Prosjekt Twitterpause: Noen erfaringer

Jeg er vanligvis ikke mannen for nyttårsforsetter, men ved inngangen til dette året avla jeg ett jeg har klart å holde. Forsettet var ganske enkelt å avstå fra å bruke Twitter og Google+ i én måned. Total pause fra sosiale medier, med andre ord. Formålet med denne reisen bakover i tid til sirka 2008, var å finne ut hvordan hvordan særlig Twitter (Google+ bruker jeg svært lite uansett) påvirker arbeid og fritid. Her er mine foreløpige konklusjoner:

Jeg ble uten tvil mer effektiv.  Jorunn kan bevitne at jeg stadig kom ut av hjemmekontoret, forbløffet over hvor fort ferdig jeg var blitt med dagens dont. Uten de stadige avbrytelsene fra Twitter kunne jeg arbeide fokusert og konsentrert i mange timer av gangen, noe som virkelig gjør vei i vellinga når man skriver artikler f.eks. Men dette har nok mindre med tidsbruk enn mental kapasitet å gjøre.

Ja, for ser man kun på tekstvolum er ikke Twitter, med sitt 140-tegnsformat, rare greiene. Det er innholdet som får meg til å prokrastinere: fyndighetene, de gode pekerne, debattene mellom folk jeg har respekt for. Mer enn noe annet er dette en bekreftelse på noe nevrologer har visst lenge: menneskets evne til simultankapasitet er høyst begrenset. Så snart vi begynner å sjonglere med to-tre parallelle tankeprosesser samtidig, synker effektiveten.

Jeg skal ikke påstå at dette resultatet har generell overføringsverdi, da folks arbeidsdager er så ymse. Men for de av oss som liker å snakke om Clay Shirky-begrepet “kognitivt overskudd“, er dette en kjekk påminnelse om at det også finnes et kognitivt underskudd. I sin natur er sosiale medier tids- og oppmerksomhetssluk, og å bruke dem så mye som de fleste av oss gjør idag vil nødvendigvis medføre en kostnad. Ingen gratis lunsjer osv.

Jeg brukte mer av nettet enn jeg har gjort på lenge. Uten Twitter ble RSS-feeden i Google Reader igjen min viktigste kilde til gode pekere. Istedenfor å slette hundrevis av uleste oppdateringer hver morgen, som jeg har gjort det siste året, fikk jeg tid til å gå gjennom alle sammen. Slik gjenoppdaget jeg bloggere og nettsteder jeg ikke har hatt kapasitet til å lese på lenge. Morsomt og nyttig. Det ble også bedre tid til å skrive på nett, jamfør postingene i denne bloggen etter nyttår.

Jeg fikk tid til å lese (enda) flere ebøker. Å droppe Facebook ifjor ga boklesingen et løft. Å droppe den siste Twitter-sjekken på sen kveldstid ga meg enda noen ekstra minutter lesetid, som i løpet av en måned ble nok til å unne seg minst én bok jeg kanskje ellers ikke ville ha tid til. Jeg valgte å bruke overskuddstiden på den fascinerende Glock: The Rise of America’s gun, en bok som egentlig ligger langt utenfor mitt interessefelt (men hvis skildring av en genial, hemmelighetsfull og ufyselig innovatør som skaper et banebrytende produkt som dyrkes av fanatiske tilhengere, ga en følelse av déjà vu…)

Jeg fikk med meg mer av det jeg så på TV. At TV-twitring er blitt en folkesport, vet alle som har lidd seg gjennom havet av gullrekketweets på en fredag kveld. Jeg er skyldig i dette selv, og oppdaget fort at man går glipp ganske mange nyanser når blikket hele tiden hopper mellom fon/pad og TV-skjerm. Om det alltid er et tap, se det er en ganske annen sak.

Jeg skjønte hva folk mener når de kaller Twitter for et elitemedium. De fleste av oss er ikke på Twitter, og har massemediene som sin viktigste kilde til informasjon om tjenesten. Du skal ikke ha lest mye nettaviser før deres vinkling blir åpenbar: omtrent samtlige saker om Twitter handler om kjendiser av ymse slag. Dette ble bare forsterket da Mette-Marit gjorde sin entré for noen uker siden. Det horrible programmet Tweet4tweet, som jeg innrømmer å ha sett noen minutter av i et anfall av desperat Twitter-sug, bygger opp under myten om at dette mest dreier seg om kjendiser som twitrer om og til hverandre.

