisk problem enn lukkede og Google-uvennlige Facebook). Selvsagt har jeg også vurdert de åpne alternativene. Er blitt invitert til delta på Diaspora flere ganger enn jeg har tall på, og nå er det visst Ello som gjelder? Uansett: Holder et våkent øye på det også.
Hovedproblemet for de fleste vil være å holde oversikten og sette av tid. Det skjer mer enn nok i Facefeeden om ikke man skal følge opp ørten andre, liksom. På den annen side: Vi bruker fire timer på nettet i snitt hver dag, og en svært stor andel av det vier vi til Facebook. Så hva med å begynne i det små og sette av ti av minuttene du nå gir til Mark Zuckerbergs reklamemaskin, til forsiden til Reddit eller et forum for din spesialinteresse?
Og hvis du finner en annen interessant plattform: Hva med å peke til postinger der og invitere venner dit? Noe av det som slår meg mest som tilbakevendende Facebook-bruker er hvor lite av nett-omverdenen jeg finner i feeden min. Facebook-bruk kretser i stor grad rundt Facebook, i skarp motsetning til f.eks. Twitter som ofte er en eneste liste av interessante pekere ut på nettet. Så om ikke du er klar til å forlate Facebook, kan du kanskje være med på å vise folk som sitter fast innenfor murene at det finnes en verden utenfor Verona? 🙂
10/09/2016 at 11:01
Jeg stoler på at markedet vil komme opp med noe helt nytt. Litt trist at de gamle kjemper aldri får det til. I dag må de norske mediehusene gi seg selv bort gratis til Facebook. Dersom disse hadde lært noe av “The Kodak moment” kunne de gått sammen om en norsk portal der de kunnet hentet inn den profitten de nå gir bort til Facebook. Men, det vil aldri skje, dessverre. Det viktigste er å sitte på hver sin tue og vokte sitt eget revir.
10/09/2016 at 11:05
Jeg tror nok det vil skje etterhvert. Men som Clay Shirky sa i 2011 har Facebook et så godt grep på markedet at de kommer til å være dominerende i lange tider fremover. Et håp i denne forbindelsen er faktisk brukernes synkende deltakelse på Face. Folk legger ut mindre personlig innhold der enn før, noe som selvsagt bekymrer ledelsen sterkt siden det er slikt innhold som danner grunnlag for dataanalyse og reklame.
En strid av denne typen må derfor ha satt dem i en pen knipe: På en ene side skaper det voldsomt engasjement, og det er noe de kan tjene penger på. På den annen side risikerer de å skade omdømmet sitt om det går for langt, og det taper de på. Tipper det var en kost/nytteanalyse som gjorde utslaget her. Idet statsministeren kastet seg på og saken ble global, ble kostnadene større enn inntjeningen og da var beslutningen lett å ta. 🙂
10/09/2016 at 11:17
Det er eit par ting som har endra seg på fem pr lell:
FB velger å nedprioritere dine innlegg, dvs. dei blir synlege i fidane åt færre folk dersom du lenkjer åt visse konkurrerande nettsamfunn. Dette er dokumentert i tilfellet YouTube (kjem du ihug at YT-videoar var avspelbare og embedda i nyheitsstraumen?), men eg mistenkjer sterkt at det gjeld fleire.
Messenger er no allestedsnærværande på mobile einingar om ein ikkje ganske aktivt avstår. Der er òg nettverkseffekten sterk, men det lét seg gjera å minimere.
10/09/2016 at 11:27
Erik, du har helt rett. Glemte det i farten. Messenger installerte jeg i et øyeblikk av villfaren tro på menneskeheten, for så å kvitte meg med hele skiten da jeg oppdaget at den føkkings appen OVERTAR HELE JÆVLA MOBILEN og varsler så høyt at det kunne vekke døde. Dere er hermed advart, verden! 🙂
10/09/2016 at 13:45
Du er inne på, men farer raskt forbi, den viktigste endringen på fb: At gruppefunksjonaliteten er blitt virkelig god. Selv har jeg flyttet en betydelig del av min fb-aktivitet over i grupper. Og der ser jeg ikke noen aktør som er i nærheten av å skape en god erstatning.
10/09/2016 at 18:23
Just precis, og det ligger implisitt i mitt første avsnitt (såpass forventer jeg av leserne mine, faktisk). Det er gruppene som kommer til å holde meg på Facebook, og så konstaterer jeg allerede nå at det er en drøss med andre ting jeg aldri kommer til å gidde å gjøre der fordi andre løser det bedre. Hovedpoenget mitt var å minne folk om at adresselinja i nettleseren fremdeles finnes.
