Blir man høyrevridd av bæsjelukt?

Vel, skal man tro forskningsresultatene som den amerikanske psykologiprofessoren David Pizarro presenterer i dette TED-foredraget kan det se slik ut. Foredraget har tittelen “The Strange Politics of Disgust” (“det frastøtendes underlige politikk”), og tar for seg flere studier av hvordan vi reagerer på frastøtende lukter, bilder og ideer.

Jøden som larve: Nazistisk propagandategning

Kortversjonen av foredraget: motbydelige sanseinntrykk utløser en urgammel beskyttelsesmekanisme som påvirker både moralfølelse og politisk grunnholdning. Pizarro påpeker at det motbydelige historisk sett gjerne har vært knyttet til fenomener eller personer vi ikke liker. Tenk på nazistenes omtale av jødene som rotter og mark, for eksempel. Eller vår egen daglige bruk av ord som “svin” og “drittsekk” (barn er mer rett på sak og sier gjerne “din bæsj”).

Pizarro og kolleger har kombinert spørreundersøkelser med laboratoriestudier, og konstaterer ikke overraskende at evnen til å bli frastøtt varierer fra individ til individ. Noe som utløser brekningsrefleksen hos meg, vil du kanskje ta med et skuldertrekk. Mer overraskende for ikke-psykologer blir det når man tar høyde for subjektenes politiske holdninger. Da finner Pizarro nemlig at terskelen for å bli frastøtt er lavere hos dem som definerer seg som sosialt konservative/høyvreidde enn hos liberalere/venstrevridde. Jo eklere en person syns f.eks. bæsjelukt er, desto mer sannsynlig er det at vedkommende også er republikaner.

Om dette var et kulturbetinget fenomen, ville utslagene ha begrenset seg til republikanere og demokrater. Men man finner lignende trender i 121 land verden over. Og Pizarros gruppe er ikke alene om å ha gjort slike funn – han henviser blant annet til en studie hvor fysiologisk respons på frastøtende bilder kunne forutsi subjektenes syn på homofilt ekteskap. Denne forskningen er en del av en større bevegelse i retning av å studere koblingen mellom biologi og moral, noe mange nordmenn stiftet bekjentskap med i forbindelse med serien “Hjernevask”.

Ekstra fascinerende er det at motbydelige sanseinntrykk ser ut til å kunne endre våre grunnholdninger i sanntid. I et forsøk ble holdningene til homofile menn og afro-amerikanere gjennomgående mer negative når laboratoriet ble fylt med motbydelig lukt, for eksempel. Noe så enkelt som å henge opp et skilt som minner om viktigheten av å vaske hendene (bakterier er motbydelige, som kjent), gjorde studentene som Pizarro studerte mer sosialt konservative. I det perspektivet er det lett å forstå Pizarros konklusjon:

The fact that emotions influence our judgment should come as no surprise. I mean, that’s part of how emotions work. They not only motivate to behave in certain ways, but they change the way you think. In the case of disgust, what is a little bit more surprising is the scope of this influence. […] It makes less sense that an emotion that was built to prevent me from ingesting poison should predict who I’m going to vote for in the upcoming election.

Noen kommentarer er på sin plass. For det første: selv om Pizarro fokuserer på negative sanseinntrykk, er det også funnet koblinger til positive sanseinntrykk. At gode lukter, som duften av et grønnsåpevasket gulv eller boller i ovnen, kan utløse positive følelser er velkjent for alle som skal selge bolig. Og jammen kan ikke gode lukter også påvirke holdningene og handlingene våre, jamfør denne studien som tyder på at duften av nybakt brød gjør folk mer villige til å hjelpe en fremmed i nød.

Det er også viktig å huske på at disse forskningsresultatene, som forskningsresultater flest, er statistiske av natur. De skildrer ikke absolutte sannheter, men sannsynlighet. Derfor påvirkes ikke Pizarros hovedkonklusjon av at jeg, som definerer meg som en sentrumsorientert, sekulær liberaler, har en fysiologisk respons på avføring, urin og blod (ikke minst det siste!) som burde plassere meg blant de kristenkonservative på Pizarros skala.