Jeg har utvilsomt gått glipp av nyttige pekere og diskusjoner. Jorunn avla jevnlige rapporter om “det sosiale mediet hvis navn ikke skal nevnes” som bekreftet akkurat det. På den annen side kunne jeg også diske opp med endel pekere og informasjon fra RSS-feeden min som hun ikke hadde fått med seg, så i hvilken grad det er ble et nettotap er uvisst. I et jobbperspektiv vil jeg tror mer iherdig RSS-bruk slår positivt ut, rett og slett fordi så få på Twitter legger ut pekere om mine fagfelter.

Hverdagen blir ikke helt den samme uten Twitter. Som hjemmekontorist med utearbeidende kone og barn i skolealder, har jeg lært meg å verdsette det sosiale aspektet ved de sosiale mediene. Dette ble bekreftet av henvendelsene jeg fikk fra folk som spurte hvor jeg var blitt av. Om jeg noensinne gjør et slikt stunt igjen, skal jeg huske å si fra på forhånd. Plutselig taushet i et sosialt medium kan jo indikere så mangt, inklusive noen riktig utrivelige scenarier.

Jeg skal fortsette å bruke Twitter. Det er i disse dager over et år siden jeg logget meg av Facebook for siste gang. Mens det var flommen av dill og uvesentligheter som motiverte meg til å hoppe av Facebook, er det stikk motsatt på Twitter. Det er jo nettopp menneskene og meningene som engasjerer meg nok til å distrahere, som gjorde det nødvendig med en pause. Vi snakker altså om et grunnleggende positivt problem, som ikke løses med å hoppe av for godt. Imorgen er jeg tilbake igjen, som normalt.

Men jeg vil bruke det mer fornuftig.  Jeg kommer til å filtrere mer agressivt blant dem jeg følger enn jeg har gjort til nå. Jeg kommer til å ha Twitterpauser det meste av  arbeidstiden, og bruke mindre tid på diskusjoner. Ja, for pausen har underbygget mitt syn på Twitter som en arena som favoriserer smarte oneliners fremfor resonnementer, og oftest får deltakere til å fremstå som grunnere enn de er i virkeligheten.

Ja, forresten: jeg har fått en drøss med nye folk som følger meg på Twitter under Twitterpausen. Jeg er ikke den første til å oppdage at taushet kan være gull i et påstått pludremedium, men det forundrer meg ikke mindre av den grunn.

Share/Bookmark

17 kommentarer

  1. Enig i at sosiale medier tar tid, men liker meg godt både på Twitter og Facebook. På Facebook har jeg ryddet i feeden, jeg har blokkert alt jeg ikke liker og så har jeg oppdaget seriøse diskusjonsgrupper som er interessant. Men som sagt, tiden flyr.

  2. Kjell says:

    Jeg har ihvertfall merket én ting: bloggen din ble igjen aktuell å klikke innom mer enn én gang annenhver måned ;-) OK, litt slem nå, men du tar poenget. Når du var som mest aktiv på twitter, var det lite nytt å hente her, for å si det slik. Tok en titt sånn ca (semi-)månedlig etterhvert, og oppdaget i den forbindelse også at kommenteringen ble sjeldnere og mindre interessant, i og med at bloggen liksom ikke ‘levde’ på samme måte som før — og nå! :-)

    Dog tilskrev jeg reduksjonen i blogging familieforøkelsen, noe som vel har noe av (den absolutt berettigede og hyggelige) ‘skylda’, men la jo samtidig merke til at twitringen var forholdsvis intens i perioder. Så omsider konkluderte jeg faktisk med at du var ørlite grann ‘tapt’ for bloggfølgerne (flyttet ut fra ‘bloggosfæren’?) og tenkte at jeg fikk ordne meg med en twitterkonto selv (jepp, er treig med å kaste meg på sos.media, har både ulemper og fordeler, som du vel har vært inne på) for å henge med på dine vanligvis interessante utspill.

    So slik var no dét. Ønsker deg ‘velkommen tilbake’ til oss som liker å diskutere med mer enn 140 tegn til rådighet ;-) (forbeholder primært slik kjappreplisering til SMS, men for all del, ser jo de interessante egenskapene ved twitter i egenskap av kortfattet medium for spredning av info/kommentarer til et større publikum). Eller ønsker deg delvis tilbake, blir det vel, om du nå girer opp twitringen igjen, forhåpentligvis til et litt lavere nivå enn før denne siste måneden, slik jeg forstår det?

