Når sosiale nettmedier angriper foreleseren

Den anerkjente nettmedieforskeren Danah Boyd skriver om et ublidt møte med Twitter i bloggen sin, på en måte som kan være relevant for langt flere forelesere og undervisere enn undertegnede. Forhistorien er denne: For et par uker siden var Boyd invitert til å snakke om sosiale nettmedier på den store konferansen Web 2.0 Expo i New York. Hun innrømmer at hun ikke var fornøyd med sin egen innsats, en selvkritikk denne YouTube-videoen styrker.

Men det som for alvor saboterte gjennomføringen, var bruken av Twitter. For bak Boyd, stilt opp slik at hun selv ikke kunne se det, sto en tavle som fortløpende viste alt som var merket med twitter-taggen #w2e. Få minutter ut i forelesningen skjønte Boyd at noe var i ferd med å hende – det oppsto uro i salen, hvorpå publikum lo uten at Boyd hadde sagt noe morsomt. Den drevne foreleseren innså at hun hadde mistet grepet og brukte resten av sin tilmålte tid til å lese foredragsteksten i høyt tempo mens hun hele tiden ble akkompagnert av en Twitter-strøm hun ikke kunne se, og som åpenbart sa lite flatterende ting om henne.

Danah Boyd i fri utfoldelse, sannsynligvis under hyggeligere omstendigheter (Kilde: Flickr cc)

Nå er ikke Boyd noen motstander av sosiale nettmedier. Tvert imot – hun har ofte forsvart nytteverdien av en bakkanal (“back channel”) som gir publikum muligheten til å kontrollere, referere og kommentere foreleseren underveis. Men i dette tilfellet var skjermen så stor og plassert slik at publikum i praksis ble påtvunget bakkanalen – de kunne ikke unngå å lese twittermeldingene samtidig som de skulle følge med på Boyds forelesning. Det sosiale nettmediet fungerte altså ikke som utgangspunkt for en konversasjon mellom foreleser og publikum, men som en kringkaster av en uærbødig konversasjon mellom et lite utvalg tilhørere.

Episoder som denne gjør det nødvendig å påpeke det som burde være et innlysende faktum: bruk av sosiale nettmedier er like kontekstavhengig som annen mediebruk. Det som i én situasjon er smart, blir i en annen situasjon helt galt. I dette tilfellet var påfunnet med å ha en Twitter-strøm i kjempeformat bak foreleseren omtrent like meningsfylt som å kjøre en film på samme sted – et toveis kommunikasjonsmedium forvandles til et “weapon of mass distraction”. At det er en så respektert aktør som O’Reilly som står bak w2e, viser vel bare at kontekstavhengigheten ikke er så innlysende likevel.

Jeg har selv vært med på tilsvarende opplegg, men har aldri opplevd liknende atferd. Det tilskriver jeg kulturforskjeller (nordmenn er nå engang litt mer lavmælte av seg), dels mitt kjønn (det er vanskeligere som kvinne å hevde seg i et mannsmiljø) og flaks – jeg har ennå til gode å møte et vaskeekte twittertroll live på scenen. Men før eller siden vil noe tilsvarende skje her, om man ikke tar de riktige forholdsreglene. De behøver verken være drakoniske eller kompliserte.

For det første er det åpenbart at man ikke skal nekte tilhørere tilgang til nettet, ei heller insistere på at de slår sammen sine bærbare, retter ryggen og fokusere på foreleser. Jeg ser ofte tilhørere som åpenbart har oppmerksomheten andre steder under forelesninger, og for alt jeg vet gjør de ganske andre ting enn å kontrollere det jeg sier på sin iPhone. Det lever jeg godt med – det er en del av virkeligheten for slike som meg i en ekstremt medierik tid.

Dekning via blogg, Coveritlive eller Twitter er også En God Ting (TM), men om det brukerskapte innholdet skal være synlig fra scenen, bør foreleser ikke bare ha beskjed på forhånd men også medinnflytelse. For egen del vil jeg insistere på et spesialtilpasset opplegg i slike tilfelle. For mens fortløpende Twitter-kommentarer distraherer under en 45 minutters keynote, er de åpenbart verdifulle i en løsere setting. Med andre ord: ønsker man å invitere publikum til dialog, må foreleseren også være med.

Teknikken som ble brukt under Danah Boyds foredrag bærer bud om en fremtidig redefinisjon av forelesningsgenren slik vi kjenner den. Allerede idag eksisterer teknologien som gjør det mulig å erstatte Powerpoint-forelesninger med et samspill mellom forelesere og sal via spørsmål, kommentarer, søkeresultater, avstemninger og oppgaver som utføres i fellesskap. Men teknologien er ennå ikke sømløs eller utbredt nok, og publikum er på langt nær modent for en slik utvikling.

Inntil videre vil en slik dialogisk form fort ende opp med å domineres av en liten gruppe ihuga nerder med sin egen dagsorden, og da kan det i mange tilfelle være like greit å la være. Ikke bare av respekt for foreleseren, men også for flertallet som sitter i salen, og som pådyttes meninger de aldri ble forespeilt i programmet.

Share/Bookmark

13 kommentarer

  1. Anita K. says:

    Det der var da ganske udannet gjort?1 Men så kommer kanskje jeg fra den analoge tidsalder.

  2. Astrid_F says:

    Litt snodig å ikke ha en moderator, i stedet for fri twitterstrøm. Fjomper som vil ødelegge finner man overalt, og helt sikkert i nerdeverdenen også. Men enig med deg at foredragsholder bør være involvert. Om ikke annet, så for å sjekke om folk lurer på noe.

  3. Eirik says:

    @Anita: Veldig udannet. Men det behøver altså ikke være slik, om man gjør ting på en riktig måte. Det er jeg overbevist om.

