Svimmel av suksess: Om slankingens brutale realiteter

De siste dagene har det vært mye oppstyr rundt stortingsrepresentant Sveinung Stensland, som har stilt opp i bar overkropp i VG for å fortelle at han har klart å gå ned 22 kilo. Stensland mener at kuren hans, som består i å spise mindre og mosjonere mer, er noe hvem som helst kan klare. I bunn og grunn behøver folk bare å “skjerpe seg”. Som helsetalsmann for Høyre trekker han også en politisk konklusjon av sin erfaring:

Det er egentlig bare noen små grep som skal til, så begynner du å gå ned i vekt. Så forsøker da store deler av det politiske miljøet å fremstille det som om det er nesten umulig å redusere vekten. Det er ikke riktig.

Mange har brukt sosiale medier til å fortelle Stensland hvor feil han tar. Det skal ikke jeg gjøre. For han har fullstendig rett. Det er enkelt å gå ned i vekt. Jeg har gjort det selv mange ganger. Det som er vanskelig er å holde på den lave vekten. Forskning på virkningen av slanking viser at langt de fleste slankere legger på seg det de tok av og vel så det. Ifølge en mye sitert studie gjelder det 80% av slankere. En annen studie, nylig omtalt i Slate, presenterer enda mer dramatiske tall:

In reality, 97 percent of dieters regain everything they lost and then some within three years. Obesity research fails to reflect this truth because it rarely follows people for more than 18 months. This makes most weight-loss studies disingenuous at best and downright deceptive at worst.

Som personlig trener Hege så treffende skriver i en kommentar til Stenslands utspill i bloggen “Trening for livet”:

Stenslands 3 måneder med suksess betyr heller ikke at han nå har oppnådd varig vektreduksjon og kan gå resten av livet i møte uten bekymringer for vektrelaterte helseproblemer. Varig vektnedgang defineres som et vekttap på minst 10% av kroppsvekt som opprettholdes i mer enn 1 år. Det er først etter 2-5 år man kan se om vektreduksjonen virkelig har satt seg. 

Min første slankekur som førte til stort vekttap begynte i 1990, og resulterte i at jeg ble tilnærmet normalvektig i 1992. I 1995 var vektøkningen i full gang, og i 1999 var jeg tilbake på gammel vekt. Så var det på han igjen i 2000 med stort vekttap fram til 2002, før vekten begynte å sige på igjen. Den datt nedover et godt stykke i 2006, da jeg deltok i “Skal vi danse” og fikk tett oppfølging av min dansepartner og personlige trener, Therese Cleve.

Jeg kjenner meg også igjen i Stenslands reaksjon på suksessen. For de av dere som ikke har gjennomlevd kraftig slanking: det er virkelig råkult å se kroppen forandre seg fra uke til uke. Det gir en enorm mestringsglede å kvitte seg med 22 kilo, eller 44 pakker med smør om du vil. Jeg mener: 44 føkkings pakker med rent fett! Det er et rush, og i det rushet husker jeg hvordan jeg belærte andre om slankingens gleder, svimmel av suksess som jeg var.

Men da slankerusen hadde lagt seg kom altså hverdagen. Vekta skled oppover, inntil jeg nå er tilbake nøyaktig der jeg var i 1999 – eller 1989 for den saks skyld. Så min erfaring stemmer på en prikk med forskningen, for ikke å si erfaringen til nesten alle andre overvektige jeg har møtt i årenes løp. Mens det er relativt enkelt å gå ned i vekt (spis litt mindre og tren litt mer funker hver bidige gang!), er det kjempevanskelig å hindre vekten i å øke igjen.

Jeg føler ingen trang til å hovere over Stenslands suksess. Tvert imot: jeg håper oppriktig at han lykkes med å holde på vekten sin. Vi som lever i jojo-land trenger historier til oppmuntring og inspirasjon. Men den sangvinske holdningen stortingsrepresentanten legger for dagen øker faktisk sannsynligheten for at han vil mislykkes på sikt. Så om journalistene bak saken er fremsynte, legger de inn et oppfølgingsintervju om halvannet til to år. Er de i det infame hjørnet, spør de Stensland hva han veier i januar 2017, for eksempel.

