Tre utfordringer til den nye kulturministeren

Nedenstående er grunnlagsmaterialet for et innlegg jeg holdt på konferansen Kulturrikets tilstand på Litteraturhuset i Oslo 22. oktober 2009.

Vår nyutnevnte kulturminister, Anniken Huitfeldt, vil følge opp “Kulturløftet II”, melder NRK. Det er gode nyheter for store deler av kulturlivet, ikke minst utøvende kunstnere. For den raskt voksende digitale sektoren betyr det verken det ene eller andre, fordi Kulturløftet II sier så lite om digital kultur. Det man kan håpe på, er at kulturministeren viser et større engasjement for de digitale og nettbaserte kulturuttrykkene enn forgjengeren.

Mitt hovedanliggende er det digitale tekstfeltet, der teknologiske og sosiologiske endringer har satt deler av den gamle publiseringsindustrien under sterkt press, og der presset mot industrien som helhet er i ferd med å øke kraftig. Det gjelder selvsagt pressen, men det gjelder også i økende grad bokbransjen. Wikipedias popularitet og lanseringen av den internasjonale utgaven av Amazon Kindle, samt Googles, Barnes and Nobles og Sonys storsatsinger på ebokmarkedet, aktualiserer behovet for en digital litteraturpolitikk.

I det følgende skisseres tre områder Huitfeldt og hennes mannskap bør gripe fatt i snarest:

De nasjonale kunnskapsbasene
I oktober 2009 ble det kjent at den nylanserte gratisversjonen av Store norske leksikon (SNL) ikke vil nå sine økonomiske mål, og at det kan gå mot en snarlig stenging av prosjektet. Selv om Kunnskapsforlaget var maksimalt uheldig med lanseringen av et reklamefinansiert verk – den økonomiske krisen har gått hardt utover reklamefinanisiering i sin alminnelighet – kom problemene ikke  overraskende på dem som har fulgt feltet.

Wikipedia og andre lovlige nettressurser har lenge utkonkurrert konvensjonelle leksika, og det er intet som tyder på at det vil endre seg i fremtiden. Kunnskapsforlaget kan gå tilbake til en abonnementsordning, men det er lite som tyder på at denne modellen vil være mer bærekraftig på sikt. I det lille norske markedet er det sannsynligvis ikke rom for et selvfinansierende nettleksikon, og dermed må Kulturdepartementet ta en beslutning om SNL bør motta støtte.

Her kan det være nyttig å forlate det gamle leksikonbegrepet, og isteden se på SNL som en kunnskapsbase. For nettversjonen har ikke bare tilbudt det gamle leksikonets artikler i oppdaterte versjoner, det gir også tilgang til Norsk biografisk og Store medisinske leksikon. Strukturmessig er det intet i veien for at annet faktastoff som faller utenfor det konvensjonelle leksikonbegrepet (ordbøker, læremidler) kan gjøres tilgjengelig via dette nettstedet. Det er ingen tvil om at innholdet i leksikonet er viktig og etterspurt, eller at SNL har et betydelig utviklingspotensiale.

For at det skal skje, trenger SNL driftsstøtte. Den bør ikke tildeles etter ad-hoc-prinsippet. I første omgang vil det handle om å bevare produksjonsmiljøet, på lengre sikt må dette inngå i en bredere strategi for offentlig satsing på kunnskapsbaser. En slik strategi må anerkjenne at vi har to likeverdige leksikonmiljøer i Norge. Wikipedia-miljøet har ikke bare gitt oss det største leksikonet på bokmål, men har også skapt et stort og godt nynorskleksikon og – ikke minst – en god begynnelse på et samisk leksikon.

Wikipedianerne har altså lykkes der bokbransjen har sviktet, og alt tyder på at Wikipedia vil sette standard for dette feltet i langt tid framover. I den grad Wikipedia trenger det, bør også dette kunnskapsmiljøet tilbys offentlig støtte. Wikipedia er dugnadsbasert og basert på åpne lisenser, og derfor vil direkte honorering ikke være hensiktsmessig. Derimot kan man se for seg støtte til kurs og konferanser for wikipedianere og andre som ønsker å bruke leksikonet i f.eks. pedagogisk øyemed, samt driftsstøtte til Wikimedia foundation.

I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.

Sist, men ikke minst bør det snarest bevilges midler til tilgjengeliggjøring av fotografisk og kunstnerisk materiale som er falt i det fri, og helst også frikjøp av beskyttet materiale. Det er et problem for Norge at de viktigste formidlingskanalene for faktakunnskap i vår tid, mangler gode digitalkopier av historiske fotografier og kjente kunstnere. Her bør man se til tyske Bundesarchiv, som har bidratt til en vesentlig heving av illustrasjonskvaliteten på Wikipedia ved å inngå en avtale om bruk av historiske bilder.

