En million skritt and counting

Som nevnt i forrige bloggpost gikk jeg til anskaffelse av en Fitbit Flex aktivitetsmåler rett før jul ifjor. Nå, snart tre måneder etter, har jeg passert en milepæl som jeg nesten syns fortjener litt omtale: ifølge Fitbit har jeg gått mer enn én million skritt siden den ble logget på første gang. Omregnet til kilometer tilsvarer det å gå fra Oslo og et stykke forbi Grong i Nord-Trøndelag.

Det statistikken også viser er at jeg har nådd skrittmålet mitt på 10 000 per dag hver eneste dag siden 13. januar i år. 10 000 skritt tilsvarer halvannen time med uteaktivitet, noe som ikke er til å kimse av i en vintersesong som har budt på det mest variable været og de glatteste gatene i manns minne her i tigerstaden.

Wohoo! Grong!

Hovedmotivasjonen for å bruke Fitbit er at den gir merverdi til min favorittaktivitet. Men jeg har selvsagt også forventet å se noen positive bivirkninger av all aktiviteten, og etter tre måneder begynner de å vise seg. Jeg er blant annet blitt i bedre form enn jeg var i desember i fjor. Jeg kjenner mindre til bivirkningene av være overvektig og over 50, som andpustenhet etter trapper og små bakker, og smerte i ledd og muskler.
Jeg er begynt å gå ned i vekt, som rimelig kan være med et kaloriforbruk på mange hundre tusen. For å følge opp denne trenden kjøpte jeg en Fitbit Aria kroppsvekt, som automatisk sender vekt og fettprosent til Fitbit-kontoen. Kjekk å ha – i alle fall når den er i humør til det. I likhet med mange andre hadde jeg nemlig problemer med koble Aria til husets wifi-nettverk, og det hender fremdeles at data ikke overføres.

Fitbit Aria: Pen, men vrang.

Å tilbringe så mye tid med å være aktiv utendørs hjelper også på humøret i den mørke årstiden, og det løfter utvilsomt den intellektuelle kapasiteten. En av grunnene til at jeg er så glad i å gå, er at det setter hjernen i problemløsingsmodus. Mange er de skrive- og foredragsproblemer som plutselig har funnet sin løsning i Torshovparken eller hinsides Maridalsvannet. Jeg forsøker også å legge inn noen tusen skritt før jeg foreleser, og går som regel alltid en god del mens jeg prater (ifølge Fitbit rundt 2000 skritt på 45 minutter).
Her skiller spasering seg fra min andre favorittaktivitet, som er sykling. Å sykle krever i en helt annen grad min oppmerksomhet, og gir tilsvarende mindre kognitivt overskudd til å løse problemer. Isteden opplever jeg en slags zen-aktig frihet fra rutinetanker som har sin egen verdi. Denne sinnstilstanden er forøvrig godt skildret av journalisten Bruce Weber i boken “Life is a Wheel“, som handler om en sykkeltur gjennom USA.