Er det lov å fjerne DRM fra ebøker?

Dette spørsmålet opptar åpenbart mange. Jeg har fått en rekke henvendelser om det på epost, og senest i min siste posting om Kindle oppsto det en interessant diskusjon rundt emnet. I Norge har spørsmålet fått en særlig relevanse etter lanseringen av Bokskya i vår, da noen tusen norske Kindle-eiere oppdaget at de stort sett ikke vil kunne kjøpe ebøker til sine lesebrett fordi norske utgivere bruker en kopibeskyttelse (også kjent som DRM) som er inkompatibel med Kindle.

Det enkle spørsmålet er altså: kan man fjerne kopibeskyttelsen fra en norsk ebok for å lese den på sin Kindle, eventuelt fjerne beskyttelsen på Kindle-ebøker for å ta en privat sikkerhetskopi? Google gir ingen entydige svar, og svarene i kommentarfeltene spriker. Det finnes to hovedsynspunkter, som begge tar utgangspunkt i Åndsverklovens § 53a:

Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk. Det er videre forbudt å:

a) selge, leie ut eller på annen måte distribuere,
b) produsere eller innføre for distribusjon til allmennheten,
c) reklamere for salg eller utleie av,
d) besitte for ervervsmessige formål, eller
e) tilby tjenester i tilknytning til
innretninger, produkter eller komponenter som frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, eller som kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål, eller som i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse.

Bestemmelsen i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c.

I kommentarfeltet mitt kommer de to hovedsynene godt til uttrykk. Kommentatoren Lars og Olav Torvund ved Institutt for rettsinformatikk i Oslo er klare på at det ikke er lov til å omgå det “tekniske beskyttelssystemet” som Kindle- og Bokskya-DRM representerer. I en utfyllende kommentar avviser Torvund at alle dingser man skulle ønske å bruke kan ses på som ”relevant avspillingsutstyr”.

Lars peker på at lovparagrafen er ment å fortolkes strengt, og at retten til å lese på alle slags lesebrett ikke faller inn under det som er kalt “forventninger forbruker med rimelighet kunne ha til avspilling av det aktuelle eksemplar.”

Det motsatte synet målbæres av kommentatorene ftw, Flibustier, Arne S og Laila. Sistnevnte oppsummerer det som med stor sannsynlighet er flertallets grunnsyn slik:

Det er brukeren som er i sentrum her, og brukeren skal fritt kunne velge avspillingsutstyr og ikke hindres i lovlig bruk av lovlig kjøpt materiale. Det var hele hensikten med denne bestemmelsen. Jeg bryter drm sperren for å lese lovlig kjøpte bøker på min Kindle og jeg er selv opphavsrettsjurist og er derfor nøye på å være helt sikker på at jeg ikke bryter noen lover.

Alt dette gjør med meg som ikke-jurist, er å skape usikkerhet. Jeg heller vel mot å tro at man ville bli dømt for lovbrudd om det kom for retten, men mener også at den teknologiske utviklingen krever at man tar en ny titt på uttrykk som “relevant avspillingsutstyr”, “rimelige forventninger” og “effektive tekniske beskyttelsessystemer“. Å klandre folk som tolker dette i retning av at DRM-fjerning er lov, klarer jeg i alle fall ikke når det ikke fins rettsavgjørelser på området og vi alle sitter og uttaler oss som enkeltpersoner med hvert vårt faglige ståsted.

Mitt faglige ståsted er 15 års erfaring med å jobbe med ebøker, digital økonomi, brukervaner og forventninger, og for meg er det innlysende at vi trenger en avklaring på hvordan loven skal stille seg til et mediemarked og en nettøkonomi i endring. Det bør helst skje før ebokmarkedet virkelig tar av i Norge. Om den juridiske situasjonen er uklar, mener jeg at den som bryter DRM for å bruke en lovlig kjøpt bok slik en bok tradisjonelt er ment å brukes, krystallklart har etikken på sin side.

Lendle.me viser oss at det er mulig å lage tekniske løsninger som tar vare på mer av leserkulturen.

At fjerning av DRM er et vern av leserkulturen sier jeg ikke bare som en kjenner av ebokmarkedet, men også som leser og – ikke minst – forfatter. Lesere har også rettigheter – om ikke nedfestet i loven, så definitivt hevdvunne. Lesere har rett til å ha full kontroll over eksemplaret, noe de ikke har med dagens nettskybaserte systemer. Lesere har rett til å låne et eksemplar til familie og venner, noe som bare unntaksvis er tillatt med dagens systemer. Lesere har rett til å gi bort en bok, noe som heller ikke er tillatt med dagens systemer.

Det er ingen tekniske hindringer i veien for å lage systemer som gir digitale lesere nesten alle sine hevdvunne rettigheter tilbake (salg av “brukte” ebøker er et særtilfelle det er vanskelig å løse på en god måte). Men inntil de tekniske løsningene er på plass bør du som bruker ikke ha etiske kvaler for å bryte DRM, såsant du ikke sprer ebøkene på nettet eller bevisst gir dem til en du vet pleier å fildele. Du kan til og med gjøre rettighetshaverne en tjeneste – det er velkjent at vennelån av bøker er en viktig markedsføringskanal for litteratur av ymse slag.

Share/Bookmark

46 kommentarer

  1. David R. Makuler says:

    Dette innlegget vil kanskje bli oppfattet som useriøst, og barnslig. Men jeg gir faen i om det er lov eller ikke å fjerne DRM på bøker, musikk og filmer som jeg kjøper. Det viktigste for min del er at det jeg kjøper, får jeg bruke slik jeg vil. Og når en dag Amazon/Barnes&Nobles går under, og det kun eksisterer digitale kopier av bøkene jeg har kjøpt, så vil jeg kunne lese de i hva enn som er gadget of choice i 2034.

    Er lei av medieselskap og distributører som prøver å planlegge foreldelse i digital teknologi, slik at vi som forbrukere skal bli tvunget til å kjøpe en ny versjon av samme teksten/musikken/filmen for den nye gadgeten som de vil tjene penger på.

