Som nevnt i kronikken min forleden, er det ikke vanskelig å ta stilling til de eksisterende tiltakene mot fildeling (å vite hva de skal erstattes med, er derimot et genuint komplisert spørsmål). Et eksempel på et lettfattelig tiltak er den britiske regjeringens forslag om å lansere en variant av den franske HADOPI-loven, der brukere som deler ulovlige filer kan miste netforbindelsen sin etter tre advarsler.
Nå har Paul McCartney, Elton John og en rekke andre britiske musikere, sammen med bransjeorganisasjonene The Featured Artists Coalition (FAC), British Academy of Songwriters, Composers and Authors (Basca) og Music Producers Guild (MPG) gått ut og tatt avstand fra forslaget i klare ordelag:
“We vehemently oppose the proposals being made and suggest that the stick is now in danger of being way out of proportion to the carrot. The failure of 30,000 US lawsuits against consumers and the cessation of the pursuit of that policy should be demonstration enough that this is not a policy that any future-minded UK government should pursue.”
I Storbritannia er det i ferd med å oppstå et skille mellom platebransjen, som støtter regjeringens kraftige tilstramming, og komponister og tekstforfattere som frykter for konsekvensene for brukerne. Basca-sjef Patrick Racklow mener undersøkelsene som tyder på at mange fildelere også kjøper mer musikk bør være et godt utgangspunkt, og sier:
“The music industry is quite a scary place to be at the moment and we don’t know what it will look like in 10 years’ time, but if we find ways of licensing, new ways of doing things will evolve. What we can’t do is try to push things forward by looking back.”
Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Så får man heller spekulere over hvorfor det er så vanskelig å finne en eneste prominent norsk musiker som er istand til å mene noe annet enn at fildelerne må tas hardere – uansett.
(Via BoingBoing)
04/09/2009 at 22:25
Du trenger ikke spekulere på det. Sir’ene har noen milliarder mer i banken.
Litt kort sagt halvsent en fredag er spørsmålet hvordan vi kan sikre en forretningsmodell som gjør det interesant for mange nok å
– Bruke tid på å lage ny kvalitetsmusikk/film/litteratur
– Gi ut gammel musikk/filmer/bøker i bedre versjoner (ref. seneste nyutgaver av Beatles, King Crimson (mixet av Steve Wilson!), Genesis og The Nice (og når kommer KLF?).
– Lete etter stoff av gamle artister/grupper/forfattere (kladder, ungdomsverker, bootlegs, arkivmateriell, studio out takes, radio- og TV-opptak
Litt vel mange forslag så langt polariserer debatten til enten å stenge nettet for alle på mistanke eller å slippe alt fritt (og dermed fjerne mange av kunstnernes incentiver).
Vi trenger en debatt om løsninger, ikke om gratisideologi og personvern. Spotify-type løsninger (og e-bøker og slik) fører et stykke på vei, men hvis vi ikke lander på noe mer enn “flat rate” og eller reklamefinansiert, er det få incentiver for punktene nevnt over.
For å si noe helt banalt og opplagt.
05/09/2009 at 07:36
@Bjørn Are: Hvis du hadde giddet å lese artikkelen jeg peker til, ville du sett at dette var en uttalelse som støttes av tre musikerorganisasjoner. Med andre ord er det langt fler enn aldrende milliardærer som stiller seg bak. Din skildring av ståstedene i den norske debatten er ikke bedre fundert, og dermed er det vanskelig å ta innspillet ditt seriøst.
Du må så gjerne ønske deg en fildelingsdebatt som ikke handler om personvern. Det gjør også den norske plate- og filmbransjen. Ingen av dere vil få det. Det er også banalt og opplagt.
05/09/2009 at 10:52
Selv om jeg altså “gadd” å lese artikkelen opprinnelig, var mitt poeng i innledningen å kommentere din overskrift og vinkel knyttet til akkurat de to sirene som det vel ikke forbauser så mange at har raushet nok til å støtte dette.
Selv om det heller ikke forbauser at også de mangler andre rasjonelle løsninger enn i det store spekteret mellom “vi finner nok en løsning” og “vi må finne en løsning”.
Så forstår jeg at det er vanskelig å få gjennomslag for at jeg ikke et eneste nanosekund har gjort meg til talsmann for restriksjoner av personvern verken her eller i noen andre sammenhenger. Men det synes kanskje som om de av oss med flere enn én tanke i hodet om gangen tolkes i lys av de som sjelden overstiger det antallet, også av de som deg som klarer å tenke mer enn to tanker samtidig.