11/09/2016 at 06:03
Arne Mørk Midtbø: Kommer ingen konkurrent til FB fra norske mediehus. Fordi de aldri vil bli enig om eierskapsfordelingen. Så en ny FB-konkurrent må initieres av myndighetene. Staten bør derfor lage en Facbook-konkurrent, og bruke pressestøtten og medienes nullmoms til å finansiere denne. De norske medier som legger sin journalistikk gratis inn i en slik norsk FB-kopi, får nullmoms, pressestøtte og får beholde alle reklamekronene blåkopien genererer. Mens de norske mediene som vil fortsette å gi bort journalistikken og reklameinntektene sine til FB, Google og andre amerikanske konsern gratis, bør få fortsette med det. Men helt uten pressestøtte og med 25% moms. I dag har jo Zuckerberg fått verdens største sugerør ned i den norske pressestøtteordningen og andre kulturstøtteordninger, den norske stat betaler, og FB profitterer og salter ned reklamekronene norsk journalistikk og kulturliv skaper i utenlandske skatteparadiser. Den norske stat kan feks utlyse et anbud, med en premie verdt 1 milliard kroner, til smarte norske nerder som klarer å utvikle og drifte en slik FB-konkurrent, og som vil redigeres etter norsk lov. Den kinesiske utgaven, Renren, er forresten en blåkopi av FB. Grunn til at Kina har forbudt Google, You Tube, Facebook etc… har mye mer å gjøre med økonomisk proteksjonisme enn meningssensur, for smarte kinesere vil nemlig ikke la seg melke av Zuckerberg & co. Får ikke FB gratis tilgang til norske journalisters arbeid i framtiden, fordi alt slikt befinner seg på en passordbeskyttet norsk blåkopi-portal, vil nemlig det amerikanske FB raskt dø ut i Norge også.
12/09/2016 at 10:39
Du er ikke den eneste som har blitt slept mer eller mindre motvillig tilbake til fjasboka av (barne)idretten. Jeg forlot plattformen litt etter at du gjorde det, og blei nødt til å opprette ny konto litt før deg. Av veldig lignende årsaker.
Og der er vi nok ved puddelens kjerne. Selv om vi er ganske mange som helst ville bytta til andre sosiale medier, er det vanskelig å kutte ut Facebook helt. Giganten har rett og slett blitt så stor og dominerende at det er vanskelig å ikke forholde seg til den. Om du har barn i skolen, eller er med i styr og stell i et idrettslag eller en annen organisasjon, er det nesten umulig.
Facebooks voldsomme dominans har ført til en slags ond sirkel. Folk – og organisasjoner – blir på Facebook fordi alle er på Facebook. Nettopp derfor er den tilsynelatende vilkårlige redigeringa og det håpløse regelverket et reelt problem. Og nettopp derfor er det, som du nevner, viktig at folk sier fra om overtramp og sensurtendenser.
Sjøl kommer jeg nok til å flytte mesteparten av min private aktivitet over på Twitter og Google+. Men så lenge folk flest er på Face, blir det vanskelig å komme helt unna fjasboka. Om de ikke kaster meg ut, da.
12/09/2016 at 11:28
Jeg er ikke enig i at norske medier ikke har lært noe. Se for eksempel til finn.no, som ble opprettet av norske medier og som gjør at norske medier fortsatt i dag kan nyte godt av inntekter fra rubikkannonser på nett. Dette takket være kloke, forutseende prioriteringer helt tilbake til 90-tallet. I andre land har gjerne avisene mistet inntektene fra rubikkannonser til uavhengige, private firmaer.
Det har også vært flere norske forsøk på å lage sosiale media. Feks. Origo, Nettby og sikkert flere jeg ikke kommer på nå. Men problemet er at man ikke bare kan lage et sosialt nettverk og vedta at folk skal bruke det. Folk må selv ha lyst til å bruke siden. Og her ser Facebook ut til å ha hatt en veldig stor fordel.
Jeg tror også en liten del av problemet er at Norge er et relativt lite og åpent land med tette bindinger til den angloamerikanske verden. Det gjør at vi har en tendens til å hoppe på det som er kult og hipt i den angloamerikanske verden (les: Facebook på 2000-tallet). Land som har lyktes sånn noenlunde med å ha egne sosiale nettverk uavhengig av Facebook (Russland, Kina, Brasil) er gjerne land som har mer lukket og sterkere nasjonal kultur.
Jeg vet ikke om det egentlig er et så stort håp at Facebook nå er på vei ned. Det synes på meg som at dette markedet har en tendens til å være dominert av monopoler av bekvemmelighetshensyn (det er bekvemmelig for folk flest å bare ha en side å forholde seg til), og vi risikerer at neste monopol viser seg å være et enda mer kynisk selskap enn Facebook.