Ada sier sin tydelige mening om snø (Kilde: Jorunn)
Forskere har avslørt at katter har funnet nok en måte å manipulere sine eiere på, melder BBC og MSN Health. Det høres ut som skrekkelig gammelt nytt, men utgangspunktet er innovativt nok: det er forskere ved universitetet i Sussex som har oppdaget at katter kan utvikle en egen variant av maling som er spesielt egnet til å fange eiernes oppmerksomhet. Inspirasjonskilden var katten Pepo, som eies av hovedforfatteren i studien, Dr Karen McComb:
“He would wake me up in the morning with this insistent purr that was really rather annoying. After a little bit of investigation, I discovered that there are other cat owners who are similarly bombarded early in the morning.”
Velkommen til mitt liv, sier jeg bare. Halvsju i dag tidlig ble jeg vekket av Ada på nøyaktig denne måten. I tillegg til en helt spesiell malelyd, “knar” Ada dyna med potene, slikker håret eller armene mine eller stiller seg sirka en centimeter foran nesa mi og blir stående der. Og male, så lenge det måtte være nødvendig.
Det kan høres trivielt ut at man har oppdaget at maling kan ha en ny funksjon, men faktum er at de lærde fremdeles strides om hva denne lyden egentlig signaliserer – om den signaliserer noe i det hele tatt. Mens Linus er en katt som maler ofte og lett (som regel holder det å stryke ham over ryggen et par ganger), skjer det som regel i den klassiske malesituasjonen – når han er avslappet og mett.
Ada kan derimot oppvise minst tre separate malelyder. Det er den insisterende morgenmalingen, som av og til går over i et slags halvkvalt mjau når hun ikke får oppmerksomhet. Det er en normal maling som oftest høres når Jorunn er i nærheten (Jorunns er hennes hovedmenneske, liksom jeg er Linus’), og så er det en svært høy, støtvis lyd som av og til får meg til å tro at det står et tungt kjøretøy på tomgang i nabolaget. Den har jeg bare hørt sent på kvelden. Og det stopper ikke der. Som den som ser dyra på nært hold hele dagen i perioder, har jeg identifisert en rekke distinkte lyder fra Adas side:
- “Her er jeg”-kurr: Denne lyden minner litt om lyden fra en due, og høres når katta kommer inn utenfra, eller når hun hopper opp på noe eller ned fra noe.
- “Slipp meg ut”-mjau 1. Døra ut til balkongen er hovedfokus for Adas oppmerksomhet (mens kjøkkendøra er hovedfokus for Linus’ – når jeg gir matsignalet løper kattene gjerne til hver sin dør). Når Ada vil ut, setter hun seg ved døra og mjauer høyt og tydelig.
- “Slipp meg ut”-mjau 2. Om ikke den første “slipp meg ut”-lyden gjør susen, kommer hun gjerne bort til mennesket som sitter nærmest døra (som regel meg) og utstøter en serie med lavmælte og virkelig ynkelige mjau.
- “Slipp meg ut”-mjau 3. Et dypt og gutturalt mjau, kan kombineres med variant nummer 1 om iveren etter å slippe ut er riktig stor.
- “Neivel da”-pipelyden. Når det er helt åpenbart for Ada at døra er stengt for kvelden hender det at hun legger seg ned på gulvet, inntar en resignert positur og kommer med et kort og lavt pip eller tre.
- “Det er mat!”-mjau. Når maten serveres samles kattene på kjøkkenet og mjauer om kapp, høyt og raskt. Dette skjer også om en av kattene er alene på kjøkkenet , hvilket raskt tilkaller den andre. Dette kan bety at lyden er ment som et signal til den andre – men like gjerne at de ikke klarer å styre seg… 😉
- Fresing. Høres som regel når Ada og broren slåss, og kan av og til følges av iltre skrik om slåssingen går litt over styr.
- Kvekking: Minner om froskekvekking, og høres av og til når katta får øye på et byttedyr, som en fugl eller et insekt. Lyden fremstår som en refleksreaksjon, og ifølge enkelte kilder oppstår den når katta strammer muskler og gjør seg klar til å bite.