I stedet for det som IMHO synes som revirmarkering og båssetting av de av oss som i dine øyne tilkjennegir noen snev av fnysing over en tilsynelatende uutryddelig gratiskultur, hadde det vært mer fruktbart med konkrete forslag og påpekninger av veier videre.
Når jeg sier at vi “trenger en debatt om løsninger, ikke om gratisideologi og personvern”, mener jeg ikke at vi skal avholde oss fra å ta opp viktige spørsmål også rundt personvern og gratismaset, men at debattens FOKUS bør være om løsninger.
Jeg vet at du jobber med dette og har skrevet om slike ting ellers. All heder til deg for det.
Flott om du fortsetter med å bruke energi på det, fremfor å se andre som endimensjonale bakstrevere;-)
Igjen fort og kjapt før jeg må kjøre et barn til toget.
05/09/2009 at 11:01
Kunstnerorganisasjonenes kampanje mot ulovlig fildeling handler først og fremst om penger. Hvis fildelingen ga gevinst til opphavsrettshaverne. må vi anta at få ville hatt innsigelser.
Det kunne skjedd ved at at den uautoriserte spredningen av beskyttet innhold, utløste kjøp av billetter, plater og bøker. Det skjer åpenbart også, men lite tyder på at det er i ferd med å skje i så stor grad at det kompenserer bortfall av omsetning.
Inntekter fra reklame og streaming kan også havne på plussiden i regnskapet. Men foreløpig er disse inntektene ørsmå og tilfaller i liten grad dem som har skapt verkene.
Jeg tror likevel det er nødvendig å nærme oss en realistisk beregning av tapene fildelingen skaper. Særlig fordi det ikke foreligger noen plan for å stanse fildelingen som ikke samtidig representerer grove anslag mot personlige friheter og mot nettets enorme verdi for både kulturen og demokratiet.
Dermed ser det for meg ut som om kampen mot fildelingen vil ende med avgifter og overføringer, iallfall så lenge distributørene (plateselskap, forlag osv) ikke finner flere måter å konkurrere ut fildelingen.
1. Hva går tapt for hvem?
La si at 1000 personer fildeler Bent Åseruds filmmusikk eller vinylrippede utgivelser med Junipher Greene.
Direkte tap=hvor mange ville i stedet kjøpt cd
Minus kost til produksjon og distribusjon
Minus plateselskapets andel = opphavspersonens tap
Hvis vi antar at 100 i stedet ville gått i butikken, er Åseruds tap maks 1.500 kroner. Mens kampanjene mot fildeling anslår tapet i størrelsesorden 1000 cder ganger 100 kroner.
Kanskje bør også plateselskapenes tap regnes inn, siden de er nyttige (om enn grådige) ledd i kulturproduksjonen. Platebutikker, cdbrennerier og transport kan holdes utenfor. Hvis plateselskapet og Åserud til sammen tar ut 50 kroner på en CD, blir tapet til sammen 5.000 kroner.
Ikke 100.000.
Hvis en million mennesker laster ned Bob Dylans siste skive ulovlig og 100.000 av dem ellers ville kjøpt, blir et samlet tap 5 millioner. Og det er jo ganske mye.
Selv tror jeg disse anslagene over reelt kjøpsbortfall er for høye. Og jeg tror både Dylan og Åserud har inntekter av den ubetalte spredningen.
I tillegg kommer selvsagt den kulturelle gevinsten hos brukerne.
Det er naturlig at opphavspersonene ikke uten videre vil akseptere slike regnestykker. Åsrud og komponistkollega Geir Bøhren anslo i Aftenposten det siste tiårets tap for rettighetseiere i Norge til mellom 650 millioner og flere milliarder.
Opphavsretten har skapt forventninger om kompensasjon når andre benytter noe de har skapt, ut over det målbare tapet. Derfor betales det tono-avgift på radio- og nettavspilling av musikk. (Men etter det jeg vet ikke av prøvespilling i platebutikken, slik fildelingen også delvis fungerer.)
Eksemplene over er hentet fra musikk. De gjelder kanskje også litteratur. Men så langt jeg forstår, ikke så godt for film. Der er det direkte tapet antakelig større, hvis de fleste fildelerne gjør som meg og laster filmer de ellers gjerne kunne betalt 50-70 kroner for å se.