  2. Eirik says:

    @David: Jeg syns ikke innlegget er det minste useriøst. Jeg tror du representerer veldig mange brukere, og de store selskapene gjør klokt i å lytte. Og som sagt i postingen: jeg syns ikke du gjør noe uriktig ved å ta en sikkerhetskopi for fremtiden, men spørsmålet er om du gjør noe ulovlig

  3. Yngve says:

    “salg av “brukte” ebøker er et særtilfelle det er vanskelig å løse på en god måte”

    Helt riktig, og derfor bør pris være signifikant lavere enn fysiske bøker. En hardcover bok har typisk merverdi utover det å lese teksten (enten i form av samlere som liker å fylle bokhylla, eller i form av videresalg). En pocket-bok har vel ikke like ofte gjensalgs-verdi for den originale kjøper, men blir ofte gitt bort til bruktmarked e.l. hvor nye kjøpere skaffer seg verket billig.

    Dersom man ønsker å selge eBøker til dette markedet bør man ligge lavere i pris enn selv pocket-bøker, ettersom man ønsker å også selge til de kundene som tidligere kjøpte fra bruktmarked og ikke ga direkte gevinst til forlag/forfatter.

    Sett en urimelig høy pris og kall de kundene deres som fortsatt kjøper produktet for lovbrytere fordi de må bryte DRM for å bruke det, så skal dere se hvor vellykket ebok-prosjektet deres blir…

  4. Eirik says:

    @Ynge: I det hele tatt kan man vel si at eboka ennå ikke har funnet seg til rette i det økosystemet som bøker og lesning utgjør. Altfor mye av makten ligger nå i produsentleddet, men erfaringsmessig vil jo tyngdepunktet flytte seg med tiden. Jeg er overbevist om at det er mye lengre mellom DRM-beskyttede ebøker som koster mer enn hardbacks om ti år…

  5. Takk for fin gjennomgang, Eirik. Jeg skjønner ikke vitsen med DRM hvis den likevel enkelt kan fjernes. Krysset av for “sosial DRM” i den site e-bok-kontrakten jeg signerte – som vel er den laveste formen for kryptering.

    Finjussen i dette får fagfolkene ta seg av, men sett fra et brukerperspektiv følger jeg meg flau på vegne av bokbransjen over at vi ikke kan la folk få lese bøkene på lesebrettene sine. De har rettmessig kjøpt bøkene i butikken.

    Et søk etter Jo Nesbø på Pirate Bay gir 22 treff på lydbøker, men hittil bare ett treff på e-bok. Det kommer garantert til å forandre seg i løpet av det kommende året. Vi er inne i store omveltninger for alle som lager bøker. Min holdning er at vi ikke har råd til å ikke spille på lag med sluttbrukerne. Hvis det betyr noe mindre inntekter i dag, er det verdt å ofre for større loyalitet og goodwill i morgen – noe som gjør at folk føler det som meningsfullt å “go legal” snarere enn å laste ned ulovlig.

  6. Eirik says:

    @Christopher: Først: all heder til deg for at du gikk for vannmerking. Du har ikke lyst til å søke på “Kindle Ebooks” på et fildelingsnettsted, for å si det slik. Piratkopieringen har for alvor begynt å slå inn i bokbransjen, og du har helt rett: DRM er like lite effektivt her som det er alle andre steder. Økonomisk sett er det vanskelig å se for seg at man kan lage et Spotify for bøker, men det faktum at slike tilbud reduserer den ulovlige fildelingen er noe vi bør se nærmere på.

  7. Er det noe jeg virkelig ikke vil ha på ebøker jeg kjøper er det vannmerker, jeg vil mye heller ha ineffektive beskyttelsesmekanismer ala det man har på Kindle. At det i dag ikke finnes gode systemer for å håndtere salg av “brukte” ebøker (i den grad et slikt begrep gir noen mening) betyr på ingen måte det ikke vil dukke opp i fremtiden og jeg ønsker da å evt kunne selge bøkene mine uten at de senere skal kunne spores til meg.

    Cory Doctorow har skrevet om dette en god stund og beskriver problemet som “the problem isn’t piracy. the problem is obscurity.”. Det å betale 50-100 kroner for en bok hos Amazon og få den levert til lesebrettet mitt der jeg er når jeg vil ha den er noe jeg fint er villig til å betale for selv om jeg fint ville vært i stand til å finne bøker på Pirate Bay eller lignende så er det ikke verdt tiden.

    Betalingsvilligheten er der, og om forlagsbransjen kjenner sin besøkelsestid og ikke lager effektive tekniske beskyttelsessystemer som kommer i veien for å la folk betale og lese bøker så vil nok bransjen fint overleve fremover.

  8. Eirik says:

    @Tollef: SKjønner din skepsis, men nå er det jo vannmerker og vannmerker, da. Den mest primitive formen sto digitalbok.no for da de la inn fullt navn på brukerne i filene sine. Jeg har hele tiden ment at minstekravet er et vannmerkesystem som ikke kan identifisere brukeren for andre enn folk som har tilgang til en kundedatabase. Det er også fullt mulig å fjerne vannmerker om man ikke vil ha dem.

    Min støtte til vannmerking fremfor streng DRM handler mest om å vise en skeptisk bokbransje at det finnes kundevennlige alternativer til å låse alt inne, uten å ha helt åpne filer (Cory Doctorow retorikk og praksis gjør svært lite inntrykk på forleggere og forfattere flest, er jeg redd). Vannmerkede filer er dine til odel og eie, kan leses på en hvilken som helst dings og lånes ut til venner og bekjente – det er intet lite fremskritt.

    Ad det å være identifiserbar som leser: historisk sett har boklesere hatt veldig ulikt syn på det. Jeg foretrekker å la være å sette preg på bøkene mine, men jeg har også venner som har stemplet navn, adresse, epost og telefonnummer opptil flere steder på hver eneste bidige bok de eier. Jeg innrømmer gjerne at en spesiell glede ved å kjøpe bøker i antikvariat er om de har et Ex Libris-merke eller lignende. Sporbart, indeed. ;)

  9. Lars says:

    @Laila:
    Det er ikke min mening å skremme. Jeg ønsker å påpeke hvor stor forskjell det er mellom lovverket og rettsoppfatningen på dette punktet. Jeg har ingen juridisk bakgrunn, men har fulgt med debatten rundt DMCA og InfoSoc-direktivet noen år. En ting var soleklart – brukeren stod _ikke_ i sentrum i utarbeidelsen. Vedtakingen av InfoSoc var forøvrig EU på sitt verste udemokratiske, men det er en annen, ganske lang, og veldig stygg, historie. Jeg håper du har rett og jeg tar feil, men er pessimistisk – ellers ville det vel ikke vært så mye bråk omkring innføringen av dette lovverket. Som sagt, intet ønske om å skremme, men klarer jeg å vekke et engasjement mot loven synes jeg det er positivt. Med din faglige bakgrunn hadde det forøvrig vært interessant å høre ditt syn på Ot. prop. tolkning av relevant avspillingsutstyr, og om et slikt unntak er i tråd med InfoSoc.

