New Scientists teknoblogg har en posting om årsakene til at så mange av oss er så ubehøvlede på nettet, spesielt når vi kan være anonyme. Det åpenbare svaret er nettopp anonymiteten: når ingen vet hvem du er, kan du si hva du vil uten å risikere sosial fordømmelse eller fysiske represalier. Bloggpostingen refererer til psykologen Nicholas Epley, som mener at situasjonen minner om det å kjøre bil, der avstanden til medtrafikanter og følelsen av å sitte trygt bak et lag av glass og stål kan få fram det verste i folk.
Mer interessant (sikkert fordi jeg ikke er psykolog) var hypotesen om deindividualisering, en følelse av redusert identitet som kan intreffe når vi kan opptrer anonymt i gruppe, og som kan føre til at vi ikke lenger holder oss til sosiale normer. Ifølge denne forklaringsmodellen er vi distanserte til dem vi kommuniserer med og samtidig mindre fokuserte på oss selv som individer i en sosial kontekst, og resultatet er utagerende og aggressiv atferd.
Hypotesen jeg ikke kjøper, er den om at det er lettere å misforstå elektroniske budskap, eller at nettkonversasjoner er like uformelle som pubkonversasjoner. Joda, vi har alle sendt eposter som kunne oppfattes feil av mottakeren. Men en titt på f.eks. Dagbladets leserkommentarer under artikler som omhandler innnvandringspolitikk eller inneholder ordet “islam”, levner ingen tvil om hva mange (uvegerlig anonyme) avsendere mener. Og jeg har vært på mange nok puber i mitt liv til å vite at det ikke er vanlig å for gjestene å gå bort til vilt fremmede personer og skrike fornærmelser rett opp i ansiktet deres.
Et element som ikke nevnes i bloggpostingen, men som tendensen i mange leserkommentarer antyder, er at nettet har skapt muligheter for grupper som tidligere ikke har nådd fram i mediene. Rasistene, islamofobene, konspirasjonsteoretikerne og alle de inkoherente hvis innlegg har gått rett i avisredaksjonenes søppelkasser, har endelig funnet seg en såpekasse. Eller for å si det slik: i visse grupper av befolkningen (som ser ut til å ha mye fritid, forøvrig) finnes det åpenbart mye undertrykt raseri, og det får også sitt utløp på nettet.
Fra et ytringsfrihetssynspunkt kan en bred avis selvsagt forsvare å publisere slike innlegg, så lenge de holder seg til loven. Men hvis målet er en produktiv debatt (både i generell intellektuell betydning, og i betydningen “interessant for mange nok til at det genererer trafikk”), er det problematisk om skrikhalser og kverulanter får dominere. På nettet kan marginale grupper ved systematisk innsats gjøre svært mye av seg, og det kan etterhvert drive bort det store flertallet av lesere som politisk sett befinner seg nær sentrum.
Jeg for min del er i alle fall gått grundig lei av tonefallet i leserkommentarene, hvilket er hovedgrunnen til at jeg ganske raskt ga opp å følge kommentartrådene etter min egen Dagbladet-artikkel forleden. Mye støy og lite signal, om man vil. Og som Jon Hoem påpeker, kom det mest konkrete innspillet av alle i en kommentar i denne bloggen. Takk til Lasse, Magnus og alle de andre som bidrar til å skape et så godt signal-til-støyforhold på kommentarene her. Bidragene deres har igjen fått den plassen de fortjener i bloggen – øverst på siden. 🙂
(Via Slashdot, som selvsagt koker over av ironiske utgytelser…)
26/11/2007 at 15:02
I utgangspunktet er muligheten for å kommentere stoff direkte på nettet veldig bra. Derfor har jeg også forsøkt å bidra. Men jeg føler meg ofte dum fordi min form virker altfor seriøs. Det er akkurat som om de andre snakker et språk jeg ikke forstår. Enda en sosial kode som er komplett uforståelig. 🙂
Godt at Eirik tar tak i dette. Jeg syntes vi seriøse og høflige skal ta ta [tilbake] denne mektige kommunikasjonskanalen.
Skriv flere kronikker og debattinnlegg, samle inn ubehøvlede kommentarer og analysér.
Ellers forsøker jeg å kompensere med å ikke være anonym. Noe mot må vi da kunne utvise! 🙂
26/11/2007 at 15:50
Hehe, det er få ting som kan få en til å føle seg så gammel som å følge trådene i en nettdebatt. 🙂 Jeg krever ikke at folk kommenterer under fullt navn her i bloggen, men innrømmer gjerne at jeg verdsetter dem som gjør det. Anonymitet på nettet er viktig i mange sammenhenger, men har etterhvert vist seg å ha åpenbare uheldige bivirkninger i debattfora.
