Jeg er, som lesere av denne bloggen vil vite, mer enn normalt opptatt av nyttårstaler. I et land der statsministeren sjelden henvender seg direkte til folket byr 1. nyttårsdag på en sjelden anledning til å gjøre opp status for året som gikk og kaste et blikk inn i fremtiden. En slags folkelig “State of the Union” på 15 minutter om man vil.
Jens Stoltenbergs tale 1. januar 2010 ble i dette perspektivet en ordentlig nedtur. Ikke bare fordi statsministeren brukte mer tid på å snakke om oldtidens kornlagre og virkningen av amerikansk gull på den spanske økonomien på 1500-tallet, enn om Norge i 2009, men først og fremst fordi han benyttet anledningen til å komme med et par ubegripelige og ulogiske sleivspark til fremtidstenkningen. Midtveis i talen sin sier Stoltenberg nemlig følgende:

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at:  ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på  kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Det Stoltenberg her gjør, er å gi et feilaktig bilde av hva futurologi/fremtidsforskning er i våre dager. Man finner ingen seriøse aktører på feltet som er “skråsikre” på hva vi skal leve av imorgen – her må jeg simpelthen undre meg over hvem Stoltenberg har snakket med. Fremtidsforskning handler ikke om å komme med skråsikre spådommer, men å tegne plausible bilder av fremtiden basert på tilgjengelige data.
Enhver fremtidsforsker verdt saltet sitt kjenner dessuten argumentasjonen i Nicholas Talebs moderne standardverk “The Black Swan”, som er at historien i stor grad formes av uforutsigbare begivenheter. At geologer i 1958 ikke var istand til å lokalisere oljefeltene som senere skulle gjøre Norge til et oljeland, gjør denne begivenheten til en “svart svane” i norsk historie. Men det innebærer ikke at alle utviklingstrekk som former fremtiden er like vanskelige å fremskrive eller prognostisere.
Jamfør dette: da oljevirksomheten først var etablert og man fikk oversikt over reservene, var det ikke vanskelig å lage prognoser som viste at Norge ville være et velstående oljeland i lang tid fremover. Det ble sagt på 1970-tallet, da jeg vokste opp, det har holdt stikk til idag og det er fremdeles hovedgrunnlaget for vår tids samfunnsplanlegging. Ja, for hva er vel Oljefondet, om ikke en pakke av investeringer basert på analyser av hvordan verdensøkonomien sannsynligvis kommer til å utvikle seg i årene fremover?

Dette lysarket fra presentasjonen av Perspektivmeldingen 2009
er et godt eksempel på norsk fremtidstenkning i praksis.

Eller hva med regjeringens egen Perspektivmelding, som “tar for seg viktige langsiktige utfordringene som vi står overfor i norsk politikk“? PDF-versjonen av presentasjonen som oppsummerer meldingen er proppfull av fremskrivninger av offentlig ressursbruk, CO2-utslipp og andelen pensjonister frem mot 2060. Med andre ord produktene av fremtidstenkning, i den grad slikt foregår i et land uten et organisert miljø av fremtidsforskere. Hvilket bringer meg til det regelrett ulogiske og kontraproduktive i Stoltenbergs budskap, oppsummert i setningen:

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

I og med at evnen til å ta til seg og videreformidle kunnskap er noe av det som definerer Homo sapiens som art, kunne statsministeren ha erstattet “kunnskap” med “oksygen” og fått en like meningsfylt setning. Men bak den tomme floskelen ligger det faktisk noe konkret. Stoltenberg varsler at regjeringen i året som kommer vil invitere hele folket til en bred samfunnsdebatt om grunnleggende spørsmål, bl.a. definert slik:

Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger.  […] I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.

Så er det altså likevel meningen at vi skal snakke om den vanskelige fremtiden. Ja, for det gir jo liten mening å diskutere morgendagens kunnskapssamfunn og næringsliv uten at man har en forestilling om hvilke drivkrefter som former fremtiden idag, og hva slags forutsetninger det vil gi Norge over tid. Stoltenberg kunne ha brukt denne sjeldne anledningen til å legge et ordentlig grunnlag for samarbeidet han ønsker seg. Istedenfor falt han for fristelsen til å rive av seg noen billige poenger med utgangspunkt i forskerbommerter fra forrige århundre. Det lover ikke godt for den nasjonale samtalen.