    @Eirik, Tollef:
    Jeg er også positiv til vannmerking. Selv om jeg generelt er skeptisk til for mye sporbarhet, synes jeg det er et fornuftig løsning på bransjens bekymringer som ikke fjerner mine muligheter og rettigheter. Samt har jeg litt sansen for en ebok som er utvetydig min. Ikke noe tull med å ha kjøpt en “lisens” eller “rettighet”, jeg har min helt egen versjon av en data-fil. Så er det interessante spørsmålet: Hva skjer den dagen en av bøkene jeg har kjøpt uten min medvirkning dukker opp på Pirate Bay? Hva slags juridisk situasjon har vi da? Og lar det seg gjøre med videresalg av en vannmerket bok?

  10. Marianne says:

    @David R. Makuler
    Jeg er så evig enig, og syns ikke at innlegget verken er useriøst eller barnslig – kun veldig direkte, og helt i tråd med hva de fleste lesebrett eiere mener.

    Når man ærlig og redelig har kjøpt en ebok så må det være revnende likegyldig for forfatteren/forlaget/andre synsere og forståsegpå’ere hvilket lesebrett man ønsker å lese boka på! Jeg fjerner DRM fra mine ærlig kjøpte bøker fra Bokskya, legger en sikkerhetskopi på PC’en min som blir tatt backup av, og leser disse bøkene på min kjære Kindle.

    @Eirik,
    “Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr”
    Denne er litt interessant! Hva mer relevant utstyr kan man finne for å “avspille” en e-bok enn et lesebrett?!?

    Når det gjelder _lovligheten_ av å fjerne DRM så er dette en litt annen sak. Jeg kan være enig i at det å fjerne denne beveger seg inn i et gråsone-område. Jeg mener likevel at dersom brukeren, eieren av e-boka, ikke fjerner DRM av noen annen årsak enn å få lagt boka inn på ønsket og “relevant avspillingsutstyr” så må dette være lov. På samme måte som jeg tok opp musikk fra LP-platene mine for å kunne spille min egen kjøpte musikk i min egen bil…

    Ulovlig distribusjon av e-bøker som resultat av at DRM først blir fjernet bør sees på på en helt annen måte enn å gjøre en ærlig bokorm om til en forbryter…

  11. Eirik says:

    @Marianne: Selv om jeg ikke er sikker håper jeg jo du har rett mht til lovligheten av å fjerne DRM – i motsatt fall tror jeg nettopp du tilsto en forbrytelse i bloggen min. :)

    @Lars: Jeg har tenkt mye på det samme spørsmålet de senere årene. Etterhvert som vannmerking og andre former for sporing (f.eks. den mange tror Apple vil bruke i iCloud for å holde rede på filene i skyen) blir vanlig, vil vi også ha et vell av filer som havner i fildelingsnettverk uten at eieren kan noe for det. Typiske situasjoner: tyveri av smartfon, lesebrett eller PC, hackerinnbrudd med påfølgende lekkasje av brukerpassord til cloud-kontoer (Sony, anyone?) eller rett og slett utlån av fil til en venn du kan stole på som så låner det videre til en venn du ikke kan stole på.

    Graden av “plausible deniability” vil bare øke med tiden. Gi oss ti år til med cloud-tjenester og et økende antall tilkoblede dingser, og jeg tror påtalemyndigheten i enda større grad enn idag vil velge å konsentrere oppmerksomheten om de “store fiskene”, er en kombinasjon av IP-sporing, vannmerkesporing og fysiske beslag gir nok bevistyngde…

    Hva angår videresalg av ebøker spurte jeg en juridisk kompetent person om det for en tid tilbake (ikke Torvund), og han mente at ikke var tillatt etter norsk lov. Husker ikke helt argumentasjonen, men det gikk blant annet på at det ville være umulig å kontrollere at du ikke beholdt en kopi av filen du solgte – noe som jo er en ganske annen situasjon juridisk sett.

  12. Marianne says:

    Vel Eirik, da får noen komme på døra mi og saksøke meg. Jeg kommer til å følge dem gladelig til cella, bare jeg får ta med meg min kjære Kindle. Jeg har kun lest bøkene mine som jeg ærlig og redelig har kjøpt, og har (nesten) ikke protestert høylytt engang på de ublu prisene på Bokskya :-)
    Mine paperback’s derimot har jeg lånt ut i hytt og vær for til slutt å ha solgt mange av dem til bruktbutikker. Navnet og tlf.nr mitt står med store bokstaver i dem, uten at jeg har noen som helst dårlig samvittighet. For det heller :-)))

  13. Eirik says:

    @Marianne: Tøffing. :-)

  14. Marianne says:

    Vel – ærlighet varer lengst, har jeg lært av min mor. Jeg tror kun jeg setter ord på det veldig mange gjør uten å si det høyt. Jeg kjøper ihvertfall Norli/Libris bøkene mine, jeg. De blir ikke downloadet fra noe piratsted eller ulovlig kopiert verken til eller fra mine venner. Og forfatterne/forlagene får hver ei krone de har krav på. Mer verken kan eller vil jeg gi dem!

  15. soepstad says:

    Har ikke så mye å bidra med utover det som er sagt allerede, men finner det passende å minne om Richard Stallmans “The Right to Read” fra 1997

    https://www.gnu.org/philosophy/right-to-read.html

  16. Eirik says:

    @Marianne: Det du skriver her, viser hvor mye denne debatten har endret seg siden 2005, da åndsverkloven gjennomgikk sin forrige store revisjon. Den gang var det mye prat om fildelerne på gutterommet. Nå har vi en raskt voksende gruppe med voksne, informerte brukere som er vant til å kjøpe innhold på nett, og som derfor argumenterer ut fra egne erfaringer når de kritiserer løsningene som finnes idag. Du er på en og samme tid bokbransjens største mulighet og dens verste mareritt, Marianne. :)

  17. David R. Makuler says:

    Jeg var redd mitt bidrag skulle virke barnslig og useriøst i forhold til språket som pleier å bli ført på denne bloggen og dens kommentarfelt. Men flott å vite at jeg ikke er alene om å kunne ha retten til å gjøre hva jeg vil med bøker jeg selv har betalt for.