- Knurring: Høres når Ada har fanget en fugl eller mus og har trukket byttet opp på verandaen.
Kattekommunikasjon omfatter langt mer enn lyder, og mye tyder på at kroppspråket har enda flere nyanser enn det verbale. Det er i så fall gode nyheter for Linus, som har et langt mindre “ordforråd” enn sin søster. Mer om det ved en senere anledning… 🙂
14/07/2009 at 10:03
Høres veldig kjent ut ja 🙂 Hos oss er det ingen tvil om hva kattene vil, eller hvilken sinnsstemning de er i. Jeg blir selv vekket med våte kattenuss om morgenen. Dersom Athene er først oppe er det nuss og en klo på skulderen til jeg slipper henne under dyna – hun har nemlig tid til litt kos før frokost. Hvis det er Ares som er først våken er det sikling direkte over fjeset mitt, og pote på munnen min – og holder ikke det går han på jakt etter noe som lager lyd. (Blafre med sidene i boka på nattbordet, dytte ned brillene, angripe alt på kommoden i gangen osv…)
14/07/2009 at 10:17
@Stjernesøkeren: Her i huset har vi fått en arbeidsdeling. Linus pleide å delta i morgenritualet før, nå har han overlatt det helt og holdent til søsteren, tilsynelatende vel vitende om at hun får jobben gjort. 🙂
14/07/2009 at 10:33
Vi har mer “brrrvrææææuuuum” når den alderstyngede kattedamen kommer til kort i forhold til sine nabopuser. Da er det opp med verandadøra.
Fjeset hennes etterpå er avmålt, sur er vel ordet. Flaut å måtte få ryggdekning av eieren…. 😆
14/07/2009 at 14:06
Når jeg leste dette så oppdaget jeg (nok en gang) hvor mye jeg savner å ha katt.
14/07/2009 at 18:02
@Nils: Det skjønner jeg! Ada og Linus er altså er mine første to, og jeg kan sant å si ikke begripe hvordan jeg klarte å leve i over førti år uten å ha et eller flere feline familiemedlemmer. 🙂
14/07/2009 at 20:43
Marco har flere av de samme lydene som Ada, han er en snakkende katt og deler dette med oss. Denne duekattelyden, “her er jeg”, er velkjent, han bruker det både til å svare oss og si ifra hvor han er. Også “neivel-da”-pipelyden har han i vokabularet sitt når han må gi opp og ikke kommer ut, for eksempel på kvelden, samme som Ada. Første gangen jeg hørte kvekkelyden, trodde jeg det hadde rabla for ham, da så han en sommerfugl i gangen, strakte hals etter den så han ble lang og tynn og så ut som en struts. Jeg trodde han innbilte seg han var en fugl, og vurderte om jeg skulle tilkalle kattepsykolog – fins det forresten? En lyd han har som likner på “nei vel da”-pipelyden, er når han har mast veldig lenge på å komme ut, og vi til slutt nærmer oss utgangsdøra. Da ser han på oss med et fornøyd blikk, bykser litt opp og kommer med et forsiktig pipemjau inneholdende kun a-vokal, sakralt, litt vemodig, men lys i stemmen så vi “ser” smilet hans. Dette har framkalt latteren mer enn en gang her i huset. Marco er vår tredje katt, og det er ingen av de andre kattene som har hatt så tydelig kommunikasjon. Jeg tror ikke jeg kan leve uten katt:-)
14/07/2009 at 22:56
Kan bare bekrefte at også Karsten, nå nylig fylt 10 år, utviser stort sett samme tilfang av kommunikative lyder (altså “all of the above” som det jo heter i avkrysningsskjemaer 🙂 ). Selv nabodamene i første etasje får en positiv, liten “mrrrt”-kvitteringslyd når de slipper ham inn i trappeoppgangen (hvorpå han tasser opp til 2. etg. og klorer på døren til leiligheten min for å meddele meg at jeg prompte må innfinne meg og åpne).
Malapropos: ser av bildet at Ada er/var behengt med sin loc8tor-radiopeilebrikke også om vinteren. Har dere noen spesielle erfaringer ift batterilevetid og evt nedsatt peileytelse ifm vinterkulden? (i den grad dere faktisk har gjort noen peilinger i de periodene). Det er jo også spørsmålet om kondensdannelse ved temp.forskjell inne/ute kan påvirke brikken.
