Orson Scott Card tar et saftig oppgjør med J.K.Rowlings søksmål mot Vander Ark, mannen bak The Harry Potter Lexicon som også har forsøkt å utgi en bok basert på nettstedet. Card påpeker det latterlige i Rowlings uttalelse om at hun føler det som om ordene hennes er blitt stjålet, ved å vise hvordan plottet i HP-serien kan minne om Cards egen suksessroman, Ender’s Game.
Cards hovedpoeng er viktig: forfattere skal være veldig forsiktige med å trekke andre forfattere for retten med utgangspunkt i forestillingen om den enestående opphavsmann. I dette tilfellet er saken spesielt tvilsom, da forfatteren det gjelder ikke har skrevet fanfic, men et referanseverk for folk som allerede har kjøpt Harry Potter-bøkene (et verk som Rowling selv skal ha innrømmet å ha brukt under skrivingen, ironisk nok):
This frivolous lawsuit puts at serious risk the entire tradition of commentary on fiction. Any student writing a paper about the Harry Potter books, any scholarly treatise about it, will certainly do everything she’s complaining about. Once you publish fiction, Ms. Rowling, anybody is free to write about it, to comment on it, and to quote liberally from it, as long as the source is cited.
Onkel Orson har selvsagt rett, og dette gjelder også Norge. Alle oppmerksomheten rundt fildeling og nettplagiat de siste årene har gjort det lett å glemme at f.eks. sitatretten ikke bare eksisterer, men er fundamentet for all kritikk, kommentar og forskning. Min erfaring er at folk tror at de har færre rettigheter enn de faktisk har på dette området, og dekningen av denne saken bidrar nok bare til å styrke den følelsen, dessverre.
02/05/2008 at 19:21
Jo. Jeg antar at du er kjent med Ben Steins siste mesterverk “Expelled: No Intelligence Allowed”? Et herlig angrep på evolusjonsteorien. (Darwin har skylden for holocaust osv.)
Anyway: Produsenten av filmen blir saksøkt av Yoko Ono fordi 15 sekunder av Lennons “Imagine” ble brukt. Det var tydelig at sangen ble sitert for å kritisere dens innhold.
Kommentatorer på Pharyngula og mange andre pro-evolusjonssteder ble febrilsk begeistret over dette. Hei! Så gøy! Håper de taper så det synger!
Nå er det ikke akkurat meg imot at Stein og hans latterlige medhjelpere taper penger. Men (og dette ble heldigvis snart påpekt av de mer edruelige kommentatorene): Sager vi ikke over grenen vi sitter på her? Skal vi ikke få lov til å sitere utdrag fra hva som helst for å kommentere dem?
02/05/2008 at 19:28
Jeg er uenig, og tar Rowlings side.
Hvis man leser hva som har blitt sagt i retten er ikke problemet at det kommenteres på verkene hennes – det er at det ikke kommenteres. Hun viste frem flere andre bøker som kommenterte på, og siterte verkene hennes som hun støtter fullt og helt. Problemet med akkurat denne boken er det faktum at 90% av boken (bokstavelig talt) er direkte sitater fra bøkene om Harry Potter, uten at det på noen måte går frem i teksten at de faktisk er sitater fra de opprinnelige bøkene. Utover dette inneholder boken veldig lite ny informasjon, eller diskusjon i det hele tatt.
Hvis man slår opp på, si, en figur fra bøkene vil man se direkte sitater fra bøkene som beskriver denne figuren. I stedet for at forfatteren leser bøkene og oppsummerer dem klipper og limer han direkte. Hva er skjønnlitteratur foruten nettopp dette, språklige bilder og beskrivelser – skal hvem som helst kunne kopiere dette og gi det ut som sitt eget?
Lexicon-verket er ikke en “commentary” eller “kommentar”, det er ikke “kritikk”, men det er, I Rowling’s ord, “Komersiallisert oppgulp fra bøkene hennes.”
Om loven er på hennes side eller ikke vil tiden vise, men boken kan ikke forsvares som en kommentar eller kritikk. Dette er klipping og liming.
Forøvrig er argumentene om at hun “har brukt ressursen selv” helt uten betydning. Hun brukte siden “en gang for at hun skulle kunne si at hun hadde brukt den – hun ville gi litt anerkjennelse til en person som hadde lagt mye tid i å katalogisere bøkene hennes.”
Når det er sagt er det selvfølgelig viktig at man skal kunne kommentere på andres verk osv, men hvis denne boken blitt gitt ut vil det i verste fall åpne for at hvem som helst kan lage, og gi ut, forkortede eller omskrevne versjoner av andres litteratur under deres eget navn. Jeg synes argumentet om at Rowling gjør dette ut av grådighet er latterlig, ifølge henne selv, og jeg tror henne, gjør hun det for å beskytte hennes egne bøker, og andre bøker, mot å kunne bli direkte skrevet om og utgitt på nytt.