    Takk for linken @soepstad, det der var virkelig skremmende lesing om en fremtid som ikke er så langt unna.

  18. Arne S says:

    @Lars & @Erik: Når du kjøper en ebok kjøper du en personlig bruksrett til boken uten rett til å overdra videre (sjekk vilkårene). Du har dermed ikke rett til å gi eller å selge eboken videre. Driftige selgere av papirbøker og lp-plater har prøvd å begrense retten til videreoverdragelse tilsvarende for fysiske eksemplarer, men det har myndighetene i de fleste land satt en stopper for – i Norge i form av åvl § 19. Det er vanskelig å se for seg en tilsvarende regulering for elektriske versjoner, av den grunn at videresalg av lett kopierbare filer raskt vil komme ut av kontroll (med mindre man har et kontrollregime i tråd med det Stallman beskriver på lenken over). Bruktboksalgbransjen har nok nådd sin topp og overgangen fra papir til digital fører til endringer på flere plan der ikke alle vil oppleves som framskritt.

  19. Kristian says:

    Hvis ikke Amazon har endret vilkårene så eier jeg vel strengt tatt ikke en haug med e-bøker, jeg har kjøpt en haug lisenser til å lese disse bøkene. Nå er min allminelige rettsoppfattning slik at jeg mener jeg har kjøpt og betalt bøkene og dermed kan jeg gjøre som jeg vil, innenfor rimelighetens grenser. (Rimelighet er her definert som ting jeg kan gjøre med mine papir bøker). Uten at jeg dermed har tatt meg bryet med å knekke DRM beskyttelsen på dem.

    Fra ett teknisk perspektiv så er det liten tvil om at DRM er lite produktivt, det er til dags dato ingen som har kommet opp med noe som ikke lar seg knekke rimelig raskt. Det er vel også tegn som tyder på at de mer ekstreme, (dvs forbruker uvennlige), formene for DRM er på retur. Da man ser at det ikke akkurat bidrar til å øke salget…

  20. Kristian says:

    Liten kommentar til, jeg kan ikke helt se at salg av “brukte” e-bøker gir mening. Det er jo ingen kvalitetsforingelse etc. Det å kunne gi bort en bok, eller låne bort en bok gir til en hvis grad mening, men vi snakker jo bare om en kopi av en digital fil… Så de tradisjonelle konseptene rundt fysiske gjenstander stemmer ikke helt.

  21. Eirik says:

    @Kristian: Din alminnelige rettsoppfatning stemmer overens med 99% av alle eboklesere jeg har møtt (og som ikke jobber i forlag eller er forfattere selv). De ulike nettbokhandlene har forskjellig politikk på DRM-området, sist jeg sjekket påbød Apple iBooks bruk av streng DRM mens Amazon overlot dette til utgiveren. Hvilket bare viser at høyre hånd i et stort selskap (de ansvarlige for iBooks) ikke nødvendigvis følger med på det venstre hånd (de ansvarlige for iTunes Music Store) gjør. ;)

    Ellers er jeg enig med deg mht til bruktboksalg. Et digitalt marked vil beholde noen av trekkene fra det analoge, men vil selvsagt også gå sine egne veier. Jeg er usikker på hvor mange kunder som egentlig vil savne det å ikke kunne videreselge ebøker – mitt inntrykk av den globale ebokdebatten er at det er betydelig større interesse for å kunne låne og låne bort sine ebøker.

    Jeg har heller ikke funnet noen oversikt over den samlede verdien av bruktboksalg via antikvariater, loppemarkeder osv (hvis noen har den, så skrik ut), men den utgjør i alle fall ikke en så stor del av den samlede årlige bokomsetningen i Norge (rundt 6-7 milliarder) til at man gjør et nummer av å påpeke det. Det er jo heller ikke slik at bruktbokmarkedet står i fare for å forsvinne. I all overskuelig fremtid vil det finnes brukte pbøker til salgs for den som ønsker det.

  22. Kristian says:

    @Eirik – helt klart ja. Låne og låne bort. Til syvende og sist så handler vel det om å dele gode leseropplevelser med sine venner og kolleger. På samme måte som man deler musikk, bilder og alt mulig annet via sosiale medier og internett generellt. Eller for den saks skyld over kafebordet.

    Hvordan dette landskapet ser ut om fem år er det vanskelig å spå om, det er jo like lett å steame bøker som det er å streame musikk. Fra ett teknisk perspektiv i alle fall, mulig ikke sluttbruker vil akseptere det like lett som spotify.

  23. Sungame says:

    Som flere har påpekt, er det her en konflikt mellom produsentvennlig juss på den ene sida, og en mer brukerfokusert allmenn rettsoppfatning på den andre sida. Dessverre trur og frykter jeg Olav Torvund og Lars beskriver den juridiske situasjonen sånn den faktisk er (du har ikke lov til å fjerne DRM for å lese ADE-beskytta bøker på Kindle og vice versa), mens blant andre Laila tar utgangspunkt i hvordan det burde være.

    Jeg skriver “trur og frykter”, for dette veit vi naturligvis ikke sikkert før vi får en rettssak som tas helt til topps i systemet og dermed kan gi en form for presedens. En slags e-bok-Jon, for å si det sånn.

  24. Eirik says:

    @Kristian: Så langt har bokbransjen vist liten interesse for Spotify-modellen. Dels fordi den lenge ga lite utbytte til de fleste artister, men først og fremst fordi bøker og musikk har ulike bruksmønstre (bøker er lange og tidkrevende, musikk kan være svært kort i formen, bøker leses ofte bare en gang, musikk høres igjen og igjen osv).

    @Sungame: Da kan vi notere nok en person på “nei”-siden. Men jeg reagerer litt på setningen “den juridiske situasjonen sånn den faktisk er”. Det syns jeg blir å ta for hardt i, gitt mangelen på rettsavgjørelser og problemene med å fortolke lovteksten sett i lys av de siste fem årenes utvikling. Jeg syns Olav Torvunds siste kommentar er karakteristisk i så måte.

    Han sier at “hva enkeltpersoner måtte mene om dette har ingen betydning for hva som faktisk er tillatt eller ikke, og jeg har ikke tenkt å gå inn i en slik diskusjon”. Men den samme kommentaren starter faktisk med at han går inn i nettopp en slik diskusjon – som enkeltperson. Paradoksalt og i grunnen svært talende for dagens situasjon.