Det er verken ønskelig eller realistisk å tvinge folk til å legge inn innlegg under fullt navn, men jeg forbeholder meg retten til å ignorere debatter hvor folk bruker anonymitet som dekke for å kunne skjelle ut andre. Likeledes sier det seg selv at anonyme enkeltkilder til faktaopplysninger er langt vanskeligere å etterprøve, og dermed per definisjon må ses på som mindre pålitelige. Det barnslige tonefallet og mangelen på mulighet til å sjekke hvem forfatteren er, fører til at kommentardebattene i Dagbladet blir lite interessante for erfarne debattanter. Det er synd i grunnen, for engasjementet og trafikken er det sjelden noe å si på.
28/11/2007 at 19:14
Min teori om hvorfor nettdebattene er blitt som de er blitt, er at nettet innbyr til maskespill. maskespillet er en form for inautentisk opptreden i det offentlige rommet. I vanlige mellommenneskelig kontakt har vi også dette, men der er maskespillet begrenset til bestemte situasjoner eller avgrenset tid. Når vi skal gjøre ting som betyr noe, må vi sanere maskespillet i forhold til de det betyr mye for. (Bortsett fra de situasjonene der utfallet betyr så mye at vi må drive med maskespill for å tørre i det hele tatt.) Det sentrale her er likevel at vi veksler mellom å ha masken på og masken av. På nettet kan vi ha den på hele tiden. Spillet saneres aldri. Det ser ut til at mange blir tiltrukket av dette, og søker den dominansen som utskjelling, personangrep og verbal vold kan skaffe dem. Det er som om alle debattantene på et møte hadde finlandshette på. De få som forsøker seg med oppriktig dialog i en slik forsamling skygger snart banen, og søker seg inn i hyggeligere rom, som denne bloggen. med en sånn analyse trenger man ikke psykologisere i det hele tatt.
jeg har skrevet en artikkel om dette i Nytt Norsk Tidsskrift nr 4 2006: Maskespill og nettdebatt. Dere finner den på min hjemmeside, hvis dere vil lese den. (søk på tittel eller navn). kommentarer mottas med takk.
28/11/2007 at 19:28
Magne: Takk for innspillet, og pekeren til ditt interessante nettsted. Der ligger det åpenbart mange artikler jeg må ta meg tid til å lese, i tillegg til den du nevner, og som altså finnes her.
12/12/2007 at 14:48
Jeg er også en av de som har sett meg veldig lei på debattnivået i norske nettaviser, på (mange) blogger, diskusjonsfora, etc. En av årsakene er anonymitet. En annen årsak manglende moderering. Når disse får gå sammen blir det ofte kloakkrør og et veldig høyt støynivå av det hele.
Personlig har jeg flyttet mitt engasjement over til origo.no hvor jeg opplever at man på veldig diskrete måter sikrer en høyere kvalitet på diskusjonene. Det er fint mulig å være anonym, men som “standard” opptrer man med fullt navn, og folk har høyere troverdighet når navnet er bekreftet. Det drives i regelen svært liten sensur, men likevel er støynivået eksepsjonelt lavt. Jeg synes det de holder på med der er veldig spennende, og viser vei i forhold til hvordan nettdiskusjoner kan være virkelige demokratiske verktøy…
12/12/2007 at 15:49
Synes at temaet du tar opp er viktig, og jeg har selv skrevet noen ord om det på min blogg. Jeg ser dette sammen med en viss helhet når man kommer til brukergenerert innhold, og jeg stiller meg noe kritisk til om dette er det som får verden til å gå fremover. Da må iallefall formen endres, og jeg tror at det å fjerne anonymitet vil gjøre mye med innholdet i diskusjons og kommentar fora.
12/12/2007 at 16:12
Er forholdsvis enig i dette, og har skrevet om det i min egen blogg. Jeg mener langt på vei det er en uting at ansvarlige medier som vifter med redaktørplakaten, samtidig tilbyr uredigerte nettforum der anonyme, imbesille klovner får lov til å dominere. Blogger er en helt annen historie.
13/12/2007 at 10:15
Er et vanskelig tema dette.
Ønsket og motivasjonen til å ha meningsfylte debatter er jo grei nok, samtidig er de nødvendige mindlene for å oppnå dette problematiske i seg selv. I praksis koker dette ned til sensur, i en form eller annen.
Rent personlig synes jeg nok ytringsfrihet, meningsfrihet, rom for kritikk (saklig eller ei) går foran hensynet til det meste annet – så lenge man er innenfor lovens rammer naturligvis.
At grupperinger som normalt ikke kommer frem i andre medier kan ytre seg på nettet er utrolig positivt – også når de har meninger og holdninger vi ikke liker – faktisk er det spesielt viktig i de tilfellene hvor meninger typisk er generelt upopulære.
Etter min erfaring (fra utallige typer debattfora helt tilbake til BBSenes tid) er det generelt et langt større problem at folk har helt urealistiske forventning til at de ikke skal behøve å selv filtere det de leser basert på egne preferanser og meninger. Det koster faktisk veldig lite å la være å lese noe man synes er upassende eller uinteressant – og som regel langt mindre enn den energien man bruker på å henge seg opp i det.
Men så ligger det vel i menneskets natur å heller ville kontrollere andre enn å selv gro litt hud, og overse det man ikke liker eller finner interessant.