  4. Bra du tar opp dette. dette er dessverre blitt en ukultur, og jeg har merket meg det på flere konferanser. Det triste er jo at folk melder seg ut av den fysiske konteksten for selve seminaret eller konferansen til fordel for Twitter på bakerste benk. De er mer opptatt av å følge livestreamen (og slenge dritt) på Twitter om hva som skjer der de er. Sykt. Twitter er dessverre blitt mobbens skolegård man helst ikke ville være tilstede i.Twitter kan fort oppfattes som en gapestokk. Gruppepsykologien på Twitter kan gi uheldige effekter.

    Det er også trist å se at folk ikke skjønner den sosiale konteksten man er i med verktøy som Twitter. Det ironiske er at dette også gjelder for fagpersoner som har flere tusen følgere. Da er det ikke gøy å være foredragsholder. Som foredragsholder så er man rimelig sårbar og blottlagt

    Vel…vi får håpe på bedring :)

  5. Eirik says:

    @Astrid: Jeg ser at flere av dem som diskuterer dette nevner muligheten for moderator, men jeg lurer på hvor lett det er når man går via Twitter. Selve strømmen er det vel bare Twitter selv som har kontroll over, vel?

    @Petter: Takk for opplysningen, jeg visste faktisk ikke at dette var blitt så utbredt. Har tydeligvis vært heldigere med publikummet mitt… ;-)

  6. @eirik jeg har heldigvis bare opplevd det en gang selv. For det meste har jeg fått mye positive tilbakemeldinger på Twitter, noe som er hyggelig. Men jeg har altså opplevd ved flere seminarer den siste tiden at Twitterfolket kommer med ufine bemerkninger om andres innlegg.

    Dette er ikke bra, da slike meldinger ofte når ut til et tusentall. Twitter er en offentlig meningsytringsstream gjør at man må vise et sosialt ansvar og en respekt i den forstand at man er varsom med hvordan man omtaler andre. Den sosiale kontektsen for meningsytringer via twitter er effektfull og man når ut til mange. Kritikk av foredrag via twitter hører etter min mening ikke hjemme, den bør tas face to face. Ikke i et offentlig fora som når ut til de som ikke var der en gang.

    Jeg skjønner ikke at Twitterfolk ikke kan rekke opp hånden og spørre foredragsholderen om eventuelle uklarheter og mangler? Jeg sier som Boyd, man må ta det opp med personen det gjelder. Foredragsholdere er ikke objekter.

  7. Interessant! Og overraskende lite gjennomtenkt fra arrangørene.

    Jeg er spesielt enig i ditt enkle poeng om at “ønsker man å invitere publikum til dialog, må forleseren også være med”. Ikke minst vil det være nyttig om foreleseren planlegger sitt innlegg ut fra at slik teknologi er i bruk, og får muligheten til å forholde seg aktivt til det…

  8. Anita K. says:

    For en kjip uskikk.
    Beslektet, men ikke for forelesere – derimot lærere. Det er relativt utbredt at elever sender MSN-kommentarer til hverandre om læreren mens læreren underviser…

  9. HanneLK says:

    Dersom man henter ut en twitterstream gjennom et søk på en tag eller lignende så kan man sannsynligvis også ekskludere noen brukere, ord ect.

    Hvor aktuelt det er å gjøre på et arrangement som dette, vet jeg ikke, men jeg har måttet gjøre det et par ganger i forbindelse med jobben da vi har hentet inn søk i artikler.

    Jeg har sett gode eksempler på at twitter er brukt i klasserom for å oppfordre de som ikke tør til å stille spørsmål. Men når man holder et foredrag må jo personen som skal holde det være informert og med på det dersom det skal fungere.

  10. Jeg har ved flere anledninger holdt foredrag hvor det også har blitt vist live-stream fra Twitter samtidig. I alle tilfellene har jeg bedt arrangøren om å skru av Twitter-strømmen, men da fordi jeg tror det tar fokus vekk fra foredraget, slik du også er inne på.

  11. Olav Torvund says:

    Jeg ville aldri ha akseptert en slik twitterstrøm. Folk må twitre så mye de vil, men de kan ikke kreve at jeg skal foredra foran twitringen. Når jeg foredrar skal jeg ha kontrollen med hva som vises på skjermen.

  12. KEE says:

    Denne kvitringen blir mer og mer lik IRC for hver dag som går.
    Men å benytte nettprat som formidlingskanal har jeg faktisk tro på, gjort på riktig måte. Har gjennomført noen studieringer med dette; der tema og bakgrunnsmateriale var lagt ut i god tid på forhånd og man hadde avtalt en tid der deltakerene skulle være koplet på. Med noen faste problemstillinger som ‘taglines’ og noen som inntrådde i en åpen moderatorrolle så fungerte det. (Kunnskapsutvekslingen og læringen fungerte godt for meg i alle fall.)

  13. Geir-Olav Goksøyr says:

    Som i alle andre sammenhenger er det viktig at en arrangør spør seg selv hva han vil med en twitterstrøm som går samtidig med at en keynote snakker. Jeg er redd at dette ofte velges fordi man ønsker å fremstå som fremtidsrettet og “kul”, og ikke fordi man har vurdert dette som et effektivt og godt tiltak i forhold til konferansens mål. I noen tilfeller fungerer twitter som en portåpner for meninger fra publikum og bidrar til å skape diskusjoner og få frem andre meninger. I andre tilfeller som i Danah Boyds tilfelle, blir Twitter et forstyrrende element som virker helt mot sin hensikt. Man må opp på et visst erfarings- og modehnetsnivå for å kunne ta de riktige valgene. Noe av det facinerende med sosiale medier er jo at ingen helt vet hvordan det skal brukes. Vi prøver oss frem og lærer etter hvert.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.