    Ellers vurderer jeg sjansene for å få en rettssak mot en som kun har strippet DRM til eget, privat bruk som liten. Innsyn i folks harddisker har advokatselskapet Simonsen med følge (enn så lenge) ikke fått, så om man unngår å dele filene på nettet måtte det være som følge av et politibeslag av PCen at dette kan avsløres. Da har man antagelig større juridiske problemer å stri med…

  25. Lars says:

    @Eirik, @Kristian:
    Skjønner ikke helt argumentet med at man ikke kan vite om man har beholdt en kopi av en digital fil. Det argumentet kan jo igrunn brukes mot bruktsalg av CD-er, det finnes jo ingen måte å være sikker på at du ikke har beholdt en digital, eksakt kopi av _musikken_. Hvis to personer har samme vannmerkede fil i sin besittelse, så må det jo være den som kan vise gyldig kvittering for opprinnelig salg eller sist utførte videresalg som er eieren?

    Hvis vannmerking blir utbredt håper jeg det gir anledning til å vende tilbake til en tilstand hvor du kjøper et _eierskap_, og ikke en lisens eller rettighet med alle mulige slags begrensninger. Og overføring av eierskap til ebøker er ikke av ren akademisk interesse. Hva skjer med mitt anseelige private e-bibliotek når jeg en gang parkerer tøflene? Har ingen av mine etterkommere lov til å lese lenger i det da? Og det kanskje flittigst benyttede bruktmarkedet for bøker er lærebøker – jeg våger meg til å spå at forsøk på restriktive lisenser av utbredte lærebøker vil mislykkes: Piratkopiering vil være over alt, og creative commons lærebøker vil etter hvert overta (hvorfor har ikke det skjedd allerede, forresten?)

  26. Kristian says:

    @Lars Lærebøker er jo ypperlig kandidat for lisensiering, hvor du kjøper oppdateringer til eksisterende bøker. I alle fall for skoleverket vil det kanskje være en interessant modell. For universiteter og høyskoler så er det jo studentene selv som betaler og de har jo som kjent trang økonomi og terskelen for piratkopiering vil nødvendigvis bli lavere.

  27. Håkon says:

    @Kristian: Lydboksatsning Ordflyt (som jeg jobber med) er vel det nærmeste norsk bokbransje hittil har kommet en Spotify-lignende tjeneste. Men heller ikke for vår del ser vi noen mulighet til å gå for samme “freemium”-modell som Spotify. Jeg skriver litt om dette under “Spørsmål og svar” på ordflyt.no:

    http://www.ordflyt.no/spoersmaal-og-svar/#kritikk

    Mvh Håkon

  28. Kristian says:

    @Håkon, det var i og for seg ikke “freemium” modellen til Spotify jeg tenkte på, (det måtte eventuellt være biblioteker som sto for den). Jeg tenkte mer på at streamer du innholdet, i stedet for å levere fra deg en hel fil, så får du tilsynelatende mer kontroll over hvem som har tilgang til boken. Kopiering er fortsatt fullt mulig, men krever mer av den som gjør det.

  29. Pål M. Lykkja says:

    No har det gått altfor langt. Ser frå min ståstad at det ikkje lenger er mogleg å dele PDF blandt akademikarar som brukar Cambridge Journals. HTML versjonen er totalt utbrukeleg (med vilje), og berre å lagre PDF kan berre gjerast i nettskya.

    Dvs. Om forskarar som samarbeidar med smarte folk frå utviklingsland, så må den personen eller institusjonen ha abonnement på Cambridge Journals for å lese same faglitteraturen. Det gjer at det i mange tilfeller ikkje er dei glupaste som samarbeidar, men dei som har råd til å samarbeide. Det er ein del luringar utanfor EU og USA har eg høyrt, men det er visst ikkje så nøye med desse. Resultatet er at opphavsretten er til hinder for forskning og utvikling.

    Desse mellomledda vert meir og meir eit hinder for kunnskapsdeling enn å utføre nyttige tenester for at forfattarar og konsumentar kan møtast.

    Synd at juristane utformar opphavsretten og ikkje økonomane. Juristane har ikkje noko anna enn udokumenterbare og ulogiske teoriar dei lagar opphavsretten utifrå, medan økonomane brukar empiri.

  30. Lars says:

    @Pål:
    Tror kanskje at mht. akademisk publisering så er det økonomene som fortjener pepperet. I følge denne artikkelen i The Economist http://www.economist.com/node/18744177 har Elsevier 36% profittmargin på vitenskapelige publikasjoner, mot 20% ellers. Ganske overbevisende empiri for en økonom ;-). Forlagenes melking av akademia har vært et problem i årevis.
    Jeg er allikevel nogenlunde optimistisk når det gjelder åpenhet og vitenskapelige publikasjoner. Lett tilgjengelige artikler tror jeg vil oppnå så mye høyere siteringsindeks at åpnere tidsskrift vil vinne over mer lukkede.

  31. Sungame says:

    @Eirik: Ja, jeg tok kanskje litt hardt i der. Imidlertid var det ikke meninga å være så kategorisk som jeg kanskje blei oppfatta. Jeg trur og frykter altså at Torvund har rett, men som du skriver – og denne debatten viser – er det mye uklarhet rundt dette. Jeg holder altså døra mer enn på gløtt for at jeg (og/eller Torvund) tar feil. Ingenting ville glede meg mer.

  32. Pål M. Lykkja says:

    “Tror kanskje at mht. akademisk publisering så er det økonomene som fortjener pepperet. I følge denne artikkelen i The Economist http://www.economist.com/node/18744177 har Elsevier 36% profittmargin på vitenskapelige publikasjoner, mot 20% ellers. Ganske overbevisende empiri for en økonom ;-). ”

    @ Lars: Kvifor fortenar økonomane pepper for dette? Eg skjønar ikkje kva du meinar.

    Empirien på det som er profitabalet er like klar som http://biz.yahoo.com/p/sum_qpmd.html sjekk kva som er nr. 2 på lista føre sylv og kopar, sigarettar, våpen og medisin kjem langt nede på lista. Kva så? Eg skjønar ikkje kva du meinar, kan du lage eit resonnement som der du avklarar føresetnadane dine og visar kva slags verdiar du operarar med, så skal eg gjerne fortelje mine.

