Av og til føler jeg at jeg har verdens morsomste jobb. Denne uken var det for eksempel min store ære å være konferansier for et kveldsarrangement i regi av Oslo Innovation Week der Sir Tim Berners-Lee var æresgjest. Det hører med til jobben som konferansier å veksle noen ord med hovedpersonen på forhånd, og dermed fikk jeg en ordentlig prat med en av vår tids viktigste innovatører (som tilfeldigvis også er en av mine store personlige helter.)
“This is for everyone”: Sir Tim Berners-Lees tweet fra London-OLs åpningsseremoni 2012 (cc) Wikipedia
Det er mye pent å si om Sir Tim, men for meg er det mest beundringsverdige at han ikke har brukt World Wide Web til å forvandle seg selv til multimilliardær (noe han utvilsomt kunne ha gjort), men isteden har viet livet sitt til å forsvare verdensvevens kjerneverdier. De inkluderer blant annet åpenhet og tilgang til kunnskap for alle, retten til et privatliv og frihet fra overvåkning.
I en samtale etter Sir Tims foredrag benyttet jeg sjansen til å spørre om ikke privatisering av nettallmenningen representerer en økende trussel mot den åpne, standardbaserte verdensveven. Mitt utgangspunkt var at stadig mer av nettaktiviteten vår foregår på og via privateide, lukkede nettsteder som Facebook, og Berners-Lee var enig i at det var en bekymringsfull utvikling.
På dette tidspunktet vet jeg at enkelte av mine lesere rister på hodet og tenker som Ronald Reagan i hin navngjetne presidentdebatt. Og joda, det stemmer at jeg har vært ute i samme ærend tidligere. For et par år siden var det Apple og retningslinjene for innhold i selskapets App Store jeg maste om, nå er det mest interessante eksempelet Facebook. Eksemplifisert ved denne aktuelle norske saken, som rapportert av NRK:
[Rådgiver i Human-Etisk forbund] Didrik Søderlind ble tidligere denne uken sperret fra å kommentere på Facebook, etter at to av hans innlegg ble rapportert inn som støtende. Begge kommentarene omhandlet samme person, som Søderlind i lang tid har hatt en konflikt med. En av kommentarene som ble meldt inn, var en kommentar der Søderlind hadde lenket til en samtale som handlet om ham selv, der to av hans argeste kritikere omtalte hans kroppsfunksjoner svært detaljert.
Det er tre ting som slår meg ved denne saken. For det første: den er på ingen måte enestående. Facebook stanser/sletter innhold og stenger brukere ute for et bredt spekter av overtredelser, og utenfor Norges grenser har Facebook-sensuren (som Apple-sensuren i sin tid) skapt betydelig mer debatt enn her. For det andre: uansett hvor mye vi måtte mislike det, så er Facebook i sin fulle rett til å gjøre dette.
Facebook.com er privat eiendom, hvilket gir eierne full råderett over hva som publiseres på nettstedet. Din ytringsfrihet gir ikke andre plikt til å publisere eller selge det du måtte ha å melde – eiendomsretten stor over ytringsfriheten i dette tilfellet. Det tredje poenget er at eierne i dette tilfellet er amerikanske. Det er amerikanske normer som gjelder, og de kan som kjent være pripne og preget av angst for søksmål. Derfor er det ikke overraskende at Facebook følger føre var-prinsippet, og sletter først og spør etterpå.
Med andre ord: “it’s not a bug, it’s a feature”. Det er slik Facebook er, og fortsatt kommer til å være. Det også tenkelig at praksisen kan komme til å strammes inn, jamfør en kommentar fra NRK-saken. Facebooks talsmann i Norden, Jan Fredriksson, forklarer nettstedets praksis med “at det finnes medlemmer ned mot 13 år, og at medlemmer fra hele verden skal kunne bruke Facebook som plattform.” Mye tyder på at Facebook vil senke aldersgrensen på sikt, og det meste av selskapets fremtidige vekst vil skje utenfor det ytringsliberale nord. You do the math, for å holde meg til engelsknorsken her.
Dilemmaet for Didrik Søderlind og andre som ønsker å publisere og debattere profesjonelt på nettet, er Facebooks popularitet. Per idag er det vanskelig for organisasjoner som Human-Etisk Forbund å la være å bruke Facebook, tross alle prinsipielle betenkeligheter. Mitt beste råd er derfor å fortsette å bruke nettstedet, samtidig som man er nøye med å klage på overtramp (uten å forvente at selskapet endrer sin grunnleggende politikk).
Parallellt med dette bør man ha et våkent øye på utviklingen, og gjerne begynne på arbeidet med en exit-strategi for det tilfelle at Facebook trår over en grense som ikke kan tolereres. Eventuelt at selskapet går konkurs eller rett og slett mister brukernes interesse, at det åpne nettet vinner over de lukkede løsningene nok en gang, slik Sir Tim Berners-Lee håpefullt ga utrykk for i Oslo forleden.
22/10/2012 at 19:00
Forfatteren Jens Bjørneboe skrev i “Vi som elsket Amerika” om menneskenes to slekter: nomaden og den bofaste. Den siste satte opp gjerder for å beskytte sin sådde mark. Men nomaden har en evig evne til å finne åpen vei.
22/10/2012 at 20:20
Du er heldig Eirik – hadde vært moro å møte Tim Berners-Lee.
Jeg har vært på web siden 1993 – da var det mest fancy man kunne benytte en såkalt grafisk browser som het Mosaic. Jeg satte opp nettsted for den høgskolen jeg jobber på i 1994. Da måtte jeg hente kildekode til noe som Rob McCool hadde laget da han jobbet ved NCSA (National Center for Supercomputing Applications) – NCSA httpd deamon het programmet. Koden ble senere (i 1995) overtatt av Apache-organisasjonen. I dag er det verdens mest brukte web-server.
Det har sannelig skjedd mye på disse 19 årene!
Mye har også forsvunnet, ikke bare Mosaic. Fjesboka vil kanskje ikke være så viktig om et par år – “time will tell”.
Det skjer fortsatt gledelige ting – i Tim Berners-Lee’s “ånd” for å si det slik.
Et eksempel er det som Salman Khan og teamet hans holder på å utvikle – The Khan Academy.
http://www.khanacademy.org/about
22/10/2012 at 21:38
Jeg er ikke helt enig i beskrivelsen din av at “stadig mer av nettaktiviteten vår foregår på og via privateide, lukkede nettsteder som Facebook”. For egentlig har da stort sett all nettaktivitet foregått på privateide, lukkede nettsteder veldig lenge? Selv om mange nettaviser har forsøkt å late som om de ikke har ansvar for kommentarspaltene sine, så er de privateide. Det samme gjelder alle mulig blogger og debattforum. Gode gamle Usenet er vel egentlig den eneste nett-tjenesten for diskusjon som har vært noenlunde utbredt, og som kan sies å ikke ha vært privateid og til en viss grad lukket.
Forøvrig synes jeg det er rart at Facebook lar seg bruke på den måten som omtales i Søderlind-saken. Altså, det er ikke overraskende at Facebook har en klagehåndterings-avdeling som av og til er litt for rask på labben og av og til gjør feil. Men folk som bevisst rapporterer ekte profiler som falske, og ikke minst oppfordrer alle vennene sine til å delta i masse-rapporteringer, gir mer arbeid til Facebooks moderator-team. Dette er jo heller ikke direkte positivt for Facebooks omdømme. Derfor synes jeg det er rart at Facebook tilsynelatende ikke gjør noe i motsatt retning for å stanse denne typen misbruk av klage-systemet.
22/10/2012 at 23:12
Dette er en ekstremt viktig sak, så jeg er veldig glad for at du ikke gir deg!
Jeg må få lov til å reklamere for min egen bloggpost hvor jeg skrev om dette, og hvor jeg kom med et løsningsforslag, fordi det første jeg tenkte på da jeg så overskriften din var dette sitatet derfra:
23/10/2012 at 00:22
@Ole J: Jeg brukte også Mosaic som min første browser – i 1993. Fascinerende nok fantes jo mange av hovedelementene i det vi kaller nettsurfing allerede den gang. 🙂
@Johan: Det er kombinasjonen av privateid OG lukket jeg er opptatt av. Du har hele tiden kunnet peke til en blogg eller en nettavis uten at dine brukere må registrere seg på et nettsted for i det hele tatt å kunne se hva som skjuler seg bak pekeren. Som ikke-bruker av Facebook opplever jeg stadig oftere at en peker sender meg til en side der jeg blir avkrevd Facebook-registrering og pålogging. Veldig vanlig på Twitter, for eksempel.