Hvorfor er vektreduksjon så vanskelig å få til for samfunn og enkeltpersoner?
En åpenbar forklaring er at i et samfunn som vårt, som flommer over av kaloririk mat og innretninger som gjør det unødvendig å bevege seg, er det lett å pådra seg et lite kalorioverskudd som over tid gir stor virkning. I periodene jeg gikk opp, var vektøkningen min på 250-500 gram i måneden, innenfor målenøyaktigheten til badvekten og så langsomt at varselklokker (som trangere klær) knapt ble utløst.

Det finnes andre faktorer, som arv (av evolusjonsmessige årsaker er kroppene våre flinke til å lagre overskuddsenergi i form av fett, og noen av oss er mer disponert for dette), miljø (min familie har alltid verdsatt bordets gleder) og det faktum at kroppen er et komplekst, adaptivt system bestående av femti tusen milliarder celler. Endrer man kroppens fundamentale betingelser, tilpasser den seg til det.

For mange vil det også være psykologi inne i bildet, men jeg har vært heldig nok til å styre unna det. Jeg er en av svært mange overvektige her i landet som sikkert skuffer denne verdens hobbydiagnostikere med sine totalt normale jobb- og familieliv. Jeg påstår ikke at jeg har den mest praktiske eller elegante kroppen i verden, men jeg skammer meg heller ikke over den. Den har tjent meg godt frem til nå.

Og nettopp det at det også er mulig å leve normalt liv med overvekt, gjør det fristende å slutte seg til konklusjonen i den ovennevnte Slate-artikkelen, som er at de fleste av oss bør droppe slankekurene. Ikke bare er jojo-slanking belastende for kroppen, men det er også mange studier som viser at overvekt ikke behøver å være et varsel om dårlig helse og tidlig død:

Studies from the Centers for Disease Control and Prevention repeatedly find the lowest mortality rates among people whose body mass index puts them in the “overweight” and “mildly obese” categories. And recent research suggests that losing weight doesn’t actually improve health biomarkers such as blood pressure, fasting glucose, or triglyceride levels for most people.

Så hvorfor strebe etter et så lite realistisk mål som varig vekttap, når man ved å gjøre en innsats for helsen kan forbli overvektig og beholde en tilnærmet normal livskvalitet? For meg ligger svaret i to ord: Martti Ahtisaari. Finlands tidligere president og Nobelprisvinner Ahtisaari har vært overvektig det meste av livet. Og i hans tilfelle kom det til å bli hemmende for karrieren etter hvert, noe blant annet New York Times påpekte i en artikkel i 1999:

He has had a lifelong problem controlling his weight, which has led to a degeneration of his knees and crippled his walking style. He has had several operations to correct the problem, but he still moves in a labored fashion. When he was reported to have stumbled or fallen at receptions, the local press suspected something other than his weak knees, speculating that he had instead been living up to the Finns’ reputation for being hearty vodka drinkers.

Sammenhengen mellom vekt og belastning på skjelett og ledd er i bunn og grunn et ingeniørmessig problem. Kroppen er en mekanisk konstruksjon, og det er innlysende at knær, rygger og hofter som bærer langt mer masse enn normalen er sårbare for slitasje og skader. Kanskje er godeste Ahtisaari genetisk belemret med skjørere knær enn folk flest, men det endrer nok ikke på det faktum at lavere kroppsvekt ville ha medført færre plager.

Etterhvert som jeg nærmet meg femti, ble følelsen av at jeg flyttet på for mye masse hver dag, stadig mer påtagelig. I mitt 51. år vet jeg at det er en følelse som vil melde seg med økende styrke, og noe som vil kunne redusere livskvaliteten min kraftig i takt med kroppens svekkede evne til å reparere og kompensere for skader. Så joda, i likhet med Sveinung Stensland forsøker jeg også å redusere vekten for tiden.

Jeg gjør det ved hjelp av en metode jeg ikke har prøvd før (mer om den i en senere posting) og som så langt ser ut til å gi interessante resultater, men også vel vitende om at jeg antagelig vil mislykkes denne gangen også. Men hva så: Det kan jo tenkes at jeg denne gangen – i motsetning til alle de andre – lander blant de 3-20 % som oppnår varig vektreduksjon. Det er lov å drømme. Både for stortingsrepresentanter og oss vanlige dødelige.

