Denne lille boka (hvis undertittel er How the Digital Revolution is Accelerating Innovation, Driving Productivity, and Irreversibly Transforming Employment and the Economy) har gått sin seiersgang gjennom bloggosfæren, og er blant annet grundig og godt omtalt i bloggene til Espen Andersen  og Paul Chaffey. Jeg kjøpte den til min Kindle, og kan ikke si annet enn at $6,89 er en særdeles lav pris å betale for et av de mest interessante økonomiske argumentene jeg har hørt på en stund.
Kort fortalt mener forfatterne, Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee, at økonomien i det rike nord er kommet til et stadium der digitalisering ikke lenger skaper flere arbeidsplasser enn den eliminerer. De belegger dette med statistikk fra USA, som f.eks. at arbeidsmarkedet knapt rører seg mens økonomien har begynt å vokse igjen, stagnerende medianinntekt (for middelklassefamilier er den litt mindre nå enn i 1996) og store bedrifters utgifter til lønn (flater ut) versus teknologi (vokser raskt).

Bryjolfsson, og McAfee påstår ikke at dette er den eneste årsaken til den pågående økonomiske krisen, men mener at det er en vesentlig årsak – og en som blir stadig viktigere. Ja, for kombinasjonen av avansert programvare, stadig raskere prosessorer, nettverk og gigantiske databaser (eksemplifisert ved IBMs “Watson”-teknologi) er i ferd med å gi maskinene innpass i “white collar”-delen av arbeidsmarkedet.
Et eksempel amerikanske advokatfirmaers bruk av “e-discovery software”, programvare som gjør jobben med å gå gjennom juridiske dokumenter mye raskere, billigere og mer presist enn de menneskelige juristene de erstatter. Fortsetter utviklingen som idag, tror forfatterne at det er få yrkesgrupper som vil kunne føle seg helt trygge på at de ikke blir kan erstattes av IT (heller ikke Kina er immun mot denne prosessen – der robotiseres industrien nå i høyt tempo).
Forfatterne bekymrer seg over at teknologi bidrar til å underbygge utviklingen man ser i USA idag, hvor noen få prosent av landets befolkning blir sittende igjen med det meste av inntektsøkningen og den “amerikanske drømmen” virker stadig fjernere for mange. Et økende inntektsgap borger for mer sosial uro, som til sjuende og sist vil det også ramme inntektene til dem som i boka kalles “superstjerner”. Dette illustrereres godt av en velkjent anekdote:

Ford CEO Henry Ford II and United Automobile Workers president Walter Reuther are jointly touring a modern auto plant. Ford jokingly jabs at Reuther: “Walter, how are you going to get these robots to pay UAW dues?” Not missing a beat, Reuther responds: “Henry, how are you going to get them to buy your cars?”

Det som står på spill er balansen mellom arbeid og kapital, en samfunnskontrakt som har sikret USA vekst og velstand i over et århundre. Brynjolfsson og McAfee mener at konktrakten ikke er dømt til å bryte sammen, hvis vi evner å sette inn tiltak i tide. Målet er å sette mennesker istand til å konkurrere sammen med maskinene, snarere enn mot dem. Forfatterne presenterer et program på 19 punkter som kan oppsummeres slik: sats mer på utdanning og forskning, gjør det lettere å skape nye arbeidsplasser og mer attraktivt å investere i menneskelig arbeidskraft.
Jeg sitter igjen med to hovedtanker etter å ha lest denne boka. For det første er jeg en anelse skeptisk til at det politiske systemet i USA er istand til å gjøre vedtakene som forfatterne mener er påkrevd. Mange av dem vil koste det offentlige dyrt (ikke minst omleggingen av skolesystemet), og teknologiselskapene som har mest å vinne på dagens utvikling har penger nok til å kjøpe seg innflytelsen de trenger for å bevare status quo.
Når det er sagt deler jeg forfatternes forsiktige optimisme, om enn på et litt annet grunnlag. Når for eldrebølgen for alvor rammer det rike nord vil det oppstå mangel på arbeidskraft i deler av arbeidsmarkedet (ikke bare helse- og omsorgssektoren). Hittil er arbeidsinnvandring blitt sett på som den mest realistiske løsningen på problemet, men om Brynjolfsson og McAfee får rett vil vi ha en lokal reserve i form av arbeidstakere som tapte kappløpet mot maskinene.
I et litt lengre perspektiv bærer denne utviklingen bud om et arbeidsmarked som kan bli fleksibelt i en helt annen og mer positiv betydning enn dagens, der menneskets unike evner utfyller maskinens snarere enn å erstattes av dem. En dikterisk visjon av et symbiotisk forhold mellom menneske og maskin i en fjernere fremtid finner du i All Watched over by Machines of Loving Grace av Richard Brautigan.