Men både for film og musikk gjelder antakelig at det målbare tapet er mye større på ferskvare, enn på flere år gamle utgivelser.
De siste burde kunne selges digitalt på nettet til mye lavere pris enn nyutgivelsene og gi kunstnere og utgivere nye inntekter.
Mens nye verk har mer å hente på reklame, tilleggssalg (billetter, tilleggsprodukter) og steaming. Jeg tror fortsatt en skikkelig satsing ville redusert den tapsframbringende fildelingen så mye at vi kunne glede oss over at Dylan blir gratislastet av en unggutt i India og
Junipher Greene får en ny fan på Island.
05/09/2009 at 11:39
@Bjørn Are: Så lenge du tar til orde for en debatt som ikke vurderer personvernaspektet, må du regne med å bli sett på som en som ikke bryr seg om personvernet. At du nå går tilbake på det, er selvsagt bra. Synd da at du må gjenta den flåsete påstanden om to anerkjente musikeres motivasjon for å støtte personvernet.
Ad veier videre: hvis du tok deg tid til å lese det jeg har skrevet opp gjennom årene, skorter det ikke på konkrete forslag. Men uansett hvor konkret jeg velger å være, kan du faktisk ikke kreve at alle som kritiserer krigen mot fildeling samtidig må lansere detaljerte forretningsmodeller for kultursektoren.
Jeg vil for eksempel ha meg frabedt at stortingspolitikere fra SV og Venstre kommer med slike forslag – deres jobb er å tilrettelegge for innovasjon, så skal markedet gjøre resten av jobben.
@Helge: Amen. Etter at et flertall av politikerne i høringen forleden tok til orde for en NOU, bør vi som ikke kommer til å være en del av den prosessen arbeide for at den må basere seg på den første brede, uavhengige norske studien av fildelingens konsekvenser og funksjon idag.
For faktum er at debatten i stor grad er basert på bransjens egne studier og mer eller mindre velfundert synsing, jamfør denne saken om hvordan den britiske regjeringens brukte en meningsmåling som grunnlag for sitt forslag om å HADOPIfisere Storbritannia.
Ellers håper jeg du har tid til å komme på Litteraturhuset neste mandag. Jeg vet det er valgkvelden, men Cory Doctorow er virkelig vel verdt å høre på. Blant annet fordi han faktisk har klart å bygge en forretningsmodell basert på en salig blanding av gratis nedlasting og fysisk salg. 🙂
05/09/2009 at 11:58
I en tidligere bloggdebatt om dette temaet tok frem kalkulatoren og regnet ut sysselsettingseffekten av _om_ rettighetsorganisasjonene i teorien kunne overvåket og stengt ned uønsket nettrafikk:
Hva ville skjedd med kulturtilbudet alle gikk over til bare lovlig musikknedlastning?
Den suverent største lovlige musikknettbutikken, ITunes Music Store, gir bare 8,5% av inntektene videre til artistene. De beholder 30% selv. Over 60% går til plateselskapene. Spotify enda mindre til artistene.
Før mp3 begynte å bli populært, ble det solgt ca 9 millioner album i Norge. Hvis disse hadde blitt solgt gjennom Itunes for standardprisen 80 kr skive, ville platesalg i Norge ha kunnet brøfø 170 profesjonelle musikere internasjonalt. Siden 60% av platesalg er utenlandske artister, ville inntektene fra lovlig musikknedlastning tilsvart bare 70 (!) musikere i Norge med norsk gjennomsnittslønn (350K kr).
(720’000’000kr * 0.085 * 0.4)/350’000kr = 70 personer
(Kilde: Platesalgstallstatistikk fra ifpi.no)
Så hvis årsaken til hele fildelingsforbudet er ønsket om opprettholde inntektene fra eksemplarsalg til noe som tilsvarer 70 musikerårsverk, kan en diskutere om det er god nok grunn til å kriminalisere nesten en million nordmenns nettbruk.
05/09/2009 at 12:12
@Harald: Tenk om flere i denne debatten hadde giddet å ta fram lommekalkulatoren, slik du gjør her. I bokbransjen gjentas stadig kravet om strenge tiltak for å sikre forfatternes levebrød, og så unngår man behendig å nevne at forfattere nesten aldri har vært istand til å leve av skrivingen (i betydningen å tjene en anstendig årslønn).