  3. Eirik says:

    @Einar: Som jeg skriver, vil nok ulempene ved å bruke sosiale medier avhenge av jobb- og livssituasjon. Når det er sagt, gjelder jo “kokende frosk”-syndromet i fullt monn for mennesker også. Det er utrolig hvor mye rart man kan venne seg til bare det skjer gradvis, over tid. Så det er lurt å gjøre som deg, holde et våkent øye på hva man gjør og rydde opp i ny og ne.

    @Kjell: Hyggelig at du la merke til økt blogghyppighet. Du har rett i at årsakssammenhengen er sammensatt. Papparollen går foran alt, og har gitt meg mindre tid til å dille rundt på nettet. Men Twitter spiller en større rolle enn kortformatet skulle tilsi, nok engang. Det har for eksempel vært slik at jeg stadig oftere bare twitrer en interessant peker, fremfor å blogge noe rundt den.

    Det er flere årsaker til at det er en dårlig idé, men den mest åpenbare er teknisk: Twitter har i praksis ikke et arkiv som går lenger tilbake i tid enn noen måneder (om så mye). Man mister kontrollen over egen publisering på en måte jeg ikke liker, og som helt klart er til faglig ulempe. Ja, for denne bloggen blir fremdeles lest av folk av ulike faglige årsaker, og det er en utvilsom fordel å kunne henvise til en bloggposting og vite at folk faktisk kan google og lese den.

    Får stadig bekreftelser på at bloggen har stor jobbmessig verdi på den måten, og i og med at jeg i praksis har sluttet å skrive bøker er dette blitt min viktigste plattform for formidling av slikt stoff som ikke passer innen rammene for VG. I den forbindelse kan jeg nevne at det nå ligger fire bloggpostinger i kø, og opptil flere av dem er midt i blinken for deg. Så heng med, som vi pleide å si på radio. :)

  4. Ken Hansen says:

    Det var da som faen… Enda en som har opplevd hvordan den virkelige eliten har det ;)

    Hva blir det neste, at Posten merker at folk begynner å sende brev og postkort igjen?!

    Det var den påsken, sier nå jeg.

  5. Tommy says:

    KenHansen: 2012 er jo retroåret, så kanskje. Platespillere er inn og platebutikker popper opp.

    Anyway, i morges tenkte jeg at samfunn har opp gjennom historien ofte slått helt om og blitt puritansk når det har gått for langt den andre veien. Lurer på om det kommer til å skje i noe omfang, i land med vestlig kultur, framover også.

    Føler forresten at Twitter tar mye mindre tid enn facebook, så jeg har foreløpig ikke hatt behov for twitterpause. Men det er jo en tanke at det kan gå ut over arbeidet.

  6. Eirik says:

    @Tommy: Muligheten for at trender snur er alltid tilstede. Midt i en bred og stor trend tar folk som regel for gitt at fremtiden er dømt til å være enda mer av det vi har i nåtiden. Bruker vi sosiale medier mye nå, er det ingenting mot det folk kommer til å gjøre om ti år – og det er ikke tale om at vi vil gjøre mindre av det. Har selv gjort meg skyldig i den der.

    Men historien er jo rik på eksempler på pendler som svinger tilbake, imidlertid. Kan i den forbindelse sterkt anbefale boka The Alcoholic Republic, som forteller historien om hvordan det alle så på som en ustoppelig trend i retning av økt alkoholforbruk, stanset opp og snudde på midten av 1800-tallet (skjedde her også, forøvrig). Mennesket er mer foranderlig enn de fleste av oss tror.

  7. Anne Marie says:

    Artig eksperiment. Jeg er i motsatt situasjon av deg. Før jul flytta jeg til et fjernt utland med litt vekslende tilgang til internett. Så hva gjør man for å henge med på hva folk er opptatt av der hjemme? Jo, jeg har lasta ned tweetdeck for å få med meg enda flere tvitterkontoer. Der ligger du i ei liste jeg har kalt “Sjeldne”. Det er de som er verdt å følge med på, men som ikke tvitrer så mye. Haha! Nå må jeg visst flytte deg over til ei annen liste, skjønner jeg.

  8. Eirik says:

    @Anne Marie: Det er bare å sjekke antall tweets fra min side, så ser du at jeg nok er feilkategorisert, ja. :)

  9. Jeg har også hatt flere lengre pauser fra sosiale medier. Men jeg merker at jeg får abstinenser hver gang. Det er vel antagelig derfor jeg fortsatt henger på Facebook, om enn i mindre grad enn før.

    Jeg har også blogget om mine erfaringer med offline-livet, her -> http://elfworld.org/vis_dag.php?id=658&aar=2009&mnd=10&maaned=October&kategori=2&from=arkiv og her -> http://elfworld.org/vis_dag.php?id=688&aar=2011&mnd=09&maaned=September&kategori=2&from=arkiv

    Men hyggelig å se deg på twitter igjen.