    Kven er du forresten? Er du jurist? Kven betalar lønna di?

    Eg bidreg meir enn gjerne til å leggje ut kva slags føresetnader og verdiar eg resonnerar utifrå, men for å ikkje lage for mykje mistydingar så vil eg gjerne at du seier litt meir.

    Mvh Pål M. Lykkja

  33. Håkon says:

    @Kristian Akkurat, da forstår jeg. Enig er jeg også. Jeg synes streaming – og tilgangsmodeller generelt – er spennende fordi det gir gode muligheter for ivaretakelse av rettighetshaveres behov, og samtidig imøtekommer en del krav til brukervennlighet.

    Mvh Håkon

  34. Lars says:

    @Pål:
    Jeg tolket ditt innlegg som frustrasjon over at begrensninger på muligheten til å distribuere vitenskapelige artikler, og kostnaden med å få tilgang på dem, bremser forskningen. Jeg forstod deg også dithen at du mente at det var _opphavsrettslovgivningen_ i seg selv som hadde skapt denne situasjonen, og en sånn forståelse av situasjonen er jeg uenig i; enhver forfatter, vitenskapelig eller vanlig, står i utgangspunktet fritt til å bestemme hvor meget av lovens copyright-beskyttelse de ønsker å benytte seg av. For en forsker vil det som regel være ønskelig å få spredd sin vitenskapelige produksjon så bredt omkring som mulig, og altså legge minst mulig begrensing på videreformidling.

    Dagens situasjon er typisk den at en forsker ikke bare må betale for å få sin artikkel publisert i et tidsskrift, vedkommende må også overdra copyright til forlaget, som så krever en solid abonnementsavgift for å gi andre forskere tilgang til artikkelen, og med sterke begrensninger på annen videreformidling.
    Gitt at forskningsfondene vekter publikasjoner i visse navngitte, velrennomerte tidsskrift høyere enn andre, har man en slags monopolsituasjon som forlagene har benyttet seg av til jevnt og trutt å heve prisene slik at de har en fortjeneste på vitenskapelige tidsskrift som for meg (og tydeligvis også The Economist) på alle måter fremstår som urimelig (36% på vit. pub – 20% på andre pub.). Derfor mener jeg at det forlagene utnytter er sin markedsposisjon, og ikke copyright-lovgivningen som sådan. Det var det jeg mente med at det er bedriftsøkonomene som skal bebreides snarere enn advokatene. Noe må jo etter hvert være galt når selv universitetsbibliotek i den rike verden får dårligere og dårligere tilgang på vitenskapelige resultater som forskere selv er villig til å publisere kompensasjonsfritt fordi det koster for mye?

    Slik var det altså jeg forstod ditt innlegg, og forhåpentligvis har jeg klart å uttrykke min oppfatning litt bedre.

    Som nevnt tidligere i tråden har jeg ingen juridisk bakgrunn.
    Jeg uttaler meg fullt og helt som privatperson.

  35. Pål M. Lykkja says:

    “For en forsker vil det som regel være ønskelig å få spredd sin vitenskapelige produksjon så bredt omkring som mulig, og altså legge minst mulig begrensing på videreformidling.”

    Dei færreste forskarar har nokon som helst interesse av noko anna enn si private karriere og sin lønningspose. Det er ingenting som tydar på at moralen til forskarar er noko som helst betre enn nokon andre yrkesgrupper, verdens eldste yrkesgruppe inkludert. Merkjelappen “Det store sviket” blandt akademikarane i Tyskland i 30-åra skulle vere meir enn nok for å dokumentere at kulturell danning og vitskapeleg ekspertise ikkje verkar inn på moralnivået. I vinter så har det vore ein lang debatt om juristanes yrkesetikk i Morgenbladet med Hans Petter Graver som har levert nokre veldig gode artiklar om kor lett det var å nazifisere juriststanden. Eugenikken hadde mange tilhengjarar ved UiO til langt utpå 70-talet og har det kanskje den dag i dag. Skillet mellom industri og vitskap innan psykiatri i USA er såpass grått at mange ikkje opererar med eit skille lenger. Befolkninga trur ikkje ein døyt på klimaalarmistane (sjølv om dei burde). Sjølv om det er bra å spreie forskninga til så mange som har hjerne til å kritisere den som mogleg, så er dette kun nytte for “vitskapen” som overordna omgrep. Den private nyttefunksjonen til akademikarane gir blaffen i slike ting. Viss til dømes ein vitskapsmann eller vitskapskvinne står i valet mellom å verte lest av andre akademikarar med stor innverknad men liten intelligens, og folk med liten innverknad men stor intelligens, så trur eg dei aller fleste vil velje den fyrste.

    “Dagens situasjon er typisk den at en forsker ikke bare må betale for å få sin artikkel publisert i et tidsskrift,”

    Ja, opp til 30 000 USD kan det koste å publisere open access i Nature sjølv om Nature ikkje bidreg med stort anna av verdi enn typografiske feil og merkjenamnet. Det finst ingen empirisk dokumentasjon som indikerar på at fagfellevurdering har noko som helst å seie på om det er god kvalitet på forskninga. Når forskarar sjølve skal gisse på kva slags forskningsresultater som vil få betydning i framtida, så famlar dei i blinde, så vanskeleg er det for til og med dei som er ekspertar i akkurat den “gata” til å fagfellevurdere.

    “vedkommende må også overdra copyright til forlaget,”

    Ja, og det er her problemet oppstår, fordi Copyright fungerar slik at den har fleire unntak som vert snevrare og snevrare, ofte i kombinasjon med teknologien og lengre vernetid slik at den legg til rette for stadig meir oligopolisering og prissamarbeid, og ikkje meir frikonkurranse slik det er meint som. Styrka eigedomsrettar gir effisient resultat når det gjeld fysisk eigedom, men ikkje “intellektuelle eigedomsrettar”. Effisiente marknader gir pris=marginalkostnad, og i forlagsbransjen så har ein alt anna enn marginalkostnadar som prisnivå som denne visar http://biz.yahoo.com/p/sum_qpmd.html

    “som så krever en solid abonnementsavgift for å gi andre forskere tilgang til artikkelen, og med sterke begrensninger på annen videreformidling.
    Gitt at forskningsfondene vekter publikasjoner i visse navngitte, velrennomerte tidsskrift høyere enn andre, har man en slags monopolsituasjon som forlagene har benyttet seg av til jevnt og trutt å heve prisene slik at de har en fortjeneste på vitenskapelige tidsskrift som for meg (og tydeligvis også The Economist) på alle måter fremstår som urimelig (36% på vit. pub – 20% på andre pub.). Derfor mener jeg at det forlagene utnytter er sin markedsposisjon,”

    Ja, det skulle berre mangle. Ein forretningsdrivande sin jobb er å tene pengar innanfor lovverket. Det er ikkje næringslivet sin jobb å vere “Mor Theresa”, og du er vel ikkje så naiv du heller at du trur at det har noko som helst praktisk betydning om du sender eit brev til Elsevier om at du ynskjer at dei tek meir omsyn til sitt rennome elles så vil du seie opp abonnementet ditt? Desse folka tenkjer pengar og det er deira jobb, kort og brutalt.Det betyr ikkje at ein skal høyre på dei.