8 Replies to “Svimmel av suksess: Om slankingens brutale realiteter”

  1. Jeg er også blant de som har litt mye dødvekt. Det er bare en gang jeg virkelig har forsøkt å slanke meg. Det virket en stund, men det meste kom tilbake da jeg begynte å spise mer som normalt.

    Nå prøver jeg å være mer bevisst om hva jeg spiser til hverdags, både når det gjelder hva jeg spiser og hvor mye jeg spiser. Uten at jeg har laget noen diett eller stress ut av det. I tillegg forsøker jeg å få ganske rikelig med mosjon, fortrinnsvis ved å sykle.

    Jeg registrere min vekt om ikke dagelig, så i alle fall med ikke alt for lange mellomrom i “Garmin Connect”, som jeg også bruker for å registrere en del treningsdata m.m. Når jeg ser på kurven ser jeg at det har gått ned og opp. Men heldigvis har det gått mer ned enn opp. Det går ikke så fort, og det er i grunnen helt greit når det er mer et livsstilsprosjekt enn et slankeprosjekt. Jeg veier 10-15 kilo mindre enn jeg gjorde for fem år siden. Jeg har fortsatt en del å ta av, men har ingen andre planer enn å fortsette som jeg har gjort til nå. Så får resultatene komme når de kommer, og det får ta den tiden det tar.

  2. @Olav: Veldig interessant det du sier om livsstilsprosjekt. Det er metoden jeg også har lagt meg på, der fokuset ikke lenger er på vekttapet per se, men isteden å skape en sunnere hverdag med mye gåing, sykling og fornuftig mat. Så langt dette året har jeg gått ned seks kilo, uten å føle at jeg egentlig har slanket meg.

    Fordi systemet jeg har laget er såpass lett å følge er det også en viss sjanse for at jeg kan klare å holde nivået ved like på sikt, slik du har. At eventuelt vekttap tar litt tid gjør mye mindre når man daglig belønnes med frisk luft og det velværet som moderat mosjon gir.

  3. @Gunnar: Veldig interessant posting fra din side, og artig med sammenfall i tid, da. For meg ser det ut som du har laget deg et system som stemmer godt med det forskningen tyder på fungerer. Selvovervåking og – rapportering står høyt på den (altfor) korte listen, så gå for matdagboka di. Men det viktigste er selvsagt at du allerede nå ser at dette handler om en permanent endring.

  4. Hei Eirik,

    Selv tenker jeg det er en grunn til at kroppen vil ha mat i så stor grad at man blir overvektig. Kan det hende at overvektige lider av næringsmangel og at dietten din ikke er bra nok i forholdt til næring per kalori?

    Det er massevis av studier som viser at overvektige lider av næringsmangler. Se eksempelvis på denne oppsummeringen:

    http://www.nature.com/ijo/journal/v34/n6/full/ijo201081a.html

    There are clear associations between micronutrient deficiencies and obesity in various populations, and there is evidence to suggest that such deficiencies can affect leptin and insulin metabolism.

    Major et al.6 found that consumers of dietary vitamin–mineral supplements, after proper adjustments for confounding factors, were leaner and had lower body fat than non-consumers. In a second randomized, placebo-controlled study they assessed the effect of a multivitamin–mineral supplement versus placebo, combined with an energy-restricted diet, on appetite and body weight in a 15-week study.6 They found no significant effect on body weight or body fat, but the vitamin–mineral supplement had a beneficial effect on appetite regulation.

    In this issue of the International Journal of Obesity Li et al.7 report a Chinese randomized, controlled 26-week intervention study comparing a 29-ingredient multivitamin and mineral supplementation with a low-calcium (162 mg per day) dietary supplement, and with placebo. They found that the micronutrient supplementation produced significant reductions in body weight and fat mass, waist circumference, blood pressure and increased resting energy expenditure, and also had a positive effect on lipid profiles, whereas calcium supplementation alone produced only a beneficial effect on blood lipids. The weight loss was 3.6 kg in the vitamin–mineral supplemented group versus 1.1 kg in the calcium, and 0.2 kg in the placebo group.

    Så kanskje det er en god idé at overvektige som ønsker seg ned i vekt tar kosttilskudd, i tillegg til å spise minst mulig av mest mulig næringstett mat, og at viljestyrke da ville blitt mindre relevant?