14/07/2009 at 23:25
@Liv Marie: Marco høres ut som en ordentlig personlighet, selv til katt å være. Og ja, det FINNES kattepsykologer: http://www.thecatbehaviorclinic.com/ 🙂
@Kjell: Det du ser på bildet er den gamle, grå Loc8tor-modellen, som forsåvidt fungerte bra. Men jeg er enda mer fornøyd med senderne som følger med Loc8tor Lite, som du finner på http://www.loc8tor.com/Store/product/Loc8tor-Lite,154,110.aspx
De har nå vært testet under alle slags værforhold i snart ett år, fra -17 til +32, og fungerer fremdeles utmerket. Senderne er dekket med et svart, gummiert belegg som ser ut til å beskytte godt mot vann, men jeg vurderer å kjøpe “Splashproof tag cases” til begge dyra for sikkerhets skyld.
Kattene er jo flinke til å finne fram, men det hender et par ganger i måneden at jeg trenger å finne dem. Sist var rett før det voldsomme tordenværet forleden uke, Ti minutter før det brakte løs var Linus ute fremdeles, og takket være Loc8tor kunne jeg peile ham inn, og sørge for at han satt trygg, varm og mett i vinduskarmen da himmelen åpnet seg. 🙂
15/07/2009 at 01:00
Ah, takk for tipset om de nye mini-tag’ene og vannbeskyttelseshylstrene. Har ikke vært inne på Loc8tor-sidene på en stund. Nå får jeg dog (luksus-)problemet med å bestemme meg for hylster beregnet på vanlig henge-i-halsbåndet-pr-ring opplegg eller den potensielt kjekke varianten man trer halsbåndet tvers gjennom. Decisions, decisions… Var ellers storartig å lese kundehistorien på Loc8tors nettsider om briten hvis katt kom i skade for å dyppe tag’en sin i melkeskåla — med resultat at dingsen sa takk for seg. Åpenbart en svært konkret inspirasjon for produktutvikling av “splash proof”-utstyr. :)))
Synes du forresten Loc8tor Lite-søkeenheten er like grei som den gamle med skjerm?
15/07/2009 at 01:08
Du nevner den støtvise, kraftige malelyden som du kun har hørt sent på kvelden: Karsten kjører regelmessig denne varianten like før og under servering av melk og tildels annen godbit-mat av typen våtfôr, evt matfars brødskivepålegg (altså mer godbitpreg enn tørrfôr). _Kraftig_ during, utrolig at han får det til. 🙂
15/07/2009 at 13:20
Vi hadde plutselig en nabokatt stående stoøyd i stua i går. Med masemjau. Noen hadde gått fra et åpent vindu på soverommet. Når eierne er bortreist, står han under vår veranda og roper til vi kommer ut og snakker litt med han. Det er alt han behøver for å bli en fornøyd katt igjen. (Bortsett fra da naboene fikk valp. Etter to dager hadde han fått nok og vekte meg med å stå på hodeputa mi midt på natta. Klart signal: Jeg har gitt opp eierne mine, nå flytter jeg inn her!) 🙂
15/07/2009 at 15:04
Vi er så heldige at vi har en liten kattunge i huset nå. Han piper i ulike tonelag. Den hilsende rrrrrt-en er han for liten for å lage. Men den Loc8tor-en var genial for bykatter som vår eldste dame i huset.
Bruker du fortsatt webcam på kattene, Eirik? 🙂
16/07/2009 at 13:07
Ufattelig morsomt å lese – jeg kjenner igjen disse lydene fra min egen katt også. Vår katt sover i overkant mye og vekker oss sjelden på morgenen. Det hender derimot ganske ofte at jeg våkner sovende helt nederst i senga, og at Bjørnson (pus) har kuppet min plass ved puta. 🙂
17/07/2009 at 16:25
Vi undervurderer vel ofte hvor mye slit det er for de stakkars kattene å skaffe seg frokost;-)
Denne videoen av Lugosi som vekker eieren sin er er veldig søt:
http://www.youtube.com/watch?v=MZLHaVAPzII
17/07/2009 at 18:14
@Kjell: Ja, den lille Loc8toren er egentlig like grei. Den gamle enheten med skjerm tilbyr mer funksjonalitet, men i praksis er det jo bare peiling jeg ønsker meg. Den svarte peileren i kredittkortformat har en serie lysdioder og et lydsignal som gir et ganske entydig svar på retningen. Som med den gamle modellen kreves det litt trening i å peile riktig når signalet er svakt – man må ofte gå litt frem og tilbake før man er sikker på retningen.