    “og ikke copyright-lovgivningen som sådan.”

    Jau, det meinar eg. Copyright-lovgjevinga er “one-size-fits-all” og difor så vert artiklar om AIDS og Britney Spears behandla på same måte. Begrensningane vert snevra inn både i lovens bokstav, tolkning av lova, sjalta ut på grunn av tekniske nyvinningar (fjernlån av digitale dokumenter er ulovleg). Vernetida for vitskapelege arbeider er altfor lang. Hadde opphavsretten vore ein “naturrett”, så kunne ein gitt blaffen i resultatet for spredning av kunnskap, men eit titals ekspertar på jushistorie har avdekka ved gjennomgang av hundrevis av år med europeisik jus, at dette ikkje held vatn. Opphavsrett er, og har alltid vore i sin kjerne eit spørsmål om balanse mellom private incentiver og samfunnets nytte som gir mest total nytte for samfunnet. Dette har vore forsøkt skjult heile tida fordi det naturleg nok aldri har vore av interesse for “bedriftsøkonomane” og “juristane” å identifisere eller vektleggje “samfunnets nytte” når opphavsrettsjus skal utformast. Men dei har skjønt at om ein ikkje kastar eit kjøttbein til samfunnet så vil dette privilegiesystemet risikere å gå til grunne. Det er eit privilegie og ikkje eigedom fordi eigedom kan ein arve akkurat som ein son arvar garden frå far sin, som arva den frå mor si. Opphavsrett går ut på dato, og er difor eit privilegium i Europa så vel som USA.

    “Det var det jeg mente med at det er bedriftsøkonomene som skal bebreides snarere enn advokatene.”

    Bedriftsøkonomane gjer berre jobben sin etter det lovverket som juristane har laga for dei. Lova er feil når ein får eit slikt resultat. Lova er slik at kjøparsida ikkje har noko val, og grunnen til at dei ikkje har noko val er grunnfesta i dei oligopoliserande kreftene som lova fremjar.

    “Noe må jo etter hvert være galt når selv universitetsbibliotek i den rike verden får dårligere og dårligere tilgang på vitenskapelige resultater som forskere selv er villig til å publisere kompensasjonsfritt fordi det koster for mye?”

    Ja, og måten å koma seg ut av dette på er å berre forstå at “ulvar et kjøt” og ta konsekvensen av det. Ikkje ved å godta at sidan dei berre slafsar i seg kjøt og drit i fellesskapet så må me berre jatte med. Nei, ein må berre forstå at “Jobben til bedriftsøkonomane er ikkje jobben til Universitetsbiblioteka” (fritt etter Lessig på eG8 møtet). Her blandar det offentlege (sauane som forvaltar andre sine pengar) korta grundig. Kulturministaren opererar med analysen av at styrka eigedomsrettar gir effisiente resultat, ergo styrka “intellektuelle eigedomsrettar” må gi same resultat. Universitetsbiblioteka trur nok ofte at dersom ein “betalar godt” så støttar ein indirekte spreiinga av nye verk. Dei trur med andre ord at jobben til forlaga er jobben til kulturministaren/universitetsbiblioteka.

    “Slik var det altså jeg forstod ditt innlegg, og forhåpentligvis har jeg klart å uttrykke min oppfatning litt bedre.”

    Ja, glitrande! Men eg meinar du tek feil på tre punkt: 1) du meinar at “one-size-fits-all” skal passe til både digitale og analoge marknader, til både akademisk kunnskapsproduksjon og underhaldning. Verkemåtane til marknaden er så ulik at det som fungerar kjempefint i eit segment er ei katastrofe i eit anna. Nesten som at å starte “Ski og kajakk” midt i Sahara og Oslo skal ha same sjanse for å bringe pengar i kassa. 2) Du meinar at ein kan klandre grådige forleggjarar. Dei gjer jo berre jobben sin akkurat som forvaltarane av oljefondet, dei etiske retningslinjene for oljefondet er ein vits. Ein kan heller ikkje klandre universitetsbiblioteka utan atterhald, fordi skal dei ha noko som helst dei skulle sagt, så må dei opptre ekstremt koordinert og risikovillig med dei opphavsrettslovane som gjeld. Då står ein att med roten til jævelskapen, og det er opphavsretten. 3) Du tillegg akademikarar ein moral dei mest truleg ikkje har. Akademikarar drit ein lang marsj om me gjer ein million vitskapelege framsteg på 10 år eller 100 år. Akademikarar flest kan og det er opphavsretten. 3) Du tillegg akademikarar ein moral dei mest truleg ikkje har. Akademikarar drit ein lang marsj om me gjer ein million vitskapelege framsteg på 10 år eller 10slå segl i lomma på ekte vitskapsfolk. Undersøkjinag visar at til dømes av dei hundre beste medisinske tidsskrifta så er det berre ca. ein prosent av artiklane som ber med seg vitskapelege framsteg…

    “Som nevnt tidligere i tråden har jeg ingen juridisk bakgrunn.
    Jeg uttaler meg fullt og helt som privatperson.”

    Takk for opplysningen. Det er mange som brukar “uavhengigheitsstempelet” som universiteter gir dei, utan å opplyse om at dei mottek store honorarer frå diverse kommersielle interesser. Serleg innan juristmiljøet så er svingdørsproblematikken utbreidd, og serleg når det gjeld opphavsrett. Sidan dei har operert uforstyrra under radaren til offentlegheita så har dette vore veldig effektiv strategi for “bedriftsøkonomane” i opphavsrettsbransjen. Det var difor eg spurde kven som betalte lønna di, og ikkje kvar du var tilsett. Spør ein det siste så kjem som regel den delen av karrierea som gir mest “uavhengig ekspert”-assosiasjonar. I USA så er enkelte professorar noko du kan kjøpe og selgje nesten som å bestille pizza.