Eller om du vil: bruk lommekalkulatoren på et normalsalg på rundt 1500 ex (hvorav 1000 er kjøpt inn av staten), til en pris av 400 kroner og en forfatterandel på sånn sirkus 18 %. Det er realitetene for det overveldende flertallet av papirforfattere idag, og ingen lov mot fildeling kommer til å endre denne grunnbetingelsen.
06/09/2009 at 03:49
Noko så opplagt som å bruke lommekalkulator hadde eg gløymt denne gongen. Brukar det litt innimellom, men her passa det utruleg bra. Bra Harald.
08/09/2009 at 12:43
Er det noen sannsynlighet for at du Eirik eller Gisle Hannemyr eller andre med et litt mer nyansert syn kan tenkes å delta i NOU-utvalget?
08/09/2009 at 12:53
@Solon: Gisle kanskje, og det ville i så fall være et utmerket valg. Stikkordene for min sjanse til å bli godkjent for noe slikt: Snøball. Helvete. 😉
08/09/2009 at 13:34
Det jeg lurer på er om musikkbransjen har livets rett lenger. Jeg tenker spesielt på de store selskapene, ikke artistene.
Jeg tror nemlig at bransjen ligger for døden, uhelbredelig syk, og jo snarere de innser dette jo mindre vil eierne tape.
Med dagens situasjon vil musikere kunne benytte seg av internett som distribusjonskanal og kunne vinne tilhengere og spillejobber og på denne måten tjene til livets opphold. Slik ble det jo gjort før, og det fungerte fint. De pengene de har største artistene har tjent i mellomtiden er jo nesten groteskt.
Men musikkbransjen som formidler blir litt som grafikere i nettaviser; Unødvendig og fordyrende.
08/09/2009 at 13:42
@Nils: Jeg er ikke musiker eller musikkbransjekjenner, men det virker rimelig at vi vil se store endringer i bransjestrukturen de neste tiårene. Drivkreftene er der jo i fullt monn, i form av teknologiske og sosiale endringer. Jeg undervurderer ikke de store medieselskapenes økonomiske styrke, men historien er full av eksempler på at de store faller raskt når teknologien først tar av.
Du skal ikke se bort fra at det også dukker opp nye kjemper på området i fremtiden. Kanskje planlegger noen nå musikkbransjens Apple eller Google i en garasje et sted. Kanskje er Spotify akkurat nå der Microsoft var tidlig på 1980-tallet. Tiden vil vise. 🙂
08/09/2009 at 15:39
Jeg; vokste opp med (for dagens unge)Luksus- artikkelen LP-plata (& Singlen Of Course.
Jeg; er en mann veldig nærme 50, og har vel kjøpt tilsammen noe sånt som 3000 “fonogrammer” (Plateindustriens juridiske term på innspilt lyd, give or give some more.
Her om dagen fant jeg et album som ikke lengre er å få kjøpt, være seg på CD eller LP.
Utgiveren er en meget kjent Jazz – artist, som fremdeles gir ut materiale og turnerer.
I sin tid, kjøpte jeg dette fonogrammet på LP, og hadde det vært tilgjengelig på CD, ville jeg foretrukket kjøpeversjonen, da det å bla i en evt booklet, eller sitte med coveret i handa, i det hele tatt hele det fysiske og sosiale aspektet ved kjøp & nytelse av musikk er viktig for min generasjon.Men det skal altså være mulig for nevnte artist å få “sikret” sin fortjente royalty igjennom å fengsle en som har elsket musikken til samme artist i snart 40 år og er generellt pasjonert musikkelsker, trakkasere & offentlig bortvise hans familie ved å ta fra dem nettforbindelse, samt generellt splitte & herske i et Orwellsk skrekkvelde.
Det var en sorry-ass gjeng som stilte utenfor stortinget og ba om “strakstiltak” mot fildelere (Les i dette tilfellet musikkelskere)som har lastet ned fra før utilgjengelig materiale som man kanskje har kjøpt både to og tre ganger tidligere;
(En til meg, en i presang, en som erstatter den man sleit ut/mistet/ble frastjålet)Er det noen av våre overfora bortskjemte bukten-og-begge-endene Kulturformidlere som i det hele tatt tenker på noe annet enn lommeboka si?
10/09/2009 at 18:41
http://www.magnatune.com/ betaler musikerne 50%,
men har dessverre ikke så veldig stor katalog ennå. Kjøp CD, eller last ned filer i MP3 eller CD-kvalitet.