Jeg har gleden av å lese min fars bok Roboten er løs for niåringen i disse dager. For eventuelle uinnvidde er dette en science fiction-bok for barn og  unge, utgitt i 1982. Hovedpersonene er den lille jenta Sam og tjenerroboten Matilda, som viser seg å ikke fungere helt som hun skal. Boka er utvilsomt den av min fars bøker som er blitt lest og elsket av flest barn, og med god grunn. Uhildet som jeg er 🙂 kan jeg konstatere at den fremdeles holder mål, mer enn 30 år etter at den ble utgitt første gang.

Selv om Tor Åge Bringsværd har rett i at science fiction-bøker mer handler om sin samtid enn om fremtiden, er det interessant å se hvor godt eller dårlig forfattere treffer når de titter i krystallkulen. Ta Jon Bings serie om stjerneskipet Alexandria, som ble utgitt omtrent samtidig med bøkene om Matilda og som også hadde en skare med begeistrede tilhengere (undertegnede blant dem).Der er det sentrale premisset at fysiske bøker fraktes fra planet til planet, noe som virker håpløst utdatert i en tid da millioner av lesere overfører ebøker trådløst hver eneste dag.

Det er også i en av Alexandria-bøkene at Bing famøst skriver at ingen kommer til å lese bøker på en datamaskin sittende under et tre (er det mulig at designeren av Kindle-ikonet har lest Bing?) I Roboten er løs finner man mange lignende eksempler, selvsagt. Som ideen om at vi skulle bli oppvartet av tjenerroboter (det nærmeste vi kommer konseptet idag er støvsugerroboter, som egner seg best som transportmiddel for katter), videotelefoni istedenfor mobiltelefoni og det programmerbare autokjøkkenet (selv om vår avhengighet av Fjordland og Toro utvilsomt avspeiler et lignende forhold til mat).

Men boka inneholder også en forutsigelse som gjør at teksten for en voksen leser kan oppleves som relevant den dag idag. Det virkelige temaet i boka er ikke nemlig kortsluttende roboter, men forholdet mellom barn og foreldre. Sams mor og far er så oppslukt av den store videoveggen (VV, som vi forøvrig kommer til å få om noen år om flatskjermene fortsetter å vokse i dagens takt) at de ikke har tid til å være sammen med, enn si prate ordentlig med henne. I Roboten er løs har teknologien frarøvet barna foreldrenes oppmerksomhet, isteden blir ungene overlatt til roboter.

Ingen begivenhet er for stor til å bli oppslukt av smartfonen

Spol frem til 2013 og den pågående debatten om “smarttelefonforeldre“, voksne som er så oppslukt av de små skjermene våre at vi til tider ikke enser hva ungene våre snakker om eller driver med. Som, i likhet med Sams foreldre, har allverdens gode argumenter for at det bør være slik (blant annet fordi unger i grunnen er kjedeligere enn dingsene våre). Og som gjerne kommer til at den enkleste løsningen på problemet (i den grad det anses for å være et problem) er å gi ungene tilgang til den samme teknologien så tidlig som mulig.

Selv om teknologien er annerledes er problemstillingen stort sett den samme som i Roboten er løs, hvilket er friskt med tanke på at debatten på den tiden boka ble skrevet handlet mest om massemedienes mulige negative innflytelse på barn og ungdom (den gang ble Prøysen/Olrogs herlige “Tango for TV” stadig spilt på radio). At teknologien kunne komme til å forrykke forholdet mellom barn og voksne på mer komplekst vis, se det var det langt mindre bevissthet om.

Min far har aldri hørt til pekefingerbrigaden i norsk barnelitteratur, men i dette tilfellet merkes engasjementet og den moralske harmen bak de mange humoristiske scenene. Talsmannen for forfatterens budskap blir bestefar som lever et enkelt liv i skogen, og som gir klart uttrykk for sin misbilligelse over at Sam foretrekker samværet med en defekt robot fremfor sine dysfunksjonelle foreldre. Når det er sagt, presenterer romanen ingen enkle svar på problemet. Bortsett fra å reparere Matilda, skjer det ingen dramatiske endringer i familiemønsteret.

Man innser at mor og far kommer til å fortsette å sitte klistret til VVen, som de virkelige taperne i denne beretningen. Det er jo de som går glipp av tid med datteren de aldri får igjen, av opplevelsen av virkelig liv utenfor skjermen. Det som blir et godt litterært grep (ikke minst fordi bereder grunnen for oppfølgere) er imidlertid ikke godt nok for meg. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg har ikke villet ha det slik en god stund nå, og derfor har jeg satt inn noen enkle tiltak i familien som så langt har vist seg å være ganske effektive.

Før det første har jeg kommet til erkjennelsen av at det meste av tiden jeg bruker på IT utenfor arbeidstiden, har minimal nytteverdi. Bevares, vi opplever det som om sosiale medier er uunnværlige for å holde kontakt med dem vi bryr oss om, og forsøker man å antyde noe annet til storforbrukere av f.eks. Facebook kan reaksjonen bli regelrett hissig (opplevde det senest igår). Men altså: Sosiale medier, spilling og dilling rundt på nettet er i all hovedsak for moros skyld, tidtrøyte om man vil.

Litt malapropos har jeg fått økonomisk bekreftelse på dette de siste par årene. Jeg logget meg av Facebook for godt i januar 2011, og ble fortalt at dette komme til å ramme meg hardt da kommunikasjon er mitt yrke og Facebook er den viktigste kommunikasjonskanalen der ute. Isteden opplevde jeg at inntektene økte kraftig i 2011 og 2012. At dette korellerer er jeg ikke i tvil om. I skapende frilanseryrker er det ofte en direkte sammenheng mellom konsentrert arbeid og inntekt, og Facebook var en tidstyv og rutineforstyrrer uten sidestykke.

Jeg har også gitt vår sønn klar beskjed om at han må si fra når vi voksne blir for oppslukte av smartfon og brett. Det tok ham ikke lang tid å lære seg forskjellen på at mor og far gjør noe viktig eller jobbrelatert, og når vi bare ser filmtrailere eller spiller. At vi tar hans innvendinger på alvor gir oss også en anelse større autoritet når vi må be niåringen om å rive seg løs fra spill på brett og PC, noe vi selvsagt stadig må gjøre.

Jeg skal ikke påstå at jeg har funnet det beste svaret på utfordringene for familielivet i nettalderen. Men det gjør godt å vite at jeg bevisst prioriterer slik at jeg ikke tilbringer for mye av min sønns barndom i selskap med virtuelle bekjentskaper som i grunnen ikke betyr noe for meg. Eller som Sams bestefar sa det i Roboten er løs: 

“Blir du avhengig av maskinene, er det ikke lenger du som bestemmer over ditt liv.”