Da jeg våknet imorges (eller rettere sagt ble vekket av sulten kjette), var halve leiligheten mørk. Jeg skjønte straks at det hadde gått en sikring, og etter lettet å ha konstatert at kattene ikke var involvert i strømbruddet (det hender de tygger på ledninger), gikk jeg til det mistenkte episenteret – klyngen av ladere rundt PCen på arbeidsrommet. Der luktet det bokstavelig talt svidd, spørsmålet var nå hvilken av laderne som hadde kortslutta. Det var Jorunn som fant svaret ved å plugge i den stasjonære PCen. Det smalt, gnistra og så gikk sikringen igjen.
Egentlig burde det ikke ha overrasket: de siste ukene har PCen hengt seg opp en rekke ganger (uvant for en Linux-bruker), og strømforsyninga har gitt fra seg sirkelsag-aktige hvin. At det endelige sammenbruddet kom om natten, er en nyttig påminnelse om hvor viktig det er å skru av elektronisk utstyr som ikke er i bruk. Dagens stabile operativsystemer gjør det lett å la maskinen blir stående på. Dette var ren sløvhet fra min side, og etter lukta å dømme hadde vi flaks denne gangen. Hovedmaskinen gjennom fem år var uansett for elektronisk avfall å regne, det neste spørsmålet var om det var mulig å redde diskene.
Jeg hadde regnet med at dette kom til å hende, og hadde eksternt harddiskkabinett (Akasa Integral) liggende klar. Det var en viss risiko for at de to diskene var gått, men etter litt fikling viste det seg at de fungerte helt fint. Dermed blir jobben med å gjenskape arbeidsmiljøet på den nye maskinen som nå må kjøpes, i stor grad et spørsmål om å kopiere over relevante mapper direkte fra originaldiskene, istedenfor fra backupdisken. Dagens lærdom er altså ikke “ta nå endelig backup, dere”, men snarere dette: PCen er et elektrisk apparat, så vær oppmerksom på alle tegn som tyder den er i ferd med å bli defekt…