Kan autoriserte domener gi en rimelig balanse mellom opphavsrett og forbrukerrettigheter?

Aftenposten skriver om advokat Thomas Rieber-Mohns innspill til den kommende revisjonen av Åndsverkloven, i form av en doktoravhandling med tittelen “Digital privatkopiering – åndsverklovens §12 i møte med tekniske beskyttelsessystemer og rettslige omgåelsesforbud”. Den selges hos Gyldendal til kr. 550 (sic), hvilket vil si at jeg ikke kommer til å lese den med det første. Men Rieber-Mohns uttalelser til Aftenposten kan leses helt gratis og er interessante, ikke minst fordi de eksemplifiserer hvor vanskelig det er å finne gode løsninger:

- Retten til privatkopiering bør innskrenkes til å gjelde bare innad i egen husstand. Dette gjør det mulig å forhindre dagens lovlige «kopieringskjeder», der venners kopier av venners kopier kan bli en omfattende konkurrent til lovlig kjøp.
- Om du vil dele med venner, må det skje slik at de ikke kan opprette et eget eksemplar (de må altså bare streame fra deg). Men om du tar en fysisk kopi av et verk du har kjøpt lovlig og gir det til en venn, bør dette fortsatt være lovlig.
- Dersom den som solgte deg en bok, film eller et musikkstykke har lagt inn et beskyttelsessystem som gjør det umulig for deg å avspille verket på det utstyret du foretrekker, skal du ha lov til å knekke beskyttelsen.
- Det skal være lov å lage egne systemer for å knekke kopibeskyttelse, men bare innenfor lovens rammer for privatkopiering.

Essensen av forslagene er altså at Rieber-Mohn vil styrke konsumentenes rettigheter ved å tillate f.eks. private sikkerhetskopier av lovlig erhvervede produkter, samtidig som produsentene tilgodeses ved at det de betrakter som et juridisk smutthull (lovlig fildeling med en potensielt svært stor vennekrets) blir lukket. Problemet er å se for seg hvordan dette skal gjennomføres i praksis: dersom man legaliserer programvare som knekker DRM, er det jo intet som hindrer et medlem av en husstand å gi filen videre til noen utenfor hussstanden.

Rieber-Mohns svar ser ut til å være autoriserte domener. Nei, jeg hadde heller ikke hørt om dette begrepet før jeg leste Aftenposten-artikkelen, men det defineres slik i Wikipedia: “an Authorized Domain is a set of CPMC-compliant devices that are owned, rented or otherwise controlled by members of a single household“. Eller om man vil: dette er en DRM-standard som begrenser mediebruk til én husholdning med en kombinasjon av merkede filer og CPMC-kompatibel maskinvare.

Uten å trenge for dypt inn i det tekniske, er det lett å se en åpenbar motsetning mellom CPMC og Rieber-Mohns lovforslag. CPMC legger klare begrensninger på utstyret brukere kan avspille sitt innhold på (det ligger i standardens robusthetskrav), mens Rieber-Mohn går inn for at brukere skal kunne knekke DRM for å spille innholdet på utstyret vi foretrekker. Gode nyheter for oss som foretrekker å se film med VLC på Linux, men dårlige nyheter for industrien som forsøker å presse gjennom CPMC.

Ja, for denne standarden er ennå ikke blitt en del av mediehverdagen vår. Det er derimot DRM-beskyttede DVDer, Blu-Ray-plater og (i stigende grad) ebøker. I det sistnevnte tilfellet eksisterer det forsåvidt en variant av autoriserte domener – Amazon Kindle og Adobe Digital Editions tillater at man knytter et begrenset antall leseenheter og PCer opp mot en konto. Også denne DRM-beskyttelsen skal det imidlertid være lov å bryte.

Misforstå meg rett: jeg syns Rieber-Mohns forslag på mange måter er et fornuftig kompromiss. Jeg ser bare ikke hvordan man skal få produsentleddet til å godta det. Rieber-Mohn besvarer den tekniske innvendingen slik:

[J]eg opplever såkalte autoriserte domener som en faktisk sikkerhet, og jeg legger til grunn at det skal være mulig å lage en sikring som går rundt husstanden. Vi har sendt mennesker til månen, og da bør vi klare dette også.

Metaforbruken er dessverre ikke holdbar. Som kjenner av USAs måneprogram og DRM-problematikken vil jeg hevde at månelandingene var en enkel affære, sammenlignet med forsøkene på å skape forbrukervennlig DRM. Apollo-programmet var en sentralstyrt og lineær teknologisk prosess, et skoleeksempel på industriell “Big Science”. IT-sektoren er i sin natur desentralisert og ikke-lineær, og minner mest av alt om et ukontrollerbart økosystem. Under slike rammebetingelser er det ingen gitt å garantere for “faktisk sikkerhet”.

Dette vet produsentleddet svært godt. Derfor kommer dets representanter til å støtte forslaget om å forby vennedeling, men samtidig kjempe mot DRM-forslagene med nebb og klør. Sammensetningen på utvalget som kulturminister Huitfeldt nedsetter for å utrede ny åndsverklov er ennå ikke kjent, men den vil bli avgjørende for hva som til sjuende og sist blir lagt fram for Stortinget.

