Kindle Global Edition – et førsteinntrykk

Takket være et velvillig Fritt Ord fikk jeg tilgang til den internasjonale versjonen av Kindle tidligere i uka (jeg har som tidligere nevnt ingen planer om å kjøpe den selv, da jeg allerede eier bøker i det inkompatible ADE-formatet). Maskinen som alle snakker om for tiden kommer i en nøktern brun pappeske, uten noen form for medfølgende omslag eller deksel.Det følger heller ikke med en lader som kan plugges rett i en norsk stikkontakt, men det går fint å lade via USB-kabelen.

Å koble leseplaten til PCen er uansett det første jeg gjør, og akkurat som med Sony Reader og Cybook dukker Kindle opp som en ekstern disk på skrivebordet. Kindle har tre mapper reservert innhold – “music” og “documents” er selvforklarende, mens “audible” sannsynligvis brukes til digitale lydbøker fra den Amazon-eide leverandøren av samme navn.
I “documents” ligger altså ebøker, men fordi Kindle er bygd for å vise Amazons eget Mobi-format kan du ikke uten videre dra og slippe PDF- eller RTF-filer rett inn i “documents”, slik du f.eks. kan på iRex, Cybook og Sony Reader. Isteden må du bruke Amazons konverteringstjeneste for PDF, eller laste ned Mobipocket Ebook Creator, som lar deg lage Mobi-filer av PDF-, Word- eller HTML-filer.
Utseende og grensesnitt
Mens baksiden av Kindle 2 har et deksel i børstet metall, er framsiden av preget av hvit plastikk med avrundede hjørner som bringer tankene hen på fire-fem år gamle Apple-produkter. Ikke på en god måte, dessverre – Amazon har valgt å gjøre Kindle bred og flat, med den følge at skjermen virker mindre enn den faktisk er. Det blir åpenbart når man legger den ved siden av Sony Reader, som har nøyaktig samme skjermspesifikasjoner men har gått for et tykkere design med en smal kant runt skjermen.
Ikke nok med det: ved å omgi e-blekkskjermen med en bred hvit bord klarer Amazons designere å få den lysegrå bakgrunnen til å virke mørkere enn den er i virkeligheten. Tross disse elementære designblunderne, virker utførelsen generelt solid nok. Kindle er god å holde i, og den lave vekten gjør at man kan sitte med den i én hånd i lang tid – et stort fortrinn leseplater har framfor bøker.
Selv om Kindle bruker samme skjerm som Reader, blir ikke leseopplevelsen helt den samme. Amazon har utstyrt Kindle med en standardskrift som jeg opplever som mindre vennlig mot øynene enn Times New Roman (Sonys og Cybooks førstevalg). For mye av den begrensede skjermplassen går dessuten med til informasjon – det er statuslinjer både over og under, og dermed mister man verdifulle billedpunkter på en skjerm som bare måler 600 x 800 punkter.

I motsetning til PRS-600 har Kindle ikke berøringsfølsom skjerm. Det gir den bedre kontrast, men til gjengjeld må grensesnittet styres med fysiske knapper. Her har Amazon virkelig ikke spart på konfekten. I tillegg til et fullt QWERTY-tastatur med tallrekke, har Kindle fire blaknapper, tre menyknapper samt en styrepinne. Kindle er utvilsomt den mest datamaskinlike leseplaten jeg har vært borti til nå – som seg hør og bør, på en maskin med innebygd ebokhandel og mulighet for Wikipedia-søk (det eneste nettstedet norske brukere har tilgang til).
For at dette skal fungere, må grensesnittet være kjapt. Slik er det ikke alltid med elektronisk blekk, som danner tekst og bilder ved å “trykke” med magnetisk blekk. Men Kindle 2 er en positiv overraskelse sammenlignet med leseplater som Cybook OPUS og Sony PRS-505: når man trykker på “Menu”, kommer  menyen raskt fram, og det er lite forsinkelse når man beveger seg nedover med styrepinnen.Unntaket er markering i tekst, som Arne Olav Nygård påpeker. For den som ønsker å notere og understreke i ebøker, er Sony PRS-600 et langt bedre valg.
En artig funksjon jeg ikke har sett på andre leseplater, er skjermspareren som skrur seg på etter en tid. E-blekk fungerer slik at skjermen ikke trekker strøm når siden først er “trykket”, og derfor kan man like gjerne vise et bilde som en blank skjerm. Det slår meg imidlertid at dette er en funksjon det vil bli kjekt å kunne slå av i forbindelse med flyreiser. Hittil har jeg ikke opplevd at kabinansatte har reagert på at min leseplate viser tekst på skjermen under takeoff og landing, men etterhvert som leseplater blir vanligere vil jeg vil tro det stiller seg annerledes om jeg sitter der med en Kindle som viser John Steinbecks kontrafei, som over til høyre.
Nettbokhandelen
Hovedpoenget med å kjøpe en Kindle fremfor andre leseplater er den lette tilgangen til Amazons ebokhandel. Amazon har inngått en avtale med norske mobilleverandører om tilgang til 3G-nettet her, og resultatet er helt tilfredsstillende. Bildesekvensen under viser hvor lett det er å laste ned en smaksprøve på en bok. Fra man trykker på Menu-knappen til høyre og velger “Shop in Kindle Store” er det bare seks trinn, og ingen av dem involverer en annen maskin.

Men Amazons patenterte Whispernet-teknologi kunne like gjerne ha vært kalt Shufflenet, for her får jeg følelsen av at man subber seg fram på nettet. Verst er det når jeg bruker Wikipedia, men heller ikke ebokhandelen oppleves som spesielt responsiv. For hvert pekervalg måtte jeg klikke gjentatte ganger før platen endelig reagerte, og jeg grep meg i å savne et godt, gammelt Windows-timeglass å se på mens jeg trommet med fingrene.
Det er også verdt å vite at ebokhandelen er en kraftig forenklet versjon av Amazon.com, både i hva som vises av informasjon og ikke minst i tittelutvalget. Som Ane Farsethås i Dagens Næringsliv og Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten har påpekt, er det mange bøker norske Kindle-brukere ikke kan kjøpe av rettighetsmessige årsaker (Dan Browns siste er et eksempel – den får man forøvrig kjøpt uten problemer til Sony Reader hos Waterstones). Bjørkeng viser hvordan man kan kjøpe bøkene ad omveier, men da forsvinner mye av poenget med å kjøpe via Whispernet.
Bare så det er sagt: det er mange som er positive etter sitt første møte med Kindle. Jeg er langt mer forbeholden. Som leseplate er Kindle grei nok, men heller ikke mer. Som mobil- eller PC-erstatning til kunnskapssøk, merking av tekst osv er den altfor treg og begrenset. Hovedargumentet for å kjøpe en Kindle framfor en leseplate som krever at du kobler deg til via PCen, nemlig ebokhandelen, er noe av en skuffelse når man begynner å gå gjennom den.
Inntil videre er Kindle lysår fra å kunne leve opp til Wall Street Journals pompøse beskrivelse av “The Book that Contains All Books”. Og da har jeg altså ikke tatt meg plass til å reflektere over de praktiske og prinsipielle problemene som følger av at Kindle, i motsetning til andre leseplater, binder brukeren til én ebokhandel hvis praksis til tider er temmelig tvilsom.

Jeg lar talskatten Linus få det siste ordet i sakens anledning. Han er vanligvis glad i leseplater, men Kindle var han bare sånn måtelig interessert i. Kanskje skyldes det at han i likhet med meg har sett litt for mange av dem til å bli stormforelsket, men jeg er altså ganske enig med ham.