I dagens Dagbladet (på papir imorgen) har jeg en kronikk der jeg tar avstand fra fildelingsoppropet “Stjele – ikke dele” og gir min støtte til Venstres løsning på problemet. Innlegget sier alt, men etter å ha lest denne kronikken i Aftenposten skjønner jeg at det kan bli nødvendig med en presisering. Jeg bet meg spesielt merke i følgende formulering:
Det er ikke sant at det ikke nytter, og det er ikke sant at man må kriminalisere en hel generasjon eller drive massiv overvåking av nettet. Virkemidlene fins, verden rundt tas det nå enkle grep som gir slående resultater.
Man kan selvsagt stusse over at så mange politikere i så mange land ikke er blitt gjort kjent med de uspesifiserte “enkle grepene”, og istedenfor har gått inn for massiv overvåkning av nettbrukere og undergraving av rettssikkerheten. Men først og fremst forundres jeg over at “Dele ikke stjele”-folkene ikke tar høyde for dette selv.
Hvis det virkelig er slik at kampen mot fildeling ikke behøver å utfordre borger- og forbrukerrettigheter, så hadde det jo ikke vært noe i veien for å avklare forholdet til disse rettighetene i oppropet og slik gjøre seg ferdig med det de åpenbart visste ville bli en hovedinnvending?
Alt man hadde trengt var en setning på slutten som lyder slik: “Samtidig anmoder vi om at håndhevelsen skjer på måter som ikke krenker personvernet, rettssikkerheten og andre borger- og forbrukerrettigheter.”
01/09/2009 at 14:57
Lurer på om ikke linken din til “Dele – ikke stjele” lider av enten for mye eller for lite kaffe?
01/09/2009 at 15:08
Hehe, ein liten freudiansk ein, der, Newth (stjele, ikke dele)?
01/09/2009 at 16:34
Takk for rettelsen. Pekeren lider nok først og fremst av dårlig tid på Flesland. 🙂
01/09/2009 at 21:56
Mye lummert, og mye usagt, i den kronikken til de tre trette menn (som trolig ikke har skrevet den selv; bokstavrimene røper en viss generalsekretær som sannsynlig opphavsmann). Aftenposten-kronikken unnlater f.eks. å nevne at “opphavsretten” for de relativt store gruppene som ikke er medlemmer i organisasjonene deres, er bare ideell og ikke økonomisk, for de kollektive ordningenes organisasjoner STJELER pegnene deres og DELER dem mellom seg. Deres mektige opphavsrettsorganisasjoner samler inn penger på vegne av alle som skaper åndsverk, men deler dem bare ut til seg selv og sine venner. En utrolig ordning, som likevel regnes som helt legitim i Norge. Vi andre, som dermed blir ranet av de organisasjonene som foregir seg å representere oss, vi vet faktisk hva opphavsrett er. Selv om vi kanskje til en viss grad er mer opptatt av å skape kultur enn å drive brødnid. Men vi underer oss over at de som med store fakter hevder å forvalte skapende menneskers interesser, ikke ser annet enn penger rundt seg. Penger som de vil ha. Og når det er snakk om penger i SÅ stor skala som digitaliseringen har gitt teoretiske muligheter for, kan det være legitimt å uttrykke bekymring ikke bare på vegne av hele den befolkningen som bare går overvåkning i møte, men også på vegne av selve kulturen: Når pengene i kisten klinger, straks ånden seg bort fra kulturlivet svinger. Gratulerer, Eirik, for en glimrende kronikk i Dagbladet. Alle bør lese den.