Ellers er det åpenbart at Ada har skjønt forbindelsen mellom menneskene sine og den lille dingsen rundt halsen. Når man kommer nær, begynner den å pipe, og ikke sjelden får det henne til å gå i retning av verandaen. 🙂
@Mari: Jeg har jo en følelse av at jeg har fått et glimt av akkurat den katten. 🙂
@Anita K: Ååååååå! Kattunge! Åååååå!
@Tea Kristin: OK, dette var virkelig fascinerende. Klarer Bjørnson virkelig å skyve deg vekk fra din plass i senga? Da snakker vi sterk katt!
@Niki: Gosj. Dette er jo som å se Ada oppå meg klokka 0545, dette. Speaking of which: akkurat nå henger hun rundt beina mine, og utstøter et klart og tydelig middagsmjau. 🙂
18/07/2009 at 15:36
Sterke katter som dunker eller stanger med hodet sitt mot kneet eller beinet ditt når du ikke reagerer fort nok osv.
Lille Cedric er ennå en bitteliten søt pus, men han har en nevø (!) – hans foreldre har holdt sammen i evigheter og han har masse helsøsken som er mye eldre enn ham, vel – nevøen veier nå sju kilo (!) og har jaget vekk sin mor fra seng og matfat. Hun shar flyttet inn på nabogården…. 😆
18/07/2009 at 15:46
Oj, oj, utakk er kattemammas lønn, tydeligvis. Våre to jobber sammen om territoriet blir truet, noe jeg så senest idag. I naboblokka bor en gammel, gretten dame som går under navnet Lillepus, og idag prøvde hun å utfordre våre to treåringer. Resultatet var gitt, selvsagt, men hun skal ha for forsøket. 😀
18/07/2009 at 16:45
Jeg er imponert over det solidariske søskenskapet! 🙂
To av Cedrics brødre eies av en kar her oppe. De to hannkattene er fra samme kull og absolutt ikke spesielt snille mot hverandre. 🙄
21/07/2009 at 15:35
Kjenner noen av de lydene fra Mysjkin, 12 år gammel debjellifisert hankatt. Han er skikkelig skravlekatt, hilser oss med et mrrjm, har et skikkelig sinnamjau Mjau!! når det er noe han absolutt vil pluss en del andre inkludert kroppsspråk med hodedytting og smånapping – skjelden noen tvil om hva han vil, ved noen anledninger når jeg har klødd ham, han satt en klo forsiktig i håndbaken min og trukket hånden til et annet sted… Når kvelden kommer setter han seg foran utgangsdøren, om jeg bare åpner den kikker han bare opp på meg – skal ha med seg en porsjon mat ut, må vite. – ja det var dette med hvem som dresserer hvem…
24/07/2009 at 15:24
Ah, katter. 🙂
Vår Mini (gedigen skogskatt) har utviklet en helt spesiell jeg-kjefter-på-deg-du-har-vært-for-lenge-borte. Det lyder litt som kontinuerlig skravling og jeg får denne lyden presentert når jeg kommer tilbake fra reiser som har vart mer en ett par dager. Der går grensen.
Ellers har Mini også en spesiell lyd knyttet til avlevering av fangst på stuegulvet. Det kommer jevnt og trutt inn mus, fugler, vønn…mer eller mindre levende. En høylytt langtrukken lyd av stolthet, virker det som. 🙂 Ikke vet jeg, den skiller seg ut fra andre lyder, så mye at selv om jeg ikke ser katten vet jeg at nå kommer det blod på gulvet -igjen. Og kanskje litt fjær her og der.
Katter er bare gøy! 🙂