13/12/2007 at 10:29
Jan: Nå burde det vil ikke herske noen tvil om at jeg syns brukerkommentarer er viktige og bra. Ei heller at jeg har tjukk hud. Tro meg: det finnes langt skumlere motdebattanter der ute enn anonyme kommentatorer i Dagbladet, og langt mer utfordrende debattsituasjoner enn å knotte foran skjermen i hjemmets lune arne.
Problemet for meg (og jeg vet jeg antagelig er i mindretall her) er ikke kommentarene i seg selv, men modellen Dagbladet har valgt. Den manglende sorteringen/filtreringen utover leserstemmer gjør det vanskelig å finne godbitene blant rælet, og resultatet er at folk som har debatt og skriving som en del av sitt virke (undertegnede inkludert) får verdens beste påskudd for å la være å engasjere seg i akkurat disse debattforaene.
I det perspektivet burde det ikke overraske at Dagbladet p.t. har to debattkretsløp: brukerkommentarer og blogger som domineres av amatører, og debattinnlegg og kronikker hvor akademikere, politikere og andre fra makt- og meningseliten får rå grunnen ganske alene. Jeg er vel en av de få som opererer på begge arenaer, og mener at begge grupper har noe å lære av hverandre. Etter Åmås’ og Omdahls uttalelser å dømme, går vi mot en situasjon der vi får separate debattmedier. Det ville i så fall være synd.
13/12/2007 at 14:07
“Jan: Nå burde det vil ikke herske noen tvil om at jeg syns brukerkommentarer er viktige og bra. Ei heller at jeg har tjukk hud.”
Nei for all del – men nå var posten min uansett langt mer generell enn som så.
“Den manglende sorteringen/filtreringen utover leserstemmer gjør det vanskelig å finne godbitene blant rælet, og resultatet er at folk som har debatt og skriving som en del av sitt virke (undertegnede inkludert) får verdens beste påskudd for å la være å engasjere seg i akkurat disse debattforaene.”
Dette er selvsagt et problem, men finnes det egentlig noen fornuftig løsning på denne utfordringen? All form for redigering impliserer sensur – hvilket i neste rekke er uakseptabelt i seg selv.
Den eneste typen løsning jeg kan tenke meg på slikt måtte f.eks være mulighet til å som leser filtrere poster med og uten fullt navn, og/eller filtrering basert på lesernes egen vekting av hver post (f.eks noe ala det man bruker i kommentarsystemet hos youtube.com – langt ifra perfekt, men en god start)
“Etter Åmås’ og Omdahls uttalelser å dømme, går vi mot en situasjon der vi får separate debattmedier. Det ville i så fall være synd.”
Er enig i at det er synd, men samtidig en av de få akseptable løsningene på å gi folk som ønsker saklig, meningsfylte debatter uten å måtte drive sensur.
Sensur er den rake motsetningen til sunn debatt i utgangspunktet og derfor ingen løsning på noe som helst.
13/12/2007 at 15:04
> All form for redigering impliserer sensur
Njae. Ved å bruke begrepet på denne måten, blir alt fra romanutgivelser til vitenskapelig publikasjon til filmoversettelser en del av sensurbegrepet (alle har et sterkt element av redigering), hvilket gjør det så vidt at det blir meningsløst. I så fall må vi finne på et nytt ord for det som skjer i Burma og Kina. Noen forslag?
Din ytringsfrihet er ikke min eller noen annens publikasjonsplikt. § 100 garanterer din frihet til å si hva du vil, men verken den eller noen annen tilsvarende lov på kloden forplikter en publisist til å mangfoldiggjøre dine ytringer. Og godt er det. Som forfatter er det frustrerende når forlaget sier nei takk, men som forlagskonsulent skal jeg love deg at det er en lettelse å kunne sende 95% av manuskriptene i retur…
Om ikke Aftenposten eller Gyldendal eller NRK vil publisere en av dine kommentarer, har du et svært stort (og raskt økende) antall arenaer for frie ytringer å velge mellom, fra en såpekasse på ditt lokale gatehjørne til Norges to største nettaviser.
04/01/2008 at 12:18
Vel, det er nå ikke bare på nettet at folk er drittsekker. Dette gjelder overalt hvor man slipper direkte konfrontasjoner. Hvor ofte opplever man ikke å se rasende bilister som oppfører seg som tosker for den minste filleting? Ville de ha oppført seg slik på gata kanskje?
04/01/2008 at 17:36
Sigurd: Sant nok, og likheten med trafikkraseri har da også mange av dem som har forsket på feltet lagt merke til. Sannsynligvis er det nok engang avstanden og følelsen av å være trygg og (relativt) usynlig som senker barrierene for ufin oppførsel. Uten å trekke det for langt, kan man jo peke på at diverse autoritære bevegelser opp gjennom årene har lagt vekt på å uniformere sine tilhengere (brune skjorter, f.eks.), noe som også bidrar til å skape en følelse av anonymitet, kanskje?