Ebokbransjen
Mens vi de siste to-tre årene har sett en rasende utvikling av det amerikanske ebokmarkedet, har det stått like stille i Norge som i våre europeiske naboland. I en bransje med knappe økonomiske marginer er det rimelig at man er forsiktige med å satse tidlig, og heller venter til de tekniske standardene har fått “satt seg”. I det perspektivet har ventingen vist seg å være fornuftig, for det er fremdeles usikkerhet rundt leseplatene og ebøkenes endelige form.

Men det hjalp selvsagt ikke at den foregående ministeren viste så liten interesse for dette spørsmålet. Dette viser seg ikke bare i de konkrete målene man har satt seg i Kulturløftet II, det avspeiler seg også i den manglende interessen for å løse et overordnet problem for den vordende norske ebokbransjen – merverdiavgiften på ebøker. Gjentatte oppfordringer om å fjerne denne urimelige og hemmende avgiften har ikke ført frem – det må ha førsteprioritet for den nye ministeren.

Dernest trengs det en gjennomgang av hele det digitale litteraturfeltet, fra støtteordninger og vederlag via avtaleverk til kontrakter og ebøkenes rolle når den gjeldende fastprisavtalen skal opp til revisjon i 2011. Det nærmeste den sittende regjeringen har kommet dette feltet er digitaliseringsmeldingen, som har et annet hovedfokus. Det er på høy tid med en ebokmelding som kan danne grunnlaget for en langsiktig digital litteraturpolitikk.

Allerede nå er det åpenbart at den vil arve noen trekk fra det analoge motstykket, blant annet fordi mange av dagens forlag, forfattere og bokhandlere vil være aktører på ebokmarkedet. Vurderingene som gjøres i det nyopprettede mediestøtteutvalget vil også være interessante, fordi man der vil måtte se på problemstillinger som ligner dem vi vil få i bokbransjen: skal det f.eks. gis  støtte til “rene” ebøker, eller kun gå til den opprinnelige papirboka? 

I arbeidet med en ebokmelding må man også ta høyde for framveksten av en ny, skrivende offentlighet i Norge. Wikipedia er allerede nevnt, i tillegg kommer tusenvis av bloggere, kommentatorer og nettskribenter av ymse slag. Erfaringen fra USA tyder på at mange av disse vil ønske å publisere ebøker, og Amazon, Sony og andre ebokhandlere tilbyr allerede nå enkle og raske publiseringsløsninger. I dette kreative kaoset vil det altså finnes kvalitet som kan fortjene offentlig støtte, på lik linje med produktene fra de etablerte forlagene.

Problemet blir å finne kvaliteten, og så støtte den på riktig vis. Dette er en utfordring man vil stå overfor i biblioteksektoren, der det nå lanseres prøveprosjekter med ebokutlån. I Bibliotekmeldingen tas det for gitt at en støtteordning til ebøker i bibliotek vil ligne innkjøpsordningen, og departementets holdning oppsummeres slik: “Departementet vil følgje opp arbeidet til Norsk kulturråd på dette feltet, og vurdere verkemiddelbruk, kostnader og innsatsar etter kvart som utviklinga tilseier det.”

Kulturrådet er igang med å se på ebøker i bibliotek, men allerede nå er det åpenbart at man må være varsom med å knytte støtte til ebøker opp mot dagens innkjøpsordninger. Ebøker bryter med eksemplarbegrepet, som er selve fundamentet for innkjøpsordningene. Like lite som det gir mening i å ha én eboklisens per fysiske bibliotek, er det fornuftig å ha fri nedlasting fra en nasjonal database. Om ebokutlån fra bibliotek skal ha legitimitet, må det eksistere et klart skille mellom bokhandel og bibliotek.

Dette skillet vil nødvendigvis innebære at man legger inn begrensninger i ebokutlån som ikke finnes ved ebokkjøp. Idag er det mulig å begrense tilgangen til en ebok til et gitt tidsrom, men det fordrer bruk av digital rettighetsforvaltning (DRM). Hvorvidt man skal ha et nasjonalt utlånssystem som baserer seg på DRM eller ei, er en beslutning som til sjuende og sist må tas av departementet etter konsultasjon og forhandlinger med partene.