    Det er forresten ikke bare hva man spiser, men også hva man absorberer. Derfor mener jeg det er viktig at overvektige utreder om de har problemer med mage/tarm. Dette har sannsynligvis sammenheng med inntak av mat som en reagerer på (antinæringsstoffer finnes det mye av i både korn og planteføde, så det kan være et lite prosjekt i seg selv å finne en eventuell synder).

  5. @Odd: Takk for interessant innspill! Jeg har absolutt fundert på om overvekten kan skyldes kraftig overspising, og om det i så fall kan ligge noe mer bak. Fastlegen min har vært inne på det samme, uten å kommet til noe konkret.

    For meg er problemet med den hypotesen at jeg verken opplever at jeg spiser påfallende mye mer enn andre, eller at min vektøkning tilsier en slik overspising. Jeg vet av erfaring hvor mye man kan gå opp i perioder der man virkelig overspiser (jula er et eksempel på det), og det jeg har sett de siste fem-seks årene er det stikk motsatte.

    Ellers tar jeg regelmessig bredspektrede blodprøver, og har aldri ligget utenfor normalen på noe område. Akkurat nå følger jeg en strategi der jeg har økt treningsmengden noe samtidig som jeg er noe mer forsiktig med hva jeg spiser, og det har i løpet av det siste halvåret gitt en fin nedgang.

    Fort går det ikke, men det går jevnt. Og det stemmer godt med min hovedhypotese, som er at vektøkningen skyldes et akkumulert energioverskudd over lang tid, et overskudd som kan snus til underskudd med noen relativt beskjedne grep. Så vil tiden vise om det er riktig, selvsagt. Funker ikke dette heller, er jeg klar for nye forklaringsmodeller. Der er det jo nok å ta av, for å si det slik. :)

  6. Det er fornuftig av deg å tenke mer på selve prosessen enn på vekta som sådan.

    “Den beste dietten er den dietten du ikke vet at du går på”, skriver forbrukerpsykolog Brian Wansink i boken “Slim By Design” (2014), en veldig morsom og interessant bok forøvrig om hvordan man kan bli “slim by design” fremfor “slim by willpower”. Mange snakker i dag om at hemmeligheten er “mindfulness”, men Wansink mener det er en bedre og mer “bærekraftig” tilnærming å strukturere omgivelsene slik at man ubevisst spiser bedre/mindre (noe folkehelsearbeidere jo har messet om i flere tiår) – “The solution to mindless eating is not mindful eating – our lives are just too crazy and our willpower’s too wimpy.”

    Eksempler på tiltak er å ikke ha frokostblandinger og bakervarer stående synlig på kjøkkenbenken, å ha salat og grønnsaker i gjennomsiktige bokser eller poser i kjøleskapet, bruke høye og slanke glass osv.

    Skrev om flere lignende “miljøeffekter” her for en stund siden: https://sunnskepsis.wordpress.com/2013/04/10/slik-blir-du-lurt-til-a-spise-for-mye/

  7. @Erik: Artig dette, for du har i grunnen oppsummert hovedtankene i oppfølgingspostingen min. Har stor tro på å designe omgivelsene slik at det jobber med vårt psyke snarere enn mot det, for å si det slik.

    Problemet oppstår i det øyeblikk vi beveger oss fra omgivelser vi kan ha kontroll over, og ut i en verden der svært mye er designet for å lokke oss til å spise mer. Det er da man trenger flere strategier, bl.a. dem jeg nevner i min nye posting.

    For egen del vet jeg at det største vekttapet jeg har oppnådd, kom i en periode da jeg var singel og hadde hjemmekontor. Jeg var veldig nøye med hva jeg hadde i huset, og hadde ikke mer kontakt med omverdenen at jeg hadde god kontroll på spisingen.

    Idag er jeg gift, har barn og en jobb som medfører mye reising og sosialisering. Jeg lever nå i en verden omgitt av mat og drikke jeg må være forsiktig med, og det er ikke stort jeg kan gjøre med det annet enn å lage rutiner/automatiserte handlingsmønstre som gjør det lettere å håndtere.

    Et typisk eksempel på en slik rutine er: “Takk gjerne ja til kaffe i møter, men takk alltid nei til mat (såsant det ikke er et lunsjmøte).” Eller: “Ikke gå i butikken og kjøp mat når du er sulten.” :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *