For noen dager siden feiret man Earth Day i USA og en rekke andre land (kan ikke si at jeg merket stort til feiringen her, dog). I den anledning har det liberalistiske tidsskriftet Reason Magazine republisert en artikkel fra 2000 der man kaster blikket 30 år bakover i tid, til feiringen av den første Earth Day 22. april 1970. Sitatene journalisten har funnet er interessante i et nåperspektiv. Ta dette fra Paul Erlich, forfatteren av bestselgeren The Population Bomb:
“Population will inevitably and completely outstrip whatever small increases in food supplies we make. The death rate will increase until at least 100-200 million people per year will be starving to death during the next ten years.”
Professor Peter Gunter ved North Texas State University skrev for eksempel følgende:
“Demographers agree almost unanimously on the following grim timetable: by 1975 widespread famines will begin in India; these will spread by 1990 to include all of India, Pakistan, China and the Near East, Africa. By the year 2000, or conceivably sooner, South and Central America will exist under famine conditions….By the year 2000, thirty years from now, the entire world, with the exception of Western Europe, North America, and Australia, will be in famine”
I januar 1970 skrev magasinet Life dette:
“Scientists have solid experimental and theoretical evidence to support…the following predictions: In a decade, urban dwellers will have to wear gas masks to survive air pollution…by 1985 air pollution will have reduced the amount of sunlight reaching earth by one half….”
Økologen Kenneth Watt ved UC Davis uttalte seg slik til Time:
“At the present rate of nitrogen buildup, it’s only a matter of time before light will be filtered out of the atmosphere and none of our land will be usable.”
Watt ga seg ikke med dette:
“By the year 2000, if present trends continue, we will be using up crude oil at such a rate…that there won’t be any more crude oil. You’ll drive up to the pump and say, `Fill ‘er up, buddy,’ and he’ll say, `I am very sorry, there isn’t any.'”
Senator Gaylord Nelson, som tok initiativet til Earth Day, skrev slik i magasinet Look,
“Dr. S. Dillon Ripley, secretary of the Smithsonian Institute, believes that in 25 years, somewhere between 75 and 80 percent of all the species of living animals will be extinct.”
Og selvsagt var spådommen om en kommende istid der, den jeg selv kan huske at folk vitset om på 1970-tallet. Her er det Kenneth Watt som er på ferde igjen:
“The world has been chilling sharply for about twenty years. If present trends continue, the world will be about four degrees colder for the global mean temperature in 1990, but eleven degrees colder in the year 2000. This is about twice what it would take to put us into an ice age.”
Man kan selvsagt hevde at eksemplene har liten overføringsverdi til dagens situasjon. Erlichs og Watts forutsigelser hadde et mye svakere vitenskapelig fundament enn FNs klimapanel, som brukes som basis for vel så dystre fremtidsbilder som noe man diskuterte på 70-tallet. Men de var ikke hentet ut av tomme luften, og deler av budskapet fikk gjennomslag. De (ufrivillig) morsomme eksemplene var økothrillere som Soylent Green og Logan’s Run. Mindre gøy var det at myten om befolkningsbomben fikk fotfeste i folkedypet – at den lever i beste velgående erfarer jeg stadig som foredragsholder, blant annet.
Den viktigste lærdommen kan man trekke av eksemplene over er at man aldri skal komme med skråsikre prognoser basert på ett sett med data. Befolkningsveksten på 1960-tallet, som var svært mye høyere enn idag, var én variabel i likningen. Teknologisk og vitenskapelig utvikling, generell økonomisk vekst og – ikke minst – sosiale endringer er blant de mange andre faktorene det også må tas hensyn til om man skal ha en kvalifisert mening om fremtiden.
Dagens klimaprognoser forteller oss er at det er en høy sannsynlighet for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke det kommende hundreåret. De kan ikke fortelle oss hvordan vitenskap og teknologi utvikler seg i mellomtiden, eller hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn responderer på endringene når de kommer. Så mens det er mulig at vi om førti år lever i den første fasen av et sant klimahelvete, er det også høyst tenkelig at journalistene i 2050 kommer til å godte seg over dagens klimadebatt i artikler som den over.
28/04/2010 at 19:57
Dette brakte mine tanker hen på dokumentarserien “Året 2048” (kommentert av Petter Nome) som ble vist på NRK seint på 80-tallet. Den var temmelig dyster. Fikk inntrykk av at vi kunne velge mellom å drukne i havet, eller grilles i ørkenen allerede fra 2020 av. Ser heldigvis ut som om klimapanelets spådommer er noe mer moderate.
28/04/2010 at 20:05
@Morten: Ja, den husker jeg jo! Fremtidsbilder er jo gjennomgående svært negative. Tenk på hvor mange filmer om fremtiden du har sett, og hvor få av dem som egentlig skildrer den som et bra sted.