Selv om det kan se ut som om Rieber-Mohn i for stor grad baserer sine juridiske argumenter på en usikker teknisk forutsetning, har han gjort oss alle en stor tjeneste ved klart og tydelig å peke på to av hovedstridsspørsmålene når loven tas opp til revisjon i 2010 eller -11: vennedeling og DRM. Den som ønsker å delta i debatten, bør lese seg opp på disse spørsmålene.

Share/Bookmark

9 kommentarer

  1. Yngve Levinsen says:

    “- Om du vil dele med venner, må det skje slik at de ikke kan opprette et eget eksemplar (de må altså bare streame fra deg). Men om du tar en fysisk kopi av et verk du har kjøpt lovlig og gir det til en venn, bør dette fortsatt være lovlig.”

    Er det ikke en ganske klar motsetning her? Hvordan skal en privatperson klare å lage en fysisk kopi som ikke så kan kopieres tilbake i “digital” form av vennen du ga musikken til?? Jeg har da ingen anelse (og har heller ingen planer/ønsker om å lære) om hvordan man inkorporerer en fungerende drm i en CD som eksempel… Det har jo tydeligvis ikke plateindustrien engang!

  2. Eirik says:

    @Yngve: Tenkte det samme selv da jeg leste det. CD og DVD er eksempler på problemteknologier i så måte, men det er jo også minnepinner. De er fysiske nok så det holder, og blir bare billigere…

  3. Svein says:

    Thomas Rieber-Mohns forslag stemmer godt overens med det jeg intuitivt oppfatter som “riktig”, nemlig at har man kjøpt noe så er det OK å se/lese det på en hvilken som helst enhet – selv om det innebærer at DRM må fjernes.
    Deling med venner virker for meg som nært opp til tyveri, men i en familie må det være OK. Å håndheve loven er jo et separat problem.

  4. Eirik says:

    @Svein: Det jeg tror man vil få problemer med her, er definisjonen av “husholdning”. Kjernefamilien slik vi kjente den er jo bare en av mange boformer idag, og noen av dem gir grunnlag for omfattende lovlig spredning. Tenk bokollektiv, f.eks. :-)

  5. Svein says:

    Uansett regler vil man alltid få grensetilfeller. Jeg er helt enig i at husholdning er et ganske diffust begrep, og kanskje bør man finne noe bedre. Selv om husholdning beholdes som begrep vil det nok fungere etter intensjonen i langt over 90% av tilfellene.

  6. Pål says:

    Kva er poenget med aa tillate vennedeling eller deling innanfor hushaldningen overhovudet? Kva er vitsen med alle unntaka fraa forfattarrettane? Naar dette er avklart saa kan me droefte om det skal vere autoriserte domener, deling med ektefoedte soenner, filleonklar og saa vidare. Foroevrig saa er det typisk at norske juristar ikkje har saa serleg interesse for aa snakke klaart om balanseprinsippet i aandsverkslovgjeving, samt gjere dette prinsippet saa bittelite og ubetydeleg dei overhovudet kan. Ein maa ha eit godt forhold til kundane sine maa vite.

  7. Svein says:

    Poenget er vel å gi forbrukerne omtrent samme rettigheter/muligheter som om de kjøper en vanlig bok, den vil normalt leses av alle i en familie som er interessert.

  8. ftw says:

    Jeg ser klart forskjellen mellom å lage en fysisk kopi og det å gi venner tilgang til mediebiblioteket.

    En fysisk kopi er en prosess som tar tid og krever en fysisk distribusjonskanal, og er godt innenfor hva som er tillatt i dagen lovgivning. Det er såpass tidkrevende at det automatisk begrenser seg. Det har også vist seg å fungere godt siden kassettens tid.

    Problemene oppstod med digitale distribusjonskanaler, og en til mange topologi.

    Problemstillingen er ikke teknisk, men juridisk. Om vennen ripper CDen eller DVDen og legger den i sitt mediebibliotek har han ikke gjort noe galt, heller ikke om han kopierer (til et nytt fysisk medium) og gir det videre til nye venner.

    Uansett vil ikke jeg lenger være ansvarlig for hva min venn gjør med innholdet etter at han – helt lovlig – har mottatt en kopi fra meg.

  9. Pål says:

    Vil berre minne om Ed Feltens &Co oppsummering av 2009:

    “”(1) DRM technology will still fail to prevent widespread infringement. In a related development, pigs will still fail to fly.

    By tradition this is our first prediction, and it has always been accurate. Guess what our first 2010 prediction will be? Verdict: right.”

    http://www.freedom-to-tinker.com/blog/felten/2009-predictions-scorecard

    Sjå også:
    Will they ever learn? Hollywood still pursuing DRM
    By Dan Wallach

    http://www.freedom-to-tinker.com/blog/dwallach/will-they-ever-learn-hollywood-still-pursuing-drm

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.