Idag kom pressemeldingen jeg har ventet på en god stund. Kulturdepartementet har ikke overraskende latt være å bevilge millionene som skal til for å redde kriserammede Store norske leksikon, og dermed går eierne ut med et varsel om at nettstedet stenges for godt fra 1. juli i år. Leksikondriften stanses totalt, og isteden skal Kunnskapsforlaget satse på ordbøker (det er også dårlige nyheter for de som kjøpte siste papirutgave av leksikonet, vil jeg tro).
At eierne trekker denne slutningen er leit, om enn forståelig nok. Men jeg skulle virkelig ønske at argumentasjonen hadde hatt en annen form. Pressemeldingens hovedbudskap – “gi oss penger eller se oss dø” – kommer samtidig med at forlagsbransjen truer med å stanse satsingen på ebøker om ikke Kulturdepartementet fjerner momsen på de samme bøkene. I Huitfeldts sted ville jeg vært en anelse irritert over forlagenes taktikk på det digitale feltet, for å si det slik.
Men verre er pressemeldingens begrunnelse for å forvandle det kommersielle leksikonet til en offentlig stiftelse. Her går man direkte og indirekte løs på Wikipedia med ofte gjentatte påstander om språk, kildehenvisninger og sitering, før man kliner til med argumenter som erfaringsmessig får det til å krible i det departementale kredittkortet (“Norge i rødt, hvitt og blått” er passende bakgrunnsmusikk til sitatet som følger):

For nasjonens identitet, for å omtale det som er nasjonalt viktig, ikke minst for å fange opp et multikulturelt Norge i rask endring. Denne oppgaven bør ligge hos synlige ansvarlige og ikke det store kollektivet. Det kan også vise seg problematisk i lengden for kollektiv-leksikonets norske vinkling at det utgår fra en internasjonal plattform med hovedbase i USA.
For synliggjøring av makt. Et leksikon er en maktfaktor. Fagfolk-leksikonet synliggjør menneskene bak, det kollektive dugnadsleksikonet tilslører dem, med risiko for skjult maktkamp. Norges eventuelle eneste storleksikon i fremtiden må ikke være styrt av usynlige krefter inngitt autoritet på ukjente premisser.
For å oppfylle grunnleggende krav til en nasjonal institusjon. Hvis Internetts mekanismer alene får rå, vil vi om kort tid stå igjen – i Norge som i andre land – med ett leksikon, Wikipedia, som er en rik kilde til detaljert oppdatert informasjon, men som ikke oppfyller grunnleggende krav til en nasjonal kultur- og kunnskapsinstitusjon.

Jeg kunne gjøre et nummer av at Kunnskapsforlaget fremstår som en dårlig taper med et sterkt oppblåst selvbilde, men mer interessant i denne sammenhengen er det å forsøke å forstå hva maset om Wikipedia betyr. Det vi i praksis ser i pressemeldingen, er en aktør som først og fremst definerer seg i forhold til konkurrenten. Her finnes det lite om hva som er oppnådd, isteden serveres et negativt budskap: “vi har gjort en dårlig jobb, men etter oss kommer syndfloden”.
Jeg har tidligere vært en tilhenger av offentlig støtte til SNL, men etter å ha lest Kunnskapsforlagets pressemelding har jeg skiftet syn. Jeg ønsker meg ikke et rendyrket statsleksikon. Og jeg kan heller ikke se at det er det offentliges oppgave å finansiere et nettsted som skal ha som en av sine hovedoppgaver å ligge i krig med Wikipedia, som Kunnskapsforlaget tydeligvis ser som en sentral del av fremtidens leksikondrift. Den beste offentlige løsningen i dagens situasjon er den Wikimedia foreslår: frikjøp innholdet på SNL fra de forfatterne som ønsker det, og slipp det under en åpen lisens.