28/04/2010 at 20:49
Musikk i mine ører:
😉
28/04/2010 at 20:49
Dei fleste filmar om framtida har vel som hovudfunksjon å kommentera notida, så dei er kanskje ikkje representative for korleis faktisk trudde framtida kom til å verta. Som samtidskritikk er jo dystopiar ganske mykje meir spennande enn utopiar.
28/04/2010 at 20:55
Jeg syns jo det er positivt at det er fokus på miljøet, men det virker som det er tatt veldig lite hensyn til den teknologiske utviklingen i prognosene (hvis det er tatt hensyn til i det hele tatt). Den teknologiske utviklingen er akselererende, og hvis Ray Kurzweil får rett, vil maskin-intelligens ha blitt smartere enn selv de smarteste mennesker innen 2045, og vi vil ha 1000 ganger mer utvikling i dette århundret enn i det forrige. Viser dette seg å stemme (eller nesten stemme), sier det seg nesten selv at vi vil være i stand til å rense atmosfæren og jorden for uønskede stoffer lenge før året 2100. Om 15 år kan vi også få mesteparten av energien vi trenger fra sol-energi, så jeg tror ikke vi trenger å frykte fremtiden.
28/04/2010 at 20:56
Jeg syntes faktisk Watt var rimelig nøktern jeg i og med at han hele tiden tok forbehold om “if present trends continue” og lignende. Det er slett ikke alle spåmenn som minner leseren om slike forutsetninger.
Iht. det med befolkningseksplosjonen er jeg veldig enig. Synd at denne myten har fått spre seg. Vi ser jo en lokal variant også i myter om innvandrerbefolkninger (“muslimsk flertall i 2050” o.l) som framsettes sammen med resonnementer som høres ganske utrivelige ut. Både disse og de globale trendene kollapser i møte med faktiske data, men folk leser alt for lite statistikk og alt for mye synsing.
28/04/2010 at 21:09
@Morten: Mange sf-filmer (og sf generelt) sysler åpenbart med samfunnskommentar. Men man finner også sterke elementer av fremtidssyn og prognoser om man pirker litt i materien (“Blade Runner” er et strålende eksempel i så måte). Ta en titt på filmplakaten øverst i denne postingen, så ser du en billedliggjøring av Paul Erlichs skrekkvisjoner. Det var mange som trodde fremtiden ville bli slik på denne tiden, hvilket nok forklarer hvorfor man så det regningssvarende å lage en film med et slikt (tåpelig) plott. 😉
@Ronny: Watt tar forsåvidt det forbeholdet du nevner. Det han ikke gjør, er å ta hensyn til et velkjent faktum fra fremtidsforskningen – nemlig at “present trends” har en stygg tendens til ikke å “continue”. Jamfør befolkningsveksten på denne tiden, som altså var oppe i over 2 prosent per annum globalt. Slike tall ser vi nå bare i noen av verdens fattigste/mest kvinneundertrykkende land.
28/04/2010 at 22:13
Det problematiske er at det er så lett å latterliggjøre dystre spådommer som ikke gikk i oppfyllelse, uten at vi vet om nettopp de samme spådommene og dommedagsprofetiene var med på å hindre denne utviklingen. Jeg tror det var på en av NRKs podkaster at de snakket om nettopp dette i tilknytning til Y2K. Der sa gjesten at vi ler alle av det nå og syns det var hysterisk, men vi kan ikke vite hva som hadde skjedd om vi ikke var så hysteriske om det.
Det jeg frykter er at dette “fenomenet” (eller hva man skal kalle det) etter hvert kan føre til en forakt for vitenskapen fordi vitenskapsfolk jo stadig vekk hauser opp om store problemer det aldri blir noe av. Om en slik forakt brer om seg for mye kan det virkelig gå galt neste gang, når vi ikke lenger bryr oss om advarslene.
Men, det er klart, mange av framtidsvisjonene du siterer her er jo helt drøye… 🙂
28/04/2010 at 22:24
Aha! Jeg husker veldig godt den hyperdystre “Året 2048″, da sto valget omtrent med å skyte seg eller ta en øl.
Bra tilbakeblikk dette, Eirik. Det gikk mye apokalyptisk på 70-tallet – da også. Husker at jeg fikk besøk av Jehovas Vitner da jeg var hjemme alene – de kom alltid da svært unge jeg og bikkja passet huset. Hm. De argumenterte veldig på at verden skulle gå under snart. Men de hadde en litt annen agenda enn klimapanelet…
28/04/2010 at 23:10
@Børge: Jeg har jo selv vært på radio og brukt Y2K som et eksempel på det du nevner, selv om det vel neppe var meg du hørte på podcasten. 😉
Men akkurat her tror jeg vi kan avskrive dommedagsprofetenes betydning for den sterke og gledelige reduksjonen i befolkningsveksten, eller for den saks skyld skrinleggelsen av den kommende istiden. Der var det nok sterkere krefter i sving. Og ja, jeg er enig med deg i det jeg mener er tabloidiseringen av forskningsformidling svekker forskeres troverdighet. Potensielle katastrofer gir gode oppslag, men på sikt svekker det forskningens troverdighet.