Det er blant mye annet et klart brudd på Berners-Lees opprinnelige tanke bak verdensveven, som var å bryte med et internett som besto av en serie av veisperringer i form av login-skjermer (jeg husker det godt, da jeg brukte nettet i mange år før www kom – og jeg vil ikke tilbake til den tilstanden.)
23/10/2012 at 15:02
Jeg vil våge å påstå at dagens nett, med sin mengde sosiale nett-tjenester, blogg-tjenester, wikier m.m., ligger nærmere Sir Tims visjon av WWW enn webben har gjort på lenge. Hans HTTP protokoll hadde to sentrale kommandoer: GET og PUT. PUT, som gir klienten anledning til å legge sider inn på en server, har så og si ligget ubrukt. Først med de nevnte nye tjenestene er Berners-Lees visjon om et nett hvor alle noder både kan motta og bidra med informasjon virkeliggjort.
Parallellen mellom kyberverdenen og den virkelige verden viz. allmenninger er trukket ofte før – som oftest med henvisning til hvordan bunkevis med tvilsomme patenter gjerder inn og privatiserer fruktbar intellektuell felles utmark på samme måte som med de fysiske allmenningene.
Møteplassene i kyberrommet kan kanskje lettere sammenlignes med de åpne byrommene. Her er problemet ikke så mye tilegnelse av felles eiendom, som at de åpne, felles plasser blir forsøplet. Usenet er et prima eksempel, det som var et trivelig sted å utveksle tanker med likesinnede er nå overklistret med reklameplakater, og tvilsomme individer uten sosiale antenner raver rundt og roper høylydt, og det er dritt overalt.
For å forfølge analogien litt videre: Er det noe rart man trekker inn på et utested eller i en klubb, lag, eller forening i stedet for å treffe likesinnede? Man kan finne seg i både slipstvang, spisepåbud, og til og med ‘adgang kun for medlemmer’ hvis bare noen sørger for at man kan omgås andre i sømmelige former uten å bli plaget av rølpen.
For å trekke den skrittet videre: Hvorfor skal et sosialt nettsted klare å holde bedre på sine gjester hvis vertskapet oppfører seg urimelig enn et sosialt utested eller annen møteplass? Hvordan skal nettsteder klare å lenke sine stamgjester fast mot deres vilje (og uten at det går opp for dem)? Hvorfor skal at ‘alle andre er der’ bedre sikre persistensen til et nettsted enn et utested?
Jeg må tilføye er litt hemmet i min egen evne til å avgjøre gyldigheten i sammenligningen, siden jeg hører til blant de fåtallige troglodytter som ikke er på Facebook, som er stedet jeg føler denne posten er spesielt rettet mot. Jeg er derfor nysgjerrig på hvilke måter Facebook potensielt kan “skru fast” sine medlemmer.
Med mindre min analogi er trukket for langt allerede, blir mine slutninger at:
* Åpne, uregulerte møtesteder på nettet blir forsøplet til det ubrukelige.
* Kommersielle nettsteder er en begrenset trussel mot det åpne nett, fordi er avhengig av sine medlemmers gunst, og det er like lett for kyber-gjester å stemme med føttene (eller musen) som vanlige gjester.
23/10/2012 at 15:15
@Lars: Du spør: “Jeg er derfor nysgjerrig på hvilke måter Facebook potensielt kan “skru fast” sine medlemmer.” Svaret er: Facebook skrur ikke fast sine medlemmer, men lar medlemmene gjøre det for seg. Tiden og innsatsen FB-brukere legger i nettstedet blir et sterkt argument mot å gå andre steder – ikke minst når det er vanskelig å ta data og tjenester (som diverse spill og fex Spotify, som krever Facebook-medlemskap av gratisbrukere) med seg til et annet sted.
23/10/2012 at 15:40
@Eirik: Ekstratjenester skjønner jeg, for stadig å trekke paralleller til den fysiske verden så blir det litt som konsertene i konsertklubber, biljardbordet i biljardklubber o.l. Men det er jo fullt mulig å legge mesteparten av sitt sosiale liv til andre fora i begge verdener. Og hvordan stiller det seg egentlig med det sosiale? I min uvitenhet spør jeg om lange, lange posting-historikker vil veie tungt i å hindre folk fra å flytte fra Facebook over på et hippere/kulere/mindre tvilsomt sosialt nettsted for å fortelle om alt og hint?