  10. Eirik says:

    @Hogne: Abstinenser skal man ikke undervurdere. Det holdt hardt med Twitter i perioder, det skal sies. I den grad at min første tweet etter pausen var på slaget tolv igår natt. :)

  11. tanketom says:

    Sist eg hadde ein real pause (faktisk min såkalla internettfrie dag) fekk eg endeleg lest ei heil bok for første gong på ei god, god stund. Den handla om internett (Sosiale medier av Ida Jackson, sjølvsagt). Eg trur eg skal ta meg ein slik dag til snart, eg har jo minst éin ulest hyllemeter…

  12. Eirik says:

    @tanketom: Syns jeg du skal. Ellers kan jeg vel ikke si at jeg kjenner meg igjen i hyllemeterbegrepet, jamfør det jeg ellers pleier å blogge om her… :)

  13. soepstad says:

    Skal vi innføre begrepet ‘hyllebytes’?

  14. Anita K says:

    Endelig hjemme, Eirik! :)
    Jeg skjønner veldig godt at folk blir hekta på Twitter. De raske tilbakemeldingene, riktig ordkunst og haiku. Samtidig er det tidkrevende å henge med, som du skriver. Jeg kom seint på Facebook – med vilje, fordi jeg var ytterst skeptisk til brukersnittet.
    Men jeg er journalist i en middelstor avis – “vennene” er lesere, tipsere, kilder og venner. Det gir en unik kontaktmulighet og nærhet til det stoffet jeg jobber med til daglig. Men min FB-profil kan aldri bli privat – jeg har et yrke hvor man er og blir en halvoffentlig person uansett om jeg handler på Meny eller kjører jenta mi på kulturskolen, eller er ute på jobb.
    Min lille konklusjon er at FB nok passer best til min krets – Twitter er krydder.
    Da jeg og datter rykket ut på en jobb i august, hadde noen satt igjen en kurv med åtte små kattunger på et sykehjem i nabobygda. Hadde vi ikke hatt papiravisen, nettavisen og FB, ville de aldri blitt omplassert.
    Jeg måtte legge fra meg blokka og kamera, tørke tårene, hytte i nevene og ta dem hit. Jeg kunne ikke dra fra dem – Dyrebeskyttelsen var sprengt. Det ble to hektiske uker vi aldri kunne vært foruten.
    Nå har vi vært ute etter lesertips og hentet en langhåret vakkerpus som har lidd vondt, selvsagt er det å blande roller – men hva gjør man? Pusen la seg ned og malte da han ble klippet. Skal han på sikt få et nytt hjem, må vi bruke plattformer som FB og nettavisa. Twitter er intellektuell kappestrid og ikke forumet for holdningsendring for et bedre dyrehold. Det er min agenda, blant mye annet, og har vært det så lenge jeg har kunnet skrive. Og jeg gir meg aldri…

  15. Eirik says:

    @Anita: Veldig godt eksempel på at sosiale medier kan brukes til noe mer enn tøv og tant, dette. Og ja, for oss ailurofile er enhver familieløs katt som får et permanent hjem en STOR sak! :)

  16. Kjell says:

    Jaja, da ble det prioritering av twitter igjen, og desto mindre bloggaktivitet… ;-)

    Men forstår jo at direkte betalte oppdrag og familielivet krever sitt. Legger bare merke til at stort sett eneste hyppig oppdaterte innslag på bloggen for tiden, er RSS-feeden av “Mine siste tweets”… Er vel gjerne slik at terskelen er lavere for å tvitre noen henvisninger til artikler samt egne betraktninger om stort og smått, enn å skrive noe strukturert om det i en blogg. Twitter er vel PCens SMS…

    Åkke som er, det fører til at man som tidligere trofast blogg-følger dropper å stikke innom bloggen oftere enn en gang pr fjortende dag, maks, siden man livevel ikke finner noe nytt. Just sayin’ :)

  17. Eirik says:

    @Kjell: Jeg vet, jeg vet. Men til mitt forsvar skal det sies at jeg den siste måneden har hatt femten reisedøgn elns, og når man er på veien blir all konsentrasjon til å blogge (eller skrive artikler) helt borte. Twitter blir liksom så utrolig mye enklere.

    Det jeg kan love er at det er et par postinger i kjømda i nær fremtid. Og takk for at du tross alt stikker innom hver fjordende dag (max). :)

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.