Det største digitale bibliotekprosjektet av alle er bokhylla.no, Nasjonalbibliotekets digitalisering og tilgjengeliggjøring av det meste av den norske litteraturskatten for lesing på skjerm (og nedlasting om tekstene er falt i det fri). Dette prosjektet er omtalt både i Bibliotekmeldingen og digitaliseringsmeldingen, men ingen av stedene finner vi et klart syn på hva departementet tenker seg at et så ambisiøst prosjekt skal brukes til.

Sagt med andre ord: meldingene ser på massedigitaliseringens funksjon i et formidlings- og arkivperspektiv, og man vurderer de juridiske aspektene. Men virkningen på bokbransjen som helhet sies det lite om, ei heller hvilken rolle man ser for seg at bokhylla.no skal spille i utdanningssektoren og folkebibliotekene.

Fildeling
Over hele det digitale kulturfeltet henger den ulovlige fildelingens spøkelse, og av alle Giskes unnlatelsessynder er hans motvilje mot å ha et synspunkt på dette problemet den største. Her er det nødvendig at den nye ministeren toner flagg, jo før jo heller. Huitfeldt vet selvsagt at frontene allerede er trukket opp i Stortinget: et flertall av partiene – inklusive SP og SV – er imot tiltak som medfører massiv overvåkning eller svekkelse av rettsvernet.

Høyre og Ap har ennå ikke tatt standpunkt, men det all grunn til å tro at mange innen disse partiene heller ikke ønsker seg lover etter mønster av den franske HADOPI eller svenske IPRED. Trond Giske har sagt seg positiv til en utredning av fildelingsproblematikken, men mente at utredningen måtte fokusere på tiltakssiden. I mine øyne gir dette et altfor dårlig grunnlag for å gjøre noe som monner for rettighetshaverne.

Per idag vet vi simpelthen for lite om brudd på åndsverkloven på nettet. Et tall på én million overtredere nevnes gjerne i forbindelse med ulovlig fildeling, men antallet som bryter loven ved f.eks. å viderformidle bilder og tekst i strid med opphavsretten er utvilsomt høyere. Vi vet for lite om hva slags åndsverk som deles, hvem som deler hva og hva de reelle økonomiske virkningene er. Per idag domineres debatten av deltakere med sterke prinsipielle synspunkter og/eller økonomiske interesser – det som mangler er et nøkternt forskerblikk på situasjonen.

I fildelingsspørsmålet kan man heller ikke se opphavsretten isolert. Personvernet, rettsvern og forbrukerrettigheter er også avgjørende viktig når man vurderer hva som kan gjøres. “Vente og se”-holdningen som har preget så mye av det digitale feltet under Giskes regime har i dette konkrete tilfellet resultert i at departementet neppe rekker å gjennomføre en tilfredsstillende undersøkelse av fildelingsfeltet i Norge før åndsverkloven skal opp til revisjon i 2010.

Summa summarum: Anniken Huitfeldt erklærer at hun vil få mindre tid til opptredener på den røde løperen enn Giske. For det digitale kultur- og kunnskapsfeltet, der kjendisene er få og de røde løperne enda færre, er det et lite lysglimt i fireårsnatten man har hatt under Giske. Og det sier vel det meste om tilstanden for vårt felt i 2009.

Share/Bookmark

8 kommentarer

  1. Pål says:

    Grunnleggjaren av Craiglist, Craig Newmark har konsentrert dei viktigaste poenga når det gjeld nyhende i denne artikkelen, anbefalast på det varmaste.

    http://www.huffingtonpost.com/craig-newmark/a-nerds-take-on-the-futur_b_325544.html

  2. Pål says:

    Huitfeldt kan gjere mykje nasjonalt, og her har jo du Eirik mange gjennomtenkte konkrete og lettfattelege tiltak. Bra pedagogikk!

    Men veldig mange av spørsmåla er globale kjempekompliserte spørsmål som involverar verdas mektigaste aktørar, som ikkje har problemer med å svi av milliardar av dollar på lobbyverksemd, mediastyring, advokatar, sverting av motstandarar osb.

    Tør og klarar kulturministaren å gjere noko anna enn å berre motta EU-direktiver i postkassa, eller å gjere som forhandlingsleiarane for dei mektigaste landa instruerar dei til i WTO? Får håpe hennar kjennskap til Gro Harlem Brundtland har gitt henne inspirasjon til å tenkje internasjonalt og tore å gje seg i kast med gigantane slik ho delvis gjorde. Tradisjonelle media er slik som Craig Newmark skriv så fortreffeleg i Huffington Post ikkje noko å styre etter, sjølv om eg veit at det sit eit kobbel med mediautdanna konsulentar i departementa som skal “hjelpe” henne med hennar dagsorden.