    Opphavsrettslovgjevinga er feil, her er beviset: http://biz.yahoo.com/p/sum_qpmd.html

  36. [...] In The Age of Distraction, We Need One Thing More Than Ever: Books Eiriks forfatterblogg – Er det lov å fjerne DRM fra ebøker? Mammadamen – Blogger du med den? Carla Leiato (HuffPost Arts) – Libraries: Information [...]

  37. Har du gjort deg noen tanker om problematikken sett opp mot DVD-krypteringen?

  38. Eirik says:

    @Martin: Ikke her, nei. Noe spesifikt du tenker på?

  39. Jostein says:

    Jeg vet ikke om en kommentar om Bokskya hører hjemme her, men jeg tar sjansen.

    Som entusiastisk bruker av Kindle fra Amazon der jeg har kjøpte mange bøker (og en del andre leseprogrammer) bestemte jeg meg for å gi Bokskya en sjanse, trass i lite bra anmeldelser og dyre bøker.

    Det har ikke vært en god opplevelse. En ting er at det er kronglete å komme i gang. Både å laste ned app og opprette konto, det tok en stund, selv for en erfaren IT-bruker å oppdage hvordan man “kobler”.

    Så var jeg i gang (men en introduksjonsbok) . Dessverre, og det er det verste; appen er nesten ubrukelig sammenlignet med andre programmer jeg har brukt til lesing (og det er noen nå). Den er lite responsiv, ikke minst den blar sakte, men verre er formateringen av bøkene. Om jeg bruker litt større fonter så kuttes en del av teksten ut, og med små fonter (som gir hele teksten) blir siden neste uleselig. Det er mystisk at det er så dårlig, gitt at det finnes mange bra leseprogrammer på markedet.

    Jeg er grundig irritert og frustrert over å ha brukt så mye innsats (og litt penger) på noe som er så middelmådig.

    Dette er ikke bra, og lover dårlig for norske e-bøker.

  40. Eirik says:

    @Jostein: Din kommentar er hjertelig velkommen, og sørgelig vanlig. Virkelig synd at Bokskya ikke klarer å levere en bedre brukeropplevelse, og det som virkelig burde skremme forlagene er at mye av den tyngste kritikken kommer fra folk som har erfaring med ebøker fra før. Man kan altså ikke bare avvise det med at markedet ikke skjønner teknologien.

  41. Jostein says:

    @Eirik: I mellomtiden har jeg også sendt mitt oppgulp til “min” ebokhandel, Norli, og fått et hyggelig svar fra Linn Blomfeldt, som innrømmer at det ikke er bra. Problemene med leseprogrammet hadde hverken hun eller utviklingsavdelingen vært klar over (!) Hun rådet meg til å bruke Bluefire (som brukes av Emviem som jeg også har testet). Dette var imidlertid ikke helt enkelt, det tok litt knoting før jeg fikk bøkene mine inn i biblioteket her. Da gikk alt mye bedre, så hvorfor ikke denne løsningen legges bedre til rette og informeres bedre om forstår ikke jeg. Jeg forstår heller ikke helt hvorfor man satser så mye på et eget leseprogram når det finnes gode alternativer. Det kan ligge noe strategisk bak, eller det kan være, som jeg kjenner fra min fortid i IT-forskning, men VIL lage systemer selv, kjøpe er et nederlag.

  42. Harald says:

    Hver gang denne debatten dukker opp pleier jeg å anbefale følgende debatt som oppsummerer det meste:

    Hvor mange ganger skal jeg kjøpe bøkene mine?
    http://deltemeninger.no/-/bulletin/show/311954_hvor-mange-ganger-skal-jeg-kjoepe-boekene-mine

    Om det er Torvund&Co eller Cory&Co har rett tolkning av hva som er lov eller ikke lov når det gjelder fjerning av kopibeskyttelse, avhenger dette sikker av hvordan hva som menes med begrepet “effektivt teknisk beskyttelsessystem”. Ingen domsstol har så vidt jeg vet tatt stilling til det. Den grundigste drøftelsen av hva om når en kan kalle en kopibeskyttelse “effektivt” er

    Vern av tekniske beskyttelsessystemer etter åndsverkslovens §53a
    http://www.ub.uit.no/munin/handle/10037/1545
    Mastergrad i jus, 2008.

  43. Øyvind Aspen says:

    Jeg ser av diskusjonen her at den går på om DRM formatet er ulovlig eller lovlig “å bryte” for å kunnebruke i et annet medium enn det den er lastet ned på. Jeg er nokså fersk i forhold til ebøker og lesebrett, selvom jeg har vært bruker av “datverdenen” siden 1993. Men til mitt spørsmål: Er det slik å forstå (mulig jeg avslører min uvitenhet på dette området nå..men tar likevel sjasnen) at feks Amazon som egentlig startet “Kindle-bølgen” og har hatt enerett på det formatet jeg kjenner til 2Topaz” at det ikke kan åpnes pga de jurdiske grunnene som er nevnt i de formatene tidligere i denne bloggen? et annet spørsmål utenom det rent jurdiske (og det etiske), er det teknisk mulig å åpne dette formatet?

  44. Eirik says:

    @Øvyind: De lærde (og ikke fullt så lærde) strides om lovligheten. Mitt syn som ikke-lærd: det juridiske er uavklart mens det etiske er avklart (så lenge du ikke sprer filen er du på trygg grunn). Rent teknisk er det fullt mulig å fjerne DRM fra Kindle-filer, og et Google-søk på de rette begrepene på engelsk (en kombinasjon av “Kindle” og “remove” og “DRM” pleier å gjøre susen) tar deg til oppskriften. Litt plundrete, men ifølge dem som har prøvd det funker det helt fint.

  45. Øyvind Aspen says:

    Takk for oppklaringen og gode råd! Er kun til eget bruk, så da føler jeg at jeg ikke tråkker over noen grenser. Er enig i at det er plundrete (har ennå ikke fått det til). Men jeg prøver!

  46. [...] Eirik Newt – Er det lov å fjerne DRM fra ebøker? [...]

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.