29/04/2010 at 15:49
Dette er gode påminnelser! Det finnes selvsagt mange flere. Men man trenger kanskje også å minnes på hvilke potensielle skumle ting som faktisk har blitt noenlunde bevisst avverget (Y2K, ozonlaget, giftige lokalforuensinger i storbyer i vesten er kanskje eksempler)? Og så finnes det de få tilfellene hvor virkeligheten faktisk var farligere enn man trodde, men vi overlevde likevel. Det var mye som var verre enn folk flest trodde under den kalde krigen, for eksempel, og det har vært nok av store katastrofer uten fortellere til å formidle dem. Anbefaler alle i grunnen å lese endel nøkkeltall i langt perspektiv: CO2-utslipp og annen forurensing i vesten i 100-150 år, norsk normallønn og skatt versus andre europeiske land i 300 år, levealder og spedbarnsdødelighet i 1000 år, arbeidsdagenes lengde i 1000 års perspektiv 😉 Mye god mat for Rosling-diagrammer…
29/04/2010 at 16:46
Det er likevel rart at man til en hver tid har så lite tiltro til avlsarbeide og teknikkutvikling i landbruket. La oss ta et lite hjemlig eksempel med noe historiske tall på melkeytelse, snitt i Norge:
1980 ———-”———- : 5 750 l. andel kraftfôr 43,5 %
1999 ———-”———- : 6 108l. ———-”—— 36,9%
2009 ———-”———- :7 276l. ———-”—— 40 %
29/04/2010 at 17:06
@KEE: Det er det, gitt at det gang på gang er landbruket som har reddet oss fra den malthusianske befolkningskatastrofen. Og skal man tro FNs FAO, vil landbruket fortsette å redde oss i tiår framover. Som jeg pleier å si: all vår høyteknologi til tross, lever vi fremdeles i en verden der vi er avhengige av at bonden får godt vær.
30/04/2010 at 12:01
Det der var bare en helt genial liten artillel du koplet til. Burde vært pensum for, tja, så og si alle. Fra videregående og opp til pensjonsalder i alle fall.
30/04/2010 at 19:10
Jeg har en del i FNs klimapanels rapporter. Det første som burde slå en leser er hvor nøkterne og lite bombastiske de er. Lange drøftinger av konfidensintervaller, tolkning av data og usikkerhet. Etter flere tusen siders drøfting, kommer de fram til at det er stor sannsynlighet for at jordas middeltemperatur vil øke med 2°C frem mot 2100 og hvilke problemer dette vil kunne føre til. Utvilsomt et stort problem for endel land om er dårlig rustet til tørke om projeksjonene skulle holde stik, men ikke verdens undergang.
Et helt annet inntrykk får en gjennom media, politiske taler, miljølobbyen og nettdiskusjoner. Her er hovedbudskapet at “jorda snart går til helvete” hvis ikke VI gjør noe straks. Debatten har sterke moralske undertoner, hvor utslipp er en slags moderne versjon av “synd”, fordi det ødelegger jorda og det er enkeltmenneskets moralske ansvar å betale avlat ved klimakvoter. Det hele begrunnes med at det er vitenskaplig bevist i IPCCs syntese av klimaforskingen. Altså, den samme klimaforskningen som om en faktisk begynner å lese den, ikke gir noe inntrykk av katastrofe i det hele tatt.
Så det virker som om miljødebatten består av to lukkede sfærer. En vitenskaplig som ikke er relativt moderat, og en media- og offentlig opinionssfære, der alt hauses opp uten særlig grunnlag. Kun de mest alarmerende enkeltforskningsfunnene lekker ut fra vitenskapssfæren og finner veien ut i mediasfæren. Finner en et stort tall som sier at noe i miljøet er galt, kan en trygt sette inn et høyere tall for å skremme folk til å skjønne alvoret. Disse tallene kan igjen overdrives for å fremme forståelse. Vips så dør det 1000 arter hver dag om ikke VI gjør noe snart.
Det er sikker minst ti globale problemer som er verre for menneskeheten enn klimaendringene: Sult, malaria, AIDS, urent drikkevann, luftforurensning i storbyer, røyking, fedme/diabetesepidemi, diktatorer som kan få atomvåpen etc. (Hvor alvorlig disse er sammenlignet med hverandre, kommer an på verdisyn). Likevel er det et politisk mantra at klimaendringer er det største problemet menneskeheten står overfor i vårt århundre.
07/05/2010 at 18:52
Rtt stort problem inn i fremtiden som vi den dag i dag gjør mye både forskningsmessig og praktisk for å bøte på er forringelsen av eksisterende åkerland (forsalting, vannmangel, pakkeskader, vekstfølgeskader, utvasking av næring og erosjon). Holdes ikke trykket oppe på dette, har vi en helt klar dystopi rett i sikte i store deler av verdens jordbruk. Samtidig vil jo mangel på bevissthet rundt dette ordne oss ett aldri så lite forurensingsproblem rett oppå (den regionalt økte) matmangelen.