Man skal også være forsiktig med å trekke fortolkningen av slike data for langt. Mitt nabolag er et eksempel på det. Jeg bor på Tøyen i Oslo, en bydel som er landskjent for sine sosiale problemer. Selv om jeg er fornøyd med å bo her og opplever hverdagen som fredelig og barnevennlig, er det ingen tvil om at vi har en høyere konsentrasjon av rusmisbrukere, tunge sosialklienter og romfolk som bor i biler enn i Norge forøvrig. I kort gangavstand fra der dette skrives ligger de på rekke og rad, de kommunale leiegårdene som er storleverandører av stoff til avisenes kriminalreportere.

Og joda, mange i disse gruppene utfordrer sansene i det daglige. Rusmisbrukere ser ofte slitne og syke ut, og bor de ute kan det gå lang tid mellom hver gang klærne blir vasket. Romfolket, som har etablert to-tre leire i nærheten, lever under kummerlige hygieniske forhold. Mangelen på toaletter og rennende vann merkes særlig godt om sommeren, da bæsjelukta henger tungt over busker og kratt i nabolaget. I det daglige er det altså nok av opplevelser som ifølge Pizarro burde skyve Tøyen-flertallets holdninger mot høyre.

Men samtidig er denne bydelen blant de rødeste i Oslo. Resultatet fra min valgkrets fra 2011 er talende – her er partiet Rødt dobbelt så stort som FrP, og Ap nesten dobbelt så stort som Høyre. Det finnes mange mulige forklaringer på dette (kanskje forskjellen på partiene ikke er så stor i disse spørsmålene, eller kanskje folk med lav motbydelighetsterskel flytter ut i større grad), men det er likevel en påminnelse om problemene slik forskning gjerne støter i møtet med den virkelige verden.

Likevel tror jeg resultatene er vesentlige nok til å ta dem med i hverdagen. Så neste gang jeg støter på noen som har et utseende, en atferd eller en lukt jeg finner ubehagelig, skal jeg forsøke å huske på at responsen min ikke bare er rasjonell. Det er også dype, urgamle mekanismer i sving, mekanismer som kan komme til å påvirke måten jeg behandler mine medmennesker på. Nyttig å vite.

 

Share/Bookmark

4 kommentarer

  1. Åsmund says:

    På vei til jobb skifter jeg ofte t-bane på Tøyen. Der stinker det ofte stramt av urin. Utifra innlegget ditt skjønner jeg nå at Tøyen t-banestasjon benyttes som urinal av de mer eller mindre fastboende.

  2. Eirik says:

    @Åsmund: Regn med det. Presset på området rundt den stakkars stasjonen har økt betydelig de senere årene. Ikke bare har man en ganske stor romleir i nærheten (utenfor Botanisk Hage), men etter at miljøet på Plata ble “sprengt” av politiet, trakk ganske mange av de som pleide å holde til der opp til torget rundt Tøyen senter. Kjekt for turistene som kommer av toget og skal opp Karl Johan – de ser langt færre narkomane enn før. Litt mindre kjekt for barnefamiliene på Tøyen, som Dagbladet-reportasjen jeg peker til over dokumenterer…

  3. Ronny says:

    Erfaringen fra Tøyen sier vel ikke annet enn at det finnes andre ting enn ekkel lukt som også er med på å forme folks politiske oppfatning (heldigvis). Det er jo velkjent at Oslo Øst stemmer rødt, mens vest stemmer blått i tråd med tradisjonell sosioøkonomisk politisk inndeling, i tilfellet Tøyen er nok det viktigere.

  4. Eirik says:

    @Ronny: Jepp, det er jo den innlysende forklaringen. Når det er sagt, har Ap hatt svært krasse utspill mot romfolket (her høres vår nåværende kulturminister mistenkelig ut som Carl I Hagen fex: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10066602). Så det sosioøkonomiske bildet er komplekst, for å si det slik.

    Merket forøvrig godt stemningsskiftet i vårt nabolag (som har vært vertskap for en av Oslos større romleire i årevis uten nevneverdige protester) etter at det ble oppdaget at romfolk gjorde fra seg i Lakkegate skoles skolegård (der vår sønn går, forøvrig). Merket det også på meg selv: det ufyselige og motbydelige ved hele situasjonen gjorde meg sinna og fordømmende på en måte jeg ikke hadde vært før.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.