Så vil jeg også nevne at Orson sine kommentarer på slutten om Dumbledore sin seksualitet og at Rowling er feig som ikke nevner dette i bøkene er usaklige. Man får aldri vite noe om seksualiteten til flertallet av figurene i boken, hvorfor skulle det da gjøres et poeng av at en av dem var homoseksuell? Orson sin artikkel gir også et veldig feilaktig og mangelfullt bilde av hva saken dreier seg om.
02/05/2008 at 22:51
BowlingJesus: Saken du nevner er dessverre bare ett av mange eksempler på at opphavsretten også kan brukes på måter som truer ytringsfriheten. Amerikanske dokumentarfilmskapere har vært svært opptatt av dette de senere årene. Som sagt: forfattere, som er mer langt avhengige av ytringsfriheten enn opphavsretten, bør være forsiktige med å bruke sistnevnte på måter som kan innskrenke førstnevnte.
Christian: Jeg tar forbehold om at jeg ikke har lest papirboka som søksmålet basert på (du har det, tydeligvis), men den må være radikalt forskjellig fra nettstedet for at din beskrivelse av innholdet ikke skal være svært overdrevet. Og Orson Scott Card er selvsagt ikke alene i sitt syn på denne saken. Jamfør denne artikkelen av jusprofessor Tim Wu, som peker på at referanseverk av dette slaget, som også kan inkludere omfattende grad av sitering, har lange tradisjoner og bør være beskyttet av loven.
Ellers støtter jeg Scott Card på uttalelsen om Dumbledores homofili. For meg framsto outingen kun som et feigt og kjipt mediastunt, for alt jeg vet motivert av behovet for å skape større oppmerksomhet rundt den globale HP-franchisen. Men det er selvsagt en personlig vurderingssak.
03/05/2008 at 06:49
Angående min beskrivelse av innholdet, så er det ikke min beskrivelse. Faktisk underdrev jeg, ettersom det faktiske tallet på “klipp og lim” er 91.41%
Hvis du tar en titt på side 11 av dette dokumentet som er en del av bevisføringen i saken: http://docs.justia.com/cases/federal/district-courts/new-york/nysdce/1:2007cv09667/315790/83/
Boken har blitt gjennomgått linje for linje, og følgende er funnet:
Direkte klipp og lim fra Harry Potter-bøkene: 91.41 % av hele boken
Sitater fra Rowling sin bok (som det går klart frem i teksten at er sitater): 1.65% av hele boken
Så jeg har ikke overdrevet i min beskrivelse av innholdet, det er virkelig snakk om klipping og liming. Jeg har ikke lest boken, ettersom den ikke er utgitt, men jeg har sett på deler av nettsiden.
Hva syn på saken angår så påstår jeg ikke at Rowling har den lovlige retten til å holde tilbake denne boken. Men det irriterer meg at den forsvares på lik linje med faktiske kommentarer, kritikker og analyser, ettersom denne boken rett og slett ikke er det.
04/05/2008 at 20:25
Så lenge ingen er dømt i denne saken, er det greit å vente med å se hvilke bevis som til sjuende og sist danner grunnlag for domsslutning. Siden meningene om sakens rettmessighet er delte blant amerikanske eksperter (Vander Ark får fri rettshjelp fra Stanford-universitetets “Fair Use Project”), og dommeren selv har anbefalt partene å inngå forlik, så han slipper å avsi dom i det han kaller “et grumsete område av loven”, er det åpenbart ikke så like fram som du vil ha det til. Men nok om det. Mine generelle poenger berøres ikke av dette, åkke som.
10/05/2008 at 13:20
Neil Gaimans drøfting av samme sak på eigen blogg løfta opp dette eine spørsmålet: Er leksikonet tilstrekkeleg nytt?
Det er det juridiske, avgjerande spørsmålet her.
At det kan FØLES irriterande, feil, urettvist og krenkande er i grunnen underordna når det kjem til domsavsigelse.
Har Vander Ark gjort tilstrekkeleg bearbeiding og endring av teksten, så er den eit nytt andsverk.
Forresten, Eirik, eg syns du skal rope litt om den største saka om andsverkslov og ytringsfridom som pågår i desse dagar. Det amerikanske forsøket på å handsame kodar (ja, sånne som er inni datamaskinen) til andsverk. Dersom kvar kode kan seiast å vere eit beskytta andsverk vil heile dataverda og nettet kneblast.
Det er som å patentere setningar.
“Nei, den setninga kan du ikkje bruke, den har eg brukt i boka mi.”
Eit helsike å gjennomføre sjølvsagt, og berre interessant for firma som er så enorme (les: Microsoft) at dei har ein bråte folk ansatt til å skrive nye kodar heile dagen. ikkje fordi dei skal bruke dei til noko no, men dersom andsverkslova trår i kraft for kodar, så kan ingen andre bruke dei heller.
Og desse store firmaene kan ha armear av juristar til å saumfare alle nye spirer på markedet, og finne ulovlege kodar overalt. “For me har nemleg ein mann i vårt firma som skreiv den koden i fjor”.