    Angåande forskarblikk så er det sjølvsagt dette ein bør støtte seg til, men som ein har sett så altfor tydeleg i klimapolitikken, så er det knapt nok noko ein skjelnar til.

  3. [...] Tre utfordringer til den nye kulturministeren newth.net/eirik: De nasjonale kunnskapsbasene, ebokbransjen og fildeling. (tags: kulturdepartementet kulturpolitikk fildeling stoltenberg3 huitfeldt) [...]

  4. [...] This post was mentioned on Twitter by astronewth and Espen Andersen, Tord Høivik. Tord Høivik said: Eksemplarisk bloggpost med gode innspill til kulturminister Anniken Huitfeldt http://newth.net/eirik/2009/10/22/huitfeldt/ [...]

  5. Takk for interessante innspill.

  6. Eirik says:

    Bare hyggelig. Som en av dem som jobber med digital litteratur ble jeg oppmuntret av ministerskiftet, og ser med spenning fram til hva du og departementet vil gjøre på dette viktige feltet framover!

  7. Pål says:

    Berre for å vise korleis tinga aktivt vert halde utanfor den demokratiske agendaen gjennom hemmelege avtaler, byråkratiske direktiver utanfor rekkjevidda av politisk debatt, og gjennom administrative handelsavtaler og som ein del av forsvaret mot terror bla bla bla så vil eg vise til desse to bloggpostane. Den siste som KEI har avslørt er rett og slett veldig bra journalistisk handverk gjordt av frivillige, og visar at copyrightlobbyen organiserar seg gjennom multinasjonale selskaper på global basis med sikte på å påverke regjeringer og økonomiske organisasjonar som EU og WTO. Ikkje noko nytt, men det visar litt kven ein har å gjere med. I USA har Obama knapt kontroll med dette spøkelset, og i EU så har dei folkevalde også veldig lite dei skulle ha sagt.

    “I Politisk kvarter på NRK mandag 19. oktober, opplyste Trond Helleland fra Høyres stortingsgruppe at EUs datalagringsdirektiv nærmest er rekvirert av amerikanske myndigheter for å kunne være dem til hjelp i kampen mot terrorisme og annen alvorlig kriminalitet.”
    http://voxpublica.no/2009/10/storberget-dobler/

    “We asked USTR for the names of the persons who had signed the NDAs and had been given access to the text. USTR declined, on the grounds that the release of the names of persons who had seen the text would undermine the national security of the United States.”
    http://keionline.org/node/660

  8. Ulf Larsen says:

    Vedrørende første punkt: Bra om Wikipedia og for min del må SNL gjerne få penger fra staten, men hjelper det? Når de med oppgått løype (fra Wikipedia og andre) ikke kan prestere bedre enn de har gjort til nå, er det da grunn til å tro at noen millioner fra staten vil gjøre en forskjell?

    Ingen jeg kjenner bruker SNL på nett, for egen del bruker jeg det kun for å sammenligne med Wikipedia og ofte kommer SNL dårligst ut, når SNL er bedre så er det (igjen ofte) marginalt bedre. Overstrødd med reklame, dårlig med internlenker, illustrasjoner og referanser. Legg til at mange av de som forsøker å bidra har negative erfaringer og det hele virker som en tapt sak.

    I motsetning til SNL så er ikke Wikipedia avhengig av statlig støtte for videre drift, vi bidrar frivillig og betaler stort sett selv ved innsamlinger til servere. I tillegg til det Eirik nevnte (bedre tilgang på bilder osv.) så er det vektigste bidraget kulturministeren (og andre i regjeringen) kan komme med å anerkjenne Wikipedia.

    Å anerkjenne Wikipedia, å innrømme at Wikipedia er mye brukt i skolen, av folk ellers, både i jobb og privat, det vil forhåpentligvis bidra til at lærere, bibliotekarer osv slutter å ignorere/advare og istedet begynner å gi saklig informasjon om fordeler/ulemper ved denne frie kunnskapsressursen. Har man noen penger til overs så kan en da gjerne bruke de på å kjøre kurs i hvordan bruke Wikipedia kritisk, eller lage en forbedret versjon av mitt forsøk på en video om samme:

    http://www.youtube.com/watch?v=4yPgQOEfiuA

    Vi som bidrar på Wikipedia gir gjerne en hånd i dette, vi vet svært godt hvor “skoen trykker”, dvs hvor våre svake punkter er og vi avslører de gjerne overfor alle som vil høre.

    Med vennlig hilsen
    Ulf Larsen
    Frivillig bidragsyter, Wikipedia/Wikimedia

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.